Portrett av tømmerfløteren John Bergsødegården (1887-1957) fra Mo i Nord-Odal i Hedmark. Bergsødegården er fotografert ved en skigard eller et vedreis, iført en tynn, mørk genser ...

I 2012-utgaven av det lokalhistoriske tidsskriftet «Årringen» skrev Thomas Støvind Berg og Arve Martinius Nordsveen denne artikkelen om det fartøyet Glomma fellesfløtingsforening hadde brukt til å buksere tømmer på Storsjøen i Odalen:

«Tømmersleping i Odalen:
Odalsbåten tilbake til Storsjøen.
I løpet av året går hundrevis av mennesker lenselangs på turstien fra Fetsund sentrum helt ned til båthuset ved Fetsund lenser. Det siste året har kanskje flere lagt merke til at noe mangler på utsida av flåtene ved Blikomøya? Ganske riktig – det er en båt som mangler. Helt fra 1970-tallet har en blå/hvit elvebåt ligget akkurat her. I november i fjor ble den tilbakeført til sin opprinnelige hjemmehavn i Storsjøen i Odalen.
Mange hadde et forhold til båten som «alltid» hadde hatt sin havn utenfor Blikomøya ved Fetsund lenser. For de som bodde i lokalområdet, var det i flere år et slags vårtegn når motoren startet opp, og den lett gjenkjennelige dunk-dunk-duren kunne høres over deler av Nerdrum og Øya. Men båten har ikke alltid ligget her. Den er ikke engang fra Fet og har aldri vært brukt på lensene. Båten har derimot en spennende fortid som slepebåt i Storsjøen.
Storsjøen
Storsjøen, som har et areal på 45.61 kvadratkilometer (mot Øyerens 84,74), tilhører Glommavassdraget og er delt mellom kommunene Sør- og Nord-Odal. Innsjøen er forbundet med Glåma – som elva heter lenger nord – gjennom Oppstadåa. I Oppstadåa er vannføringen spesiell. Når Glåma mellom Funnefoss kraftverk og Kongsvinger kraftverk ligger høyt, renner den mot nord inn i Storsjøen. Når Glåma ligger lavt renner den derimot mot sør. Oppstadåa er med dette en av to elver i Norge som faktisk renner begge veier! Dette fenomenet gir varierte opplevelser for båtfolket. Innsjøen er også kjent for å være svært grunn med en maksdybde på bare 17 meter (mot Øyerens 71 meter).
Odalsbåten og tømmersleping i Storsjøen
Storsjøen har lange tradisjoner som fløtningsvann, og det er her «vår» båt har sin fortid. Båten, som for flere i Fet bare ble kalt «Odalsbåten» heter virkelig VB51 eller «Varp 1» og ble bygd ved Glommen Mekaniske Verksted i Fredrikstad i 1914. Båten var den første varpebåten bygd ved verkstedet, og samme år ble den levert Christiania Tømmerdirektion for bruk i Storsjøen.
I Storsjøen fikk båten kallenavnet «Prammen». Kanskje ikke så rart, da den bare stikker 60 cm dyp og er flat i bunnen. Båten ble umiddelbart satt i arbeid med å trekke tømmer fra utislagsplassene i Storsjøen og helt ut i Glåma. Den ble også brukt i selve Glåma, som utenfor Strøm kirke i Sør-Odal, blir delt av Strømsholmen. Det ene løpet, Krakerudfossen, var fløtingsløpet. Her er elva bred og stri og fylt av store steiner. Det andre løpet, Veslefossen, er trangere og farbar for båter som ikke stikker dypt. I en plan fra 1856 ble det for øvrig planlagt en strømkanal gjennom Veslefossen, men dette ble aldri satt ut i livet. Under sluttrensken i Glåma ble båtene fra Storsjøen brukt i Glåma helt opp til Fulufjorden i Sør-Odalen.
Til tross for at Storsjøen bare er om lag halvparten av Øyeren, tok slepene lengre tid. Slepene på mellom tre og fire tusen kubikk var også mye mindre enn slepene i Øyeren, som i gjennomsnitt kunne være på mellom 150 000 og 200 000 stokker (som utgjør ca. 15 – 30 000 kubikk). Med en motor på bare 12 HK var framdriften på VB51 lav i forhold til de store slepebåtene på Øyeren. Til sammenlikning hadde den langt større slepebåten «Mørkfos», som gikk over Øyeren, en motor på 240 HK (fra 1953 til 1965) og en motor på 316 HK (fra 1966 til dags dato).
