Part of exhibition
History
-
STAVELOFTET 1300
Staveloftet er det eldste bygget på museet, og det eldste ikke-kirkelige bygget i Hallingdal.
Segnet sier at Staveloftet ble bygd av ei enke i det 13.århundret, og da Svartedauden var over, steig det røyk opp fra loftet. Man fant ei jente der forteller sagnet. En er siden kommet til at loftet ble bygd på første del av 1300-tallet.
Ingen vet hvem som bygde loftet. En Hallvard på Stave er nevnt i en rettssak i 1309-1310, eller kanskje var det mor hans eller enka?
I alle fall er dette et byggverk som forteller om det kulturtrinn ålingene befant seg på i høymiddelalderen, før Svartedauen kom og tok knekken på dem.Før loftet ble flyttet til Nes i 1908, stod det på gården Stave i Ål. Stave lå like ved den gamle stavkirken i Ål, og man mener at loftet har utsmykninger som er inspirert av kirkebygget.
Bygget har to etasjer og øvre etasjen er bygd ut over den nedre. Overhenget utgjør en svalgang. Åpningene i svalgangen i 2. et er av gotisk stil, og dørene er romansk stil
I ene enden av svalgangen var det en kamar/do. Opprinnelig stod loftet på en høy mur, og da tok det lang tid før kamaren ble full. Et gammelt ordtak går slik:
Når Stavekjelda bi tur å Stavekamaren e full, skal verda gå om kull.Bygget bærer preg av utsøkt byggekunst. Stokkene er like tykke i begge ender. En kuriositet er at det ikke er brukt annet verktøy enn øks- og kniv-redskaper på bygget. Sager ble ikke tatt i bruk før på 1500-tallet.
I Staveloftet er det brukt særs fint tømmer. Til å tette mellom stokkene skal det ha vært brukt blått klede, ble det fortalt. Til vanlig ble det brukt mose, mens altså finere hus ble kledd med tøy.
Noen steder er det spor etter malingsdekor. Man tror loftet kan ha vært dekorert samtidig som arbeid ble gjort i stavkirka, men dette blir gjetting.Det er mye som tyder på at det stod ei mindre stugu i nærheten av loftet. Fra denne og over til loftet førte en innelukket gang, drombegang. En kan finne merker etter en slik gang på framsida av loftet ut mot venstre hjørne. Slike ganger fant man ofte på ridderborger i middelalderen. Hos oss kunne vel denne skikken ha noe med forsvar å gjøre. Bjørn og ulv kunne ofte være nærgående i gamle dager. De kunne komme helt inn til husveggen når det ble mørkt, og da var det best å holde seg inne.
Loftet har vært et spesielt hus, det ser man av dimensjonene og det tydlig forseggjorte arbeidet. Andre etasjen har benker langs veggene, og vi antar det har vært brukt som gildehall og forsamlingslokale for gårdene i nærheten. I tillegg til dette har loftet fungert som loft/stabbur flest, som lagerplass for mat, noe første etasjen viser. Her er et utvalg av ulike beholdere til salting av kjøtt, oppbevaring av korn og trau til matlaging.
Sagnet om jenta i staveloftet.
I første etasjen er det hull i gulvet i hjørnet til høyre for døra nå man kommer inn, og et lite hull finner man også i taket rett over døra. I følge sagnet var det tilgang på friskt vann gjennom hullet i gulvet, og gluggen i taket er passasje opp til etasjen over. Det hetes at ei jente overlevde Svartedauen i loftet.Fortellerteateret i Staveloftet innledes slik:
”...da den Sorte Død kom over fjellet til Hallingdal, skjønte bonden på Stave at den smittsomme pesten trolig ville ta de fleste livene også der på gården. Sagnet forteller at han stengte sin eneste datter inne på Staveloftet for å spare henne.Her inne hadde dattera rikelig med mat og det var en rennende vannkilde i det ene hjørnet. Gjennom entrang åpning i gulvet kom jenta seg opp i den andre høgda. Sagnet forteller at hun levde her så lenge at folk omkring ikke trodde det var liv pågården...”
