Medlemmer av Rauland ungdomslag planter bartrær er vernskogsonen mot fjellet i Bitudtøylmarka. Fotografiet er tatt på tvers av ei å mot en litt myraktig elvebredd, der ungdomsgrup...

I 1911 etablerte Bratsberg amts skogselskap (seinere mer kjent som Telemark Skogselskap) en liten skogplanteskole i tilknytning til Søve landbruksskole i Holla (ved Ulefoss). Skoleledelsen var fornøyde med at fylkesskogmesteren bisto til undervisningen, blant annet gjennom planteproduksjon og kulturarbeid i gardsskogen på Søve, men presiserte samtidig at skolen ikke disponerte arealer som kunne gi plass for noen stor planteskole. For Skogselskapets avdeling i fylket var det et mål å kunne tilby alle interesserte skogeiere i Telemark gode skogplanter. I første omgang ble dette løst ved at fylkesskogselskapet støttet et par små private planteskoler som var anlagt i Hjartdal og Drangedal i 1909, og ved at selskapet kjøpte restbeholdninger fra planteskoler i nabofylkene. Men organisasjonen lette etter arealer der de kunne etablere en større planteskole med tilhørende klengstue for frøproduksjon. Fylkesskogmester Jørund Midttun uttrykte det slik: «For at der skal kunne bli fart i kultursaken, maa man ogsaa kunne skaffe velskikkede, stedegne planter. Ved at ha egen planteskole paa centralt sted vil planterne kunne skaffes paa beleilig tid og slippe at bli sendt lange veier utsat for tørke. Først da kan resultatene bli gode, og det er nettopp de gode resultater, som skaper tillid til saken og bringer den fremover.» Etter å ha vurdert flere lokaliteter inngikk styret for Bratsberg amts skogselskap i 1914 avtale med John Haatvedt om leie av 8,5 dekar jord til planteskoleformål på eiendommen Håtveit i Gvarv. Dette stedet lå i nærheten av et vegknutepunkt i Telemark, og avstanden til nærmeste jernbanestasjon var bare en kilometer. Eiendommen lå om lag 30 meter over havet, på et sted der den gjennomsnittlige årsnedbøren var om lag 800 millimeter og der tetratermen for perioden juni-september var 14 grader C. I dette gunstige klimaet skulle det produseres skogplanter for den lavereliggende delen av fylket. Agronom Aanund Evje påtok seg arbeidet med å gjerde inn arealet og få det tilsådd slik fylkesskogmesteren foreskrev, med en del tenåringsgutter som arbeidshjelp. Samtidig lette fylkesskogselskapets styre etter en lokalitet som passet for planteproduksjon til fjellbygdene i Telemark. I 1916 leide de et areal i Høydalsmo, mellom 500 og 600 meter over havet. Plantefeltene der ble første gang tilstådd to år seinere. Fylkesskogselskapet produserte planter for fjellbygdene i Høydalsmo fram til 1942, da grunneieren sa opp leieavtalen, slik at en ble stående uten produksjonsarealer.

De første plantene fra anlegget ble levert i 1916. Ledelsen i Bratsberg amts skogselskap at det trengtes en bygning til utstyr og til dem som arbeidde med planteproduksjonen i sommerhalvåret. Det første huset på planteskolen sto ferdig i 1917. Tidlig i 1920-åra kunne fylkesskogmesteren fornøyd konstatere at «me baade kann skaffa dei plantor som trengst her i fylket og endaa selgja noko utanum». I 1923 fikk fylkesskogselskapet kjøpt arealet de hadde leid med litt tilleggsjord, slik at de til sammen disponerte om lag 10 dekar. Samtidig sikret de seg rett til å hente vatn fra en bekk som gikk over en naboeiendom, slik at de kunne forebygge skader om det skulle bli tørkesomrer. Telemark skogselskap var preget av store ambisjoner og trang økonomi. Dette var bakgrunnen for at fylkesskogmester Jørund Midttun i 1924 gjorde avtale med kammerherre Cappelen på Ulefoss om at Cappelen skulle få gratis planter noen år framover mot å skaffe tømmer til ei klengstue på Håtveit. Bygningen sto ferdig høsten 1925. Den hadde tre plan. Konglene skulle først heises inn i et lager i loftsetasjen. Derfra ble de sluppet ned i etasjen under, der det var et mannskapsrom og et klengrom. I klengrommet sto det en reol med 98 klengkasser, som til sammen kunne romme om lag 20 hektoliter kongler. Varmen kom fra et ildfsted i den underliggende støpte kjelleren, der det også var et arbeidsrom og to kott som skulle tjene som frølager. «Når me no tek ho i bruk, vil me kunna skaffa godt barskogfrø frå Telemark til alle som ynskjer der. Det vil verta til stor vinning for skogsaki i fylket», konstaterte fylkesskogmesteren. Anlegget var i bruk når det var gode frøår, og det fungerte utmerket. Klengstua fikk elektrisk oppvarming i 1937. Anlegget ble modernisert, ved etterisolasjon og utskifting av nettingrammer og tromler i 1962. To år seinere ble det lagt ny takstein på huset. Det store kongleåret 1964 ble for øvrig det siste året det var nevneverdig klengingsaktivitet i bygningen. Etter 2. verdenskrig hadde man sendt en stadig større del av konglene som ble sanket i Telemark til Statens skogfrøverk på Hamar, som hadde mer avansert produksjonsutstyr og laboratorium som kunne kvalitetsvurdere og sertifisere frøet. I 1980 tok en konsekvensen av dette, og innredet møterom og museumsrom med avlagt utstyr fra frø- og planteproduksjonen i klengstua, mens loftsetasjen fikk arkiv- og gjesteromfunksjoner.

