Fra Svartelvas løp gjennom Fløta, et våtmarksområde ovenfor (sørøst for) Ådalsbruk i Løten. Dette fotografiet, som ble tatt i 1964, later til å være et våropptak. Elva fløt stille...

I 2000-årgangen av Løten historielags årbok «Lautin» skrev Anna Johansen Fløtholen (1912-2006) denne erindringsbaserte artikkelen med fokus på myrområdet Fløta gjennom ulike årstider i hennes oppvekstår:

«Fløta og Dragonmyra
En del av det store myrområdet Fløta har i sin tid fått navnet Dragonmyra. Det er dessverre ukjent for meg hvordan det navnet har oppstått. Hvis noen har forklaring på det, kunne det vært moro å få greie på det. Min far var i sin tid dragon, ridende soldat, men jeg tror ikke navnet kommer fra han. Først var det Benningstad Lille som var eier av Dragonmyra, siden var det Klevfos Cellulose & Papirfabrik som eide den. I 1937 kjøpte min far, Lars Fløtholen, den 95 mål store delen av Fløta, som er på i alt 5-600 mål.
Sommer på Fløta
Fløta ble brukt til litt av hvert gjennom hele året. Svartelva går i krok og sving gjennom myra, fra Brovold og til Mortskjæret. Somme steder er elva dyp og renner stille, andre steder grunn med strøm. Om sommeren var det et rikt badeliv i elva i begge ender av myra. På Mortskjæret var det fine skjær å ligge og sole seg på, og fin grus i bunnen. I den andre enden, nedenfor Fløtheim, var det djupere og mere grumsete bunn. Der var det også sdatt opp noe virkelig flott, nemlig et stupebrett for de som torde noe så dristig.
Det var et livlig badeliv hele sommeren. Latter, skrik og skrål kunne høres helt til oss på Fløtholen. Da fikk vi lyst til å fra avgårde og bade sjøl om vi holdt på med noe arbeid.
Mange hadde båt, så en tur på elva var en fin avkobling i den tida, ofte traff man andre slik at en kunne slå av en prat, det var sosialt samvær på elva. Kanskje hadde vi dregg etter båten, og prøvde å lure ei gjedde eller en åbbor på kroken.
En kveld vi skulle på fisketur nedpå elva, hadde katta også tenkt å være med. Vi hadde allerede kommet et stykke fra land, og der hoppet katta uti og begynte å svømme etter oss. Vi fikk katta oppi båten og hun ble med oss på fisketur, og en fisk vanket det til den også.
Mor tok av og til båten og rodde nedover elva når hun skulle på butikken, det var raskere enn å gå vegen rundt. Vi besøkte ofte jentene nede på Bruket samtidig med butikkturen. Jeg syntes at mange av disse kjerringene på Bruket var så fine, de hadde pene kjoler og kvite forklær med blommer på. Det hadde ikke mor, hun hadde stort blåtøysforkle. Når det ble møkkete på retta, snudde hun det med vranga ut, da kunne hun bruke det lenger og spare vask og såpe. I fjøset var det striforkle som var det beste å bruke, de sydde mor av gamle kornsekker, som far ikke lenger kunne bruke til å ha korn i. Alt ble brukt og utnyttet så lenge det gikk an.
Krepsefiske i Svartelva
Da august kom, var det krepsefisket som stod for tur. Mange skolebarn kunne tjene seg noen kroner på denne måten, slik at de kunne kjøpe seg noen klesplagg til skolen startet igjen om høsten. Det skulle være en viss størrelse på krepsen. Oppkjøperne som kjøpte opp krepsen var nøye på at den var stor nok, de skulle selge krepsen videre til hoteller i Hamar, og de ville ha en skikkelig vare.
Kveldene var livlige ved elva om kvelden, noen laget kanskje et lite bål ved elvekanten når mørket falt på. Sjøl om jeg ikke fiske kreps, ruslet jeg ofte en tur ned på elva og slo av en prat med kjente som gikk langs elva og fisket. Kanskje hadde jeg med meg kaker og litt å drikke.
Jeg husker godt en kveld jeg kom ned til elva og traff på ei nabojente, Oddny, og en nevø av meg. De var i godt humør fordi de hadde fått så mye kreps. Oddny var så glad for – Nå får jeg så mye penger at jeg kan kjøpe en sekk med maismjøl, så a’ mor kan få til grisen sin. Hun tenkte på a’ mor først.
