Photo: Ljøstad, Ole-Thorstein / Anno Norsk skogmuseum

Øks

About the object

about
Utskiftbart eggelement til merkeøks. Slike økser ble brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller trefored...
Utskiftbart eggelement til merkeøks. Slike økser ble brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked.

Denne redskapsdelen er smidd på en 7,8 centimeter lang og 1,3 centimeter tjukk stålakse med rektangulært tverrsnitt. Største bredde er drøyt 3,1 centimeter. Nedenfor det bredeste punktet er det utsmidd en drøyt 3,1 centimeter høy stålsko med profilert, fasslipt egg, som ble slått inn i yteveden på fløtingsvirket. Den øvre delen av stålstykket som bærer merkeskoen smalner mot overenden, der bredden er 2,4 centimeter, og i den øvre enden er det et gjennombrutt hull med diameter på snaut 1 centimeter. Denne tappen skulle føres opp i et kont hull på et øksehode, som altså var tilpasset bruk med flere ulike slike merkejern, jfr, SJF.09291 - SJF.09296. Baksida av endetappen er påstemplet tallet «116».

Opprinnelig registreringstekst:
«Merket kan settes inn i ei merkeøks for utskiftbare merker av samme type som SJF 3313. Det har et kileformet "skjefte" som stikkes inn i et rektangulært hull i øksehodet. Skjeftet har et rundt hull bakerst.»
DesignationØks
Precise designation
- Utskiftbart merke
- Merkeøks
IdentifierSJF.03314
Indexing termSkogbruk, merking
Type Thing

Inscription
- Påskrift: 116 ++

Dimensions value
- Bredde3.1 cm
- Lengde7.8 cm
- HøydeMerke2.8 cm
- BreddeMerke1.7 cm
- DiameterHull0.8 cm
- Vekt211.0 g

MaterialsStål

TechniquesSMIDD Slipt

Other information

Merkeøksa var et redskap som ble brukt når tømmeret ble solgt fra skogeiere til trelasthandlere, sagbrukseiere og treforedlingsbedrifter. Slike økser hadde en profilert egg med et symbol som skulle slås inn i hver enkelt stokk i samband med tømmermålinga, før det ble rullet ut i vassdrag der det foregikk sams fløting av tømmer til mange ulike kjøpere. Merkene identifiserte de enkelte stokkenes rettmessige eiere når tømmeret seinere ble sortert ved lenseanlegg i de nedre delene av vassdragene med sikte på fordeling blant kjøperne. De var også identifikasjonsgrunnlag dersom de som organiserte fløtinga ikke fikk betaling fra dem som eide fløtingsvirket, og derfor så seg nødt til å drive inn det de hadde til gode ved å selge noe av debitorenes tømmer.

Merkeøksene ble antakelig introdusert i norsk skogbruk på 1700-tallet. Før den tid ble tømmeret merket med rissejern, som ble brukt til å forme symboler som knyttet hver stokk til en spesiell kjøper. Rissejernene trengte ikke djupt inn i yteveden på tømmerstokkene, og slitasjen stokkene ble utsatt for i nærkontakt med steinskjær og annet tømmer førte til at rissemerkene kunne bli utydelige, nesten usynlige. På denne måten ble det mye såkalt «krabas-tømmer», stokker som det var nesten umulig å fastslå hvem som eide.

Eggpartiene på merkeøksene ble smidd rundt en kon mal av spesielt hardt stål. Smedene plasserte eggpartiet nederst på øksebladene, i noen tilfeller på venstre side, i andre tilfeller på høyre side. I 1908 lanserte smeden Carl Henrik Knudsen fra Mjøndalen i Nedre Eiker i Buskerud en øksemodell der merkedelen ble sveiset fast til «beina» på en U-formet utsparing på den nedre delen av bladet, som tjente som «flisrom». Knudsen-øksa som var bedre balansert enn de tradisjonelle modellene. Modellen ble patentert, og produksjonen ble videreført av opphavsmannens sønn og sønnesønn. Andre smeder fortsatte å levere merkeøkser med der eggpartiet var plassert på ei av bladsidene.

