Saks

Saksa er brukt av giveren til fangst av rev i Lyngdal, Vest-Agder.

Dette er et av flere fangstredskaper fra samme giver. De omfatter SJF.03442, SJF.03443, SJF.03444, SJF.03445, SJF.03446, SJF.03447, SJF.03448, SJF.03449, SJF.03450, SJF.03451 og SJF.03458.

Bruk

• History

  I 2020 kom Norsk skogmuseum i kontakt med Kåre Grimsbys datter, Liv Åse Grimsby, som var interessert i det materialet faren hadde overlatt til museet. Det ble foretatt supplerende fotografering, og Liv Åse ble oppfordret til å skaffe museet litt informasjon om faren. Vinteren 2021 kom det en e-post med følgende tekstvedlegg:

  «VANDRINGSMANN

  Kåre Nikolai Grimsby (1920 – 1978)

  100 års jubileum

  «Men en eller annen fornemmelse får en likevel. Jeg får. Kanskje kan fornemmelsen skrive seg fra årelange nattlige stevnemøter med disse fuglene i skumringen når de på trekket kommet fram i lyskjeglen mot ettersommerkvelden i mørket da vi hutret avsted med vannbøttene helt ned til kjelda. Det er dogg i grasset og blautt i veien. Deretter denne regnsommeren.

  Som i et bekkefar har vi trampet med bøttene her denne lange veien når det er reint vann og å gjøre vann til te og kaffe og desslike. Vi har rørt ved sivet på vei til den rødmalte løa og kilet legevendelrota og syrinbuskene på vei til ... alltid på vei til den dag da jeg endelig fikk komme igang med livet. Det edle. Et liv for stunden. I år som før».

  Mai, 1944, søker Kåre Nikolai Grimsby (1920 -1978) om jobb som skogoppsynsmann i Lyngdals distriktet fra Fylkesskogkontoret i Strai, hvor han da var ansatt. Søknadsskjemaet som fylles ut, var godkjent av Innenriksdepartementet, hvorav det spørres om søker er politisk aktiv? Nr. tillitsverv? Er De eller Deres ektefelle av jødisk avstamning? NS-medlem siden? Distriktslege Thomas Hagen i Farsund hadde da levert legeattesten som påkrevd: Kåre har kraftig legemsbygning.

  Kåre ble ansatt som skogoppsynsmann i de tre distriktene Farsund, Lyngdal og Hægebostad. Tittelen på stillingen ble senere endret til herredsskogmester. Denne stillingen holdt han til 1978, kun avbrutt av et studieopphold ved Norges Landbrukshøgskole i 1951.

  Kåre vokste opp ved Kjørrefjordkilen, gikk på Kjørrefjord folkeskole, Middelskolen i Farsund og Latinlinjen på Farsund Gymnas. Han hadde deretter en kort praksis periode ved Kyrrefjord planteskole i 1941, samt kaptein Th. Frøyland, Kjørrefjord. Faren, Petter Nikolai, hadde arbeidet som snekker i Brooklyn under barneåra og underveis ble morens bekymring forsterket for barnets utvikling for det hun mente ikke var godt for ham på lang sikt, nemlig å ligge i en fiskebåt i langbukta og leve av fiske og jakt. Kåre hadde dog Asbjørnsen og Moe og eventyreren i ryggsekken og skolesekken. Som han skriver, «et sted midt i hele verden, der kjennes mine barneføtter trygge. Og jeg er liten og var, håpefull og glad». Han hadde jo Sg i norsk muntlig fra folkeskolen. Han hadde Synnøve Solbakken og Arne og bondefortellingene. Han hadde hyllest i nasjonalfølelsen i 30-årene. Om hans moralske vandel var det kun godt å si. Kåres interesse for skogen og det som rørte seg i den ble tydeligere, likeså drømmen om å kanalisere sine naturvitenskapelige interesser. Mens fuglesangen fra sine lykkelige barneår ble poesi i mange former. «Kven kjenner dei alle som syng slik i skogen der tidleg morgonstund? Det gjer han som gjeng yver åkrane. Han nemner dei på navn. Det er råerla, dompappen, rødstrupen, meisene og mange, mange andre. Han ser på dei, alle desse sorglause skapningar, og finn at dei arbeider og glede seg i våren».