I 1975 ble en tidligere fløter og båtsmann i Storsjøen, Karsten Sæther, intervjuet i Glomdalen. Sæther mønstret på VB51 som 18-åring i 1920, og arbeidet på båten helt fram til 1969. Han kunne fortelle om lange dager om bord: «Det var en lei jobb i kaldt vær. Det kunne ta oss et døgn å dra tømmeret over Storsjøen … Stod vinden imot, måtte vi henge oss fast til en stang (pål) og vente på bedre vær …». For mannskapet kunne det også bli dårlig med søvn. Sæther forteller: «I begynnelsen arbeidet vi ett døgn hver, og hvilte ett døgn. Vi var to mann på hvert lag. Senere begynte vi med to døgn hver. Hvis været tillot oss å arbeide hele tida, ble det ikke noe søvn de to døgnene. Fløterne hadde jo akkord, og det var tre fløterlag på Storsjøen fra begynnelsen av 30-åra som vi skulle ta imot tømmer fra. Fløterne ville sjølsagt at vi skulle hente tømmeret fortest mulig.»
Ombygging i Fetsund.
I 1954 kom VB51 til Fetsund for første gang. Båten ble fraktet med jernbanen til lensene for å bli bygd helt om. Båten fikk nytt overbygg og motoren ble byttet ut med en «Säffle» på 25 HJ. Den «nye» båten ble fraktet tilbake til Odalen, der den ble satt ut ved Ullernsundet. Den nye motoren kortet derimot ikke nevneverdig på slepetiden, da mannskapet om bord ikke kunne gå fortere fordi de var redd for at tømmeret i bommene de slepte skulle velte ut under lekken som holdt tømmeret sammen.
Nedleggelsen av fløtinga i Storsjøen.
Utover i 1960-åra gikk tømmermengden sterkt tilbake i hele Glommavassdraget. Dette førte blant annet til at flere sidevassdrag i Glommavassdraget ble lagt ned. Forslaget om nedleggelse av fløtinga i Storsjøen kom i januar 1969. Dette ble gjennomført raskt, og 1969 ble siste sesongen VB51 trakk tømmer fra utislagsplasser som Råsen og Korsmo. Båten ble lagt opp på Bukkeneset, som hadde vært hovedstasjon og vedlikeholdsplass for fløtinga i innsjøen.
Odalsbåten til Fetsund.
Etter nedlegelsen gikk VB51 en uviss tid i møte. Den ble liggende ubenyttet noen år, før Glomma fellesfløtingsforening (Gfff) i 1974 besluttet å flytte båten til Fetsund Lenser. Båten ble liggende på Viulbanen etter at den ble flyttet til Fetsund. Hva som var Gfffs intensjoner med å flytte båten hit er uvisst. Da det ikke var mer fløting i Storsjøen, var det naturlig å flytte båten til et sted der fløtinga fortstatt pågikk, og muligens var båten tiltenkt en rolle i renskinga i Øyeren, eller kanskje også til å samle sammen resttømmer i Svellet mellom Fet og Lillestrøm. Med en dybde på bare 60 cm, skulle man tro at båten ville vært ideell til dette formålet. Dette skjedde imidlertid ikke, og båten ble liggende ubrukt ved Viulbanen på Fetsund lenser fram til 1977. Båten ble da solgt til Øyvind Berg (f. 1941) fra Nerdrum i Fet.
Fra slepebåt til fritidsbåt.
Øyvind Berg hadde sterke røtter til Glomma og lensene hvor han tilbrakte mye tid i barndommen. I ungdomsårene jobbet han også som sagarbeider ved Nedrumsbruket. Berg hadde klare planer for båten, og det var flere elementer som ikke gjorde den spesielt egnet som fritidsbåt. Dette satte Berg seg fore å gjøre noe med! Før båten kom i nærheten av det våte element, la Berg ned mange timer for å istandsette den og gjøre den til en ideell fritidsbåt.
