Kniv

About the object

• about
  Tolleknv i slire. Knivbladet er smidd av Olaf O. Mostad (1912-1981) fra Gjerstad mens det er Emil Flåstøyl (1896-1984) fra Åmli som har vært mester for skaft og slire. I aksesjonsteksten heter det også at «Emil Flåstøyl kjøpte knivstellet av Aslak Varekleiv». Kniven er 19,5 centimeter lang, målt fra bladspissen til den bakre en...

  Tolleknv i slire. Knivbladet er smidd av Olaf O. Mostad (1912-1981) fra Gjerstad mens det er Emil Flåstøyl (1896-1984) fra Åmli som har vært mester for skaft og slire. I aksesjonsteksten heter det også at «Emil Flåstøyl kjøpte knivstellet av Aslak Varekleiv».

  Kniven er 19,5 centimeter lang, målt fra bladspissen til den bakre enden av skaftet. Bladdelen er 8,5 centimeter lang. Bredden, målt ved brystningen, er 1,9 centimeter. Tjukkelsen på bladet, målt innerst på bladet, er 5,0 millimeter. Den bakre delen av bladryggen er rettlinjet, mens den fremre delen buer en aning nedover mot bladspissen. Smeden har stemplet inn navnet sitt - «O.O.MOSTAD» - bakerst på det som når kniven holdes i arbeidsstilling er den høyre sidseflata. Stempelet er plassert opp-ned. Skaftet lagd av flammet valbjørk. Det er rett, konvekst i lengderetningen og ovalt i tverrsnitt. Største tverrsnitt er 2,2 X 3,1 centimeter. Skaftet er brunbeiset og innsatt med blank klarlakk.

  Slira er sydd av om lag 2,6 millimeter tjukt svartfarget lær. Den er rett og symmetrisk om midtaksen i lengderetningen. Sliresømmen er plassert på den sida som vil vende inn mot kroppen når knivstellet bæres i beltet. Lengden er 16,6 centimeter. Opphenget er ikke inkludert i dette lengdemålet. Yttermålet ved sliremunningen er 3,5 centimeter. Slira har ingen metallbeslag. Forsida av slira er prydet med utskåren akantusdekor. Opprinnelig presset Flåstøyl inn motiv i det våte læret med syl eller liknende. På baksida av sliremunningen er det påklinket et oppheng - en mørkebrun lærestrimmel med to innskårne spalter for feste i et smalt belte i bukselinninga til knivbrukeren.

  Skaft av gulbrunbeiset og lakkert valbjørk. Slire av svart- lakkert lær. Hempe av burgunderfarget skinn. Bladet er smidd av O. O. Mostad, Gjerstad.
  Slire og skjefting er utført av Nikolai Nilsen, Heidalsmo.
  Emil Flåstøyl kjøpte knivstellet av Aslak Varekleiv.

  Expand text Collapse text
• DesignationKniv
• Alternative nameKnivstell (Tidl. protokoll)
• Precise designationTollekniv
• IdentifierSJF.04458
• Indexing termKniver
• Type Thing

• Inscription
  • Stempel/sign: O.O. MOSTAD (stempel)

• Dimensions value
  • LengdeKniv19.5 cm
  • LengdeBlad8.5 cm
  • BreddeBlad1.8 cm
  • TykkelseBlad0.5 cm
  • VektKniv + slire111.0 g
  • VektKniv uten slire81.0 g
  Expand text Collapse text

• MaterialsStål

• Other information

  I boka «Kniver og knivmakere 2» (1992) skriver Per Thoresen følgende om knivsmeden Oddvar Mostad (1927-2006):

  «Oddvar Mostad, Eidanger

  Mange smeder vil smi uforstyrret i enerom. Til disse hører ikke Oddvar Mostad. Knapt noen annen knivsmed har latt så mange få se hvordan knivblader blir til. I årevis har mye fritid gått med til å dra omkring på knivtreff og andre arrangementer der knivinteresserte samles, for å demonstrere bladsmiing. I tillegg har han hatt ei lang rekke knivfolk på smedkursene sine, det spørs om noen har hatt flere. Selv gikk jeg på et sånt kurs i 1987, på Holmen i Gjerstad.

  Mostad er fra knivbygda Gjerstad og er en god representant både for smedtradisjonene i hjembygda og for den store smedslekta Mostad. En av disse smedene var faren hans, Ola Hermannsen Mostad (1892-1965), som smidde få blader, men alt mulig annet. Av de andre størrelsene i slekta (1878-1943) og Olaf O. Mostad (1912-1982) mest kjent, sistnevnte var en god spesialist på knivblader at han nesten ikke kunne smi annet. Det er rike tradisjoner å føre videre her, og det er Oddvar som fører hammeren nå. Han lærte å smi som oppslager i smia til faren, og er ellers utdannet som kunstsmed.