  Skipsreder Brøvig-familien i Farsund ga hyre til flere hundre menn over tid, også til Kåres far, Petter, som innen krigsårene hadde snekkerfagforeningen bak seg og var godt skolert i faget. Ut fra Petters egne dagbøker, strekker denne ansettelsen seg over flere år, fra han kom hjem til Norge for godt i 1934 og døde i 1942. Da Gitmar Brøvigs bolig i Farsund ble evakuert under krigen, ble familien Grimsby på Kjørrefjord, pålagt eller frivillig, er pr. idag uklart, med mulige forklaringer at de hadde fjerne slektsforbindelser, å huse deler av familien. Ut fra korrespondanse mellom vertinnen, Kåres mor Camilla og Gezine Brøvig, ivaretok disse et langt og kjært forhold langt utover etterkrigsårene. Detaljer bekrefter tilstedeværelse av nevnte. Lite var hovedhuset, familiemedlemmer fikk bo der, mens Gunnar Christian Brøvig bodde en tid i løa som nettopp var bygget, ble det fortalt. Familiene delte skipsfartstradisjonen, som også gikk i årene hos Grimsby-familien i flere greiner og generasjoner, dog uten sammenligning forøvrig.

  Brøvigs svigersønner, Per Trøften og Hans Kristian Seip, vurderte å gå på skogskolen på Steinkjer. Slik kom Kåre i kontakt med mennesker han fant felles interesse hos og kunne dele sine tanker rundt et fremtidig yrke. Disse, skulle det vise seg, ble Kåres samtidselever ved skogskolen. Kåre ble opptatt som elev i 1942. Skolen krevde praksis i forkant og han fikk praktikant jobb hos skogeier Trygve Espeland på Bråstad i Øyestad, senere hos forstkandidat Olaf Espeland på Froland. Han vikarierte som skogsoppsynsmann i Torridalsdistriktet 1943 -44. Målet var nok Ås Landbrukshøyskole, i likhet med kollegaene. Å være i arbeid i krigsårene var også viktig for å unngå å bli sendt i tysk arbeid. I et brev til sin bror Ragnvald skriver han en tid seinere at «jeg ser nå på skogen med andre øyne. Kanskje er det Bjørnsons Arne jeg ser så jeg gir meg helt. Jeg kanskje føler meg som Askeladden med allerede gode hjelpere, men det er nå så.»

  Skogsmannen og vandringsmannen Kåre var uadskillelige. Tidlige skriverier avslører levende, lyriske formuleringer av tydelige og dype kunstneriske årer. Ikke bare kunne han tegne og visuelt formulere seg eller bruke sitt fotografiske øye med åpenbar sans for komposisjon, som arkivene viser. Kåre skrev mye, tenkte mer. Levde mest. Erfaringer og innsikt ble meddelt i ord og skrift, til glede for undertegnede og andre. Andre like vesentlige livserfaringer ble glemt og gjemt. Men i den unge guttekroppen fra Kjørrefjord fantes uendelige krefter. Og i naturen skulle disse to leve evig.

  Små intense glimt forblir alltid i sinnet

  som da jeg lå på ryggen på gressvollen

  hos Peder den gang

  blant kattefot og fine ting

  og stirret bort i den blå himmel

  lyse lette forsommer skyer passerte forbi

  og ble til kvite seil på det blå hav

  og de ble til vinger som tok av

  så også her

  drøm og fantasi

  lengselen håpet

  på himmelen

  og høyest der oppe er etasjer

  av blå violette cumulusskyer

  små trappetrinn stadig høyere

  trinn for trinn på Jakobs stige

  Inn i Guds rike

  Kåres arbeid som herredsskogmester i de 3 nevnte kommuner, ulike i karakter, både kyst og innland, skapte en ypperlig ramme og god plattform for hans lidenskap for faget, ikke bare i lokalmiljøet. Innsatsen satte over tid adskillige spor. Når det gjaldt forskning innen lauvtrær og bartrær, ble import av internasjonale plantearter et utvidet engasjement og forskningsområde. Særlig nyttig ble latinkunnskapen. Det drysset av skjønne latinske ord når samtalen kom godt i gang: pinus sylvestris (furu), picea abius (hvitgran), abies procera (nobilis). Den nesten musikalske tonen i metasequoia glyptostroboides var ursprungen fra ferske aromatiske, blåhvite, skarpe gran nåler. Stukket dypt i myke barnehender ble dette et evig stempel på noe forunderlig eksotisk. Dette lå som et seriøst underteppe i visjonen hans, en interessant blanding av kunnskap, kuriositet, visjon, intelligens, mot, tro på livet . . .