Mye av arbeidet ble gjort mens båten fortsatt lå på Viulbanen. Bak båtens hytte sto det en diger vinsj med en vekt på 4 tonn. På vinsjen hadde det vært en vaier på 3 – 4 000 meter som ble brukt til å dra tømmerbommer med. I tillegg til den store vinsjen, stod selve motoren inne i hytta! Den store vinsjen ble tatt ut av båten ved hjelp av lensenes egen kran. Berg kunne tenke seg en større hytte, og kappa løs hytta med vinkelsliper og flyttet den bak der vinsjen hadde stått. Det ble så sveisa et nytt motorrom til motoren, hvor veggene ble isolert med støymatter. I den nye og større hytta lagde Berg en vinkelbenk. I tillegg ble det lagd ny dørk og hytta ble kledd innvendig med vannfast kryssfinér. Som om ikke dette var nok, ble den gamle slepepropellen byttet ut med en ny for å gi båten mer fart. Berg sveiset også på et rekkverk og malte båten blå og hvit. Fra før hadde båten Gfffs farger i brunt og grått. Motoren ble også vedlikeholdt og fikk blant annet ny regulator.
Det enorme arbeidet bar frukter og våren 1978 kunne båten endelig sjøsettes. Etter at Odalsbåten var blitt heist ned til skråningen nedenfor Viubanen, fikk Berg hjelp av lensearbeider og båtførrer Olav Lund som trakk båten ut med vinsjen på «Nøkken».
Fritidsbåten.
Å finne en god båtplass skulle en kanskje tro ville by på problemer. Båten var i lengste laget for en plass på de private bryggene i Fet. Men da Berg kjøpte båten av lensene, satte han det som en forutsetning at den skulle kunne ligge på lenseområdet. Valget falt på landgangen ved Blikomøya. Et grunt område, men en ypperlig båtplass for den flate «Prammen».
I Bergs eie ble båten mest brukt til fisking, spesielt var området rett utenfor innerråka og midtråka i utløpet av Øyeren en god fiskeplass. Her ble det blant annet tatt opp mye stor gjedde, og Øyvind og broren kunne ha det moro med å tre de digre gjeddehuene på pålene ved båtplassen. Dette er noe artikkelforfatteren husker spesielt godt! Berg satte også garn til sikfiske og fikk gode fangster. Noen ganger kunne det gå i 40-50 sik før garnet var satt ferdig! Selv om båten egnet seg bra til overnatting, ble det mest dagsturer i de nordre delene av Øyeren.
Utover på 1990-tallet og fram mot salget av båten i 2011, ble båten mindre benyttet og tanken på å selge båten ble etter hvert reell. Men det var ikke før noen entusiaster fra Storsjøen kom på visitt at salget ble en realitet.
Tilbake til Storsjøen.
Interessen for å få «Prammen» hjem ble for noen år siden vekket av noen entusiaster med base på Sand i Nord-Odal. Etter flere besiktigelser gikk salget i orden høsten 2011. Etter 37 år i «fremmed» havn skulle båten tilbake til hjemmehavna i Storsjøen. Den 11. november ble båten trukket opp av Glomma og fraktet med lastebil til Bukkeneset i Storsjøen.
De nye eierne – åtte entusiaster – eier hver sin andel i båten. Deres hovedplan var å få båten hjem og bevare den for ettertiden i sitt opprinnelige miljø. På Bukkeneset ligger det flere fløterbåter som er med på å danne et helhetlig miljø og minne fra en forgangen tid da tømmerfløting var en viktig del av innsjøen.
Båten har ligget på land siden flyttingen, men den er nå flyttet innendørs. Entusiastene, som med tiden vil danne en mer formell venneforening, har planer om å sjøsette båten våren 2013. De har ikke tenkt å gjøre nevneverdige endringer på den, for eksempel vil den forbli blå og hvit. Båten skal brukes av venneforeningen til turer, og i 2014 er det planer om å feire båtens – eller rettere sagt – skrogets 100 års jubileum. Når båten igjen kommer på vannet i Storsjøen, vil den for øvrig ligge akkurat der den lå i åra fra 1914 til 1974.
Med flyttingen ble en kjent og kjær båt borte fra lenseområdet. Den vil bli savnet både som en viktig «visuell kulisse» i lenseområdet, men også som bruksbåt med en lett gjenkjennelig lyd. Likevel har båten komme hjem der den hørte hjemme i vel 60 år. Vi ønsker all hell og lykke og håper båten vil få et godt og langt liv i Storsjøen.»