  Men han bor ikke lenger i hjembygda. I 1990 ble han pensjonist etter å ha arbeidet på Gjerstad mek. Verksted de siste tjue åra. Han flyttet til Eidanger i Telemark og leide ei smie et stykke unna. Går det an at en ekte Mostad smir i Telemark, da?

  Det gjør det nok. Han er ingen lokal smed i noe fall. De stadige kursene og demonstrasjonene og all kontakten med knivfolk over hele landet har sørget for det. Han smir etter bestillerens ønsker og har levert til knivmakere over hele landet og langt utenfor også. Bladene hans sitter både i tradisjonelle staskniver og brukskniver, blant annet i samekniver, og i moderne saker av Voldbakken-inspirert type.

  Oddvar Mostad er noe av det raskeste vi har til å smi et knivblad, han kan kappsmi med hvem det kan være. På knivtreffene går det unna. Tidlig på dagen fyrer han opp i essa så røyken legger seg som et teppe over området, og de som ennå ikke har oppfattet at her skal det foregå noe, stimler sammen når han begynner å banke. Til å begynne med står forsamlingen litt på avstand av gnistene. Så spruter det mindre mens han former til bladet, og når han til slutt hamrer til eggen med lette slag som ikke bråker sånn, kommer tilskuerne helt inntil. De som ikke vet bedre, står der ennå når neste blad skal sveises. Emnet kommer hvitglødende ut av essa, og de første hammerslagene får slagg og gnister til å sprute til alle kanter så folk rygger forskrekket tilbake mens de heier og vifter vekk glør fra jakka. Men litt etter litt kryper de nærmere inntil igjen for å se bedre, og så gjentar det seg.

  Første gang jeg så Mostad i aksen, var på Elverum i 1984. Etter hvert som han hadde bladene ferdig, vippet han dem ned i glasset foran ambolten. Der lå de og så ufarlige ut inntil noen tråkket på dem. Fssssss, sa det fra gummisålen. For ikke å snakke om hva som ble sagt når noen prøvde å plukke opp et blad!

  Da Mostad tok med seg bladene hjem etterpå og herdet dem, viste det seg at alle var ødelagt. Alle sprakk. Dette året hadde han nemlig skaffet seg det nye stålet som han siden har brukt, og her lærte han at blader med sånt stål må avkjøles langsomt og forsiktig.

  Knivsmeder er en attraksjon på knivtreff og mange andre slags arrangementer, og Mostad blir stadig spurt om han ikke kan hive feltessa og ambolten i bilen og ta seg en tur. Knivbladsmiing er alltid populært. Det tar ikke så lang tid å få ferdig et blad, så folk mister ikke interessen midt i prosessen. Det er så mye mer dramatisk og høylytt enn mange andre håndverk som er vist. Og det ser alltid imponerende ut når det er Mostad som holder på, uten et feilslag. Folk blir gjerne stående og følge med når et blad blir til. Ikke ser det så vanskelig ut heller når det er han som demonstrerer.

  Det er særlig selve smiinga som går kjapt unna, men de knivbladlignende produktene er langt fra ferdige ennå. Det publikum ikke ser, er alt arbeidet med å slipe formen ferdig, herde og anløpe dem, pusse dem og til slutt slipe eggen. Dette er kanskje ikke så interessant å se på for folk flerst, og det er nok heller ikke mange smeder som synes at etterarbeidet er noe særlig morsomt å drive med. Særlig var det en jobb før, forteller Mostad, da filte vi bladene for hånd til vi var blå i trynet. Nå går det unna på båndsliperen. Til slutt tar han slipefasen på en ganske rask slipestein.

  Det folk heller ikke ser, er smiinga hans på hjemmebane. Her har han mange jern i ilden, bokstavelig talt – få har så mange blader under bearbeiding samtidig.

  Selv om han ikke har deltatt i knivsmiinga sammen med faren, begynte han ikke å smi knivblader på egenhånd før omkring 1970. Den gang bar det bare tremenningen, Olaf O. Mostad, og Kristian Dalen (1914-1986) som smidde noe videre knivblader i Gjerstad, og heller ikke Oddvar startet opp noen storproduksjon – knivblader var hobbyvirksomhet. På den tida var det fremdeles en hel del andre ting som skulle smis, blant annet mye gårdsredskap. I mange år smidde han bilfjærer, og så har han drevet med kunstsmiing og laget hundrevis av ulike modeller av lampetter, lysekroner, peisssett. De ble sendt til Oslo og derfra videre ut, mye kunstsmiing gikk til Canada. Når har han ikke noe igjen av alt dette, det er vekk, alt sammen, og alt er usignert, så det er ikke lett å spore opp og identifisere noe heller.