  En mistenker en mulig innflytelse fra planteskolemiljøet på Kjørrefjord, hvor tidligere generasjoner hadde tjent noen øre på å samle kongler til frø. Statens planteskole startet på Kjørrefjord i 1875. Etterkrigstidens plan om skogreising gav det det var tenkt, å skape skog og arbeid. Leplanting på Lista ble historie under mottoet «Skogen er bondens ryggstø». Hver gård hadde produksjonsverdi mente Kåre, og hver skog burde ha plantefelt til bruk etter den harde medfarten under krigen. Holdbar skog som tålte klimaet ble det ikke før de kjente importerte sitkagranene fra vestkysten av Nord Amerika på 1950-tallet gjorde sitt inntog.

  Misunn meg ei

  Min latter

  Og min glede

  Min sjel er sjøen

  På hvis flate

  Sivblomsten svømmer mellom

  Dunkle bladet

  Mens dybt

  På bunden

  Skjulte kildens græde

  I 1946 satte Kåre kulturarbeidet i virksomhet, og sendte ut skriv til alle skogeiere og bønder i regionen med dette som utfordring. Som ung gutt og etterkrigsbarn i 20-årene og Lister-blod i årene, sang det i ham: Rør deg i skogen med vart sinn, freden og venleiken den er din. Lista lå utdødd som herjet av pesten, ubrukt av mennesker omkranset av havet i hans øyne.

  Kåre flyttet samme året til Lyngdal, hvor han skulle tilbringe resten av sitt liv. Han bodde i første ansettelsesperioden på hybel hos Edvarda Heidal og frk. Bringsjord på Bringsjord. Som offentlig ansatt, fikk han adgang til bil. En kort periode i 1946 overså han også hyre av polske soldater til kommunalt arbeid, veiarbeid på Bringsjord, hogging og frakting av ved, osv.

  Årelange epoker formet seg etter hvert med ulike samarbeidspartnere i sitt felt, med utgangspunkt i sine tre ulike bosteder i Lyngdal. .. ikke bare med husmenn og plantegjenger, skogeiere, og bønder oppe i dalen med lange, trange, uframkommelige veier og rike på livsvisdom og for sterk kokekaffe, som overalt betydde mye for Kåre, men også omgang med viltstellkonsulenter, zoologer, jeger og fiskerlag, viltfondet, ornitologer, planteskoler, vilt biologisk jakt og fangstmenn, naturhistorisk museums bestyrere. . .. .med greiner til bl.a. jakt og fangst av pelsvilt, vurdering av juridiske spørsmål, redskaper og metoder for jakt og fangst og skogsdrift, tømmerflåting, pelsdyroppdrett, grundig innføring i jaktlovens bestemmelser, tømmermålingsforeninger, Direktorat for Jakt, Viltstell og Ferskvannsfiske, Skogdirektoratet, osv. Dette over tid produserte en faglig kompetanse som spiret konkurranse instinktet i ham. Dette skulle resultere i et Norgesmesterskap i jaktsti. Innsatsen var Kåre så velfortjent.

  Heimevernet ble opprettet etter krigen. Kåre meldte seg inn som medlem. Han ble til og med tilsatt/beordret til distinksjon av Korporal Grimsby HV 07304, 6. februar, 1966. Etter forslag fra områdesjefen ble han beordret til lagfører. Kåre betvilte at han hadde gjort sitt beste for å fylle den tjenestestilling som var beordret. «Det sies også», skriver han, «at jeg ikke kjenner min begrensning. Jeg går opp de bratteste fjellene og ligge og kryper i grøftene og tar hele bataljonen!»

  På 1980-tallet var det mulig å kjøpe Kåres plantehakke hos Seland Sigurd Smie & Mek. Verksted i Lyngdal bl.a. Utviklingen i skogbruket gav behov for mer effektive redskaper. Hakken var spesialkonstruert for å fjerne lyng og deretter lage dypt hull for planten. Plantene lveres i dag med en sylinderformet rotklump, og det ble derfor behov for annen type redskap.

  Kåre laget også patenter på en mengde feller beregnet på fangst av små dyr, særlig mink, som flytesaks, slagfelle for mink. Godt arkiverte Illustrasjoner og blyantskisser som han etterlot, gir en god innsikt i omfang og omtanke. 12 prototyper av feller finnes i dag på Norsk Skogsmuseum, Elverum (1971).