Tømmermerkene skulle ha en distinkt form, slik at fløterne som håndterte stokkene ved lenseanleggene ikke kunne være i tvil om eierskapet. Det var fellesfløtingsforeningene som registrerte og godkjente symbolene, og i de største vassdragene ble det stundom trykket «merkekart» som viste hele «floraen» med symboler og kjøpernavn. Fellesfløtingsforeningene anbefalte enkle geometriske former (sirkel, kvadrat, triangel osv.) eller stiliserte versjoner av objekter som lett lot seg beskrive – for eksempel dyrefigurer eller gjenstander fra hverdagslivet. Merkene skulle helst ikke være for innviklete og ha for spisse hjørner. Erfaring hadde nemlig vist at slike økser ofte bare etterlot seg bare omriss etter eggen på merkeøksa, ikke et nedsenket relieffsymbol, som var atskillig lettere å se når stokkene fløt langsomt gjennom lenseanleggene. Det var vanlig at det ble slått tre merker i hver ende av tømmerstokker som skulle fløtes. Langtømmer kunne få tre merker på midten også. Slik merking ble oftest utført med økser som hadde fasslipt egg. Unntaksvis ble det også brukt økser som hadde planslipt egg. Disse ble plassert i tverrendene av stokkene, der de etterlot seg forholdsvis tydelige merkeomriss, gjerne etter at tømmermerkerne hadde holdt eggen mot endeveden og gitt nakken på merkeøksa et slag med en tung hammer eller med nakkepartiet på ei anna øks.

Mange tømmerkjøpere ønsket seg naturligvis merker som intuitivt pekte mot dem – for eksempel forbokstaver i trelasthandlernes person- eller firmanavn eller en figur som gav relevante assosiasjoner. Gulskogens Cellulosefabrik hadde en «G», Værdalsbruket en «V» og Norges statsbaner kjøpte tømmer under et merke som hadde omriss som et forenklet damplokomotiv. Andre måtte nøye seg med former som etter fløtingsadministrasjonens mening var forskjellige nok fra alle andre. I mange tilfeller ser vi at nye aktører i bransjen overtok merker etter andre aktører som hadde gått konkurs eller av andre grunner avviklet sin virksomhet som tømmerkjøpere noen år tidligere. I 1918, før det store krakket etter 1. verdenskrig rammet skogbruket, var det 152 ulike merker fordelt på 133 firmaer i Glommavassdraget, som da var det viktigste fløtingsvassdraget i Norge. At noen firmaer hadde flere merker skyldtes blant annet at de kjøpte ulike tømmersortimenter under ulike merker.

Smiing av merkeøkser var spesialistarbeid, og de aller fleste øksene som ble overlatt til Norsk skogmuseum etter at fløtinga opphørte fullstendig, er fra et fåtall produsenter. De mest kjente var Arild Raaen i Trøndelag (Bangsund), Christian Østmo i Hedmark (Jømna Brug) i Hedmark og Knudsen-smedene i Buskerud (Mjøndalen). Det finnes også økser i samlinga som bærer stemplene til andre smeder. Både formen og tyngden på de smidde øksene og lengden på skaftene varierer.

