TURI-design 1960 - 1980

Turi Gramstad Oliver er født 1938 i Sandnes, byen som på den tid hadde teglverk, potterier og keramisk produksjon i gammel og ny tradisjon. Gjennom to tiår, fra 1960 til 1980, tegnet hun dekor nye kopper og fat som fant veien fra Figgjo til bords både nært og fjernt, i inn- og utenland. Så sluttet hun på Figgjo for å utvikle andre kunstneriske uttrykk. Koppene har levd videre. For noen er de nostalgiske minner, for andre ettertraktede samlerobjekt.

Fabelaktig fabulerende formgiver fra Figgjo Fajanse

I 2011 var Turi med til Figgjo AS og hentet fram egen design. Det var museets første møte med TURI-design og samlingene i bedriftsmuseet på fabrikken. Målfrid Grimstvedt / Jærmuseet

I 2011 inviterte Jærmuseet publikum til å låne oss serviser med TURI-design: kaffekopper, tallerker og fat. Responsen var stor – om lag 50 personer bidro med sine ting. Museet hadde litt av dette i sine samlinger, Figgjo AS har lånt oss en del, Turi gav oss tilgang til sin samling av skisser, forarbeider, kataloger, avisklipp og gjenstander. Men mesteparten av det utstillte var innlånt, til sammen mer enn 200 gjenstander. Mange bidro til at vi kunne åpne utstillingen på Vitenfabrikken 7. juni 2011.

Fra åpningen av utstillingen om TURI-design på Vitenfabrikken, Jærmuseet 7.7.2011. Jærmuseet

Jenta fra Sandnes som ville bli keramiker

Turi vokste opp i på Stangeland i Høyland like etter krigen. Hjemmet lå ikke mer enn noen hundre meter fra sentrum i Sandnes, men dette var utenfor bygrensa. Familien var stor: Far Johan var husmaler, mor Lillian var hjemmeværende med fem barn: en gutt født i 1926 og fire jenter som kom med to –tre års mellomrom. Turi var yngst av disse, fem år yngre enn den nærmeste. Faren drev forretning fra sykkelsetet. Han hadde malingspannene i to sykkeltasker sammen med resten av utstyret sitt. Han hadde mest arbeid om sommeren, så økonomien kunne svinge gjennom året. En dag kom Stanley Salvesen fra Egersund og slo seg ned i nabolaget. Han hadde keramikkversted hjemme og der fikk Liv, en av søstrene til Turi, arbeid. En spennende arbeidsplass syntes ti-åringen Turi. Hun bestemte seg for at dette var det hun ville bli som voksen. Hvilke andre muligheter hadde hun i Sandnes på 1950-tallet? Jo, det var enkelt, sier Turi. Enten kunne du begynne på systua til Jonas Øglænd eller på Kamgarn eller Ullvaren. Disse arbeidsplassene fristet ikke Turi, så hun dro til Gravaren – en av flere keramiske bedrifter i Sandnes, da tida var inne til å finne seg arbeid og realisere drømmen om keramikk. Hun fikk prøve seg en dag – ikke mer. Du kan ikke male på keramikk, var beskjeden fra bedriften. Men Turi ga ikke opp. Den gode naboen fra Egersund var nå blitt gipsmaker på Stavangerflint. Han skaffet henne jobb. Her arbeidet Inger Våge, og her ble Turi kjent med keramiker Kari Nyquist fra Oslo. Hun oppfordret Turi til å utdanne seg til keramiker ved Statens håndverks- og industriskole. Familien hadde ikke råd til å støtte utdannelse, men Turi dro til Oslo i 1956. Hun finansierte oppholdet ved å bo hos Kari Nyquist hvor hun hjalp til i huset, laget middag og arbeidet på keramikkverkstedet hennes. Slik brukte hun to år på å ta det første året på en treårig keramikerutdanning. Så dro hun til Bergen hvor hun gikk på Kunsthåndverkskolen fram til 1960. Da var Turi sine søsken blitt voksne og foreldre hadde anledning til å støtte henne økonomisk, slik at hun kunne gjennomføre skolen på vanlig tid. Men også her kombinerte hun hybeltilværelsen med barnepass o.a. for å bo billig.
Det keramiske miljøet i Sandnes må ha fulgt litt med på denne jenta som utdannet seg. For hun fikk tilbud om jobb på Figgjo Fajanse med en gang hun var ferdig i Bergen. Hun fikk også muligheten til å arbeide ved et keramisk verksted i England en periode tidlig på 1960-tallet.