Vaskeplassen
Vaskeplassen ved myrkanen var god å ha, for da hadde vi godt vatn å vaske klærne i. Brønnvatnet hjemme var hardt og lite brukbart til klesvask. Der hadde vi ei stor gryte som stod på en ting med tre ben som vi kunne fyre opp under og varme vatn. Ved fant vi i skogen omkring.
Vaskedagen var en avveksling fra det daglige arbeidet hjemme på bruket. Mor og nabokjerring pleide å ta klesvasken sammen. Kvelden før kom nabokjerringa med sin vask slik at alt kunne legges i bløt over natta. Neste dag begynte de så tidlig som mulig. Det var mye klær som skulle vaskes, den var samlet opp gjennom lang tid, så hele dagen gikk med. De hadde gjerne med seg middagsmat og klesgryta ble løftet vekk fra bålet en stund, slik at de fikk varmet opp maten. Og kaffepause måtte en også ha, det var en selvfølge at kaffekjelen skulle være med.
Etter at klærne var kokt, gnidd på skurebrettet og skylt, ble en del av dem hengt opp rundt om i busker og kjerr til tørk. Resten tørket de hjemme. Mor og nabokjerringa hadde hatt en strevsom, men også en trivelig arbeidsdag sammen på Fløta, i tillegg til tilfredsstillelsen det var å ha masse rent tøy igjen. Det var sommer på Fløta.
Vinter på Fløta
Vinterstid var det også mye aktivitet på Fløta. Når det ble kaldt, kunne det legge seg is på hele myra. De som hadde skøyter brukte dem, men det var mange andre måter å ha det moro på isen. Men snøen kom gjerne og la seg i et tykt lag oppå isen, da var det å ta fram skiene. Vinteren var egentlig en lettvinn tid å komme seg til bruket på, for da ble det brøytet veg over myra, så det var raskt å komme seg på butikken for oss som bodde på den andre siden.
Før jul var det bare den vanlige butikkfarten over Fløta, men etter jul ble det mye farting på vinterveien. Da begynte tømmerkjørerne å kjøre tømmer fra hele distriktet rundt omkring, mye ble kjørt til Klevfos, og endel ble lagt på myra. Hele myra ble dekket av tømmer fra Løiten og Romedal Allmenninger og fra private skogeiere.
Enkelte år var det mye tømmer og mange kjøpere. Det var viktig at tømmeret ble merket og hver eier hadde sitt merke. Tømmermerking var en jobb for seg som egne folk tok hånd om. Snøen som lå på tømmeret måtte vekk før det ble merket med merkeøks.
De var ei travel tid rundt oss. Her på Fløtholen skulle tømmermerkerne inn og få seg mat og kaffe. Mor solgte kaffe og kaker, praten gikk livlig mellom karene, de likte å treffes og snakke om felles interesser.
Vinteren gikk. Det var artig å komme ut om morgenen og både se og høre tømmerkjørerne med spreke hester, bjellene hadde forskjellig tonehøyde, og det gjorde at en kunne kjenne igjen noen av dem.
Vår på Fløta
Våren kom, og trekkfuglene kom. Endene kom først, så myrsnipa, tranene kom og opptrådte med sin tranedans, det var et flott syn å se på. Så kom storspoven med sine trillende låter, myra yrte av liv med våryre fugler som drev kurtise etter vinteren.
Vegetasjonen er også mangfoldig på Fløta. Det vokser star, myrkorg, trebladblekk med sin fine blomst, og tettegras som er insekteter. Porsen vokser villig på myra, den lukter så friskt og godt. Den ble ofte lagt mellom ulltøyet som møllmiddel, det var et effektivt og godt middel.
Den siste av trekkfuglene som kom var gauken, den satt på skigarden og gol sitt ko-ko.
Vårflommen fra fjellet kom årvisst og la hele myra under vatn. Det ble en stor flott sjø der mange slags fuglearter slo seg til, i hvert fall for en tid. Siden dro en del arter videre til sine hekkeplasser andre steder. Vi kunne ro over hele fløta. Det var så spennende, føltes som om vi var på en stor sjø. Når kveldssola speilte seg i vatnet, var det et syn som en aldri glemmer.
Det å bo ved Fløta har gitt meg så mange fine minner å ta med seg videre i livet!»

Collapse text