Slire

About the object

• aboutInnv. tverrsmål sliremunning:3, 2x2, 4 Slira består av ei innerslire av brunt lær. Utenpå denne er det trukket elgskinn med hårene på. Det er brukt leggskinnet av elg. Beltestroppen er av lyst lær med to parallelle spalter for beltet. På baksiden står produsentens stempel. Se foto i fotoarkivet av Dalane når han syr slirer.
• DesignationSlire
• Precise designationKnivslire
• IdentifierSJF.06761
• Indexing termKniver
• Type Thing

• Inscription
  • Stempel/sign: Aanon Dalane, Skomakerverksted, Gjerstad

• Dimensions value
  • LengdeLengde med hempe27.7 cm
  • LengdeLengde uten hempe19.5 cm

• MaterialsLær

• Other information

  I boka «Kniver og knivmakere» (1990) har Per Thoresen skrevet følgende om Aanon Dalane (1908-1998):

  «Aanon Dalane, Gjerstad

  I motsetning til mange som briljerer med kniver eller knivblader, er Aanon Dalane kjent for en enkelt, helt spesiell del av knivstellet: sømmen.

  På ganske enkle bruksslirer, med nøktern og grei dekor, har han en søm som utmerker dem blant slirer flest. Sømmens kvalitet gjør den på en underlig måte samleverdig i seg selv, uavhengig av slirene den sitter i, samtidig som den i høy grad er med på å gjøre dem til det de ifølge Dalane selv er ment å være: ikke kunstverk, men solide, rimelige bruksslirer.

  Han går ikke med på at det er noe merkelig med det han lager, det er vanlige bruksting som skal gjøre nytten. Da han så slirene sine for forsida av et nummer av Knivbladet, ristet han på hodet – det var ikke der de hørte hjemme, ikke slik på utstilling, men i daglig bruk av folk i bygda som ser på kniven som et selvstendig verktøy og trenger noe å ha den i.

  Dalane har vært skomaker og har lang erfaring i lærarbeid. Solide og velgjorte beksømstøvler fra Aanon Dalane har vært stilt ut på Holmen, ting som ikke bare tåler bruk, men også å bli sett som eksempler på bygdehåndverk av høy klasse.

  Men så blir altså samlerne interessert. Av og til kan det gjøre godt å ta for seg noe som er laget uten pynt og jåleri, noe som ser helt ekte ut og er laget «på ordentlig», slik som bruksslirer fra gamle dager. Mot dem var det ikke noe argument at den og den kunne gjort dekoren mer presis, f. eks., det ville vært totalt uinteressant. Aanon Dalanes slirer er i den gamle Aust-Agder-typen med sparsom dekor, dels konturskåret ytterst i narven med kniv, dels presset inn i læret med enkelt redskap, slik faren hans laget dem – og slik de ofte var før fredriksenkniven tok føringen i fylket. Om han ikke har tenkt å skjære akantus? Tja. Han tror nok at han kunne blitt en brukbar slireskjærer, men ikke en som kunne måle seg med de aller fremste. Det får være, det er nok av dyktige folk i den leiren som det er.

  Det er slirene som er spesialiteten, men han lager da et og annet skaft også. Her bruker han både tre og never, med endeknott av horn eller et annet hardt materiale.

  Et bilde kan vise et ferdig produkt, verre er det å få fram det som skjer når produktet blir til. Denne sømmen, som er blitt så høyt vurdert, er ikke bemerkelsesverdig bare fordi den er slik den er når den er ferdig sydd. Det er mange som vil si at de også kan levere pen søm. Men ei ny side kommer fram når de ser på mens sømmen blir til, da blir de mer beskjedne. Sliremakere flest skjærer lærbiten til så nøyaktig de kan, merker opp ei linje et lite stykke fra kanten der sømmen skal gå, merker opp til hullene for sømmen med et rissehjul, og stikker huller til sømmen før de syr. Ikke Aanon Dalane. Når han har den ferdigtilskårne lærbiten foran seg, bøyer han den rundt slirelesten og syr direkte, uten å merke opp noe som helst først.

  Det er overraskende å se første gang. Han holder sylen i den ene handa, og før hvert ordentlig sting stikker han hullet på øyemål – ned på den ene sida og opp på den andre. Og sylspissen kommer opp der den skal, med et resultat så nøyaktig som om det var gjort med passer og linjal.

  I tillegg har sømmen et eget, litt ubestemmelig preg som kjennetegner den. Og det er det godt den har, for om den ofte sitter i slirer han gjør ferdig og uten videre kan identifiseres, sitter den også ofte i slirer som han leverer helt uten dekor og videre behandling, som et slags halvfabrikata andre går videre med. En søm kan ikke signeres, likevel kan en ofte slå fast at en søm i en sølvbeslått staskniv eller en fredriksenkniv har Aanon Dalanes kjennetegn.

  Staskiver til tross – det er som nevnt bruksslirer som er målet for arbeidet hans. At det siden blir stasslirer likevel, er ikke han imot, det er jo morsomt å bli verdsatt. Men noen luksus er det ikke å spore idet de forlater Dalanes verksted. Slirene er sydd i buklær, om ikke bestilleren leverer noe annet, det er det billigste. Det er også viktig å utnytte læret godt, slik at det kan bli flest mulig slirer av et bestemt lærstykke. Han ser etter at dimensjonene på lærstykket han kjøper er slik at det ikke blir nødvendig å la en hel del gå til spille.

  En avveksling fra de vanlige slirene hans er noen som er større enn de andre, og kledd med elgskinn. Dalane bereder selv skinn fra elgleggen og syr slirer av dem. Inni sitter ei slire av vanlig lær, men med narven vendt innover og med søm i sida, ved bladryggen. Utenpå denne syr han så elgskinnet. Det hender at han får bestilling på slirer av annet skinn også, f. eks. grevling.

  Arbeidsbordet er fullt av saker og ting som får en knivinteressert til å klø i fingrene. Men det ser ikke noe praktisk ut. Forklaringen kommer straks han begynner å sy. Arbeidsbordet er ikke noe arbeidsbord likevel, det er låret som er den egentlige arbeidsplassen. Han legger slirelesten med lær rundt venstre lår, spenner ei lærreim rundt for å holde det på plass – med spennet regulert av høyre fot som reima går under – og syr.

  I dette verkstedet har det vært mye folk innom i årenes løp, både for å bli fascinert av håndverket og for å prate med hyggelige Dalane. Og enda så tilsynelatende enkle produkter som blir laget her, har de altså så mye mer ved seg enn det en oppdager ved første blikk, at han er blitt kjent langt utenfor bygda for slirene sine. Og morsomt er det, men han er litt skeptisk også – det kan bli vel mye oppstuss om en hverdagslig bruksting.

  Dalane har av og til vært ute og demonstrert det han holder på med. Noen kurser er det blitt også, han hadde et på Holmen i 1989 og skal ha i 1990.

  Ta bilde? Jo da, men det er vel arbeidet som skal avbildes, ikke den som gjør det?»

  Expand text Collapse text