Kniv

About the object

• about
  Såkalt «Olavskniv» med skaft av hvalrosstann, skåret av kunsthåndverkeren Lars Prestmoen på Lillehammer. Produksjonen av slike kniver startet han antakelig etter 1930, da det var 1 000-årsjubileum for slaget på Stiklestad i 1030. Knivene ble produsert hos Pipe-Larsen, Lillehammer, hvor Lars Prestmoen da hadde arbeidet i over 40 ...

  Såkalt «Olavskniv» med skaft av hvalrosstann, skåret av kunsthåndverkeren Lars Prestmoen på Lillehammer. Produksjonen av slike kniver startet han antakelig etter 1930, da det var 1 000-årsjubileum for slaget på Stiklestad i 1030. Knivene ble produsert hos Pipe-Larsen, Lillehammer, hvor Lars Prestmoen da hadde arbeidet i over 40 år.

  Kniven er 21,9 centimeter lang, målt fra bladspissen til den bakre enden av knivskaftet. Lengden på knivbladet er 10,2 centimeter. Bladet er snaut 1,9 centimeter bredt ved brystningen, innerst ved skaftet. Tjukkelsen, målt samme sted, er 3,1 millimeter, men bladet smalner framover mot spissen. Bladryggen er slakt konvekst buet. Her er sidekantene, i hvert fall fra et punkt framfor brystningen, avfasete. Bladet har ikke stempelsignatur. Skaftet er lagd av det gulkvite materialet hvalrosstann. Inkludert en cirka 9 millimeter bred sølvholk i den fremre enden er skaftet 11,7 centimeter langt. Den fremre delen er rett, noe konveks i lengderetningen og har et ovalt tverrsnitt. Her er overflata glattpolert. Det fantastiske ved denne kniven er den bakre enden av skaftet, der det ytre skallet er formet som et blad eller ei bølge, som skjermer et mannshode - en mann med skjegg og hjelm - slik Lars Prestmoen forestilte seg den legendariske kongsskikkelsen.

  Litt mer informasjon om opphavsmannen til denne kniven finnes under fanen «Opplysninger».

  Expand text Collapse text
• DesignationKniv
• Alternative nameOlavskniven
• Precise designationTollekniv
• IdentifierSJF.09418
• Indexing termKniver
• Type Thing

• Dimensions value
  • Bredde3.7 cm
  • Lengde22.0 cm
  • LengdeBlad10.2 cm
  • Vekt105.0 cm

• MaterialsHvalrosstann Stål Sølv

• TechniquesSmidd, slipt, skåret, pusset, tappet, beslått

• Other information

  Lillehammer-avisa «Dagningen» hadde 19. oktober 1929 følgende usignerte artikkel om Lars Prestmoen:

  «En velkjent arbeider.

  Lars Prestmoen har idag arbeidet i 40 år ved G. Larsens pipefabrikk.

  En kunstner i treskjæring og merskumarbeid.

  Firti år ved en og samme bedrift – det er ikke en dagligdags begivenhet. Dessto større grunn er det til å omtale den med noen ord, så meget mer som den det gjelder, Lars Prestmoen, ved G. Larsens pipefabrikk er en type som det så visst ikke går tretten på dusinet av. Alle her i byen kjenner navnet, ja, han er for den del kjent utenfor så vel byens som landets grenser, men da han er en stillfarende og beskjeden kar, som hater allslags reklame som pesten og går sine egne veier, er det rimeligvis ikke mange iallfall av den yngre slekt som kjenner ham personlig. Han er lillehammerring så god som noen, ikke nettopp født her i byen, men kom hit allerede i 18 års alderen, så det er ikke det om å gjøre. Imidlertid har han ikke deltatt noe i det kommunale liv og har ikke innehatt et eneste offentlig tillitsverv, hvilket vel kan noteres som et særsyn nesten, dog uten forkleinelse, for det er sandelig ikke dyktigheten det står på.

