Kniv

About the object

• about
  Staskniv med slire, lagd av Bjørn Kleppo (1894-1976). Kniven er 18,9 centimeter lang, målt fra bladspissen til knappen i den bakre delen av skaftet. Bladet er 8,8 centimeter langt. Bredden, målt bakerst ved brystningen, er 1,75 centimeter bred. Her er det imidlertid en profilert forhøyning, en såkalt «krull» eller «smellopp» på ...

  Staskniv med slire, lagd av Bjørn Kleppo (1894-1976). Kniven er 18,9 centimeter lang, målt fra bladspissen til knappen i den bakre delen av skaftet. Bladet er 8,8 centimeter langt. Bredden, målt bakerst ved brystningen, er 1,75 centimeter bred. Her er det imidlertid en profilert forhøyning, en såkalt «krull» eller «smellopp» på bladryggen. Umiddelbart framfor denne er bladbredden1,5 centimeter. Bladryggen er rett og har avfasete sidekanter. Bladet har ingen smedstempel. Bladet er lagd av flammet virke, antakelig av brunbeiset og lakkert lønneved. Det er rett, konvekst i lengderetningen og ovalt tverrsnitt. Skaftet er forsterket med sølvholker, prydet med akantusgravyr, i begge ender. I den bakre skaftenden er det ei oval skive, og oppå denne ligger det et firefliket blad med ei gjennomhullet kule i sentrum. Ytterenden av tangen, jernteinen som i forlengelsen av bladet er tappet gjennom den sentrale delen av skaftet, er klinket mot denne kula.

  Slira er sydd av svartfarget lær. Den er rett, symmetrisk om midtaksen i lengderetningen. Sliresømmen er plassert på den sida som, når knivstellet bæres i bukselinninga, vil vende inn mot kroppen. Den øvre delen av slira, som skal omslutte den nedre delen av slireskaftet, har et ovalt tverrsnitt. Den nedre delen, som skal skjerme bladet, er mer flattrykt. Læret er prydet med akantusdekor, ett felt på den øvre delen og ett på den nedre delen av sliras forside. På baksida er det bladfliker som «vokser» ut fra sliresømmen. Slira har doppsko og munningsholk av sølv, begge med blomster- og bladdekor. Begge disse beslagene har glatte baksider. På baksida av munningsholken er det påloddet ei hengsle med en snaut 10 centimeter lang opphengsstropp av svart lær. Denne komponenten har ei vertikal spalte som kan kneppes inn på en knapp i bukselinninga til knivbrukeren.

  Expand text Collapse text
• DesignationKniv
• Precise designationStaskniv
• IdentifierSJF.03231
• Indexing termKniver
• Type Thing

• Inscription
  • Primær, Produksjonsstempel: B K 830 S (stempel)

• Dimensions value
  • LengdeKniv18.7 cm
  • LengdeSkaft10.1 cm
  • TykkelseStørste tyk. skaft2.2 cm
  • LengdeBlad8.8 cm
  • BreddeBlad1.5 cm
  • TykkelseBlad0.4 cm
  • VektKniv + slire117.0 g
  • VektKniv uten slire68.0 g
  Expand text Collapse text

• MaterialsJern Stål Sølv Lær

• Other information

  I boka «Staskniven i norsk tradisjon» (2016) skriver Øystein Køhn følgende om Bjørn Kleppo:

  «Bjørn Kleppo, knivmakeren, mennesket og myten

  Det finnes neppe et knivinteressert menneske i Norge som ikke har hørt om Bjørn Kleppo fra Eidsborg i Telemark. Mange betrakter ham som en trendsetter og den moderne stasknivens far. Han behersket mange håndverk meget godt og arbeidet med tre, lær, bein, sølv, gull, messing og andre materialer. At han også graverte på en utmerket måte, er nesten unødvendig å fortelle. Bjørn var en riktig multikunstner med mange talenter, og selv om det først og fremst er knivene han huskes for, vil den som studerer hans etterlatenskaper bli mektig imponert over allsidigheten og den store produksjonen av håndverksprodukter.