  Kåre gikk bort midt i en manns alder. Han hadde mye liv igjen i seg. Daværende redaktør for Farsunds Avis, Notto Moseid, sa en gang om Kåre at den største bragd han hadde sett var gjort av ham. Han brøt seg hull i isen en kald vinterdag og skulle redde en gutt som var gått under. Sykkelen til gutten ble funnet 3 meter under isen. Gutten hadde råka lenger ned og Kåre fant ham ikke. Han kjørte hjem i sine klissvåte klær midtvinters, som etter en vanlig dag på jobb!

  En ypperlig svømmer var han også. Han svømte ut fjorden fra Kjørrefjord til Farsund. Når det kom båter dukket han under og båtene passerte. Han hadde ikke frykt. Kåre fortalte om en gang han skulle svømme langdistanse på pynten av Lindesnes. Der var det en grusom storm og sterke strømninger. Da sa han at nå trodde han han hadde gitt seg ut på noe han ikke kunne makte. Han kjente området der brytningen mellom øst og vest møttes.

  Møte

  Nuets poesi

  I flukt forbi

  En vind

  En hind

  Et pust av ånd

  en hand

  Har rørt ved sinnet

  Minnet

  «Det er ofte en må revurdere visse inngrodde grunnsystemer i ens tankeliv, ja i ens liv», skriver Kåre til sin bror Ragnvald i sine beste år. En blir mosegrodd, når en stolper i gamle fotefar, på bakspor annen hver gang. En ser mosen på de samme stammene, senere kommer skjegglav inn i billedet. Det er nødvendig, som de aller fleste av naturens orden gjør, å jumpe rakt ut av løypa, ta rev i seilene og prøve i leitevind. Som regel lønnes anstrengelsene.» Kåre utfordret livsgrensene med lidenskap, strekte dem og oppdaget, for sin egen del, naturens orden.

  Skrevet av Liv Åse Grimsby

  Dikt Kåre Nikolai Grimsby»

• Adresse,Vest-Agder Lyngdal
• ProfessionHerredskogmester
• GenderMann
• NationalityNorge
• DigitaltMuseumSearch in «Grimsby, Kåre»

Aksesjon: 1971 (Framgår av aksesjonsprotolkoll og av giverliste i museets trykte årsmelding.)

• History

  I 2020 kom Norsk skogmuseum i kontakt med Kåre Grimsbys datter, Liv Åse Grimsby, som var interessert i det materialet faren hadde overlatt til museet. Det ble foretatt supplerende fotografering, og Liv Åse ble oppfordret til å skaffe museet litt informasjon om faren. Vinteren 2021 kom det en e-post med følgende tekstvedlegg:

  «VANDRINGSMANN

  Kåre Nikolai Grimsby (1920 – 1978)

  100 års jubileum

  «Men en eller annen fornemmelse får en likevel. Jeg får. Kanskje kan fornemmelsen skrive seg fra årelange nattlige stevnemøter med disse fuglene i skumringen når de på trekket kommet fram i lyskjeglen mot ettersommerkvelden i mørket da vi hutret avsted med vannbøttene helt ned til kjelda. Det er dogg i grasset og blautt i veien. Deretter denne regnsommeren.

  Som i et bekkefar har vi trampet med bøttene her denne lange veien når det er reint vann og å gjøre vann til te og kaffe og desslike. Vi har rørt ved sivet på vei til den rødmalte løa og kilet legevendelrota og syrinbuskene på vei til ... alltid på vei til den dag da jeg endelig fikk komme igang med livet. Det edle. Et liv for stunden. I år som før».

  Mai, 1944, søker Kåre Nikolai Grimsby (1920 -1978) om jobb som skogoppsynsmann i Lyngdals distriktet fra Fylkesskogkontoret i Strai, hvor han da var ansatt. Søknadsskjemaet som fylles ut, var godkjent av Innenriksdepartementet, hvorav det spørres om søker er politisk aktiv? Nr. tillitsverv? Er De eller Deres ektefelle av jødisk avstamning? NS-medlem siden? Distriktslege Thomas Hagen i Farsund hadde da levert legeattesten som påkrevd: Kåre har kraftig legemsbygning.

