Inntaket til renna som skulle føre tømmeret forbi dammen ved Mørkfoss-Solbergfoss kraftverk i Nedre Glomma. Bildet viser tømmer på veg inn i renna. Mørkfoss-Solbergfoss kraftverk b...

Tidlig på 1900-tallet ble det bygd tre kraftverk i den øvre delen av Nedre Glomma. Kraftstasjonen ved Kykkelsrud i Askim, som begynte å levere elektrisk energi fra 1903, hadde blant annet Kristiania (Oslo) kommune og A/S Holmenkollbanen som kunder. Også Samuel Eyde, som på denne tida begynte å prosjektere en kraftstasjon ved Vamma, så for seg hovedstaden som avtaker for energien fra det planlagte anlegget. Etter hvert fikk Kristiania kommune tilbud om å overta begge de nevnte kraftstasjonene på økonomiske vilkår som i ettertid kan synes å ha vært rimelige. Kommunen sa imidlertid nei takk til dette innspillet. I stedet vedtok politikerne i hovedstaden å kjøpe fallrettighetene fra Vittenberg til Halfredsfoss i Nedre Glomma, en strekning der det var et fall på cirka 5 meter. I 1906 sikret de seg Solbergfossen også. I forståelse med staten, som eide den ovenforliggende, cirka 10 meter høye Mørkfossen, kunne de dermed starte forberedelsene til bygging av en kraftverksdam øverst i Solbergfossen, det såkalte «Mørkfoss-Solbergfoss-anlegget». Det praktiske utbyggingsarbeidet begynte imidlertid ikke før i 1917. At planleggingsarbeidet tok hele ti år hadde blant annet sammenheng med at anlegget var svært stort, og at det derfor ble bygd en modell i målestokk 1:25 i Nordmarka for å teste ulike ideer. Når byggearbeidene først kom i gang sysselsatte de hele 800 mann, til tross for at ingeniørene som ledet prosjektet brukte de mest moderne metodene de kjente til. Sjølve kraftstasjonen var tegnet av en av tidas store arkitekter, Bredo Greve (1871-1931), som også har gitt form til Norges tekniske høgskole (NTNU) i Trondheim, Handelshøgskolen i Bergen, Norges veterinærhøgskole i Oslo og Kunstindustrimuseet samme sted. Kraftstasjonen ved Solbergfoss ble satt i drift i 1924 med sju turbiner, som seinere er supplert med ytterligere seks. I 1979 ble det utarbeidet planer for nok en kraftstasjon ved Solbergfoss. Denne gangen ble anlegget sprengt inn i fjellet. Solbergfoss II ble ferdig i 1985, det året fløtinga i vassdraget ble avviklet. Denne kraftstasjonen inneholder en kaplanturbin med omtrent samme kapasitet som de 13 francisturbinene i den gamle stasjonen til sammen. I et gjennomsnittsår produserer Solbergfoss-stasjonene 900 millioner kWh elektrisk energi. Dette var nok til 45 000 strømfyrte eneboliger, og utgjorde cirka 1 prosent av den norske produksjonen av hydroelektrisk strøm.

Kraftverket ved Solbergfoss ble bygd i perioden 1917-1924. Etter at utbygginga av Vamma-fossen noe lengre nede i vassdraget (1911-1915) hadde påført Fredrikstad Tømmerdirektion mange fløtingstekniske problemer, var representantene for denne virksomheten svært opptatte av å hevde de rettighetene Vassdragsloven gav dem da det neste store utbyggingsprosjektet kom. Fredrikstad Tømmerdirektions advokat påpekte at loven påbød grunneiere som ville foreta oppdemning eller avstenging av vannets frie løp å sørge for å bygge og vedlikeholde en passasje for fløtingsvirket som var tilfredsstillende for fløtingsaktørene. Tømmerdirektionens advokat mente at organisasjonen kunne stanse hele utbyggingsprosjektet dersom den ikke ble tilbudt en fløtingsteknisk løsning hans part kunne si seg fornøyd med. Det skulle snart vise seg at Markfoss-Solbergfosskraftverkets advokat kom til å argumentere for at eierskap til fallrettigheter måtte gis fortrinn framfor den allemannsretten Tømmerdireksjonen baserte seg på. Dette var egentlig ingen «rett» hevdet juristen, snarere en «frihet». «De i ferdsel og fløtning interesserte må finne sig i at der ved en vasdragseiers foranstaltning opstår «hinder» for deres bedrift, når denne hinder ikke er større enn nødvendig», ble det sagt. Hva som i denne sammenhengen var «nødvendig» var det naturligvis mulig å mene mangt om. Her lå det med andre ord an til en vanskelig interessekonflikt.