Forhistorien: Design på 1950-tallet – noe for enhver smak

Postkort som viser fabrikken Figgjo Fajanse på 1950-tallet.

Bedriften Figgjo begynte i 1941 med å lage brunt steintøy av lokal leire. I 1947 skiftet de navn til Figgjo Fajanse as, samtidig som de bygget stor fabrikk. Her begynte produksjonen av flint (fajanse) to år senere. Figgjo laget flint etter engelsk forbilde: De blandet kaolin fra gruver, engelsk leire avsatt på havbunnen, kvarts og feltspat fra gruver i Rogaland. Resultatet var hvitt steintøy.

På 1950-tallet laget Figgjo et stort utvalg serviser. Internasjonalt var Scandinavian Design populært, og Figgjo hadde en kunstnerisk leder, Ragnar Grimsrud, som både fulgte med og var istand til å designe moderne serviser som falt ismak i kunstkretser. Men bedriften levde av å selge serviser, ikke bare formgi dem.
Å servere mat på kjølige, moderne fat falt ikke i smak hos folk flest. Grimsrud likte lite å lage blomsterdekorerte kopper, men gjorde det. Blomsterdekoren var ”roser” og border som bedriften kjøpte som ferdige avtrykksbilder. I bedriften gikk rommet der den innkjøpte dekoren ble oppbevart under navnet ”Rosebua”. Grimsrud designet i tillegg moderne serviser og gjorde suksess med ”Sissel” på modellen ”Morgedal” . Det var pastellfarga servise med relieff dekor. Figgjo laget elegante og effektive flintprodukter for den moderne husmor og nybarokk fajanse for bestemor. Disse to ulike typene av serviser preger produktene fra Figgjo på 1950-tallet. Samtidig begynte en å se på eksport for å utvide markedet.

Design på 1960-tallet – folklorisert modernisme

Detalj fra Lotte, TURI-design Jærmuseet

Figgjo utviklet profilen sin videre etter 1960. De satset på et nytt formspråk med dekor laget av egne designere. Formgiverne Ragnar Grimsrud og Jørg Løve Nielsen utviklet linjesikre, elegante modeller. Figgjo investerte i eget verksted for silketrykk i 1957 og kunne da lage sine egne ”roser”. De sluttet å lage nybarokke serviser som ”Jarlsberg” for bestemor. Da trengte de noe som kunne erstatte dette, men som samtidig var mer moderne. Det var verken nostalgiske rosekopper eller ultramoderne design. Designhistoriker Kjetil Fallan skriver at den tredje veien hos Figgjo var å gi moderne modeller en hjemlig form og dekor. Dette var dekor som gikk i to retninger: Den ene var folkloristisk og den andre var rustikk og psykedelisk. Disse nye seriene av serviser er uløselig knyttet til navnet Turi Gramstad Oliver. Turi ble presentert i Glassposten i 1972 under tittelen ”Fabelaktig fabulerende formgiver fra Figgjo”. Det er ikke bare et godt ordspill, men en karakteristikk som er treffende på nettopp de dekorene Fallan også framhever fra 1960-tallet: Lotte, Market og Arden. På 1970-tallet fulgte Heliotrop og Victoria i samme retningen. Dette er dekor som forteller historier. Med dekoren Lotte, på Jørg Løve Nielsens modell Nordkapp, laget Turi en hel fortelling i enkel blå strek med detaljer i lilla og grønt. Her introduseres noe nytt - figuren Lotte sammen med andre figurer. Fallan sier at på ett vis formidler all dekor en form for historie, men det er vanskelig å tenke seg en mer tydelig uttrykt fortelling enn her. Gjennom å sette ulike scener på ulike deler av serviset lages det en fortelling om Lotte. At folk kunne forholde seg til denne type historiefortelling underbygges av teksten i en av de tidlige salgsbrosjyrene. Her gjengir bedriften et håndskrevet brev fra Turi til en kunde: Kjære Miss B. Jeg beklager å måtte meddele at Lotte dekoren ikke bygger på en historie, slik du er blitt fortalt. Det er mer og mindre et resultat av min egen fantasi. Det begynte med at noen ba meg lage noe sjarmerende med noen figurer i. Så begynte jeg å lage denne makelige Lotte, og det ledet meg inn i en verden med underlige personer. Så har jeg drømt videre, og fantasert om hvor fint det ville være i denne verden av blomster og fugler. Jeg håper dette kan ha gitt deg noen ideer om hvordan Lotte dekoren ble født. Vennlig hilsen Turi Gramstad Oliver. (oversatt fra engelsk av forfatteren) .