Om gilder
Det er flere ting som tyder på at Staveloftet kan ha vært benyttet som gildehall. Det var en stor og mektig gård, sentral plassering i nærheten av kirken, innredningen og skriftlige kilder.
Et gilde var en samskipnad/forening man måtte være medlem for å delta i. Ofte var det de rikeste mennene som hadde midler til å delta i gildene, men i de gamle bondegildene var både gammel og ung, menn og kvinner og mindre velstående folk. Soger fra hedensk tid forteller at det ble holdt bloting og omgangsdrikkelag i gildene. Gildene hadde altså en dypere religiøs betydning. I kristen tid har man beholdt noen av disse tradisjonene, også ved lov. Dette gjelder for eksempel høstgildet og julegildet. Da skulle det brygges øl og holdes samdrikkelag, men nå var det Gud, Kristus og Maria det skulle drikkes til.
Gildene hadde både selvskapelige og nyttige formål. Gildebrødrene hadde gjensidig forpliktet seg til å hjelpe hverandre hvis nød eller ulykke skulle ramme en av dem. Gildebrødrene stilte i gravferd, de var hverandres avløsere, de var forsikringen dersom hus brant ned, de betalte deg ut av fengsel eller annen trøbbel, og dersom avlingen gikk tapt fikk den skadelidende mel og korn av sine brødre. Gjestebudene og samdrikkingen var den hyggeligste siden av gildevirksomheten. Forberedelsene til disse festene varte i flere dager. Man tilberedte mat og drikke i rikelige mengder, og det ble ikke spart på noe. Selv om det var mye godt øl å drikke, var det ikke fritt fram. Man en halv tønne i bot dersom man drakk så mye at man ikke selv bar det ut igjen. Bota ble gradert etter hvor stort uhellet var.
På selve festen var det vanlig at de eldste samtalte om slektenes gang og om eldre tradisjoner, mans de yngre var tilhørere. På denne måten fikk ungdommen forsterket sin ættefølelse.Man vet at det også har vært et gildehus i Hol, på søre Villand. Ser har det i gamle dager stått en bygning som kaltes ”Høgeloftet”. Det hadde tre etasjer. I det første var det bu til ølet, i andre var det dansesal for ungdommen og i det øverste samlet det beste folket seg til samtaler. Dette huset var tilhørende allmuen og ikke en enkeltperson, et tidlig samfunnshus.
Om å ri ”bruresving”
På Stave stod loftet ved siden av ei liten stugu, og mellom disse var det som nevnt en drombegang. Den gamle vegen svingte seg gjennom tunet på Stave, mellom loftet og stugu, så drombegangen må ha vært såpass høyt oppe at man kunne ri under. Det fortelles at man før i tiden brukte å ri ”bruresvingen” under den.
” Etter vielsen skulle man ta en annen vei hjem enn den man hadde tatt til kirka. Dette gjorde man for å lure trolla og andre onde makter som kunne bringe paret ulykke. Før brudeparet kom til kom til bryllupsgården skulle de ri bruresvingen, som var å ri en sving på tunet medsols. Det å ri motsols ville bringe ulykke. Det var også viktig at bruden selv løsnet seletøyet ved avstigningen. Man trodde dette skulle gi lette barnefødsler. Etter det fikk bruden velkomstskål fra en ølbolle. Når den var drukket ut måtte hun kaste bollen over hustaket. Dette skulle gi brudeparet svar på hvem av dem som kom til å dø først. Landet bunnen opp var det han, landet bunnen ned var det henne.”
Classification
License information
- License Contact owner for more information
Metadata
- Identifier HFN-bygning 002 Staveloftet
- Part of collection Hallingdal Museum
- Owner of collection Stiftelsen Hallingdal Museum
- Institution Hallingdal Museum
- Date published September 29, 2015
- Date updated October 25, 2024
- DIMU-CODE 021055936661
- UUID 99a66576-9e13-4afd-9ee7-3bc47175cba9
- Tags
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».