  Prestmoen lever og ånder i sitt arbeid,går op i det med liv og sjel, for å bruke et noe forslitt, men likevel godt og sant uttrykk.

  Han er i den lykkelige stilling å ha et arbeid som han kan gi hele sin personlighet. Det er dessverre nok av dem i vår teknikkens tidsalder som må finne sig tilfreds med å være bare en maskin mellem maskinene, uten anledning til i sitt arbeid å gi uttrykk for krefter og lengsler i sig selv.

  Prestmoen er kunstner, og som kunstner skjøtter han sitt arbeid ved G. Larsens pipefabrikk. I 40 år har han nu hatt sin daglige gang der, og i alle disse årene har han vært i stadig utvikling. Hans kunst er vokset og han med den. Noen stagnasjon er det ikke tale om. Han har fremdeles den skapende evne i behold, og hans glede ved arbeidet er til idag like frisk og umiddelbar. Typisk er det hvad han selv forteller: Når jeg holder på med noe som jeg føler vil lykkes, da er det fest i huset.

  Slik kan bare den tale som er så heldig stillet at han gjennem sitt arbeid kan finne utløsning for sin skapende trang.

  Prestmoen er født på Sør-Fron, hvor hans far hadde et husvær under prestegården, derav navnet.

  Fra 10-årsalderen drev han som gjetergutt og etter å ha gått i to vintre på Lindsø treskjærerskole, Dovre, hvor også hans interesse for merskumsarbeidet blev vakt, kom han altsaa i 18 aars alderen til Lillehammer. Treskjærer Odde hadde nettop sluttet ved pipefabrikken, og Prestmoen overtok hans plass, som han har fylt på en utmerket måte.

  Om bedriftens leder dengang, M. A. Larsen, forteller Prestmoen at han var en usedvanlig dyktig og interessert mann, som også deltok meget i det daglige arbeid på verkstedet og bl. a. startet filialen i Oslo. Fabrikken, som blev grunnlagt i 1844 og således har bestått i 85 år, er nu overtatt av et aksjeselskap. For tiden beskjeftiger den 16 faste arbeidere, og all den anerkjennelse som den gjennem årene har fått for sine varer i form av medaljer og diplomer, må den selvsagt dele med sine arbeidere.

  I anledning jubileet opsøker vi Prestmoen, for å be ham fortelle litt om sig selv og sitt arbeid. Det lykkes ikke, utenom de tørre og nøkne data. Prestmoen taler helst ikke om sig selv. Imidlertid får vi anledning til å kikke litt på hans fyrabendarbeider, og det tør sies at det er sjelden å komme inn i et hjem så personlig preget som hans.

  Av billedene som vi gjengir, vil man få et lite inntrykk av hans kunst. Noen vil kanskje protestere og si at det bare er almindelig håndverk.

  Nei, så sandelig er det ikke kunst. Legg merke til disse skikkelsene, gjetergutten som ligger der og drømmer, eller jegeren og bjørnen f. eks. Så friskt og levende og naturlig, i kropp, stilling og uttrykk kan bare den fødte kunstner gjengi dem. Prestmoen kjenner sine medskapninger, dyrene, som ingen annen, og hans naturfølelse er så sterk og opprinnelig at han formår å forlene ethvert motiv med det som gjør arbeidet til mer enn bare håndverk.

  Friluftsmannen Prestmoen trenger et kapitel for sig. Han hører til den gamle garde av Mesnafiskere, som er blitt så fortrolig med elva og fisket at de tross de «sløie tider» og den moderne ånd ikke makter å løsrive sig. Nå er det snart ingen villmark lenger innved Mesna. Og rovfiskerne får lov å husere som de vil.

  Slik skildrer Prestmoen det, og i lignende, litt bitre ordelag uttaler alle gamle Mesnafiskere sig.

  Men likevel, tar man en tur opover elva en lørdagskveld, så kan man være sikker på å treffe hele «staben». Så det er nok naturen som har koglet dem, og dessuten, det hender vel de tar fisk nå også. Men den ting kan de vel ha rett i, at Mesna ikke er en elv for rovfiske, men bare en sportselv, som det burde være forbudt å fiske annet enn fra land.