  Mostad har skaffet seg sine store kunnskaper om smedhåndverket først og fremst ved å praktisere det, ikke ved å studere det teoretisk. Her er han på linje med de fleste av gamle dagers bygdesmeder som heller ikke satt inne med omfattende teoretiske kunnskaper i metallurgi, men som likevel fikk bladene bedre enn mange som hadde sånne kunnskaper.

  Før 1982 stemplet han bladene OM. Så fikk han nytt stempel med O.Mostad. I 1985 fikk han nytt stempel igjen, denne gangen også med O.Mostad, men med andre bokstavtyper. Hvem som har laget det første stempelet hans, vet han ikke, men de to siste stemplene er laget av Leif Røraas, Kongsberg, og det nyeste av de to ser Røraas på som et av sine beste. Dette stempelet brukte Mostad et par år bare på finere blader, mens de vanlige ennå ble stemplet med det gamle. Når bruker han bare det nye.

  I tillegg til navnestemplet slår han inn årstallet. Det er svært få som bestiller blader av ham uten årstall. Noen bladsamlere sørger også for å holde årstallsrekka komplett i samlingen sin. Det er en del diskusjoner om årstall tar seg flott ut eller om det bare skjemmer ut bladet og kniven det skal sitte i – og den slags diskusjoner er bra!

  I 1986 fikk han et nytt, lite stempel til mindre blader. Det ser ut helt som det vanlige.

  Bladene hans kan ellers ha alle slags fasonger, avhengig av hva som blir bestilt. Noen gjerstadfasong går det neppe an å snakke om i forbindelse med bladene han smir, men det er som regel enkle blader uten smellopp, som ikke bryter med lokal tradisjon. De er ofte litt breiere enn bladene fra de andre gjerstadsmedene. Lengden har vært opptil 14 cm, men sånne digre blader er han ikke glad i å smi, han synes de er både stygge og lite brukbare.

  Fram til ganske nylig brukte han gamle filer som eggstål, gjerne svenske Öberg-filer, og vanlig vinkeljern i sidene og ryggen. Gamle, utslitte filer var gratis og fantes i store mengder på mekaniske verksteder. Nå blir det nesten ikke filt mer for hånd, og dermed er det heller ikke filer å oppdrive. Selv sliter han heller ikke ut så mange filene. De siste åra har han gått over til å kjøpe SK 11-stål fra Østerrike, det som sprakk det første året han prøvde det på Elverum. Vanlig vinkeljern bruker han fremdeles, selv om det er andre kvaliteter å få som mange andre smeder har gått over til.

  Han har liten tro på nytten av stadig å eksperimentere med masse ulike ståltyper. Det kan bli bra blader av mange slags stål, bare smeden kan behandle det riktig. Derfor vil han heller holde seg til en type og lære stålet sitt å kjenne fullt ut. Han skulle hatt svært god tid om han skulle prøvd ut mange ståltyper grundig nok. Heller ikke har han gitt seg i kast med damascering, enda han selvfølgelig kan få lyst når han ser det som enkelte andre får til – på Elverum smir han ofte sammen med Håvard Bergland. Nå som han er pensjonist, skal det bli tid til å se litt nærmere på dette.

  Oddvar Mostad er smed, ikke knivmaker, men han har da forsøkt seg på gjerstadkniven, han også. Han gikk på kurs for noen år siden og lærte å skjære akantus av Gudmund Lie. Det ble åtte kniver av det før han gikk over til å være bare smed igjen. Nå lager han bare et og annet skaft.

  På De Nordiske Jakt- og Fiskedager på Skogbruksmuseet er han en årviss attraksjon, i 1992 har han tiårsjubileum. Utover det han får smidd her og på andre sånne arrangementer, lager han vanligvis ikke blader om sommeren. Det blir for varmt å stå i smia, og ikke er det så mange som spør etter blader på den tida av året heller. Skal bladene fra friluftsmiing bli gode, må smeden være ytterst påpasselig under sveisinga, det er vanskeligere å få alt til å stemme her enn hjemme i smia. Men det er hyggelig å stå der med publikum også, og det blir stadig nye arrangementer og nye steder å dra.

  I det franske knivtidsskriftet Passion des couteaux kunne vi lese at alle norske knivmakere er enige om at Oddvar Mostad er landets beste knivsmed. Det stemmer ikke – alle norske knivmakere er ikke enige om noe som helst!»

  Expand text Collapse text