Utløpsdelen av den opprinnelige tømmerrenna (den som ble brukt i perioden 1916-26) ved Vamma kraftstasjon i Askim i Østfold. Dette fotografiet er tatt i 1931. Fire år tidligere, ...

Ved inngangen til 1900-tallet ble det prosjektert flere store kraftverk som skulle utnytte energien i vannfallene i Nedre Glomma. De første kraftverkene ved Sarpsfossen sto ferdige i 1998. I perioden 1899-1903 ble det reist et stort anlegg ved Kykkelsrud i Askim. Kraftstasjonen der ble plassert i det som ble kalt Vervenfossen eller Rudsfossen. I 1903, det året Kykkelsrud-kraftverket ble satt i drift, beskrev daværende kanaldirektør Gunnar Sætren (1843-1928) elvestrekningen nedenfor den nye kraftstasjonen slik:

«Nedenfor Vervenfos, som ogsaa kaldes Rudsfossen, ligger Rudsevjen. Herfra og nedover til Tobaksøen eller ca. 400 m. er elven roligere, men den kan i almindelighed ikke befares med baad. Derpaa indsnævres elveleiet paany, og noget længere nede haves først Erterrisstryket og derpaa en række fosse med tilsammen 16 m. fald. De kaldes nu i almindelighed Vrangfos, men kaldtes tidligere Alvumfos, Vrangenfos, Helifos og Skjoldenfos efter de tilstødende gaarde. Lige nedenfor det første fald er af henyn til tømmerflødningen opført en stenskjærm paa høire side.

Nedenfor Vrangfos ligger paa høire side Holmshullet og paa venstre side Kastdalsbugten, som er afstængt med en ca. 200 m. lang lænse. Herfra er elven roligere og kan roes ca. 1 km. eller nedover til Kjosebogen. Derpaa bliver den atter stridere, indtil den danner Skabbefoss og derefter Trosvikfos, hvorpaa den gjør en sving nordøstover og danner Vamafos. Faldet i den egentlige Vamafos er 5,7 m. ved lavvand, men dette aftager under flomme. Det hele fald fra Kjosebogen til nedenfor Vamafos udgjør ved lavvand ca. 11,2 m.»

Etter at Kykkelsrud-kraftverket var satt i drift gikk det ikke lenge før det ble lansert kraftutbyggingsplaner som skulle forvandle hele den beskrevne strekningen til et digert kraftverksbasseng, Vammasjøen. Et selskap som ble kalt A/S Vamma Fossekompagni hadde sikret seg fallrettighetene helt ned til Trosvikfossen, og i Vammafossen var det A/S Glommens Træsliberi som hadde sikret seg rettighetene. Det gikk ikke lenge før Vamma Fossekompagni kjøpte ut Glommens Træsliberi, og høsten 1907 innstevnet Fossekompagniet Fredrikstad Tømmerdirektion til et skjønn slik «Lov om Vasdragenes Benyttelse m. V.» forutsatte når noen ville gjøre inngrep i elvetopografien som kunne påvirke hevdvunne muligheter for bruk av vassdraget som ferdselsåre og fløtingsled». Fossekompaniet hadde planer som i høyeste grad ville berøre virksomheten til Fredrikstad Tømmerdirektion, som organiserte fløtinga i Glomma fra Øyeren og nedover. Selskapet ville reise en 31 meter høy demning på toppen av Vammafossen. Loven foreskrev at inngrep «i eller over Vasdrag, hvor almindelig Færdsel eller Flødning foregaar, skulle indrettes for saa lidet som muligt at besvære denne». Utbyggerne mente at dette kunne gjøres ved å etablere et flomløp som, om nødvendig skulle kunne hele Glommas vannføring. De så for seg at også fløtingstømmeret skulle gå gjennom dette løpet. Byggearbeidet startet, og det tok tid. Etter fire år arbeidet utbyggerne fortsatt med dammen, men det nevnte flomløpet var ennå ikke påbegynt. Tømmeret gikk i mellomtida i et trangt far i den østre delen av elveløpet. Her ble det påført betydelige skader, noe som førte til klager fra Fredrikstad Tømmerdireksjon, som mente å kunne dokumentere at en tredel av tømmeret som nådde ned til Nes lense var skadd. Derfor krevde tømmerkjøperne at vassdraget skulle tilbakeføres til den tilstanden det hadde hatt fram til 1907. I denne situasjonen fikk Vamma Fossekompagni nye eiere, som utbetalte erstatning til Fredrikstad Tømmerdirektion og fortsatte byggearbeidet.

Våren 1915 ble kraftverket satt i drift. Den 480 meter lange og opptil 38 meter høye betongdammen var forblendet med granittblokker på luftsida. Kraftstasjonen var plassert umiddelbart nedenfor dammens nordende. Den var tegnet av arkitekten Thorvald Astrup (1867-1940). Her ble det først plassert to norskbygde francisturbiner, som i åra som fulgte. Ved utgangen av 2. verdenskrig hadde Vamma-kraftverket 10 turbiner. Anlegget leverte strøm til Kristiania, Akershus og Østfold.
Det nye flom- og tømmerløpet på sørsida av fossen ble tatt i bruk samtidig med at kraftstasjonen ble satt i drift. Det viste seg snart at det hopet seg opp store tømmerhauger der hvor tømmerløpet rant inn i elva igjen. Fredrikstad Tømmerdirektion krevde derfor at det skulle bygges en annen passasje – ei renne – tømmeret kunne gå i. I 1916 ble det bygd ei ny tømmerrenne. Her konstaterte man raskt at påstikking av tømmer på renna ble langt mer komplisert enn forutsatt og at renna var for kort, slik at tømmeret som falt inn i elveløpet igjen ble trukket opp i ei bakevje under dammen. Det siste problemet ble løst ved å forlenge renna slik at den ble bortimot 500 meter lang. Diskusjonen om tømmerekspedisjonen fortsatte likevel med dyktige jurister som sto steilt mot hverandre. Først i 1925 ble det enighet om et forlik, som innebar at Vamma Fossekompagni skulle bygge og vedlikeholde en ny fløtingskanal med glatte løp etter beskrevne mål. Kraftverket skulle også forsyne fløterne med nødvendig strøm til belysning og drift av mekaniske innretninger, og dessuten betale Tømmerdirektionen en erstatning på en million kroner, et enormt beløp i midten av 1920-åra. Til gjengjeld skulle Fredrikstad Tømmerdirektion fra dette tidspunktet bekoste fløtinga forbi kraftverket. Byggearbeidet tok tid. Først et par år etter at forliket var inngått hadde tømmerekspedisjonen forbi Vamma-kraftverket fått en varig løsning.

I 1971 ble anlegget modernisert med det som da var Europas største kaplanturbin. Det tolvte aggregatet, en kaplanturbin som hadde enda større yteevne enn den fra 1971, ble satt i drift i 2019.

Collapse text