  Når liker De Dem best innved elva, spør vi Prestmoen.

  Det er helst svarte høstnatta. Da er det trivelig derinne. Den store, dype stillhet om høsten virker sterkere på sinnet enn noe annet.

  Med dette svar kan artikkelen om Lars Prestmoen passende avsluttes.»

  Lars Prestmoen har fått følgende omtale i Johan Amruds lærebok «Treskjæring» (1983/1985/1990):

  «Lars Prestmoen, Sør-Fron 1871-1957

  I tidsskriftet «Kunst og Kultur», 1959, gir Sverre Hov oss et lite glimt av Lars Prestmoen og hans treskjærerkunst. Prestmoen var en stille og beskjeden kunstner og kanskje mindre påaktet – også fordi han ikke befattet seg med de store ting. Men det han skapte, er framifrå vakkert og formfullendt, og gir både glede og trivsel. Han begynte som gjetergutt, som så mange gjøre utover bygdene på den tida. Han lærte på denne måten naturen å kjenne, og la sin store elsk på den. Hov forteller at det var en dr. Holst som oppdaget hans evner i ung alder, og fikk Lars sendt til Dovre, der Christiania Kunstindustrimuseum hadde satt i gang en håndverksskole. Lars skal den vinteren han var der, ha gått mer enn èn gang mellom Fron og Dovrte (ca. 8 mil en vei), og fraktet med seg litt nistemat på en kjelke.

  Dovringen Hans Lindsø, som var styrer ved skolen, ble Lars’ første læremester. Den stilen som han lærte å skjære av ham, kalte Lars «Dovrestilen». På Lillehammer traff han en dyktig treskjærer som hette Odde. Av ham lærte Lars en ny stil, «Vågå-stilen».

  Sin største arbeidskraft la Lars ned hos G. Larsen (Pipe-Larsen), der han skar de sirligste og fineste mønstre og figurer på Larsen-pipa, som ble både landskjent og videre kjent i andre land. Han skal ha hatt ønske om å få skjære i en kirke en gang, men dette oppnådde han ikke.

  Lars Prestmoen skar mange modeller til sølvsmedarbeid, bl. a. Pillar-Guri-nåla, Birkebeiner-nåla og nåla med det kjente bukkemotivet. Det er nok ikke mange som vet hvem som skapte motivene på disse fine sølvnålene, som kvinner har pyntet seg med ved mang en festlig anledning, både hjemme og ute.

  Et av Prestmoens vakre arbeid, kalt Gjetargut (tatt ut fra tidsskriftet), viser noe av hans begavelse og kunstnersinn. Lars Prestmoen døde i 1957, 86 år gammel.»

  I Norsk knivforeninga medkemsblad, Knivbladet (nr. 2 1995) har Knut Moland skrevet dette om Lars Prestmoen:

  «KNIVER OG PIPER

  Lars Prestmoen (1871-1957) var pipeskjærer hos Larsens pipefabrikk på Lillehammer i hele 67 år. Han var en av de dyktigste «skjærere» vi har hatt. Hovedoppgaven var pipehoder, fortrinnsvis i merskum. I ettertid har han blitt like kjent som knivskjærer, men vi bør også huske at fabrikken også produserte salatbestikk og papirkniver i elfenben og munnstykker og smykker i rav. Altså en allsidig produksjon med store utfordringer for en kunstner.

  Det bør absolutt være dekning for å si at Prestmoen var like dyktig til å skjære som f.eks. Kinsarvik og Ole Moene. Forskjellen var at disse arbeidet lenge for seg selv og fremsto som brukskunstnere og kunstnere, mens Prestmoen var ansatt i en bedrift, og dermed fremsto tingene hans som bedriftens produkter. Til gjengjeld hadde Prestmoen en sikker stilling, noe som på den tiden var mye verd. Merskum er et interessant materiale. Det er et mineral som utvinnes i Tyrkia, men finnes også andre steder, visstnok bl.a. i Valdres, men i langt dårligere kvalitet og mindre klumper som er for små til slik bruk. Materialet er porøst, noe som gir gunstige egenskaper for pipemaking, i og med at sausen i pipa blir absorbert.