Add a comment or suggest edits

History

- I 1928 kom «Lov om tømmermåling», som bestemte at det skulle dannes distriktsvise tømmermålingsforeninger. De skulle være fellesorganisasjoner for kjøpere og selgere av tømmer «med formål å tilveiebringe en for begge parter fullt betryggende og ensartet måling av alt sagtømmer». Tømmermålingsorganisasjonene skulle altså ha både tømmerselgeres og tømmerkjøperes tillit. At målinga skulle være ensartet betydde blant annet at også skogbruket skulle ta i bruk det metriske målesystemet som var implementert i de fleste virksomhetssektorer her til lands etter ei lovendring i 1875. Det konservative skogbruket holdt imidlertid lenge på gamle tommemål, også fordi tommemål ennå var vanlig på viktige eksportmarkeder. I den delen av skogbruket som soknet til Glommavassdraget ble det utviklet en sjølstendig tømmermålingsorganisasjon alt i perioden 1909-1911. Også i Dammensvassdraget var det tidligere gjort forsøk på å organisere en tømmermålingsforening, men den ble ikke varig. Men i ly av loven om tømmermåling fra 1928 ble det etablert tømmermålingsforeninger i alle skogdistrikter. Distriktene ble stort sett definert ut fra de store fløtingsvassdragenes nedslagsfelt. Dette gjaldt blant annet det cirka 18 mil lange Haldenvassdraget, der tømmermålingsorganisasjonens virksomhetsfelt i kongelig resolusjon av 21. september 1828 ble definert slik:
  
  «Der oprettes et Halden tømmermålingsdistrikt omfattende herredene Berg, Idd, Aremark, Øymark og Degernes samt Halden by. Fra nordgrensen av Rakkestad herred (som hører til Glomma tømmermålingsdistrikt) går vestgrensen for tømmermålingsdistriktet efter vannskillet på østsiden av Glomma og Øieren, over Urskog-Hølandsbanen mellem Mork og Killingmo jernbanestasjoner således at sistnevnte stasjon går inn under tømmermålingsdistriktet. Herfra videre østover langs vannskillet på Glommas sydside til trakten syd for Galterud. Derfra sydover til riksgrensen, vestenfor Bueelvens nedslagsdistrikt (der tilhører Glomma tømmermålingsdistrikt), videre riksgrensen sydover.
  
  Grensebestemmelsen blir å praktisere således at alt tømmer måles av den forening innen hvis distrikt det er fremkjørt og tillagt.
  
  Der oprettes en tømmermålingsforening under navn av Halden Tømmermåling for det under punkt 1 nevnte distrikt.»
  
  Vedtekter for den nye organisasjonen – som i første omgang fikk navnet «n» – ble formulert av et lokalt styre og godkjent av Landbruksdepartementet sommeren 1929. Deretter ble det umiddelbart ansatt en målesjef, 20 målere og 8 reservemålere. Sesongen varte vanligvis fra mars til juni måned. Målerne arbeidet i lag på to og vurderte gjennomsnittlig drøyt 1 000 stokker per dag. Målesjefen skulle, i tillegg til administrative oppgaver, foreta inspeksjoner og kontrollmålinger. Dersom det ble registrert avvik på mer enn 2 prosent av kubikkinnholdet, kunne det resultere i degradering og i verste fall oppsigelse for målerne. Tømmervolumene var forholdsvis små de første åra etter at tømmermålingsorganisasjonen i Haldenvassdraget ble orientert, for virkesprisene var lave. Kjøperne var heller ikke mange. I 1929 var det 40 ulike merker på merkekartet for Fredrikshaldsvassdragets Fløtningsforening. Den siste sesongen før 2. verdenskrig brøt ut var det bare 21 kjøpere som fikk merket tømmer i denne regionen. Størstedelen av virksvolumet gikk til treforedlingsindustrien (papirproduksjon). Krigen endret dette bildet, både fordi stadig flere virkeskategorier skulle måles og fordi at det ble ny virksomhet ved mange små, lokale sagbruk. I 1941-1942 ble det målt tømmer til hele 181 ulike tømmerkjøpere ved Haldenvassdraget. Dette innebar også at målesesongen ble forlenget. I denne perioden steg skurtømmerandelen, som omkring 1930 hadde vært cirka 10 prosent, til om lag 30 prosent av antallet stokker. Det ble også fløtet mye ved, mens treforedlingsindustriens tømmerinnkjøp og produksjonsambisjoner krympet.
  