  Bjørn Kleppo blei født på garden Kleppo i Eidsborg i Tokke kommune den 22. januar 1894, og her levde han hele sitt liv. Han hadde stor familie: Eivind (1882-1948) og Ole Ragnvald (1890-1965), som begge også lagde kniv. I tillegg hadde han tre søstre: Såve (f. 1885), Anne (f. 1887) og Rannvei (f. 1897). Verken Bjørn eller Olav blei gift, og de bodde sammen på gården, som ligger et steinkast nedenfor Eidsborg stavkirke, hele livet. I stua satt de ved den samme arbeidsbenken og lagde kniv. I Eidsborg gikk de også på skole, men det er ikke kjent at de fikk noen utdannelse ut over grunnskolen.

  Her blei de også konfirmert, noe som var en viktig hendelse på den tiden. Olav i 1905 og Bjørn tre år senere, i 1908. Dette var jo porten til voksenlivet, og da åpnet en ny verden seg for de unge. De fartet begge mye gardimellom, og spesielt blei vennskapet med søskenbarnet, sølvsmeden Eivind Tveiten (1887-1976), godt. På 1920-tallet bygde Bjørn og Olav sitt eget bolighus, bare et par hundre meter fra den gamle farsgarden, men de flyttet ikke inn i dette før på 50-tallet. Oppe i lia bak huset, satte de senere også opp ei lita smie hvor de smidde knivblad på ei gammel feltesse. Det var også ei gammel smie fra tidligere tider på garden, og det var nok der Bjørn og Olav slo sine første slag med hammeren. Den brukte de helt til den nye kom på plass i 1951. Smiene var også stedet hvor det meste på gården ble fikset og reparert.

  Smedfaget hadde store tradisjoner i Kleppo-slekta, for bestefaren, Eivind Gjermundson (d. 1896), var en kjent smed. Eldstebroren Eivind lærte litt smedarbeid av bestefaren, men Bjørn og Olav var altfor unge til å lære noe før han gikk bort. Eivind formidlet imidlertid det han hadde fått med seg hos bestefaren til sine brødre, som begge senere smidde egne knivblad.

  Smedhåndverket sto sterkt i distriktet, som hadde fostret legendariske smeder, som «Grytestøylsmeden» Steinar Aslakson Turtedalen (1842-1922), Eivind Gjermundsen (Kleppo) (1882-1948), «Vindlausen» Olav Knutsson Vindlaus (18578-1927), Nils Lio d. e. (1893-1983), Nils Lio d. y. (1907-2003), Kjetil Lio (1862-1948) og Tarjei Haugo (1890-1986). For å tjene til sitt daglige brød drev Kleppo-brødrene garden, ved siden av at de påtok seg snekkerarbeid og andre håndverksoppdrag for å skjøte litt på inntektene. Garden var jo ikke så stor og inntektsgrunnlaget begrenset.

  Arvelig belastet

  Kleppo-familien hadde gode tradisjoner innen smed- og knivmakerhåndverket, og det var ganske naturlig at Bjørn og Olav fulgte opp disse.

  Det var et tett og meget godt knivmaker- og smedmiljø på Eidsborg den gangen, så det var ikke nødvendig å dra lenger enn til nabogårdene eller nabobygdene for å få hjelp om man sto fast. Der hentet de både kunnskap og inspirasjon til det arbeidet de senere skulle bli kjent for.

  Men om det var noe utstrakt samarbeid mellom disse smedene og knivmakerne, er tvilsomt, selv om de nok lærte litt av hverandre. Både kniver og blad bærer jo ganske sterke preg av felles opphav. Også sølvsmedkunsten hadde tradisjoner i Kleppo-familien. Den kunne de føre helt tilbake til Mickel Mandt (1692-1766) som kom som ung gutt fra Thisted på Jylland i år 1700. Mandt-familien brakte mye kunnskap og sølvsmed- og gullsmedarbeidet til Telemark, og man mener at det var disse som også holdt liv i et utdøende filigransarbeid.