Utbyggerne – Oslo kommune og staten – hadde prosjektert en stor gravitasjonsdam i betong med granittforblending på vannsida. Damkrona skulle bygges med tre overløpsåpninger. Utbyggerne så for seg at tømmeret skulle ledes mot det midterste av disse ved hjelp av ei V-formet lense på kraftverksdammen. Ingeniørene i Fredrikstad Tømmerdirektion var svært skeptiske til denne løsningen av flere årsaker. De så med bekymring at det var prosjektert bredere overløp med lavere terskelhøyder på hver side av det som var tenkt som tømmerløpet, noe som kunne svekke effekten av den tenkte lenseløsningen. Fløtingsledelsen undret seg også over hvordan påstikkingsarbeidet skulle organiseres. Det kunne bli vanskelig å rekruttere folk som var villige til å arbeide på ei lense som endte i et 18-20 meter høyt fossefall med strid strøm. Fløtingsadministrasjonen regnet også med at det var tvilsomt om Riksforsikringsanstalten – forløperen for Rikstrygdeverket – ville akseptere en slik arbeidsplass. De var også bekymret for den medfarten tømmeret kunne få etter å ha passert dammen via et bratt skråplan for så å falle ned i et forholdsvis trangt elveparti hvor stokkene kunne bli gående i strømvirvler eller stuves inn i bakevjer med påfølgende overflateslitasje som kunne gjøre det umulig å finne igjen øksemerkene som skulle identifisere kjøperne. Utbyggerne må ha forstått grunnlaget for skepsisen, og de kom etter hvert med et alternativ: En tømmerrenne som skulle gå på Spydebergsida av damanlegget, dels innsprengt i berget, dels i åpent lende, før den førte tømmeret tilbake til elveløpet lengre nede. Ledelsen i Fredrikstad Tømmerdirektion aksepterte ikke umiddelbart denne løsningen heller. Saken ble forsøkt løst via teknisk-juridiske skjønn som prøvde å balansere interessene til Mørkfoss-Solbergfossanlegget og Fredrikstad Tømmerdirektion. Det var ikke så enkelt. Også blant skjønnsmennene var oppfatningene divergerende, og partene i saken anket den stadig videre oppover til høyere instanser. Mens disse prodsessene pågikk valgte kraftverkseierne å bygge den prosjekterte fløtingsrenna som skulle lede tømmeret ved siden av dammen, og fra 1924 måtte Fredrikstad tømmerdireksjon føre tømmeret gjennom denne. Det viste seg at fløtingsvirket kom seg vel forbi kraftverksdammen, men det kostet penger. For å få stokkene effektivt gjennom renna uten opphoping ved inntakslensa måtte Fredrikstad tømmerdirektion bemanne anlegget med et arbeidslag for 15 mann, fordelt på tre skift. Den manuelle innsatsen i tømmerfløtinga i denne delen av elva måtte økes fra gjennomsnittlig 8 800 til om lag 12 000 arbeidstimer per sesong. Fredrikstad Tømmerdirektion investerte i et par pumpeaggregater – digre propeller som skulle drive tømmeret innover i lensa mot inntaket til renna – for å krympe behovet for manuell innsats noe. Men helst ville de ha utvidet tømmerrenna og tilført den mer vann, slik at det oppsto et drag i kraftverksdammen som trakk tømmeret mot inntaket. Men vannet var verdifullt for kraftselskapet. På dette tidspunktet hadde skjønnssaken nådd høyesterett. Denne øverste rettsinstansen fastslo at Mørkfoss-Solbergfossanlegget skulle utbetale 150 000 kroner – på dette tidspunktet et svært høyt beløp – til Fredrikstad Tømmerdirektion, slik at fløtingsorganisasjonen sjøl kunne finansiere de forbedringene de ønsket å gjøre ved renneanlegget. Men for ettertida skulle vedlikeholdsansvaret ligge hos Tømmerdirektionen. Høyesterett satte også ei grense for hvor mye vann som skulle kunne slippes gjennom tømmerrenna – maksimum 15 kubikkmeter i sekundet. Videre ble kraftselskapet forpliktet til å levere gratis elektrisk strøm til Tømmerdirektionens virksomhet ved renna i driftsperioden, som kunne strekke seg fra april til november. Dette kom vel med, ettersom påstikkinga fra inntakslensa pågikk døgnkontinuerlig, og følgelig var avhengig av kraftig belysning. Dermed var premissene for fløtinga forbi kraftverket ved Solbergfossen endelig lagt.

I 1984, 60 år etter at tømmerrenna ved Solbergfoss ble tatt i bruk, meldte Borregaard Industries Limited, at de påfølgende sesong ville avslutte bruken av Glomma som transportåre for tømmer. Etter avviklinga av fløtingsaktiviteten måtte Glomma fellesfløtingsforening rydde opp etter virksomheten i vassdraget. I 1986 kunne denne organisasjonen melde følgende: «Fløtingsinnretningene ved Solbergfoss og Vamma kraftstasjoner er fjernet i teknisk og økonomisk samarbeide mellom interessentene. De øvrige forbifløtingsanlegg er kraftverkenes eiendom.»

Collapse text