Lørdag 24. februar 1951 hadde avisa Glåmdalen reportasjer om skipstrafikken på Storsjøen i Odalen og om John Bergsødegårdens rolle i denne virksomheten:

«30 år siden dampskipene på Storsjøen la opp
«Odølingen» og «Storsjø» var nordodølingenes forbindelse med utenverdenen ved begynnelsen av århundret.
Kan en lignende virksomhet gjenopptas med turisttrafikk for øye?
Blanth de morsomme sjøfartsminner i Odalen, er Erik Tjagholens uttalelse ved brygga på Skarnes en gang «Odølingen» var lastet ferdig: Her kommer siste kolli. Han leide ei eldre dame om bord.
I 1954 er det 60 år siden det tok til å gå større båter i passasjer- og godtrafikk på Storsjøen i Odalen. Når odølingene har forsømt 50-årsjubileet, bør de vel huske på det ved passerte 60 år. Det er imidlertid også i år adgang til å feire et slags jubileum i forbindelse med Storsjø-båtene. Det var visstnok i 1921 at «MS Storsjø» ble benyttet siste sesong. Dette er altså 30 år siden.
Det knytter seg mange romantiske og fram for alt morsomme minner til de to skipene «Odølingen» og «Storsjø» for odølinger som nå er godt og vel voksne. De minnes selskapsturer på Storsjøen i vakkert sommervær, fester på Rovøya med dans og moro, for ikke å snakke om sangerferder oppover Oppstadåa og rundt Storsjøen om helgene. Noen heldige turdeltagere befant seg ombord i skipet, mens de aller fleste sang og skrålte i en av laste-lekterne som hang på slep, vakkert pyntet med lauv.
Det knytter seg mange navn til båtens historie, og nedenfor er en del av dem tatt med. Blant de meste kjente er maskinisten på «Storsjø» fra 1902 til 1917, Marius Karlsen, Skarnes. Den siste skipperen på Storsjø, John Bergsødegården, har fortalt oss, at da Marius Karlsen sluttet, var det ikke råd å få båten til å gå som den skulle lenger. Karlsen er nå død, men sjømannstradisjonen i hans familie er overtatt av hans datter, som innehar 1. klasses internasjonalt skipsradiosertifikat, og som har seilt på de store verdenshav.
Den som huskes best i forbindelse med «Odølingen» var Ole Næsmyren – alle barns gode venn. Han hadde vært til sjøs og hadde utallige skrøner fra sin tid der. Det var en stående spøk fra hans side å stikke hodet opp gjennom gluggen fra maskinrommet og se utover sjøen og si til folk: «Jeg ser ikke noen hval i dag». Han fortalte om den gang han kjøpte skinnbukser av en jøde i Antwerpen, og da det bare var papp i dem «hølje buksa ta mæ, da je kom ut i regnværet». Eller den gang han fraktet okser fra Athen til Egypt og det var med ei ku som mannskapet stadig mjølet i mørke natta for å få kaffefløte. En skøyer hadde flyttet en okse til kuas plass, og Ole satte seg under og begynte å mjølke. «Men je skal si at je temmelig fort vart sperke til den are enden av båten je». Eller da han var ned og skjøt en hai som lå under ei berghelle ved Middelhavet. Blodspruten stod høyt til værs over berget, og «enten du trur mæ eller itte, så var det blodpannekake der da vi kom att på stellet noen daer senere». Ole hadde et lite rom ved siden av maskinen, og der trakterte han gjerne kaffe på gjester som han likte. Om kveldene fisket han oftest med stang ved brygga sammen med stedets smågutter.
Ole endte sine dager ved Thorvald Meyers minde og døde ca. 90 år gammel for en del år siden. Det fantes ikke en rynke i ansiktet hans.
I begynnelsen av 1890-årene tok stasjonsmester Ludv. Opsahl ved Skarnes stasjon initiativet til å få dannet et aksjeselskap til innkjøp av et dampskip som skulle frakte gods og passasjerer fra Nord-Odal til Skarnes og omvendt. Det ble innkjøpt et gammelt dampskip som fikk navnet «Odølingen». Det hadde midtskips et lasterom og foran ei lita kahytt til passasjerer med ei meget trang og bratt trapp fra dekket. Den begynte sin fart våren 1894 og hadde 4 manns besetning: føreren Olaf Lommerud, som seinere ble lærer i Solør og Kongsvinger, maskinist Ole Sørensen Næsmyren, som hadde vært til sjøs, Søren Gardvikbråten og Erik Tjagholen (Erik Hol) som sjauere. Båten seilte alle hverdager og tøffet ut fra Sand brygge mandag morgen klokka 5 til Skarnes, returnerte ved 1-tiden til Sand, hvor den losset det meste av godset, og gikk derfra om Austvatn til Østmoen, hvor den lå om natta. Den neste dag drog den fra Østmoen om Austvatn til Skarnes, som regel gjennom Grunnsjøen, returnerte til samme tid om Austvatn og Østmoen til Sand, hvor den kom ved 18.30-tiden. Så gjorde den samme turen fra Sand neste dag (retur Sand-Austvatn-Østmoen).
