Akterdekket på slepebåten M/B Mørkfos, sett fra brua som omkranset styrhuset. Her ser vi slepelina som Mørkfos slepte tømmer på innsjøen Øyeren i perioden fra 1912 til 1985. Skroge...
I nordenden av innsjøen Øyeren skulle det fløtingstømmeret som kom flytende på vassdraget fra de skogrike bygdene nordover i Solør og Østerdalen. Det som skulle til sagbruk eller t ...
I nordenden av innsjøen Øyeren skulle det fløtingstømmeret som kom flytende på vassdraget fra de skogrike bygdene nordover i Solør og Østerdalen. Det som skulle til sagbruk eller treforedlingsbedrifter på Nedre Romerike skulle skilles fra det som skulle videre over innsjøen mot den nedre delen av Glomma for videre bearbeiding til trelast eller papir ved anlegg som lå nærmere vassdragets utløp i salt sjø og skipsforbindelser som innebar avsetningsmuligheter på fjernere markeder. Tømmeret ble sortert på grunnlag av påslåtte økseprofiler i yteveden på stokkene. Disse profilene identifiserte kjøperne av hver enkelt stokk. Sorteringa skjedde lenge ved Bingen i Sørum, men i forbindelse med utbygginga av jernbanen mellom Kristiania og Kongsvinger i 1860-åra ble sorteringslensa flyttet til Fetsund i Fet. På 1900-tallet ble stokker som skulle i samme retning «soppet» – presset sammen i bunter – som ble bundet sammen ved hjelp av vaiere og lenket sammen med tanke på videre buksering, innover mot Lillestrøm eller sørover innsjøen mot Glommas videre løp i retning Sarpsborg og Fredrikstad. Ettersom passasjene i deltaområdet like nedenfor lenseanlegget ved Fetsund var smale og svingete, var det grenser hvor store og brede partier som kunne slepes her. Følgelig ble soppene først buksert i smale remser – «nedlegg» – fra den nedre delen av lenseanlegget til et sted som hette Sofiedal i Enebakk, etter 1978 til Engelsvika eller Årnestangen litt lengre sør, hvor faren for å gå på grunn var mindre. På et av disse stedene ble det første nedlegget fortøyd, mens slepebåten hentet det neste. Turen fra lenseanlegget til Sofiedal tok to-tre timer. Når to nedlegg var kommet dit, ble de bundet sammen til ei «vending». Og når det var gjort kunne slepebåtmannskapet starte på den lange turen ned mot Glommas utløp fra sørenden av Øyeren. Med slepebåten M/B Mørkfos som trekkraft tok tolv til atten timer å tilbakelegge denne distansen. Når dette var unnagjort ble det slepene lagt ved Sandstangen på østsida av innsjøen eller ved Sleppetangen på vestsida, der lokale fløtere løsnet bindslene slik at stokkene kunne flyte løst videre nedover, hvor de passerte flere kraftverksdammer via tømmerrenner som ikke hadde kapasitet til å ta buntet virke. De største vendingene på Øyeren inneholdt om lag 200 000 stokker. Lengre nede, ved Nes og seinere ved Glennetangen eller Furuholmen, ble tømmeret på nytt sortert og «moset» med sikte på slepebåtbuksering inn det østre eller det vestre elveløpet, avhengig av hva som passet best for kjøperen.
Slepebåten Mørkfos ble bygd i 1912 ved Glommens mekaniske Verksted i Fredrikstad, der den hadde byggenummer 17. Oppdragsgiveren var Fredrikstad Tømmerdireksjon, som organiserte tømmerfløtinga i den nedre delen av Glommavassdraget. Den skal først ha gått lengre nede i vassdraget, men ble flyttet til Øyeren i 1936, i samband med at Fredrikstad Tømmerdireksjon og Christiania tømmerdireksjon fusjonerte og samorganiserte tømmertransporten i øvre og nedre del av Glommavassdraget under navnet Glomma fellesfløtingsforening. På Øyeren ble båten brukt til å slepe tømmer fra Fetsund ned til Sleppetangen, hvor «mosene» i slepene ble løst opp, slik at stokkene kunne gå fritt gjennom tømmertunnelene ved kraftverkene ved Solbergfoss, Kykkelsrud og Vamma, før tømmeret igjen ble «moset» ved Glennetangen lense for videre sleping, enten i det østre eller vestre løpet av Glomma. Mørkfos var, som de fleste slepebåtene i Glommavassdraget, opprinnelig en dampbåt. I 1939 ble dampkjelen ombygd slik at man kunne begynne å fyre med olje i stedet for kol og ved. I 1953 ble dampmaskinen fjernet og erstattet av en tresylindret dieselmotor fra den anerkjente leverandøren Wickmann motorfabrikk AS på Bømlo i Hordaland. Samtidig fikk den også nytt styrhus. Overgangen fra damp- til dieseldrift betydde at mannskapet, og dermed driftskostnadene, kunne reduseres betydelig. Som dampbåt hadde Mørkfos et mannskap på sju: Skipper, maskinist, fyrbøter, tre dekksmenn og kokke. Med dieselmotoren kunne bemanninga reduseres til fire, også fordi kokka, Solveig Johansen, gjorde dekksmanns jobb når hun ikke var opptatt i byssa. Wickmann-motoren ble erstattet av en MWM-motor (fra Motorenwerke Mannheim i den tyske delstaten Baden-Württemberg) i 1966, og denne motoren har Mørkfos fortsatt. Etter at fløtinga opphørte ble fartøyet i 1994 overtatt av entusiaster som har organisert seg under navnet «Mørkfos venner». Denne organisasjonen tilbyr sommerturer på Øyeren i samarbeid med fløtingsmuseet ved Fetsund lenser. Riksantikvarens seksjon for fartøyvern har støttet restaurering av MB Mørkfos.