  Kåre ble ansatt som skogoppsynsmann i de tre distriktene Farsund, Lyngdal og Hægebostad. Tittelen på stillingen ble senere endret til herredsskogmester. Denne stillingen holdt han til 1978, kun avbrutt av et studieopphold ved Norges Landbrukshøgskole i 1951.

  Kåre vokste opp ved Kjørrefjordkilen, gikk på Kjørrefjord folkeskole, Middelskolen i Farsund og Latinlinjen på Farsund Gymnas. Han hadde deretter en kort praksis periode ved Kyrrefjord planteskole i 1941, samt kaptein Th. Frøyland, Kjørrefjord. Faren, Petter Nikolai, hadde arbeidet som snekker i Brooklyn under barneåra og underveis ble morens bekymring forsterket for barnets utvikling for det hun mente ikke var godt for ham på lang sikt, nemlig å ligge i en fiskebåt i langbukta og leve av fiske og jakt. Kåre hadde dog Asbjørnsen og Moe og eventyreren i ryggsekken og skolesekken. Som han skriver, «et sted midt i hele verden, der kjennes mine barneføtter trygge. Og jeg er liten og var, håpefull og glad». Han hadde jo Sg i norsk muntlig fra folkeskolen. Han hadde Synnøve Solbakken og Arne og bondefortellingene. Han hadde hyllest i nasjonalfølelsen i 30-årene. Om hans moralske vandel var det kun godt å si. Kåres interesse for skogen og det som rørte seg i den ble tydeligere, likeså drømmen om å kanalisere sine naturvitenskapelige interesser. Mens fuglesangen fra sine lykkelige barneår ble poesi i mange former. «Kven kjenner dei alle som syng slik i skogen der tidleg morgonstund? Det gjer han som gjeng yver åkrane. Han nemner dei på navn. Det er råerla, dompappen, rødstrupen, meisene og mange, mange andre. Han ser på dei, alle desse sorglause skapningar, og finn at dei arbeider og glede seg i våren».

  Skipsreder Brøvig-familien i Farsund ga hyre til flere hundre menn over tid, også til Kåres far, Petter, som innen krigsårene hadde snekkerfagforeningen bak seg og var godt skolert i faget. Ut fra Petters egne dagbøker, strekker denne ansettelsen seg over flere år, fra han kom hjem til Norge for godt i 1934 og døde i 1942. Da Gitmar Brøvigs bolig i Farsund ble evakuert under krigen, ble familien Grimsby på Kjørrefjord, pålagt eller frivillig, er pr. idag uklart, med mulige forklaringer at de hadde fjerne slektsforbindelser, å huse deler av familien. Ut fra korrespondanse mellom vertinnen, Kåres mor Camilla og Gezine Brøvig, ivaretok disse et langt og kjært forhold langt utover etterkrigsårene. Detaljer bekrefter tilstedeværelse av nevnte. Lite var hovedhuset, familiemedlemmer fikk bo der, mens Gunnar Christian Brøvig bodde en tid i løa som nettopp var bygget, ble det fortalt. Familiene delte skipsfartstradisjonen, som også gikk i årene hos Grimsby-familien i flere greiner og generasjoner, dog uten sammenligning forøvrig.

  Brøvigs svigersønner, Per Trøften og Hans Kristian Seip, vurderte å gå på skogskolen på Steinkjer. Slik kom Kåre i kontakt med mennesker han fant felles interesse hos og kunne dele sine tanker rundt et fremtidig yrke. Disse, skulle det vise seg, ble Kåres samtidselever ved skogskolen. Kåre ble opptatt som elev i 1942. Skolen krevde praksis i forkant og han fikk praktikant jobb hos skogeier Trygve Espeland på Bråstad i Øyestad, senere hos forstkandidat Olaf Espeland på Froland. Han vikarierte som skogsoppsynsmann i Torridalsdistriktet 1943 -44. Målet var nok Ås Landbrukshøyskole, i likhet med kollegaene. Å være i arbeid i krigsårene var også viktig for å unngå å bli sendt i tysk arbeid. I et brev til sin bror Ragnvald skriver han en tid seinere at «jeg ser nå på skogen med andre øyne. Kanskje er det Bjørnsons Arne jeg ser så jeg gir meg helt. Jeg kanskje føler meg som Askeladden med allerede gode hjelpere, men det er nå så.»

