Flettverk i våre samlinger

Collapse text

Vedmeisen har en oval form. Kurven er bygd opp rundt to buer som danner hank og ben. Kurvens hovedmateriale er selje, og teknikken er meisbinding.
Kurven består av langreimer og stuttreimer som danner bunn og staker. Innsiden av reimene vender innover i kurven. Bunnen har ni reimer på langs og fem reimer på tvers.

Bunnen har en rektangulær form. I bunnen er det en tvinnet vidje som fungerer som en sammenbinding av kurvens ben. Langreimene tres gjennom bjørkevidjene.

Overgangen fra kurvens bunn til side dannes ved at reimene bøyes slik at kurven får en rund form. Ved hvert ben er det lagt inn tre ekstra staker i hjørnene for å få en tett kurvside. Bena festes til kurven ved at de første omgangene etter at bunnen er ferdigflettet lar reimene gå på innsiden av bena. Sidene er svakt buet, og flettes med smalere reimer som flettes i langreimene.

Kanten består av en splittet seljegren som er tynnere enn buene. Den ene halvparten legges på innsiden av stakene, og den andre på utsiden. Endene å på stakene tynnes, og legges i mellom seljegrenen og kantreimen. Når man syr kantreimen splitter man opp stakene, slik at man trer den igjennom flere steder på hver stake. Buene er festet til kanten ved at kantreimen sys.

Det er bundet en vridd vidje av bjørk til hanken. Kurvmakeren Arne Jensen lærte å lage kurver som gutt av sin far.

Collapse text

Sponkurven er en ullkurv. Den har en rektangulær form, og kurvrommet er delt i to. Den er flettet av jevnbrede furuspon. Kurvens hovedrom kunne brukes til ulltuller etter karding, mens det lille rommet kunne romme utstyr til rokken, kardene e. l.

Kurven er fettflettet. Sponene er jevnbrede, og håndkløyvde. Bunnen er firkantet, og har en oval form i toppen.

Sponene danner stakene i kurven. Sidene dannes ved at sponene blir vikt opp i en 90 graders vinkel på bunnen. I kanten eller avslutningen av kurven er det lagt inn et ekstra spon for å forsterke kanten. De vertikale sponene går over avslutningssponet og ned i kurvsiden.

Det er et dele som er flettet inn i kurven. Dette delet er flettet inn i kurvsidene og bunnen.

Collapse text

Kurven er laget i høvlet spon av nåletre. Den er rettflettet. Sponene har noe ulik bredde. Kurvens bunn er firkantet og avsluttes i sirkelform. Sidene dannes ved at sponene blir vikt opp i 90 graders vinkel på bunnen. Disse sponene danner stakene i kurven. Øverst avsluttes kurven med et smalere dobbeltspon. Ovenfor denne ligger det en kjepp av trevirke i ring. Stakene føres over ringen og ned i kurven som en avslutning.

Kurvens hank er spikket til av et trekjepp, med fem spor i hver ende som utgjør hankens feste. Den er ført ned til kurvens bunn på innsiden.

Collapse text

Bærkonten er laget av maskinkløyvd furuspon. Sponene er jevnbrede og er skråflettet. Bunnen er flat og rektangulær. Den er flettet av spon som ligger vinkelrett på hverandre. Sponene i bunnen vikes opp og danner stakene i kurven.

Flettematerialet i sidene er som i bunnen. Kurven er avsluttet med et tykkere spon på henholdsvis innsiden og utsiden av kurven. Kantsponet er festet med små spiker.

Kurven er forsterket med to rammer som til sammen danner fire føtter. To spon forsterker kurvens langside, og tre spon forsterker kurvens kortside.

På bærkontens topp er det et diagonalflettet lokk. Dette er festet med metallhengsler i et treemne på toppen av bærkonten. Lokket kan stenges med en metallhengsle på bærkontens front.