Serviset Market ble lansert i 1966 og var i produksjon til 1980. Therese Espeland / Jærmuseet

Turi laget flere dekorer i tradisjonen fra Lotte. Det neste var Market som ble lansert på modellen Nordkapp i 1966. Her er historien holdt i grønne farger og det er en pittoresk fortelling om torghandlere som selger fisk, grønnsaker, frukt og blomster. Dette kan tolkes som en kommentar til 1960-tallets skepsis til urbanisering. Eller det var bare en annen fortelling, bygd på suksessen fra Lotte.

"Arden" - Shakespeares verden

Den tredje dekoren i serien av folkloristiske fortellinger er Arden som ble lansert i 1969. Den ble ikke satt på modellen Nordkapp, men på Ragnar Grimsruds egen og nyere modell Færder fra 1965. Arden ble trykket i rødt, men også i en mindre serie i blått, den fargen Turi selv helst ville hatt. Her er vi midt inne i eventyrskogen Arden. Ardennerskogen er stedet Shakespeares mennesker flyktet til når de hadde forspilt sitt liv. Alle kan dikte seg sin Ardennerskog, som er en projeksjon av deres drømmer om lykken, deres anelser om en bedre tilværelse. Det er et tidløst sted som bare eksisterer utenfor sansenes verden (Sagt av Krystyna Skuzanka). Ardennerskogen er også for mennesker av i dag. Et menneske, enten det er Shakespeariansk eller nåtidsmenneske, vil gjerne søke lykken i tilbakevending til naturen og i oppfyllelsen av sin kjærlighetslengsel. Det er i alle mennesker nedlagt en evig trang til flukt fra den snevre hverdagsvirkeligheten. Notater fra dekoren ”Arden” Turi så Shakespeares ”En midtsommernatts drøm” på Rogaland teater i 1968 og ble så inspirert at hun laget sin egen Ardennerskog og fyllte den med sine mennesker. Så her møter vi Rosalind som må rømme til skogen. Der levde hun forkledd som gjeter. Men tilslutt får Rosalind sin trofaste kjæreste, Orlando. Figgjo hadde sterk tro på at Arden ville slå an, og Turi anser selv dette som sin beste dekor. Men den ble aldri på langt nær så populær som Lotte. Utover på 1970-tallet skapte Turi ytterligere to dekorer i den fortellende stilen. I 1970 kom Heliotrop der en ung kvinne sitter under blomsten som vender seg mot solen, en heliotrop. Dekoren er på modellen Nordkapp. Den siste av Turis fortellende dekorer, Victoria, fra 1973 er designet på modellen Bråstein, formgitt av Jørg Løve Nielsen.

Den fortellende stilen i enkel strek

Fra serien Primstaven som Turi laget for Stavangerflint dvs. etter 1968. Jærmuseet

Denne fortellende stilen i enkel strek var noe nytt for Figgjo da Lotte kom i 1962. Men dette kan ikke sies å være Turi sin helt egne oppfinnelse. Turi hadde sine forbilder: Den fremste var keramikeren Bjørn Wiinblad som laget dekorer for danske Nymølle og tyske Rosenthal på 1950-tallet. I Norge er det flere som var inspirert av denne retningen. På Porsgrund Porselænsfabrik hadde både Anne Marie Ødegaard, Konrad Galaaen og Arne Lindaas komponert dekorer på 1950-tallet som lignet Wiinblads strek. Og nærmere til Turi stod Kari Nyquist som på 1950-tallet designet dekorer som Blå serie og Ferie for Stavangerflint. En felles kollega av de to, Inger Waage, benyttet også en lignende strek rundt 1960, men da i på brukskunstgjenstander og ikke på industriprodukter. Fallan trekker fram disse andre designerne, for å vise at dette var et formspråk som flere designere brukte på den tiden. Men i denne sammenhengen hadde Turi likevel sitt tydelige egne uttrykk. Fallan framhever et annet interessant aspekt ved Wiinblad og Turis dekorer. Det går på en diskusjon i Bonytt midt på 1960-tallet hvor Arne Remlov kommenterte Wiinblads arbeider og påpekte at underholdning og glede er en viktig del av livet. Kunsten også bør gir den følelsen til folk, slik Wiinblad gjør det i sine arbeider. Da kan en si at Figgjo tok Bonytt på ordet gjennom å lansere dekorer som Lotte, Market og Arden.

