• 5. - 7. trinn: Samfunnsfag (SAF01-04)

I september 1898 ble den første bedriften innen produksjon av reiseutstyr etablert i Halden. Den var en underavdeling til Skandinavias største reiseeffektfabrikk i Gøteborg, eid av nettopp svensken på toget: John August Gahm. Filialen hans i Halden fikk etter hvert navnet Den Norske Reiseeffektfabrik (DNR). 

Koffertmaker Gahm hadde allerede et godt marked i Norge, men på denne tiden forsvant tollfriheten mellom Sverige og Norge. Dermed måtte Gahm starte opp produksjon i nabolandet for å fortsette å tjene penger på kofferter og vadsekker her. Han fikk kjøpt en eiendom på Busterud til den nye fabrikken, og satte umiddelbart i gang produksjon av varene på tre ulike adresser i Halden mens fabrikken ble bygget. 

Reiseeffektfabrikken var en travel arbeidsplass tidlig på 1900-tallet. De ansatte kom først hovedsakelig fra Sverige fordi fabrikkeieren trengte erfarne faglærte arbeidere. Dessverre førte dette til konflikter med norske ansatte. Sverige og Norge hadde nemlig et anstrengt forhold i årene før unionen mellom de to landene gikk i oppløsning i 1905

Etter hvert begynte likevel flere nordmenn å jobbe ved Reiseffektfabrikken. Det kom også flere reiseeffektfabrikker, blant annet Haldens Porteføljefabrik i 1919 og Porteføljefabrikken Norge i 1934. Halden ble kjent for «reiseeffekter» og «porteføljer», altså produkter som kofferter, vesker og lær- og skinnvarer. 

Folk forteller at de trivdes i byens porteføljefabrikker. Arbeidsoppgavene opplevdes som varierte, lønna god og arbeidsplassen trivelig. Det var en stabil arbeidsplass, folk var stolte av håndverket sitt og av fabrikken. Selv om fabrikkene gjorde forsøk på å rasjonalisere og automatisere, forble produksjonen i stor grad gjennomført som manuelt håndverk.

En annen grunn til at arbeiderne trivdes kan være at fabrikkene hadde velfungerende bedriftsidrettslag. Fotball, friidrett og ski var aktiviteter fabrikkene støttet med drakter og reisetilskudd.

Arbeidsulykker forekom sjelden, og skal ha vært mindre alvorlige. Arbeiderne forteller om en og annen nål gjennom fingeren. De hadde imidlertid nærkontakt med skadelige og sterkt luktende kjemikalier som lim og lynol.

Arbeidet kunne også være tungt og til tider ensformig, noe som førte til en del slitasjeskader. Innføring av maskiner i produksjonslinjen medførte en del maskinstøy fra sy- og stansemaskiner, men det fortelles ikke om hørselskader.

Likestillingen hadde en lang vei å gå på begynnelsen av det 20. århundre. Fortsatt var det patriarkalske (mannsstyrte) tankesettet dominerende i samfunnet. Det preget også arbeidsoppgavene og lønnsforholdene ved porteføljefabrikkene. Menns arbeidsinnsats ble regnet som viktigere og mer verdsatt enn kvinners.

I 1918 ble Fredrikshalds Reiseeffekt- og Porteføljeforening grunnlagt. Halden het Fredrikshald på den tiden. 

I forhandlingsprotokollen for Fredrikshalds Reiseeffekt- og Porteføljeforening 1918-1935, under årsberetningen for 1919, finner vi dette sitatet: «Mannlige faglærte arbeidere får en minstelønn av kroner 1,35, og 45 øre i personlig tillegg. Kvinnelige arbeidere og hjelpearbeidere får 25 øre i personlig tillegg.»  

Sitatet åpner for tanker som:

Var det kun mannlige faglærte? Eller var det kvinnelige faglærte også? Hva var lønnen deres om det var kvinnelige faglærte? 

Hvorfor står det ikke noe om minstelønnen til kvinner?  

Hvem var hjelpearbeiderne? Var de både menn og kvinner, eller kun menn?

Varene som ble produsert ved Haldens ti porteføljefabrikker ble for det meste solgt på det norske markedet. Både Halden Porteføljefabrikk og Den Norske Reiseeffektfabrik hadde egne butikker i Halden og andre større byer rundt om i landet, blant annet i Bergen og Stavanger.

De fleste av fabrikkene baserte seg imidlertid i stor grad på å ansette handelsreisende som reiste rundt og solgte varer til forhandlere, forretninger og varehus både i sentrale og mer avsidesliggende strøk.

Fabrikkene kunne også ha faste kunder som bestilte partier med varer. Halden Porteføljefabrikk fikk for eksempel rett på å lage vesker som ble godkjent av SAS. Bedriften laget også periodevis trekk til radiokassene for den legendariske radiofabrikken Radionette.

Det første tiåret etter 2. verdenskrig var en god periode for fabrikkene i Halden. Etterspørselen etter varer var stor, og norsk industri var beskyttet mot konkurranse gjennom toll på utenlandske produkter. Rundt 2000 mennesker arbeidet i portefølje-, sko- og tekstilindustrien i Halden på denne tiden.

På slutten av 1950-tallet ble det etablert frihandelsavtaler mellom land i Europa. Medlemslandene fikk tollfri tilgang til hverandres markeder. For at norsk industri skulle få tilgang på det europeiske markedet, undertegnet norske myndigheter EFTA-avtalen i 1960.

Dette fikk skjebnesvangre konsekvenser for en allerede presset Halden-industri. På slutten av 1960-tallet opplevde haldenserne et ras av konkurser. Perioden blir gjerne kalt Halden-krisa.

I årene 1960–1975 forsvant minst seksten fabrikker fra Halden, deriblant ti skofabrikker, tre porteføljefabrikker, Cathrineholm og Haldens Bomuldsspinderi & Væveri (HBSV).