Merkeøkser og blinkeøkser i skogbruket

De to øksetypene ble brukt i hver sine faser av en prosess der trærne i skogen ble til råstoff for trelast- og papirproduksjon. Blinkeøksene ble anvendt i det hogstforberedende arbeidet. Etter blinking ble trærne felt, kvistet, barket og delt i høvelige lengder, før stokkene ble kjørt til nærmeste fløtingsvassdrag, helst på snøføre. Når våren nærmet seg, skulle tømmeret måles og takseres før det skiftet eier. I denne prosessen markerte påslag med merkeøkser eierskiftet. Deretter kunne stokkene rulles ut i vassdraget, der det fløt med strømmen mot sagbruk og papirfabrikker med øksemerker som adresselapper.

Blinkeøksene ble brukt til å markere de trærne skogeieren ønsket å få hogd. Det plane bladet ble brukt til å fjerne barkestrimler i brysthøyde på de trærne som skulle felles. Hvert tre skulle blinkes på to sider av stammen, slik at skogsarbeiderne tydelig kunne se at det skulle felles, uansett hvilken retning de kom gående fra. Når barkestrimlene var borte vendte man øksa og hogg et merke inn i blinkeblesset, som et autorisasjonstegn på at det var skogeierens vilje at treet skulle hogges. Det ble også satt et øksemerke i rotsonen på de blinkede trærne. Dette merket skulle plasseres slik at det ble sittende igjen på stubben etter at treet var felt. På den måten kunne skogeieren, etter endt hogstsesong, kontrollere om skogsarbeiderne hadde felt bare de trærne som var blinket for hogst. Fra gammelt av var det skogeierne som eide og brukte merkeøksene. Utover på 1900-tallet ansatte mange kommuner herredsblinkere som skulle utføre dette arbeidet ut fra et skogfaglig skjønn.

Bruken av blinkeøkser avtok gradvis etter 2. verdenskrig, da store flatehogster ble et dominerende driftsprinsipp i norsk skogbruk. Bruken av slike redskaper opphørte fullstendig da det manuelle skogsarbeidet mot slutten av 1900-tallet ble avløst av maskinell hogst.

Blinkerne skulle vurdere hvilken salgsverdi trærne hadde og hvilken effekt hogsten kunne få på omkringstående skog før de brukte blinkeøksa. De noterte seg også hvor mange trær av ulike dimensjoner de blinket, for å kunne kalkulere hvor mye skogeieren hadde å tilby interesserte tømmerkjøpere.

I store vassdrag ble det brukt et betydelig antall ulike økseprofiler, siden alle tømmerkjøpere skulle ha minst ett unikt merke. Bedriftene hadde som oftest flere eksemplarer av merkeøksene sine, fordelt mellom oppkjøpere som gjorde avtaler om leveranser av tømmer fra sine lokalsamfunn til sagbrukene og papirfabrikkene. For firmaene var det viktig å ha kontroll på øksene sine. Bedriftsledelsen måtte vite hvem som disponerte øksene og hvor de ble brukt. Tømmeret som skulle merkes representerte store verdier, så det var viktig at slike redskaper ikke kom på avveie eller ble brukt ulovlig.

Tømmermerkinga ble utført som et ledd i en transaksjonsprosess, som endte med at stokkene skiftet eier ved elvebredden, like før fløtingssesongen. I denne prosessen registrerte målerne stokkenes lengde- og diametermål. Sagtømmer måtte dessuten være rettvokst og råtefritt. Når slike observasjoner var gjort, ble data om hver enkelt stokk prikket inn på et skjema, som senere ble brukt til å regne ut hvor mye skogeieren skulle få betalt for tømmerpartiet. En «påslager» brukte merkeøksa på stokkene, fortløpende ettersom de ble taksert.

Anno Norsk skogmuseum har nylig mottatt en del bestillingsbøker etter Ingel Olimb (1864-1951) fra Jevnaker, som var en handelsagent for smeden Olaf Finstad i perioden 1904-1909. Produksjon av blinke- og merkeøkser var et krevende spesialistarbeid som bare noen få smeder behersket. Olimb samlet derfor bestillinger til Finstad over store deler av Østlandet; Oslo, Hallingdal, Solør og gamle Oppland.