  Ny merskum er hvit, men etter en tids blir den mer gul, brun og til sist mørk. Toppkvaliteten, som kalles sublim, er meget kostbar, for store stykker sublim er sjeldne.

  I boka «Pipenes historie i 100 år» forteller gamle Larsen om de vanskelighetene han hadde med å få tak i sublim merskum. Han kom i kontakt med en tyrkisk merskumforhandler som het Ohan Odabasian i Wien i 1873, men hvor han fikk sublimkvalitet, vil han ikke røpe noe om.

  Mange pipefabrikanter nøyde seg med prima kvalitet, og enkelte til og med med oppsop etter utskjæringer. Dette ble kokt sammen til en masse. Larsen brukte imidlertid sublim, som skal være helt ren, uten feilfarger eller urenheter. Denne kvaliteten gav de beste og fineste pipehodene. Før Prestmoens tid skar også Larsen selv en del pipehoder.

  Larsen ble i sin tid intervjuet av den ikke ukjente maler Christian Krohg for VG. Da viste han fram en stor merskumpipe fra skuffen. Den hadde form som en isblokk. På den ene siden var birkebeinerne med lille Kong Haakon avbildet, mens den andre viste «Kong Ring med sin dronning til gjestebud for». Foran var Nansen og Sverdrup avbildet med skuta «Fram». Gad vite hvor denne pipa befinner seg nå?

  Det ble nok ikke skåret så mange av disse praktstykkene, men det nevnes i boka at de har fått 7 gull- og 6 sølvmedaljer. Selv har jeg vært så heldig å få tak i en som vant gullmedalje i Bergen i 1898. Dette er en meget stor sublim merskumpipe. Foran har den riksvåpenet, på den ene siden birkebeinerne med kong Haakon, og på den andre siden en voldsom jaktscene: Tre mann i en båt i kamp med tre bjørner. Bildene er omkranset av utrolig akantus, gjennomskåret på sidene mot motivene. (Det skal visstnok eksistere en historie fra Romsdal fra 1880-åra om at tre mann i en båt klarte å drepe tre bjørner i vannet). Pipa har kraftige sølvholker, merket med sølvstempler og årstallet 1898. Den er også stemplet G. Larsen.

  Det ble nok ikke laget mange piper av denne kvalitet og størrelse. De var meget dyre, og det fantes heller ikke så mye sublim merskum som egnet seg til så store pipehoder. Prestmoen skar nok derfor mest pipehoder i mer «vanlige» størrelser.

  Han skar portretter av kjente personer som Nansen, Amundsen, Bjørnson og andre norske og utenlandske «kjendiser».

  En del av tiden gikk også med til å skjære kniv. På første side i artikkelen er avbildet en såkalt Olavskniv, som han laget mange av, i både tre og elfenben. Den har drageskurd, selv om ikke dragen kommer frem på bildet her.

  Og hvor har så de fine prestmoenpipene blitt av? De er nesten aldri å se. Svaret er kanskje at de ble røkt på og så spist av tidens tann – men enkelte praktstykker eksisterer vel ennå?

  Larsens pipefabrikk gikk etterhvert mer over til briar. Det var et billigere og mer praktisk materiale. Men med briaren forsvant utskjæringene. Briar absorberer også godt, den har fint mønster i veden og egner seg derfor godt til eksklusive pipehoder og knivskaft. Briar er en rot fra Middelhavet – som dessverre egner seg dårlig til utskjæring. Piperøkerne har minket sterkt i antall, og Larsen Pipefabrikk er historie – men interessant historie. I særdeleshet for undertegnede, som er både piperøker og knivsamler.»

  Expand text Collapse text