Photo:
Ljøstad, Ole-Thorstein
/
Anno Norsk skogmuseum
Fra informasjonstavle ved Raudammen, øst for Tinnsjøen, på grensa mellom Tinn og Notodden kommuner i Telemark. Informasjonstavla er en del av en kultursti der Raudammen ved utløpe...
Elva Raua renner inn i Tinnsjøen østfra. Den har et nedslagsfelt på snaut 160 kvadratkilometer og er om lag 25 kilometer lang. Raua har sine øverste kilder i flere mindre bekker ...
Elva Raua renner inn i Tinnsjøen østfra. Den har et nedslagsfelt på snaut 160 kvadratkilometer og er om lag 25 kilometer lang. Raua har sine øverste kilder i flere mindre bekker som samles i Gåstjønn i Rollag. Derfra renner vannet sørover i Gåstjønnåe til det når Øvre og Nedre Bjorvatn i Tinn. Øst- og sørover derfra skifter elvedraget navn og kalles Bjorvassåe. Denne åa renner til Sandvatnet og Holmevatnet, som bare skilles av en smal landrygg med en passasje som heter Mælåe. Nedenfor Holmevatnet renner Holkåe gjennom et slakt, skogrikt terreng til nok en innsjø, Reisjåvatnet. Derfra renner elva Raua vestover, først gjennom Raufossen, så videre vestover mot Tinnsjøen. Dette vassdraget går gjennom flatere og mer skogrikt lende enn mange av de andre vassdragene i Tinn. Derfor var fløtinga i dette vassdraget viktig. Ved det vanskeligste hinderet for å få tømmeret fram, Raufossen mellom Reisjåvatnet og Tinnsjøen, ble det bygd tømmerrenne. Da denne renne viste seg moden for utskiftning i midten av 1920-åra valgte Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening å få sprengt en tømmertunnel i fjellet her i stedet. Tunnelen var i bruk fra 1929 til slutten av 1960-åra.
Fram til 1880-åra far tømmerfløtinga i vassdragene i denne delen av Telemark administrert av Cappelen-familien, som eide mye av skogen i denne delen av fylket. Seinhøstes i 1886 lanserte styret i Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening, der Didrik Cappelen var leder, et forslag om at elvene Måna, Gøyst, Mår, Austbygdåi, Skjerva, Raua, Kåla, Fulldøla og innsjøen Tinnsjå skulle innlemmes i organisasjonen med en skogeierrepresentant fra Lisleherad, en fra Gransherad, en fra Hovin og to fra Tinn. Disse styremedlemmene skulle ha en stemmerett som var begrenset til saker som gjaldt de delene av vassdraget som rant gjennom den enkeltes heimbygd. I forbindelse med omorganiseringa av fløtinga tilbød Didrik Cappelen Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening å overta Gimsøy-godsets fløtingsinnretninger i det østfjellske vassdraget for en sum på 56 000 kroner, et tilbud han presiserte at han bare ville la bli stående til utgangen av februar 1887. Løsningen ble at kommunene i området kjøpte de anleggene som lå innenfor sine grenser, for så å gi dem til den nye fellesfløtingsforeningen. Umiddelbart etter at fløtinga i de mest sentrale delene av vassdragene i Øst-Telemark var innlemmet i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening kjøpte organisasjonen en slepebåt som dro tømmeret i bunter fra elveosene ved Tinnsjøen og fram til Tinnoset. Dette innebar ei betydelig effektivisering av fløtinga i denne regionen. Etter dette gikk fløtinga i dette området sin gang i årtier. For Rauas del ble den nevnte bygginga av en tømmertunnel forbi Raufossen i perioden 1925-1929 en milepæl.
Etter 2. verdenskrig ble vegnettet i denne delen av Telemark stadig utvidet og forbedret. Dette førte til at stadig mer tømmer ble transportert med lastebiler. I 1960-åra ble det innmeldt svært lite tømmer til Raua og Austbygdåe, og for 1966-sesongen at det var vanskelig å få noen til å påta seg fløtingsakkordene for akseptable priser. Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening ville imidlertid nødig gi opp fløtinga. Foreningen greidde å opprettholde fløtingstilbudet for de billigste sortimentene, gran og sulfatfuru. Ville skogeierne selge dyrere sortimenter, måtte de finne kjøpere som var villige til å hente tømmeret. At man ikke tilbød fløting av sagtømmer skyldtes at betongforblendingene i tømmertunnelen fra andre halvdel av 1920-åra nå var så forvitret at tømmeret hadde satt seg fast. I 1964-sesongen skjedde dette tre ganger. Det ble foretatt visse reparasjoner, uten at dette eliminerte problemene. Tømmerproppene i Rautunnelen innebar livsfare for fløterne som skulle løsne virket. Med de beskjedne tømmermengdene som ble innmeldt til fløting her i slutten av 1960-åra var det ikke økonomisk forsvarlig å sette i gang storstilte restaureringsarbeider. 1968 ble det siste året Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening hadde fløting i Raua. Året etter ble tømmeret kjørt fram på hjuldoninger. Kort tid seinere proklamerte det nye selskapet Tinn Trelast at de ville kjøpe alt bartrevirke som soknet til Tinnsjøen og elvene Skjerva og Raua. Dette førte til at all fløting i dette området ble avviklet etter 1970-sesongen.