  Skogsmannen og vandringsmannen Kåre var uadskillelige. Tidlige skriverier avslører levende, lyriske formuleringer av tydelige og dype kunstneriske årer. Ikke bare kunne han tegne og visuelt formulere seg eller bruke sitt fotografiske øye med åpenbar sans for komposisjon, som arkivene viser. Kåre skrev mye, tenkte mer. Levde mest. Erfaringer og innsikt ble meddelt i ord og skrift, til glede for undertegnede og andre. Andre like vesentlige livserfaringer ble glemt og gjemt. Men i den unge guttekroppen fra Kjørrefjord fantes uendelige krefter. Og i naturen skulle disse to leve evig.

  Små intense glimt forblir alltid i sinnet

  som da jeg lå på ryggen på gressvollen

  hos Peder den gang

  blant kattefot og fine ting

  og stirret bort i den blå himmel

  lyse lette forsommer skyer passerte forbi

  og ble til kvite seil på det blå hav

  og de ble til vinger som tok av

  så også her

  drøm og fantasi

  lengselen håpet

  på himmelen

  og høyest der oppe er etasjer

  av blå violette cumulusskyer

  små trappetrinn stadig høyere

  trinn for trinn på Jakobs stige

  Inn i Guds rike

  Kåres arbeid som herredsskogmester i de 3 nevnte kommuner, ulike i karakter, både kyst og innland, skapte en ypperlig ramme og god plattform for hans lidenskap for faget, ikke bare i lokalmiljøet. Innsatsen satte over tid adskillige spor. Når det gjaldt forskning innen lauvtrær og bartrær, ble import av internasjonale plantearter et utvidet engasjement og forskningsområde. Særlig nyttig ble latinkunnskapen. Det drysset av skjønne latinske ord når samtalen kom godt i gang: pinus sylvestris (furu), picea abius (hvitgran), abies procera (nobilis). Den nesten musikalske tonen i metasequoia glyptostroboides var ursprungen fra ferske aromatiske, blåhvite, skarpe gran nåler. Stukket dypt i myke barnehender ble dette et evig stempel på noe forunderlig eksotisk. Dette lå som et seriøst underteppe i visjonen hans, en interessant blanding av kunnskap, kuriositet, visjon, intelligens, mot, tro på livet . . .

  En mistenker en mulig innflytelse fra planteskolemiljøet på Kjørrefjord, hvor tidligere generasjoner hadde tjent noen øre på å samle kongler til frø. Statens planteskole startet på Kjørrefjord i 1875. Etterkrigstidens plan om skogreising gav det det var tenkt, å skape skog og arbeid. Leplanting på Lista ble historie under mottoet «Skogen er bondens ryggstø». Hver gård hadde produksjonsverdi mente Kåre, og hver skog burde ha plantefelt til bruk etter den harde medfarten under krigen. Holdbar skog som tålte klimaet ble det ikke før de kjente importerte sitkagranene fra vestkysten av Nord Amerika på 1950-tallet gjorde sitt inntog.

  Misunn meg ei

  Min latter

  Og min glede

  Min sjel er sjøen

  På hvis flate

  Sivblomsten svømmer mellom

  Dunkle bladet

  Mens dybt

  På bunden

  Skjulte kildens græde

  I 1946 satte Kåre kulturarbeidet i virksomhet, og sendte ut skriv til alle skogeiere og bønder i regionen med dette som utfordring. Som ung gutt og etterkrigsbarn i 20-årene og Lister-blod i årene, sang det i ham: Rør deg i skogen med vart sinn, freden og venleiken den er din. Lista lå utdødd som herjet av pesten, ubrukt av mennesker omkranset av havet i hans øyne.

  Kåre flyttet samme året til Lyngdal, hvor han skulle tilbringe resten av sitt liv. Han bodde i første ansettelsesperioden på hybel hos Edvarda Heidal og frk. Bringsjord på Bringsjord. Som offentlig ansatt, fikk han adgang til bil. En kort periode i 1946 overså han også hyre av polske soldater til kommunalt arbeid, veiarbeid på Bringsjord, hogging og frakting av ved, osv.