Rustikt og psykedelisk

Andre av Turi sine dekorer har et annet formuttrykk. Fallan setter dem under merkelappen: kraftige og konvensjonelt rustikt: Clupea (1965) og Barcarole(1968). Clupea er latinsk for sild. Og her står sild i rekke og rad, en hel stim, på Ragnar Grimsruds nye modell Færder. De to dekorene, Barcarole og Granada fra 1968 kom på en ny modell, Feistein, formgitt av Jørg Løve-Nielsen. Formgiving er et teamarbeid og Ragnar Grimsrud var sjefen. Løve Nielsen var sjefsmodellør på Figgjo og hadde arbeidet der siden 1948. Han hadde altså arbeidet tett med Grimsrud i utviklingen av de ulike servisene. Han hadde lært faget i bedriften Nordkapp var det første som er knyttet direkte til hans navn. Feistein fra 1968 er en videreutvikling av Nordkapp, også den formgitt av Løve Nielsen. Et viktig trekk ved formene i de hule Feistein modellene er den enkle formen – en rett vertikal sylinder og rette horisontale flater. Det er sannsynlig at det var Løve Nielsen som kom fram til denne løsningen. Den ligger langt fra konvensjonene inne Skandiavisk design. Formen er derimot i slekt med Figgjos og Grimsruds modell fra hotell china-serien. Dette var former som ligger vel til rette for dekor.

Dekoren Clupea på modell Færder ble produsert fra 1965 til 1975. Therese Espleland / Jærmuseet

Granada

Tefat Figgjo Fajanse - Stavangerflint as

Den neste av Turi-design dekorer, Granada (1968), går ennå lengre i å være stilisert. Fallan omtaler den som psykedelisk. Her er fargene i blått, grønt og gult og mønsteret nærmest abstrakt. Om den dekoren sier Turi at da hun gikk på Kunsthåndverkskolen i Bergen var det en lærer som satte dem til å tegne oppsnittede grønnsaker og frukter. Så se etter akgurkene i Granada. Fallans sier at da mønsteret ble lansert i 1968 så må dets allusjon til op-art psykedelia ha vært svært i tråd med tidens kulturelle tendenser. Men det var likevel ingen garanti for kommersiell suksess. Disse to servisene, Barcarole og Granada på den nye modellen Feistein, representerte en ny og vågal satsing fra Figgjo sin side. For vågal, skulle det vise seg. I en intern rapport fra Hannover-messen i 1969 heter det at interessen for disse servisene var liten, noe salget senere også viste. Granada ble trukket fra eksportmarkedet. Hvorfor falt de ikke i smak på eksportmarkedet? En hypotese er at de ikke ble oppfattet som så eksotiske og uttryksfulle som f.eks Lotte og Market.

Barcarole er et av Turis mest interessante rustikke motiv. Her er konvensjonelle blomstermotiv satt sammen med indre symmetri i mønsteret og i samspill med formen på kopper, fat og skåler. Dette samspillet har fått større vekt enn hensynet til hvordan blomstene virkelig ser ut og forholder seg til hverandre i virkeligheten.Det ser ut til å representere en form for stilisert blomstereng i fargene rød, organge og lilla.

Reklame for serviset Daisy, lansert i 1969. Figgjo-Stavangerflint as / Jærmuseet

Så da gir det menig at det siste serviset fra Turi sin hånd på 1960-tallet lå et sted mellom de to kategoriene Fallan har skissert så langt. I 1969 kom dekoren Daisy, stilmessig en mellomting mellom det naturalistiske uttrykket i Lotte og det abstrakte i Granada. Her er prestekragen uten blader og stilk. Blomsten er lett å gjenkjenne, selv i sin abstraherte form. Den ble tilbudt på modellen Nordkapp, men også med kopper fra Feistein. Den er glad som Lotte, men mangler historien, og enkel som Granada, men uten dens psykedeliske intensitet. Rapporten fra Hannover-messen var denne gangen langt mer optimistisk. ”Serviset Daisy har det vært stor interesse for, og det har solgt bra inn.” Markedet, dvs. grossistene,så altså helt forskjellig på Granada og Daisy, men det betød ikke at design eliten gjorde det samme. Det demonstres av at de to servisene, det første en salgsmessig taper, det siste en vinner, de fikk begge en designpris på den keramiske messen i Utrecht, Nederland i 1969.

Daisy, Morocco og Grill

Smørskål i dekor August. Jærmuseet

På 1970-tallet fortsatte Turi med å tegne mønster i tråd med de to retningene som var staket ut på 1960-tallet. Hun tegnet også dekor for Stavangerflint etter at det firmaet ble slått sammen med Figgjo i 1968. August, på modell formgitt av Kåre Berven Fjeldsaa er en av dem. Den er i slekt med Maja/Mexico fra 1972 er på modell Nordkapp (1960), formgitt av Jørg Løve-Nielsen. Det er fargeglade blomster i mer naturalistisk stil enn Barcarole.

