Etter 2. verdenskrig var det et stort behov for å effektivisere avvirkningen i norsk skogbruk. I stortingsproposisjon nummer 157 i 1947 foreslo man å bevilge 1 800 000 kroner til innkjøp av 1 000 motorsager, for å oppnå større hogstkvanta og for å lette hverdagen til skogsarbeiderne. Forslaget ble, etter en langvarig debatt, vedtatt mot 17 stemmer. Omtrent på samme tid hadde to nordmenn, sagbrukseier Trygve Johnsen og børsemaker Gunnar Busk, utviklet en norsk motorsagmodell. Deres sag eksisterte bare som en idé hos Johnsen i 1946, den ble en prototyp som Busk var hovedopphavsmannen til i 1947 og ble satt i serieproduksjon i 1948. Johnsens og Busks hovedmål var å produsere ei lett motorsag. Prototypen var sammensatt av deler karene skaffet via skraphandlere – en hjelpemotor til sykkel, et kjede fra en snekkermaskin og en tank fra en primus. Følgelig fikk den navnet «Primusen». For å kunne sette den i produksjon trengtes det en startkapital, både for innkjøp av motorer fra England og til etablering av et produksjonsmiljø på Nesodden i Akershus. Ettersom mekanisering av skogbruket hadde høy politisk prioritet, oppnådde de en lånegaranti på 700 000 kroner fra Regjeringens tømmerutvalg. Dessuten tok en lokal bank sjansen på å innvilge et betydelig tilleggslån. Den første, masseproduserte modellen veide 17,3 kilo med full tank og hadde en 4,5 hestekrefters motor. Denne modellen gikk under navnet «Jo-Bu senior» - Jo-Bu etter opphavsmennene Johnsen og Busk. Med bistand fra den dyktige selgeren Anders Skuterud og etter hvert 40-50 andre medarbeidere ble saga en suksess. Bedriften etablerte salgskontor i Oslo og et datterselskap i England med kontor i London. Jo-Bu senior ble markedsført og solgt både i Norden og i England. I 1951-52 greide Jo-Bu-miljøet å utvikle en sagmodell som bare veide 10,4 kilo, «Jo-Bu Junior». Denne lette modellen slo straks gjennom, både i Europa og i USA, og i åra som fulgte var Jo-Bu Europas største motorsagleverandør. Med denne suksessen ble produksjonen i 1953 flyttet fra trange lokaler på Nesodden til en moderne fabrikk i Drøbak. Her arbeidet det bortimot 100 personer på det meste. I tillegg hadde Jo-Bu salgskontor med drøyt 20 ansatte i Oslo. Derfra ble det distribuert sager, ikke bare i Norge og Norden, men også til det øvrige Europa, til Nord-Amerika, New-Zealand og Australia. Utover i 1960-åra kom det stadig lettere modeller med raskere kjedehastighet, både fra Jo-Bu og fra konkurrentene. I 1967 gikk Elkem/Spikerverket inn i Jo-Bu-selskapet, og i 1979 ble virksomheten overdratt til det svenske Eletrolux-konsernet. Tre år seinere ble produksjonen i Drøbak avviklet, og fabrikken ble ombygd til næringslokaler og leiligheter.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».