  Gjennom flere generasjoner arbeidet Kleppo-familien med sølv, blant dem Gjermund, far til Bjørn og Olav.

  Det var mange kjente navn som vanket i de samme kretser på den tiden, og det er jo ikke mer enn naturlig at de sugde litt av hverandres kunnskap. Eivind Tveiten (1887-1986), Aasmund Hovden (1876-1952) og Gunnar Omdal (1901-1984) var stadig inn, og i ettertid er det jo utrolig at det fantes så mange dyktige folk på et så vidt lite sted. Vi vet også at Lars Oliversen Griffenfeldt (1869-1953) en tid bodde hos Aasmund Hovden, og det var muligens der han lærte å lage kniv av telemarksmodell, noe han senere tok med seg til den senere legendariske Lars Fredriksen (1885-1965) på Nes Verk i Aust-Agder. De var for øvrig begge av reisende slekt. Mange mener at det var på denne måten statskniven fra Telemark fikk fotfeste i Aust-Agder.

  Dessverre vet vi ganske lite om oppveksten til Kleppo-brødrene, men begge avtjente sin verneplikt op «moen» i henholdsvis 1913 og 1916. Det finnes heldigvis noen bilder av dem, og på et foto fra 1925, da Olav var 35 år, framstår han som en elegant mann med dress og hatt og klokkekjede over magen. Så noen bygdetulling var han slett ikke.

  Av Bjørn finnes det få bilder. Det fortelles at han var sky av legning og stakk seg bort når det dukket opp et kamera.

  Det var jo ikke så flust med penger da Kleppo-brødrene vokste opp på et lite gardsbruk, så sannsynligvis hadde de mer enn nok med å klare seg og tjene til livets opphold. Siden de ikke gikk på noen skole ut over grunnskolen, måtte de nok tidlig ta del i det daglige arbeidet i familien.

  Håndverkeren Bjørn Kleppo

  Bjørn begynte i det små som håndverker med litt treskurd, samtidig som han også reparerte saker og ting for folk i bygda. Han var jo fingernem og flink, så han fant tidlig ut at dette var en måte å tjene noen slanter på.

  Han utviklet snart sine ferdigheter også på andre områder, og etter hvert både skar han i tre, graverte, lagde klokker og urverk med flotte skiver, skrin og andre metallgjenstander. Han lagde også et digert gulvur som havnet i stua hos nevøen Gjermund Kleppo, og der sto det da jeg besøkte ham, og sannelig tikket det fortsatt i vei. Det er meget forseggjort. Slagene kommer fra to metallfigurer som slår med slegge mot ei klokke.

  Bjørn blei tidlig kjent for sine flotte sølvskrin. Sølvsmeden Eivind Tveiten fra Dalen var mektig imponert over disse, for det er meget vanskelig å lodde så store sølvplater som Bjørn gjorde, sa han i rosende ordelag. Sølvsmeden var så fornøyd med dette arbeidet at han engasjerte Bjørn til å gravere for seg. Eivind hadde nemlig sølvsmedverksted og utsalg på Dalen, bare fire kilometer unna, og der blei det levert mange fine gjenstander for videresalg. Sannsynligvis har denne produksjonen, som vi ikke har noen oversikt over, vært større enn mange har ant. Da Bjørn også begynte å lage kniver, kjøpte Tveiten mange av disse for videresalg.

  Av mindre sølvarbeider lagde og graverte han mansjettknapper, beltespenner, sølvbeslåtte drikkehorn, smykkeskrin, veskelåser til bunadsvesker og mange andre smykketing. I tillegg graverte han sideplatene av sølv på lommekniver. Alt var så godt utført at ryktet om hans håndlag begynte å bre seg fra Eidsborg til andre deler av fylket.

  Men han lagde også mye annet rart, blant annet en kaliber 22 pistol, en håndsveivet bormaskin og tilsvarende dreiebenk. Av mer kuriøse saker fortelles det at han lagde fartsmåler til sin 98 kubikk motorsykkel, som blei levert uten slikt måleinstrument fra produsenten. Ingen av brødrene fikk seg noen gang bil, men det sies at Bjørn putret mye omkring på motorsykkelen, så han var ikke helt bundet til hjemstedet.