Elvira

Med dekoren Elvira fra 1975 på modellen Bråstein ville både Figgjo og Turi gå noen nye veier. De ville lage en dekor i underglasur som kombinerte trykt silkedekor med håndmaling. Turi tegnet en enkel blomst med stilk og blad i svart og brunt. Det ble trykket på. Så ble det malt på blomster i rødt for hånd. Her er det nytt formspråk og ny teknisk løsning. Hva syntes folk om det? Salgsavdelingen på Figgjo var skeptisk, men kundene tok imot det nye serviset.

Camelot

Camelot ble laget som en samling motiv på enkeltfliser. Det kunne settes sammen til forskjellige bilder. Dette eksemplaret tilhører Riska barnehage, som lånte det ut til utstillingen i 2011. Håkon Vold / Jærmuseet

På samme tid fikk Turi mulighet til å lage en større gaveartikkel. Det ble serien av keramiske fliser med tittelen Camelot. Også her hentet Turi inspirasjon i litteraturen. Det var Alfred Tennysons dikt fra legenden om kong Arthur. Turi laget sin egen historie om menneskene i borgen Camelot. Der bodde Athur med sin kone Guinevere og Ridderne av det runde bord. Lancelot er en av ridderne. Dronningen ble forelsket i ham, de ble kjærester, og da Arthus oppdaget det måtte Lancelot rømme. Dekoren Camelot ble laget på keramiske fliser som kan settes sammen til bilder. Det finnes mange ulike legender omkring kong Arthur. Turi laget sin versjon slik at vi kan dikte videre gjennom hennes bilder. Dekoren finnes også på vaser og runde fat. Camelot ble vel mottatt. Sandnes kommune kjøpte inn fem eksemplar som ble fordelt til kommunale institusjoner og bygninger. Under utstillingen på Vitenfabrikken i 2011 har vi fått låne det eksemplaret som er i Riska barnehage.

Gaveartikler og barneserviser

Folklore var en populær dekor hvor de ulike motivene ble kombinert med et lite sitat og brukt på smørebrikker, saltbøsser, smørskåler osv. Håkon Vold / Jærmuseet

Det er vel ingen tvil om at Turi likte seg når hun fikk tegne serviser. Men Figgjo hadde mange kundegrupper og vareutvalget var stort. Så en viktig del av Turi-design på Figgjo var de mange spesial- og gaveartiklene i dekorer som Folklore og Saga. Det er artikler som skulle tjene til suvenirer og helst ha et norsk preg. I 1967 uttalte hun til Aftenposten at ”jeg fikk engang oppdrag å lage rosemalte, typisk norske souvenirer og måtte prøve. Det var en lidelse, og jeg vil helst ikke vedkjenne meg disse i dag.” Men like fullt er dette serier som solgte godt. Folklore er en serie først ble laget for det svenske markedet. Det bærer draktene på figurene preg av. Disse smørskålene og smørebrikkene har små fyndord som understreket humoren. Andre av Turi sine gaveartikler har mer urbant preg, dvs. småbyen ligger hennes hjerte nært. Fruktfat med navn som Corsika, Sicilia, Capri og kakefatet Five O’Clock viser at Turi er inspirert av både Middelhavet og England. Noen av Turis dekorer er fortsatt i produksjon. Det er tallerken og kopp i serien Mons fra 1975. Men hun tegnet også andre, som Fox og Ole Brum

Dekoren Mons ble lansert i 1975 og blir fortsatt produsert på barneserviser. Jærmuseet
Ole Brum er en annen av Turi sine dekorer til barneserviser. Jærmuseet

Litteratur:

Denne artikkelen er en litt nedkortet utgave av artikkelen "Turi-design 1960 -1980. Fabelaktig fabulerende formgiver fra Figgjo Fajanse", Sjå Jæren 2011 side 90-109. Artikkelen bygger bl.a. på Kjetil Fallan "Modern transformed. The domestication of industrial design culture in Norway, ca. 1940-1970." NTNU 2007 og intervju med Turi Gramstad Oliver i Jærmuseet.

Add a comment or suggest edits

For å publisere en offentlig kommentar på objektet velger du «Skriv en kommentar». For å sende en henvendelse direkte til museet velger du «Send en henvendelse».

Leave a comment or send an inquiry

Order this image

Share to