  Etter krigen, i 1946, ble «Fredrikshaldsvasdragets Tømmermåling» til «Haldenvassdragets Tømmermåling». I åra som fulgte vokste avvirkningen i skogbruket kraftig, og i 1948-49 målte medarbeiderne i Haldenvassdragets tømmermåling 1 452 961 stokker, noe som ble stående som en rekord. I denne aktive perioden hadde Haldenvassdragets tømmermåling 60-70 målere, ledet av en målersjef som fra 1950 hadde bolig og kontor på Ørje i Marker kommune. Organisasjonen håndterte også en del såkalt «grensetømmer», blant annet virke som Saugbrugsforeningen kjøpte ved Stora Le og overførte til Haldenvassdraget ved Otteid. Tømmerprisene på norsk side var lenge høyere enn de svenske. Målinga av grensetømmer ble gjennomført i forståelse med Wermländska Inmätningsföreningen i henhold til ei avtale som ble inngått i 1950.
  
  Biltransport ble prøvd i Haldenvassdragets nedslagsfelt alt i 1930-åra, men omfanget økte etter krigen. Dette innebar at stadig mer tømmer ble målt på lunneplasser ved de mange nye skogsbilvegene som ble anlagt. Fra 1952 hadde Haldenvassdragets Tømmermåling en måler stasjonert på Saugbrugsforeningens tomt i Halden, dit det også kom mange tømmerbiler. Seinere ble det stadig mer tomtemåling. Fløtinga i det kanaliserte Haldenvassdraget opphørte fullstendig etter 1982-sesongen.
  
  Etterkrigstida ble også preget av endringer i målemetodikken. I 1962 tok Haldenvassdragets Tømmermåling i bruk den såkalte prisklaven, der grunnprisen for hver stokk kunne avleses direkte. Tidlig i 1970-åra ble det gjort forsøk med vektmåling av tørrstoffbestemt virke som alternativ til klavemåling. Omtrent samtidig ble det for slipvirkets del innført løsvolummåling («FMB-måling) av lastebillass som alternativ til den tradisjonelle stokkmålinga. Dette gjorde det mulig å redusere antall målere, noe som gjorde det mulig å krympe driftskostnadene.
  
  Alt fløtingsvirke skulle ha øksemerker – opprinnelig 8 påslag per stokk, men etter hvert bare 3 i hver ende med minst 30 centimeters innbyrdes avstand. I 1957 startet Haldenvassdragets Tømmermåling forsøk med fargemerking av tømmer i stokkendene, i første omgang som et supplement til de tradisjonelle øksemerkene, og fra 1959 ble alt tømmer merket med små malingsflekker. Dette slo også godt an blant lastebilsjåførene, som på denne måten lettere kunne se hvilke tømmerlunner som var ferdigmålte og hvilke som ikke var det.
  
  Spørsmålet om fusjon mellom den store tømmermålingsforeningen i Glommavassdraget og den langt mindre i Haldenvassdraget ble reist første gang i slutten av 1940-åra. Forslaget ble ikke tatt til følge. I 1985 ble fusjonen en realitet – «Haldenvassdragets Tømmermåling» og «Glommens Tømmermåling» ble samorganisert under navnet «Øst-Norges Tømmermåling».
- Bruk
- BruksstedNorge Østfold
- Aksesjon
- Giver/siste eierHaldensvassdragets tømmermåling (1928 - 1985)
  - Adresse,Norge Østfold Marker Indre Østfold Haldenvassdraget Angunbo, 1870 Ørje
  - ProfessionTømmermålingsorganisasjon
  - Alternative namesFredrikshaldsvasdragets Tømmermåling (Navn som ble brukt i perioden 1929-1946)
  - NationalityNorsk
  - DigitaltMuseumSearch in «Haldensvassdragets tømmermåling»