  Dette er bare noen få eksempler på hvor oppfinnsom, kreativ eller nevenyttig denne karen var. Alt blei gjort med enkelt, ofte selvgjort, verktøy.

  Treskjæreren Bjørn Kleppo

  Bjørn Kleppo viste tidlig et stort talent som treskjærer. Han lagde helst mindre ting, som små skrin, rammer, klokkeinnfatninger, tiner og mange andre gjenstander. Hans akantusskurd var alltid meget fin og nøyaktig skåret, og når vi gransker arbeide nøye, er det nesten rart at Bjørn ikke har blitt like kjent for disse arbeidene som han blei for knivene sine. Årsaken kan nok være at knivproduksjonen etter hvert tok overhånd i volum.

  Bjørn viste stor variasjon i sine trearbeider, og de hadde ofte innfellinger i forskjellige materialer. Akkurat dette kan virke overraskende, for som knivmaker viste han relativt liten variasjon. Han må ha begynt ganske tidlig å lage og skjære i tre, for et skrin er datert til 1916, og da var han ikke mer enn 22 år gammel.

  Det blei sikkert lagd og skåret mange flotte ting i tre hjemme på Kleppo-garden, og vi vet at alle tre brødrene lagde èn eller flere feler.

  Knivmakeren

  Bjørn Kleppo begynte, etter hva vi vet, å lage kniv omkring 1920 og utviklet tidlig det mønsteret han benyttet hele livet – bare med ganske små og få avvik på enkelte knivstell.

  Han blei etter hvert en meget produktiv knivmaker, og vi må anta at mesteparten av inntekten kom fra dette håndverket. Hvor mange stas- og brukskniver han lagde, er det ingen som vet, men det må ha vært uhyggelig mange, for han brukte ikke lang tid på hver. I sine mest intense perioder vet vi at han kunne lage inntil to ferdige kniver i uka og kanskje noen enklere modeller innimellom. Det blir ganske mange om man begynner å multiplisere med antall uker og år.

  Bjørns postkvitteringsbøker foreligger fortsatt, og den forteller om en nøyaktig og meget bevisst håndverker, hvor mange kniver som blei solgt og hva de kostet. Et uerstattelig dokument for ettertiden. Her kan vi lese at han leverte mye kniv til folk i omliggende distrikter, og mange havnet i Notodden, Fyresdal, Bø, Kviteseid, Lårdal og Høydalsmo. Men ettersom han blei mer kjent, blei det også sendt kniver til store deler av landet.

  I 1936 kostet en flott sølvkniv fra Bjørns hånd 20 kroner, men i 1947 var prisen steget til 100 kroner. På 60-tallet måtte man betale 450 kroner, mens en staskniv fra Bjørn Kleppo i dag betales med 15 000 kroner eller mer, avhengig av kvalitet og slitasje.

  Når jeg omtaler Bjørn Kleppo som knivmaker, er det også viktig å trekke inn noen andre navn i samme åndedrag. Aasmund Hovden (1876-1952) var eldre enn Bjørn, men begynte ikke å lage kniv før omkring 1920. Gunnar Omdal (1901-1984) blei kanskje den dyktigste av alle telemarksknivmakere på den tiden, men verken han eller Aasmund Hovden var på langt nær så produktive som Bjørn Kleppo. Men akkurat disse har betydd mye for utviklingen av det vi i dag omtaler som «staskniven fra Telemark».

  Vi må for øvrig heller ikke glemme Bjørns bror, Olav som nok ikke alltid var like dyktig som broren og ikke på langt nær så produktiv. De arbeidet mye sammen, og i mange tilfeller hadde nok Bjørn en hånd på Olavs arbeider. Det kan derfor noen ganger være vanskelig å skille knivene deres fra hverandre når de ikke var signert. Begge smidde og gjorde alle detaljer på kniven selv, så vanligvis er det signaturen på blad og/eller sølv og kvaliteten, spesielt på gravyren, som skilte dem.