På lokket er det et metallhåndtak. Dette er dreid og festet med metalltråd.

Det er festet to ulike lærreimer til kurvens bakside. Den ene ser ut til å være nyere enn den andre.

Collapse text

Sponkurven har blitt brukt til bærplukking. Sponene er trolig høvlet av gran.

Kurven er rettflettet, og har en bøyd hank.

Bunnen har en rektangulær form. Sponene er vikt opp, og sidene er rette. Kanten danner en form som er tilsvarende bunnen. På kurvens kant er det lagt på et smalere spon på innsiden og på utsiden av kurven som er festet med spiker. Sponet på ytterkanten er festet på kurvens langside, mens sponet på innerkanten er festet på kurvens kortside.

På tvers av hankens midtparti er det en bærehank. Hanken er festet mellom flettet side og indre kantspon. Hanken består av spon i to, til dels tre lag. Spiker er slått inn i kantsponet.

Giveren Ola Kolstad forteller at det i Nord-Odal fantes en kurvmaker og bureiser ved navn Svein Jonsrud, som på 1930-tallet hadde som vintersyssel å lage slike kurver. Kurvene ble brukt som beholdere for blåbær som ble eksportert til engelske gruvebyer. Bærene ble til dels plukket direkte i kurvene, stundom også med bærplukker. Flere kurver ble etter hvert samlet i kasser, som seinere ble båret hjem som "tårn" på plukkernes rygger. Kolstad nevner også slekkjøring med hest. Blåbærplukking med henblikk på eksportsalg kunne sysselsette hele familier i sesongen. Ola Kolstad forteller at transporten måtte skje med største forsiktighet, og at det var svært viktig at bæra var tørr med tanke på at den ikke skulle bli fordervet før den nådde mottakerne.

Collapse text

Sponkurven er skråflettet, og har en bøyd hank. Sponene er jevnbrede, og er maskinhøvlet.

Bunnen har en rektangulær form. Sponene er vikt opp, og sidene er rette.
Kanten danner en form tilsvarende bunnen. På kanten er det lagt på et smalere spon på hver side som er festet med metallstift.

Innvendig og utvendig skjøt ligger på hver sin kortside.
Hanken ligger på innsiden av de flettede sidene, og er festet mellom flettet side og indre kantspon. Hanken består av et tykkere spon som delvis er kløyvd i to. Spiker og stifter i kurvkant er rustne.

Kurven har tydlige spor etter jordslag. Det ligger et dobbelt gråpapir i bunnen på kurven.

Collapse text

Form: Sylinderformet, gjennombrutt dekor.
Firkanter/dyrefigurer i horrisontale bånd-linjer. Tilnærmet sylinderformet butt med bunn av bartre. Horrisontale og vertikale streker med mellomliggende blomsterdekor i bånd. Brunmalt utenpå. Butten har tilhørt Sandar Bygdemuseum.

Collapse text

I Fåberg ble denne kurvtypen kalt for en snik. Kurven er høy og smal, og har en oval form fra en rektangulær bunn. Sniken er flettet av kløyvde heggekvister.

Sniken består av reimer som danner bunn og staker. Bunnen har elleve reimer på langs og fem doble på tvers. I bunnens lengderetning ligger reimene en og en, og i rett vinkel på disse, ligger de to og to.

Reimene vikes opp, og to og to reimer danner stakene i kurven. Sidene er svakt buet og flettet med delt materiale. Det festet en jernring med ståltråd til kurvsiden som er en forsterkning for bæretreet. Bæretreet er festet til sniken med et nylontau. Bæretreet er av bjørk og er spikket til, slik at sniken er god å bære. Bæretreet har et gjennombrutt øye i ene enden hvor tauet er festet.

Kanten består av en kjepp som er delt i to. Den ene legges på innsiden, og den andre på stakenes ytterside. Den er festet til kurven ved at kjeppen er bundet på toppen av staken. Bindingen er både en bevikling, og et feste ned i kurven. Når kantreimen sys splitter man opp stakene, slik at man trer den igjennom flere steder på hver stake og får et godt feste i kurvsiden.