Bøkene museet har overtatt er fra perioden 1904-1909. De inneholder info om hvem som har bestilt blinkeøkser, merkeøkser og andre typer jernredskaper. Mye tyder på at Ingel Olimb har vært en aktiv selger som prøvde å overbevise potensielle kunder om at de trengte Finstads produkter. Det skjedde trolig ved at Olimb oppsøkte skogeiere hjemme eller kanskje på markedsplasser der han kunne treffe mange potensielle kunder i løpet av kort tid. Etter at bestillingen var gjort, tok han med seg riss av den ønskede merkeprofilen med bestillerens navn og adresse til smeden, som deretter kunne starte produksjonen.

Den transkriberte teksten viser hvordan man registrerte en bestilling på blinke- eller merkeøkser. Den inneholdt kundens navn, postadresse og hva slags produkt som ble bestilt. Spesielt viktig var merkeprofilen, sånn at smeden fikk vite hvilket merke som skulle produseres. Denne blinkeøksa skulle leveres raskt til en skogeier fra Våler i Hedmark, Arne Hansen Knausen for sju kroner. Kroneverdien var en annen i 1906 enn i vår tid. Det er også gjort bestillinger til firmaer, som i noen tilfeller både eide skog og kjøpte tømmer til trelast- eller papirproduksjon.

Skogbruket har vært en veldig mannsdominert virksomhet. Den gangen Ingel Olimb reiste rundt for å skaffe oppdragsgiveren bestillinger på økser forekom det knapt at kvinner jobbet i skogen. Kvinnelige skogeiere var det også få av. Det er en bestilling i notatbøkene som viser til en kvinne som har bestilt en blinkeøks.

Mannen til Gunhild døde tidlig etter en operasjon dermed ble Gunhild enke. Hun ble sittende igjen med aleneansvar for barna og jord- og skogeiendommen. Det var altså fra denne posisjonen hun via Ingel Olimb bestilte merkeøks fra Olaf Finstad.

Merkekart er oversiktsplansjer over kjøpermerkene som er i brukt på fløtingstømmer i større vassdrag. Det var virkeskjøpernes felles fløtingsadministrasjon, Christiania tømmerdirektion, som godkjente merkene etter å ha vurdert dem som så forskjellige at ingen kunne forveksles. I 1930-årene endret denne organisasjonen navn til Glomma fellesfløtingsforening.

Informasjonen på merkekartene var viktig når fløtingstømmeret kom inn til lensene, der stokker med merker som viste at de skulle til lokale bedrifter ble holdt igjen mens det øvrige tømmeret fikk flyte videre mot sagbruk og papirfabrikker lengre nede i vassdraget.

Norsk skogmuseum har mange merkekart som viser øksemerkene til de bedriftene som kjøpte fløtingstømmer ved de største vassdragene våre. Plansjer som gir oversikt over skogeiernes blinkemerker finnes ikke i museets samlinger. Derfor er Ingel Olimbs notatbøker med sine mange bestillinger på nettopp slike økser et viktig supplement til samlingene.

Bækkelund, B. (2015). Årringer i vann : Skogen, skognæringene og Skiensvassdragets fellesfløtningsforening (Vol. 18, Særpublikasjon). Elverum: Norsk Skogmuseum.

Høgbrenna, A. (1999). Tømmerfløyting i Gudbrandsdalen. Lesja: Snøhetta forl.

Moen, K. R., & Kåsa, J. (1964). Skogbrukslære (8. utg., p. 227). Aschehoug.

Ødegaard, N. (1919). Landbruksboken : En samlet fremstilling av læren om landbruket, dets forskjellige grener : B. 2 (Vol. B. 2). Kristiania: Aschehoug.

Østberg, K., & Universitetet i Oslo Det juridiske fakultet. (1926). Norsk bonderet : 4 : Av tømmerdriftens rets- og sedvaneregler (Vol. 4). Oslo: Grøndahl : Cappelen.

Arkiv: NSMA-ARK-1088: Notat- og regnskapsbøker etter Ingel Olimb https://www.arkivportalen.no/entity/no-ANNO_arkiv_000000000955

Nettside: https://www.digitalarkivet.no/census/person/pf01036464001827
https://digitaltmuseum.org/021018857265/bestilling-og-notatbok