  De to ugifte brødrene satt jo ved siden av hverandre ved arbeidsbenken de hadde rigget til i stua på Austre Kleppo, og arbeidet parallelt, og det er ikke mer enn naturlig at de hadde en viss innflytelse på hverandres arbeider. Siden Bjørn utvilsomt var den dyktigste og kanskje arbeidet mest effektivt, var nok også hans hånd den sterkeste når det blei samarbeidet. På sitt aller beste var Olav nesten på høyde med Bjørn når det gjaldt kvalitet og utførelse, og da kan det være vanskelig å skille knivene deres fra hverandre når de ikke signerte.

  En annen teori er at Bjørn sikkert ofte hadde dårlig tid på grunn av leveringspress, og da tok kanskje broren et tak, for den som studerer mange Kleppo-kniver, vil fra tid til annen finne detaljer som ikke holder vanlig Kleppo-standard. Nå kan det jo også hende at han slurvet litt når tiden blei knapp, og i dette faget er slurv lett å avsløre.

  Bjørn Kleppo var meget allsidig og like dyktig i alle detaljer, enten det gjaldt lær- eller sølvarbeider, pauting, gravering og montasje. For dette blei han et forbilde for mange som i ettertid har lagd slike kniver.

  Olav døde 6. mars 1965 på veien opp til Uppistog for å besøke søskenbarnet Lars, og det var Bjørn som fant ham liggende i veien. Det var et tungt slag, for nå blei han sittende alene ved arbeidsbenken.

  Slirene

  Fra starten av sitt knivmakeri og fram mot andre verdenskrig hadde slirene vanligvis pautet akantusdekor. Bjørn benyttet helst godt, hjemmegarvet pautelær fra nabobygda Kviteseid så lenge det var mulig å få tak i denne kvaliteten.

  Men da dette forsvant fra markedet på slutten av 1940-tallet, blei det vanskelig å få tak i en tilsvarende kvalitet som egnet seg like godt til pauting, og siden han ikke var fornøyd med kvaliteten på erstatningen, gikk han i stedet over til å skjære mønster. En annen teori er også at alderen etter hvert krevde sitt, og at han syntes pautingen ble for slitsom. Det vare lettere å skjære mønster, noe han fortsatte med så lenge han lagde kniv.

  De fleste av Bjørns kniver er ganske like i uttrykket, og det er forholdsvis liten variasjon i mønsteret. Noen slirer har magebånd av sølv, men det er heller sjelden å se. Den slanke formen er elegant, og Bjørns komplette kniver virker harmoniske.

  At denne karen behersket mange teknikker, er det ingen tvil om, for et fåtall slirer er også skåret i bukkehorn. Vi kjenner ikke til mere enn fem slike i dag, så det var neppe noe han gjorde med stor entusiasme. Men også dette behersket han «selvsagt» meget godt.

  De fleste slirene har lange oppheng (stropper) som vanligvis er avrundet oppe. Men noen var også rettskåren i pilform øverst, så det er vanskelig å identifisere Kleppo-kniver bare ut fra formen på beltestroppen, noe enkelte samlere prøvde på.

  Et annet svært typisk kjennetegn er «sirupssnippen», den rombeformede sølvplata midt på stroppen. Selv om mange har kopiert denne, er den et medvirkende tegn på at du kan holde en Kleppo-kniv i hånden.

  Et fåtall kniver hadde sikringsstropp over toppknappen, slik at kniven ikke kunne falle ut av sliren, men det var bare de aller fineste og dyreste.

  Hvis han signerte, var det som oftest med BK bakerst på slirens toppholk, ved siden av hengsla. Som regel blei sølvet også stemplet 830S.

  Knivbladene

  Både Bjørn og Olav smidde egne knivblad og stemplet henholdsvis BK og OK. Men dette var kun til eget bruk, for de solgte ikke til andre knivmakere. Dessverre stemplet de ikke alltid, og siden de ofte smidde i lag og formen var den samme, kan det være vanskelig å skille de ustemplede bladene deres fra hverandre.