Kurven har en fot som består av en u-formet kjepp av hegg. Denne er festet til kurvens bunn med en metalltråd. Foten skal hindre slitasje på sniken samtidig som den kan stå uten å velte.

Sniken er et bærereskap for transport av lågåsild fra strendene opp til de fiskeberettigete gårdene i lierne ovenfor. Inne i sniken sitter det igjen en del skjell fra lågåsilda som er blitt båret i redskapet.

Collapse text

Kurven er bundet i enkel bindingsteknikk, som er en lukket binding. Kurven er bundet i bjørketæger, og har en rund form og en stødig hank.
Bunnen er rund og spiralformet. Bunnen er flat i midten, og buer svakt oppover til rette sider. Kurvens avslutning er sydd tett og jevnt med ”kastesting”, noe som skaper en dekorativ og forsterkende avslutning.

Kurven har en isydd trehank som består av en kløyvd stake, og en tilskåret kjepp. Den flate delen av hanken er bøyd til og er plassert på innsiden av kurvsiden. Den tilskårende kjeppen går på yttersiden av kurvsiden. De to elementene er festet sammen i kurvsiden av en gjennomgående vikling på to steder. Det er også skåret ut to spor i heltreemnet for at å skape et godt feste for viklingen. Hanken er beviklet på en avansert og dekorativ måte. Det er lagt til en støtte eller en forsterkning på ene siden av kurven. Det har vært tilsvarende støtte på den andre siden av hanken, samt på begge sider av kurven.

Collapse text

Kurven er laget av maskinhøvlet seljespon, og den er skråflettet. Sponene er jevnbrede. Kurven har en firkantet bunn, og har en oval avlutning (kant).

Sidene dannes ved at sponene blir vikt opp, og flettet opp til en rund avsluttende kant. Kurvens kant har et forsterkende spon på hver side av flettingen.

Innvendig og utvendig skjøt ligger motsatt av hverandre. Kantspon er festet med messingstift. Hanken ligger på innsiden av de flettede sidene, og er festet mellom flettet side og innerspon.

Sponkurven var nylagd ved innkomst til museet, og det var en gave til Norsk Skogbruksmuseum som takk for omtale i Årbok nr. 13 av giver H. Bjotveit. I "Årbok nr 13 side 106" står det skrevet om fremgangsmåten til kurvfletting.

Collapse text

Lusepungen er av flettet seljebark. For å begynne flettinga må en ha 4 strimler. Hva den er brukt til er noe usikkert, men iflg. brev av Ove Arbo Høeg og de opplysninger han har fått er den brukt til å fange vegglus. Vegglusa trekker seg til mørket og inn i selja.

Collapse text

Kurven har en rund form, og har både fot og hank. Bunnen er spiralformet og er flettet med teknikken konturbinding. Det vil si en teknikk som er en kombinasjon av vikling og binding. Slik dannes stjernemønsteret i kurvens bunn. Konturbindingsteknikk er brukt på kurvens side. Det er også to omganger med klare høye trekanter. Slik får kurven ett gjennombrutt mønster. Kurvens avslutning (kant) er dekorert med en siksakkant (tunger).

Kurvens hank består av et kløyvd og dimensjonert stake. Denne dimensjoneres i rå tilstand. I endene er det lagd et lite hode for at hanken ikke skal gli ut av kurven. Den er festet med sting til siden. Hanken er beviklet, og på yttersiden er det lagt inn en skjene. Der skjenen ligger over beviklingen festes hankens dekor. Det er en sikksakkbord festet til hankens ytterside. For at hanken skal være stødig og sterk, lages det skråtåg til begge sider av hanken. Disse trekantene er dekorert med tunger.