Akterdekket på slepebåten M/B Mørkfos, sett fra brua som omkranset styrhuset. Her ser vi slepelina som Mørkfos slepte tømmer på innsjøen Øyeren i perioden fra 1912 til 1985. Skroget på dette fartøyet er 23,4 meter langt og 4,4 meter bredt. Mørkfos hadde opprinnelig en tosylindret dampmaskin med yteevne på drøyt 140 hestekrefter. Den gikk opprinnelig med en besetning på sju: skipper, maskinist, maskinistassistent, fyrbøter, to dekksgutter og ei kokke. Maskinen ble ombygd fra kull- til oljefyring i 1939, men på grunn av knapphet på petroleumsprodukter under 2. verdenskrig måtte man fra 1941 begynne å fyre med ved. Ei ny, større ombygging ble realisert i 1952-53. Da ble den gamle, opprinnelig dampdrevne maskinen erstattet av en 240 hestekrefters dieselmotor. Samtidig ble det gjort betydelige moderniseringsarbeider under dekk. Disse tiltakene gjorde det i første omgang mulig å redusere besetningen til fem. Det gikk ikke mange år før mannskapet påpekte at styrhuset var råttent. Det ble fornyet i 1962. Alt fire år seinere ble den da cirka 14 år gamle Wickmann-motoren erstattet av en Mannerheim-motor med 316 hestekrefter. Etter dette gikk Mørkfos med samme motor og samme eksteriør så lenge det ble fløtet tømmer i Glommavassdraget.
Etter at fløtinga i Glommavassdraget ble avviklet ble M/B Mørkfos liggende ubrukt ved Fetsund lenser, der den forfalt. I 1994 startet en venneforening et omfattende restaureringsarbeid, som ble støttet av Riksantikvarens avdeling for fartøyminnevern. I 2004 ble restaureringsarbeidet belønnet med kulturvernprisen til Oslo/Akershus avdeling av Fortidsminneforeningen. Båten drives av venneforeningen, som tilbyr sommerturer på Øyeren, med avganger fra lensemuseet på Fetsund.
Kvinna som tømte ei vassbøtte på dekket da dette fotografiet er Solveig Johansen (f. 1916), også kalt «Solveig på båten». Hun var enslig kvinne i et svært mannsdomonert arbeidsmiljø. Også mora hennes hadde vært kokke på Mørkfoss et par sesonger, men hun fikk vondt og beina, og i 1950 trådte Solveig Johansen inn som vikar. Deretter ble det 34 sesonger på Glomma fellesfløtingsforenings slepebåter på Øyeren, de 20 siste på Mørkfos. Mannskapet skulle i utgangspunktet holde seg sjøl med tørrmat, men Solveig Johansen kokte kaffe og lagde middagsmåltidene. Innimellom tok hun dekksguttoppgaver, og stundom sto hun til rors også, og hun samarbeidet godt med skipper Arnt Svartedal.
Dette fotografiet er tatt i samband med Norsk Skogbruksmuseums "Prosjekt Glomma", som ble igangsatt i 1984. Målet med prosjektet var å foreta en totaldokumentasjon av fløtingsvirksomheten i vassdraget, som det da var vedtatt å avvikle etter påfølgende sesong. Historikeren Øivind Vestheim, som ble prosjektleder, satte seg fore å dokumentere faste fløtingsinnretninger, å ta vare på et representativt utvalg av løse gjenstander fra fløtinga, like ens å ta vare på fotografisk materiale og arkivalia, samt å samle minne- og tradisjonsmateriale. Arbeidet med fotodokumentasjon ble utført i samarbeid med Norsk Skogmuseums fotograf, OT Ljøstad. Glomma fellesfløtingsforening lot for øvrig museet overta sit fotoarkiv, som besto av 72 album med fotografier fra ulike deler av vassdraget samt en del negativer. Vestheim veiledet også lokale medarbeidere som ordnet fløtingsarkivet på Fetsund. Dette arkivet var det imidlertid Riksarkivet som fikk eiendomsretten til. De valgte imidlertid å ha det liggende i den murte delen av kontorbygningen ved Fetsund lenser, der ansatte ved lensemuseet etter 1990 har tatt ansvar for videre registrering og forvaltning. Vestheim samlet en del gjenstander fra Glomma fellesfløtingsforenings anlegg langs vassdraget etter nedleggelsen, men gjenstandene ble dessverre i stor utstrekning lagt uergistrerte på fjernmagasin i Elverum, og dermed gikk mye av kunnskapen om proveniens og bruk tapt. Under en del av feltarbeidet ble det brukt en kassettopptaker som feltdagbok. Bjørn Bækkelund skrev av en del av lydbåndene etter at han begynte på museet høsten 1997. Innslagene av det som under planlegginga av prosjektet ble kalt "tradisjons- og minnemateriale" på disse opptakene er imidlertid beskjedne. "Prosjekt Glomma" skulle etter de opprinnelige planene vare fra og med 1984 til og med 1988, altså i fem år. Arbeidet ble imidlertid større enn noen hadde tenkt seg, og prosjektet ble avsluttet fra Vestheims side før med utgivelsen av boka "Fløting gjennom århundrer" i 1998. Også etter den tid gjensto det registreringsoppgaver (fotografier og gjenstander), som nye medarbeidere ved museet har overtatt etter at Øivind Vestheim sluttet ved museet i 1997.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».