Det var ansatt ekspeditører som tok mot godset på Sand (Hans Sand), Austvatn (P. O. Disen) og Østmen (J. Nyhuus). De hadde som betaling 3 øre for hvert kolli. Faste øvrige stoppesteder var Seim og Ringnes.
Etter en del år sluttet Lommerud og Gardvikbåten – og Erik Hol ble ansatt som fører, og seinere overtok Lars P. Viken stillingen som sådan. Som sjauere fungerte forskjellige, bl. a. Julius Lishagen, Anders Vestby og Emil Blådammen, som ennå lever.
Etter ei tids forløp ble båten ombygd slik at lasterommet gikk inn i passasjerrommet, og det ble innkjøpt 2 store lektere til godstransporten. Det var mange passasjerer som foretrakk å være i lekterne. Sjølve dampbåten var ustø, og gikk et par mennesker over til den ene sida, hvelvet den seg straks noe over.
Det viste seg å bli nødvendig med mudring ved Svennebyholmen og andre steder, således også ved Osbrua. Grøftene ble oppmerket med busker.
Båten hadde sine store framkomstvanskeligheter under tømmerfløtinga i sundene og i Oppstadåa. Det var stadig kiv mellom fløtningsinspektøren og styret for båten. Det hendte således ikke sjelden om våren at båten ble forsinket på grunn av tømmerhindringer i åa, og at toget fra Skarnes til Oslo gikk fra passasjerene. Disse måtte se på hurtigtoget som kom en halvtimes tid senere, kjøre forbi. Det var den gang umulig å få jernbanemyndighetene til å la hurtigtoget stanse på signal ved Skarnes. Passasjerene måtte være på toget om ettermiddagen, og følgen var at de ikke kom til Oslo før klokka 18.30 – en lang tur fra Sand og Østmoen klokka 5 om morgenen.
Var det høy vannstand i sjøen la båten til like ved Osbrua, Det ble så å gå fra Os til Skarnes eller rettere sagt å springe for å nå toget.
På Skarnes gikk det et trallespor fra pakkhuset og ned til brygga ved Glåma, og sjauerne hadde en stri jobb med å laste lekterne. Båten gikk ca. 1 ½ times tid etter togets ankomst til Skarnes ved 1-tiden, og da passasjerene drakk mange kopper kaffe hos «Marie ved brua». Hun hadde en utmerket liten kafé i et lite hus som stod på nåværende Skog og Ekviperingens tomt. Hun var mor til fru Kaja Martinsen på Skarnes.
Båtene gikk i rute til begynnelsen av 1920-årene eller der omkring, da den ble solgt, visstnok til Sarpsborg. Da begynte rutebiltrafikken med furer Per Ødegaard som sjåfør på en 7-seters bil tilhørende Monthei Haug. Seinere overtok Anders Hagen ruta. Theodor Holtet begynte å kjøre varer med en liten Ford lastebil etter at han en tid hadde kjørt med motorbåten «Storsjø», som eiedes av lastehandlerne i Mo. Disse hadde innkjøpt båten for å konkurrere med Odølingen og for å få noe bedre forbindelse med Skarnes. Storsjø ble liggende i mange år ved Østmo brygge, inntil den ble solgt utenbygds. C

Skipsrederiene i Odalen ga gode inntekter.
John Bergsødegården var skipper på «Storsjø».
En lekter full av varer sank ved Os, og svullen tobakk og sildetønner fløt opp i Storsjøen.
Da John Bergsødegården var skipper på M/S «Storsjø» i 1915-16 og 17, hadde denne båten tatt opp konkurranse med «Odølingen» med frakttrafikk både for Mo og Sand. Det var 4 kjøpmenn i Mo som eide båten, L. H. Bergstuen, Erik A. Fjeld, P. O. Disen og J. Nyhus. De hadde dannet et aksjeselskap.