Kulturstien i området ved Raua og Holmevatn ble etablert i 1995 i samarbeid mellom Telemark fylke, Notodden kommune, grunneier Gunnar Reinslo og Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening. Sistnevnte instans bidro med et pengebeløp, men fraskrev seg alt vedlikeholdsansvar.
Fra informasjonstavle ved Raudammen, øst for Tinnsjøen, på grensa mellom Tinn og Notodden kommuner i Telemark. Informasjonstavla er en del av en kultursti der Raudammen ved utløpet av Reisjåvatn og den nedenforliggende tømmertunnelen ved Raufossen er tema. Dette oppslaget later til å være side to fra en presentasjon av fløtingsarbeidet i sideelvene Raua og Skjerva på Tinnsjøens østside. Side en manglet da representanter for Norsk Skogmuseum besøkte anlegget høsten 2012. Den avbildete tekstsida har følgende tekst:
«betre. Var stokkane for våte og tunge, kunne dei søkke før dei kom fram til kjøparen. Skogeigaren fekk oppgjer for alt innmeldt tømmer, sjølv om det hendte at ikkje alt tømmeret nådde fram til Skien. Tømmer som mangla merke fordi stokkane var slegne i stykke under transporten, vart kalla «krabastømmer» og vart delt mellom trelasthandlarane.
Skogeigaren var ansvarleg for å «slå ut» tømmeret når det var damslepping, og likeeins for at det vart slått på passe tømmer i høve til vassføringa. Dersom elva vart lasta for mykje, vart tømmeret skuva opp i «landvarrar» som måtte arbeidast ut og lempast på elva igjen. Dette arbeidet vart kalla «tørrulling». Skogeigaren hadde ansvar for tømmeret heilt til vart var kome i flåt i elva, da tok brotningskarane over.
Det var om å gjera at brotningskarane var godt kjent i elva, slik at dei visste kva landvarrar dei måtte arbeide ut så snart som mogleg for å unngå at enno meir tømmer gjekk på land. Andre stader kunne landvarrane liggja, her ville det berre leggje se den same mengda tømmer neste gong vatnet gjekk, dersom det første vart fjerna. Når mesteparten av tømmeret var fløytt ned, starta dei «rensken», d. v. s. å få med seg alt tømmeret som låg langs elva. Da var det damslepping og tørrulling, heilt til alt tømmeret var kome ned til Tinnsjå. Der lendet var fint kunne ein «jågå», d. v. s. å gå langs elva når damvatnet gjekk og få med seg stokkar som rak til lands.
I dei seinare åra var berre Långevassdammen i bruk under brotninga i Skjerva. Långevassdammen vart oftast trekt kl. 16. På denne tida av dagen var det mest undervatn i elva, slik at dei ikkje trong å tappe så mykje damvatn for å få nok brotningsvatn. Dammen vart ofte tappa i 15-20 minuttar, før luka vart stengt. Dersom det var bra temperatur med god snøsmelting, var tilsiget så stort at dei kunne tappe damvatn kvar dag.
Medan Nilsbudammen var i bruk i Skjerva, vart denne trekt 1 time før Langevassdammen. Dette var den tida damkarane trong for å gå frå Nilsbudammen til Långevassdammen. Vatnet frå Nilsbudammen vart kalla «spytten» og vart brukt til å lage undervatn i elva, slik at Langevassdammen kunne arbeide betre under brotninga.
Lendet her i Rauavassdraget er meir slakt enn i Skjerva, men brotninga/flotninga i Raua var likevel mykje meir arbeidskrevjande enn i Skjerva. Tømmer lengst oppe i vassdraget måtte gjennom 6 elvestrekningar og over 5 vatn, og takast gjennom 4 dammar før det tilslutt kunne samlast i lensa på Tinnsjå. I innløpet til kvart vatn måtte det leggjast ut lenser (stokkar hekta saman med kjetting). Lensene samla opp stokkane når dei kom ut i vatnet frå elva, slik at dei ikkje spreidde seg over heile vatnet. Når alt tømmeret var kome inn i lensa, vart stokkane i lensa hekta saman til ein teist (ringtekst). Teisten vart drege over vatnet med handmakt, enten med tau eller med ein dragd (spel) om vart festa til trestammar langs land. I dei seinare åra hadde dei i tillegg ein pram med ein liten påhengsmotor til hjelp når teisten skulle over vatna.
I Raua vart det fløyta tømmer for siste gong i 1968. I Skjerva var det slutt på brotninga i 1970. »
Informasjonstavla er avfotografert for å knytte teksten her til fotografier av kulturminnene den refererer til, se påfølgende løpenummere SJF-F. 005351-SJF-F. 005399.
Dette fotografiet ble tatt i første uke i september 2012. Bjørn Bækkelund og OT Ljøstad var da i Telemark for å utføre forskjellige ærend for Norsk Skogmuseum. Flere av oppgavene var knyttet til et pågående arbeid med å arbeide fram et bokmanuskript om tømmerfløtinga i Skiensvassdraget. Her hadde tidligere direktør i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening, Terje Sjøvaag, og Dieter Oswald, tidligere leder i AT Skog, utarbeidet ei liste over lokaliteter hvor det fortsatt var spor etter fløtinga. Kulturminnene ved Reisjåvatn (Raudammen og damkoia) samt den nedenforliggende tømmertunnelen var blant de stedene museet ble oppfordret til å fotografere.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».