Utover i 1920-åra ble planteskolen ytterligere utvidet ved tilkjøp og leie av mer jord, noe det var behov for, fordi det viste seg nødvendig å drive vekselbruk med skogplanter og poteter for å holde jorda i god hevd. Ved utgangen av 1920-åra var årsproduksjonen av planter på om lag 400 000, i hovedsak gran og furu, men også en del utenlandske treslag som Telemark-skogbruket ønsket å få testet. I Høydalsmo var årsproduksjonen på denne tida på 50 – 60 000 planter. Dette produksjonsnivået ble opprettholdt utover i 1930-åra, men mot slutten av dette tiåret heter det at «planteskulane er vorten reint for små og må utvidast». I 1939 ble det derfor kjøpt inn ytterligere 27 dekar jord til anlegget på Gvarv. Dette var helt i tråd med den nasjonale næringspolitikken, som la opp til et mer planmessig kulturskogbruk med stadig større leveranser til den skogbaserte industrien. De spesielle forholdene under 2. verdenskrig, med laber aktivitet i skogbruket og mangel på både gjødsel og arbeidskraft i planteskolen, førte imidlertid ikke til noe umiddelbart produksjonsløft. Fredsvåren 1945 var det helt umulig å få leid både mannskap og hest, noe som førte til at produksjonen sank til et lavmål. Dette betydde imidlertid også et vendepunkt. Planteskolen fikk kjøpe jordfreser, noe som blant annet skulle gi ny styrke i kampen mot ugraset. I 1960-åra kom for alvor kjemiske ugras- og soppmidler inn i planteskoledrifta. På denne måten forsøkte planteskoleledelsen å bøte på de problemene det innebar å skaffe nok ekstrahjelp til luking, samtidig som de tok sikte på å levere mer robuste planter.

Etterspørselen etter planter økte raskt i etterkrigsåra, og dermed behov for større produksjonsarealer. Fra 1949 leide planteskolen 16 dekar tilleggsjord på Øyane et stykke fra Håtveit, og fem år seinere fikk en også leid drøyt 50 dekar av naboeiendommene Beinstigen og Kåsa, slik at det samla planteskolearealet ble på 83 dekar. Målet var å kunne øke årsproduksjonen til 5-6 millioner barrotplanter, og til det trengte en ytterligere 30-40 dekar jord. I første omgang ble dette forsøkt løst ved at Telemark skogselskap inngikk avtaler med kontraktdyrkere, som mottok toårige prikleplanter fra Gvarv og forpliktet seg til å drive dem fram til fireårige salgsplanter. I 1959 leide planteskolen 10 dekar av Tor Ødegården og 44 dekar av Hallvard Søvde. Ved inngangen til 1960-åra disponerte Telemark skogselskap et areal på om lag 125 dekar til planteproduksjon. Omkring midten av dette tiåret kulminerte planteproduksjonen ved Telemark planteskule med leveranser på om lag 3 millioner skogplanter i året.

I 1958 fikk planteskolen på Håtveit ny driftsbygning, med kjøleanlegg og pakkeri, og sommeren 1962 startet arbeidet med å bygge et sentrallager for skogplanter ved Telemark planteskule. I 1968 ble Telemark planteskule rammet av lynnedslag, som ødela størstedelen av det elektriske anlegget. Det ble karakterisert som et under at ikke bygningene ble antent. I forbindelse med reparasjonene etter dette uhellet ble det også innredet spiserom, vaskerom, toalett, dusjer og spiserom i kjelleretasjen i kjølelagerbygget.