Kurvens fot har et sikksakmønster. Foten er flettet til kurvens bunn. Nederst på kurvens fot er det en tykk tåg som gjør foten slitesterk og stødig.

Kurv som ble brukt når man skulle i gjestebud. Gjestene hadde med seg mat og annet (sending).

Collapse text

Fatet er bundet av bjørketæger, og har en rund form. Bindingsteknikken er konturbinding. Fatet har en slak bueform, og kanten har ett gjennombrutt sikksakkmønster (tunger), og avslutningen består av fire omganger konturbinding.

Fatets stett består av tre omganger konturbinding og en pyntekant av tunger.

Collapse text

Fiskekurv er en flettet kurv med skulderrem til å bære fisken i, den mangler lokket. Kurven er ant. flettet av piltre (Salix). Skulderremene er laget delvis av strie og av lær. Fordelene ved å bruke kurv er at fisken ligger luftigere og mindre klemt enn i en pose eller veske.

Collapse text

Kurven har en oval form. Den er høy og smal.

Bunn:
Sniken består av like lange reimer som danner bunn og staker. Bunnen har elleve reimer på langs og fem doble på tvers. I lengderetningen ligger reimene en og en, og i rett vinkel på disse ligger de to og to. Sniken har ingen annen forsterkning i bunnen enn ei reim som er flettet i foten.

Side:
Sidene er svakt buet. Bæretreet er festet i sniken med et tau. Bæretreet er spikket til, slik at sniken er god å bære.

Kant:
Kanten består av en kjepp som er kløyvd i to. Den er festet til kurven ved at kjeppen er bundet på toppen av stakene. Bindingen er både en bevikling og et feste ned i kurven. Den ene halvparten legges på innsiden og den andre på utsiden av stakene. Når kantreimen sys splitter man opp stakene, slik at man trer den igjennom flere steder på hver stake.

Denne sniken har muligens ikke blitt brukt til å bære sild i. Giveren, Rolf Kjernlie, var sønn av Ludv. Olsen som drev butikk på Fåberg i mange år. Kjernlie tok senere over denne butikken. De forhandlet mye sild for fiskere i Lågen, de ganet en del sild selv som ble lagt ned i salt i egne spann. Ludv. Olsen f. 1867, d. 1960.

Collapse text

Kurven er høy og smal, og har en oval form fra en rektangulær bunn.
Sniken består av reimer som danner bunn og staker. Bunnen har ti reimer på langs og fem doble på tvers. I bunnens lengderetning ligger reimene en og en, og i rett vinkel på disse, ligger de to og to.

Reimene vikes opp, og to og to reimer danner stakene i kurven. Sidene er svakt buet og flettet med delt materiale. I ryggen har den to tilskårede pinner på innsiden av hver sin stake, som en forsterkning for bæretreet. Dette er festet i sniken med et tau. Bæretreet er spikket til, slik at sniken er god å bære.

Kanten består av en kjepp som kløyvd i to. Den ene legges på innsiden, og den andre på stakenes ytterside. Den er festet til kurven ved at kjeppen er bundet på toppen av staken. Bindingen er både en bevikling, og et feste ned i kurven. Når kantreimen sys splitter man opp stakene, slik at man trer den igjennom flere steder på hver stake og får et godt feste i kurvsiden.

Kurven har en for som består av en u-formet kjepp av hegg. Denne er festet til kurvens bunn med en metalltråd. Foten skal hindre slitasje på sniken samtidig som den kan stå uten å velte.

Bæretreet er spikket, og festet til kurven med et tau. Det er rester av fiskeskjell på sniken.

Kurven er muligens laget av Bernhard Engen, Øyer som laget mange sniker. Ludv. Olsen drev forretning på Fåberg og omsatte mye sild for fiskerne. Denne sniken er sikkert brukt til å frakte mindre kvanta sild fra elva og hjem. Rolf Kjernli var Olsens yngste sønn og drev senere butikken.

Collapse text