Etter John Bergsødegårdens skippertid var skipet bare en kort tid i trafikk. Det var Torger Kirkenær som førte det etter ham. Det var svær trafikk den tiden Bergsødegården var skipper. Skipet hadde så å si all varetrafikk både i Sand og Mo. Etter «Storsjø» hang 3 store lektere. 2 var fylt av varer, og den tredje hadde som regel trematerialer fra kommunesaga i Sand.
Bergsødegården er 64 år, og første gang han var med på sjøen var i 1902. Han var da passasjer. Seinere arbeidet han som skogskar, og før han fylte 30 ble han skipper uten å ha arbeidet på sjøen tidligere. Men det var ikke så farlig. Skipperens arbeid besto vesentlig i å skrive godslister og sørge for å selge billetter á 3 kroner til passasjerene. Ved Skarnes måtte skipperen ringe til kjøpmennene i Nord-Odal og fortelle hvilke ting og hvilke kvanta last båten hadde med for at kjøpmennene kunne sende hester og mannskap til å ta i mot lasta.
På Skarnes gikk lastinga raskt og greit. Varene kjørtes på tralle fra lasterampen på stasjonen (den står ennå, nærmest høvleriet) ned til brygga, der det var lagerhus for begge båtene. Som regel var det travelt for å få alt med til avgang.
Lekterne to, 14-15 tonn varer hver seg, og det var således ikke småtterier som ble fraktet nordover fra Skarnes. Gjødsel utgjorde det største kvantum.
En godt lastet lekter – den bakerste – kom en gang inn i bakevje ved Os, - tett ved løa til Moss. Dette gjorde at båten ble dreid rundt og heldte akkurat nok over på den ene sida til å bli fylt av vann og gå til bunns. Det måtte dykkere til for å få den opp igjen. Det meste av varene ble reddet, men adskillig mjøl, tobakk og annet gikk tapt. I lange tider etterpå kunne en finne oppsvulmede og digre tobakkspakker flytede langt oppe i Storsjøen. 5 nye sykler, 1 symaskin og annet lignende ble reddet opp.
På «Storsjø» kunne en ta 50 passasjerer. Resten av de reisende måtte gå om bord i lekterne. På båten var det herrelugar, damesalong, kontor og kjøkken. Det var servering om bord. Maskinisten gjennom 15 år, Marius Karlsen, hadde også eget kontor om bord. Det var ingen som kunne behandle motoren som han. Da han sluttet i 1917, fikk ingen båten til å gå som den skulle mer.
De som eide båtene gjorde god forretning på dem. Det ble i Bergsødegårdens tid solgt for 1 200 – 1 300 kroner bare i passasjerbilletter pr. måned, og det var bra med penger da. I tillegg kom så inntekten av godstransporten.
Mange foreninger leide også båten til utflukter på Storsjøen. Det var arbeiderforeninger, sangforeninger og andre. Ved slike høve ble båten og lekterne pyntet med bjørkelauv og blomster.
Bergsødegården trur at en lignende båt kunne gjøre nytte for seg den dag i dag. Iallfall kunne «Storsjø» holdt seg atskillig lenger i trafikken, selv etter at vei og biler kom, hvis bare virksomheten var blitt lagt mer om til turer med passasjerer.
Sin sjømannsvirksomhet har Bergsødegården fortsatt i årene etter 1917 som sjøfløter for Glommen Fellesfløtningsforening. Han har vært med på Storsjø-fløytinga i 30 år.
Det kan være storm på Storsjøen?
Ja, når det blåser fra nord kan det være stygt på sjøen. Men noen fare for «Storsjø» var det aldri. Men ofte måtte vi vente ved land før vi dro utover sjøen. Det var på grunn av lekterne, som ikke var sjødyktige.
Det var ved Østmoen i Gardvik «Storsjø» hadde sitt nattlosji. Skipet ble ankret opp ute på sjøen, mens lekterne ble tatt inn til brygga, som lå like ved der Brødrene Ruds etterfølger nå har forretning.
Den tida Bergsødegården var skipper, var mannskapet følgende: Torgeir Kirkenær, Einar Nymoen, Søren P. Bergsødegården, Ole Bjørnstadhaug, Marius Karlsen og Bergsødegården.»

Collapse text