I 1975 feiret Telemark skogselskap sitt 75-årsjubileum. I sin tale til jubilanten uttalte fylkesskogsjef Sigmund Haave at «Gvarv byr det beste klima landet har for produksjon av barrotplanter, men likevel må vi også i Telemark rekne med et aukende behov for klumpplanter som skogselskapet må møte». Samtidig antydet han at fylkesskogrådet ville «sjå med spesiell velvilje på realisasjonen av et slikt tiltak». Det fylkesskogsjefen siktet til var at skogbruket i Finland og Sverige, og etter hvert også flere norske planteskoler hadde startet omlegginga fra barrotplanter til planter som ble levert med jordklump, enten i foliert mjukplast eller i pottebrett av hardplast. Telemark skogselskap må ha tatt hintet og merket seg løftet om økonomisk bistand, for i 1976 ble det første plastveksthuset ved Telemark planteskule reist. Før dette kunne skje måtte matjorda en hadde arbeidd gjennom mange tiår for å forbedre skyfles vekk, og erstattes av grus. Plastveksthuset målte 10 X 100 meter og skulle kunne romme 7 000 pottebrett, som der frøene skulle spire under kontrollert lufting, vatning og gjødsling. De første pluggrotplantene var klare for salg allerede påfølgende år, og ettersom de var langt enklere å arbeide med på plantefeltene enn barrotplanter. Inspirert av suksessen kjøpte Telemark skogselskap i 1977-78 ytterligere to plastveksthus, og i 1982 oppgis det at planteskolen hadde fem plastveksthus. Her ble det sådd to ganger i året. Første såing skjedde vanligvis i april, og i juni var frøplantene blitt så robuste at de kunne settes ut på friland for videre driving på arealer der det ble anlagt vatningsbaner. Deretter ble det satt inn nye pottebrett til spiring i vekshusa. I 1980 kjøpte Telemark planteskule både såmaskin for pottebrettproduksjon og en maskin som mekaniserte sprøytinga som skulle forebygge snutebilleangrep på plantene. I midten av 1980-åra ble såkalt «rotavdøing» et stort problem i norske skogplantskoler, også på Håtveit. Dette problemet førte til redusert avlingssikkerhet. Rotavdøinga hadde flere årsaker, men skadene som oppsto i vegetasjonsperioden skyldtes i stor grad algesopper på underlaget pottebrettene sto på. Dette problemet ble løst ved å skifte ut sanddekket på produksjonsarealene med grov singel med fiberduksperrer, og ved å innføre desinfiserende vask av pottebrettene.

I midten av 1980-åra var over 90 prosent av plantene som ble solgt fra Telemark planteskule pluggplanter. Bortimot 80 prosent av omsetningen var gran, resten var furu, samt mindre kvanta av contorta og andre eksotiske bartrær. Videre ble det lagt stadig større vekt på frøkvaliteten – det ble brukt nesten bare frø fra utvalgte elitebestand eller fra frøplantasjer med avkomtestete kloner. I nærområdet til Telemark planteskule ble det etablert en slik plantasje på Hallen i Sauherad i midten av 1960-åra.

Med en stadig stigende andel pottebrettproduksjon trengtes det større bygningsmasse. I 1983-84 ble det bygd ytterligere en driftsbygning ved planteskolen. Nybygget var på 844 kvadratmeter og rommet hovedsakelig kjølelager, men også et rom der en kunne arbeide med torvfylling og såing i pottebrett i vintersesongen, samt sentralrom for styring av vatning og gjødsling og et verksted. Parallelt med utbygginga av planteskolen sank planteomsetningen. Dette hadde flere årsaker. Oljeproduksjonen i Nordsjøen gav store inntekter til staten, den delen av næringslivet som kunne levere tjenester til oljevirksomheten og til de mange ansatte i berørte sektorer, men førte mye annen næringsvirksomhet inn i en «oljeskygge». Dette gjaldt blant annet den norske skogindustrien, som krympet, noe som fikk negative konsekvenser også for det praktiske skogbruket. I et land der skogeiendommene gjennomgående er små, fikk skogen stadig mindre betydning i de vanlige skogeiernes økonomi, og følgelig ble det satset stadig mindre på forvaltning og utvikling av trekapitalen. At det norske lønns- og prisnivået for første gang i manns minne la seg betydelig høyere enn det svenske betydde dessuten at en del av de store aktørene i norsk skogbruk begynte å kjøpe planter fra nabolandet i øst. Dermed produserte de norske skogplanteskolene mer enn de fikk solgt. Konsekvensen ble i første omgang at betydelige plantebeholdninger måtte vrakes, i neste instans at flere av skogplanteskolene ble nedlagt. Skogplantinga nådde et lavmål da Lars Sponheim var landbruksstatsråd (2001-2005) og gikk inn for at alle incitamenter til kulturaktivitet i skogbruket skulle fjernes. Telemark planteskule greidde seg gjennom denne krisa. De siste åra har det vært en svak oppgang i omsetningen av skogplanter. Staben ved Telemark planteskule er seg bevisst at god driftsøkonomi og høy plantekvalitet er nøkkelfaktorer i den fortsatte planteproduksjonen for Telemark-skogbruket. I nyere tid har virksomheten hatt et produksjonssamarbeid med Buskerud planteskole.

Collapse text