  Det var liten variasjon i bladene Kleppo-brødrene smidde, men tradisjonell, litt smal form og størrelse på ca. 8 cm var det vanligste, selv om Bjørn av og til «skeiet ut» ved å file eller gravere dekor på bladene. Det har også hendt at andre har dekorert Bjørns blad i ettertid, men det er som regel lett å oppdage.

  Bjørn kjøpte også blad fra andre, dyktige smeder, som den navngjetne Nils Lio (1893-1984) fra Dalen. På slutten av karrieren smidde han lite, og da brukte han mye Lio-blader, som er lette å kjenne igjen på formen.

  Kleppokniven

  Bjørn Kleppo lagde mye kniv på bestilling, og disse blei solgt over hele landet, for ryktet om den fantastiske knivmakeren bredte seg snart langt ut over Telemark. Men mye blei også solgt direkte og ikke minst gjennom vennen, sølvsmeden Eivind Tveiten på Dalen. I tillegg leverte han kniver for salg hos Cowards Jernvarehandel på Notodden og til David Andersens gullsmedforretning i Oslo. Selv om det er stasknivene som har gjort ham berømt, må bi heller ikke glemme at han også lagde kniver med beslag i messing, enklere «lørdag formiddagskniver» og rene brukskniver i relativt stort antall. Han lagde også et fåtall gullkniver og noen små damekniver, som oftest med navneplate øverst på opphenget.

  Den som studerer Bjørns kniver inngående, vil snart oppdage at det har vært en utvikling av formen på doppskoen. I begynnelsen var den ganske rett og mye stivere i formen enn den blei etter hvert som han perfeksjonerte seg.

  I likhet med mange andre knivmakere fra Telemark hadde også Bjørn Kleppo en fin dekorasjon på toppen av skaftet. Han benyttet ofte en oljemaske, som han hadde i flere versjoner, ei liggende bikkje eller en flott rosett, som blei lagd i mange utgaver.

  Selv om dette var de vanligste variantene, hadde han også andre løsninger. Den avrundede toppen på krokknivene hadde ofte flott gravyr i lekkert mønster, og noen kniver hadde kule på gravert topplate, så her viste han stor fantasi og variasjon i arbeidet.

  Bjørn Kleppo graverte meget godt, og på sitt beste var det få som nådde opp til hans nivå. Akantusslyngene var elegante og harmoniske. Han graverte for det meste blad og svært sjelden blomster i denne dekoren.

  Hedret og premiert

  Bjørn Kleppo høste mye heder for sitt arbeid og blei premiert på mange forskjellige håndverksutstillinger. Han lagde kniv til kong Haakon, og i 1945 leverte han et knivstell til Winston Churchill, noe som var en viktig stimulans for det videre arbeidet.

  Han blei ikke bare en trendskaper, men også en ambassadør for knivsaken, folkekunst og tradisjon. Han er kanskje den viktigste knivmakeren som har levd og virket i Telemark, er det mange som mener. Det er ikke for ingen ting at mange kaller ham «den moderne stasknivens far».

  Siden ingen av brødrene blei gift eller fikk barn, gikk tradisjonen i arv til nevøen Gjermund Kleppo (1932-2011), som også har lagd kniv og bodde på gården Kleppo så lenge han levde. Han holdt også stasknivkurs på Dalen, Høydalsmo og Omdals Verk fordi Bjørn ikke ville.

  Bjørn Kleppo døde den 7. april 1976, samme dag som søskenbarnet og vennen Eivind Tveiten også forlot denne verden. De blei gravlagt samtidig.

  Selv om Bjørn er borte, lever hans arbeider og kunst videre hos alle som er interessert i kniv. Han vil for alltid bli stående som et monument i norsk knivmakeri og gi alle etterslektens knivmakere noe å strekke seg etter.

  Han var meget produktiv, og det er gildt å eie en Kleppo-kniv. Blant samlere er det neste obligatorisk.»

  Expand text Collapse text