  Årelange epoker formet seg etter hvert med ulike samarbeidspartnere i sitt felt, med utgangspunkt i sine tre ulike bosteder i Lyngdal. .. ikke bare med husmenn og plantegjenger, skogeiere, og bønder oppe i dalen med lange, trange, uframkommelige veier og rike på livsvisdom og for sterk kokekaffe, som overalt betydde mye for Kåre, men også omgang med viltstellkonsulenter, zoologer, jeger og fiskerlag, viltfondet, ornitologer, planteskoler, vilt biologisk jakt og fangstmenn, naturhistorisk museums bestyrere. . .. .med greiner til bl.a. jakt og fangst av pelsvilt, vurdering av juridiske spørsmål, redskaper og metoder for jakt og fangst og skogsdrift, tømmerflåting, pelsdyroppdrett, grundig innføring i jaktlovens bestemmelser, tømmermålingsforeninger, Direktorat for Jakt, Viltstell og Ferskvannsfiske, Skogdirektoratet, osv. Dette over tid produserte en faglig kompetanse som spiret konkurranse instinktet i ham. Dette skulle resultere i et Norgesmesterskap i jaktsti. Innsatsen var Kåre så velfortjent.

  Heimevernet ble opprettet etter krigen. Kåre meldte seg inn som medlem. Han ble til og med tilsatt/beordret til distinksjon av Korporal Grimsby HV 07304, 6. februar, 1966. Etter forslag fra områdesjefen ble han beordret til lagfører. Kåre betvilte at han hadde gjort sitt beste for å fylle den tjenestestilling som var beordret. «Det sies også», skriver han, «at jeg ikke kjenner min begrensning. Jeg går opp de bratteste fjellene og ligge og kryper i grøftene og tar hele bataljonen!»

  På 1980-tallet var det mulig å kjøpe Kåres plantehakke hos Seland Sigurd Smie & Mek. Verksted i Lyngdal bl.a. Utviklingen i skogbruket gav behov for mer effektive redskaper. Hakken var spesialkonstruert for å fjerne lyng og deretter lage dypt hull for planten. Plantene lveres i dag med en sylinderformet rotklump, og det ble derfor behov for annen type redskap.

  Kåre laget også patenter på en mengde feller beregnet på fangst av små dyr, særlig mink, som flytesaks, slagfelle for mink. Godt arkiverte Illustrasjoner og blyantskisser som han etterlot, gir en god innsikt i omfang og omtanke. 12 prototyper av feller finnes i dag på Norsk Skogsmuseum, Elverum (1971).

  Kåre gikk bort midt i en manns alder. Han hadde mye liv igjen i seg. Daværende redaktør for Farsunds Avis, Notto Moseid, sa en gang om Kåre at den største bragd han hadde sett var gjort av ham. Han brøt seg hull i isen en kald vinterdag og skulle redde en gutt som var gått under. Sykkelen til gutten ble funnet 3 meter under isen. Gutten hadde råka lenger ned og Kåre fant ham ikke. Han kjørte hjem i sine klissvåte klær midtvinters, som etter en vanlig dag på jobb!

  En ypperlig svømmer var han også. Han svømte ut fjorden fra Kjørrefjord til Farsund. Når det kom båter dukket han under og båtene passerte. Han hadde ikke frykt. Kåre fortalte om en gang han skulle svømme langdistanse på pynten av Lindesnes. Der var det en grusom storm og sterke strømninger. Da sa han at nå trodde han han hadde gitt seg ut på noe han ikke kunne makte. Han kjente området der brytningen mellom øst og vest møttes.

  Møte

  Nuets poesi

  I flukt forbi

  En vind

  En hind

  Et pust av ånd

  en hand

  Har rørt ved sinnet

  Minnet

  «Det er ofte en må revurdere visse inngrodde grunnsystemer i ens tankeliv, ja i ens liv», skriver Kåre til sin bror Ragnvald i sine beste år. En blir mosegrodd, når en stolper i gamle fotefar, på bakspor annen hver gang. En ser mosen på de samme stammene, senere kommer skjegglav inn i billedet. Det er nødvendig, som de aller fleste av naturens orden gjør, å jumpe rakt ut av løypa, ta rev i seilene og prøve i leitevind. Som regel lønnes anstrengelsene.» Kåre utfordret livsgrensene med lidenskap, strekte dem og oppdaget, for sin egen del, naturens orden.

  Skrevet av Liv Åse Grimsby

  Dikt Kåre Nikolai Grimsby»

• Adresse,Vest-Agder Lyngdal
• ProfessionHerredskogmester
• GenderMann
• NationalityNorge
• DigitaltMuseumSearch in «Grimsby, Kåre»