main article image
Privat foto

Intervju med Marit Myrvoll

  1. september 2017 ble Marit Myrvoll intervjuet på Várdobáiki

Hva er bakgrunnen for ditt samiske engasjement?

Jeg vokste som same i Bodø på 1950- og 1960-tallet, lenge før begrepet by-same var oppfunnet. Vi hadde veldig sterk tilknytning til min mors hjemplass i markebygda i Sør-Troms. Der var det aldri tvil om at vi var samer. Samisk var bakgrunnsspråk til oss byunger (jeg og lillesøstera mi), alle stedsnavnene var på samisk, og ord og uttrykk som vi unger brukte var på samisk. Som voksen har jeg innsett at hele virkelighetsforståelsen var samisk. I Bodø fikk jeg også en samisk virkelighetsforståelse, for eksempel mye av det vi forbinder med jul. Jeg er oppdratt med at Ruohttagallis, dødsguden og den verste kaosmakta, var ute med slede trukket av mus natt til 1.juledag og juledagen. Vi fikk aldri gå ut da. Stallo ble bare en søndagsgutt i forhold til Ruohttagallis. Et annet forhold er at søstera mi og jeg ikke skjønte hvorfor vi ikke fant de eventyrene mora vår fortalte i noen eventyrbøker. Vi syntes hun var knallgod til å lage eventyr. Det var ikke før jeg begynte på samisk grunnfag på universitetet i Tromsø, at jeg fant de eventyrene hun fortalte. De var opptegnet i Qvigstads innsamlede eventyr. Og så ertet vi nordlyset med hvite lommetørklær som vi viftet med. Da måtte vi ha ytterdøra åpen, for vi måtte jo springe inn i full fart når nordlyset begynte å bevege seg og vi trodde at det kom for å ta oss. Når det var vinter, laget vi riebangárdi, revegård. På våren spiste vi syragress. Den samiske mytologien og virkelighetsforståelsen levde i den private sfæren i byen. Seinere, som voksen, har jeg også skjønt at mye av det sosiale nettverket vårt i Bodø var samer.

Hele sommeren var vi i markebygda. Da hadde vi plikter på gården, i fjøset eller på slåttemarka. Derfor kan jeg en del om jordbruk før traktor og melkemaskin. Jeg var for eksempel med å luke åkrene, men jeg var aldri i markebygda tidlig nok til å sette potet. Jeg har også vært med å hyppe åkre med hest.

En hendelse har brent seg fast: Da jeg var 10 år gråt min mor fordi hun hadde satt sameunger til verden, som hun sa. Det kom ikke til å gå godt med dem i livet, sa hun. Jeg husker jeg svarte min mor med at «Det gjør ingenting at vi er samer. Vi er like gode som alle andre.» Jeg sa det nok uten å ha reflektert over det, men jeg tror at hendelsen var svært viktig for selvforståelsen min. Som 17-åring satt jeg på Bodø gymnas og skrev særoppgave om fornorskning av samene. Jeg hadde kun to bøker som var skrevet om fornorskningen i 1971, så det var en grei oppgave. Det var faktisk ganske ensomt å være same i Bodø, selv om alle rundt meg visste det.

Etter gymnaset, 19 år gammel, begynte jeg på lærerskolen. Da hadde jeg forming og laget en del som kunne knyttes til samisk kultur. Jeg har vært duojar hele livet. Jeg husker mora mi si når jeg satt og spant senetråd mot kinnet at hun husket sin (foster)mor gjøre det samme, men mora mi gjorde aldri noe slikt selv. Jeg har hele tiden vært bevisst på å ta tilbake gamle kunnskaper. For meg handlet det kanskje om å være same i en by. Jeg husker at lillebroren min komme gråtende hjem fra barneskolen en dag. Han skulle ikke være same lenger. De hadde lært på skolen at samene bodde i Finnmark og hadde rein. Lillebroren min hadde ikke tenkt å flytte til Finnmark og ikke hadde han tenkt å få seg rein. Vi brukte mye energi på å gjenopprette min lillebrors tro på at han var same. Dette bekrefter hele tiden hvilket samfunn du lever i.

Var du opptatt med å formidle samisk kultur da du arbeidet som lærer?

Ja, og heldigvis inngikk det i lærerplanen at elevene skulle lære om samiske forhold. Det var ofte sånn de første årene at en elev kunne fortelle at tanta, bestemora eller bestefaren var same, men de skjønte ikke at det gjaldt dem selv også. Det var artig å undervise om samiske forhold – og dessuten trengtes det. Jeg hadde kollegaer som lot elevene lage samer på doruller i formingstimene, eller forslo at elevene kunne kle seg ut som samer når det var karneval. Det var den tida! Jeg var lærer i grunnskolen i 10 år med unntak av et par år da jeg tok samisk grunnfag og storfag i samiske studier/etniske relasjoner på universitet i Tromsø. Jeg var lærer fra 1977 til 1987.

Er det på denne tiden du begynner å interessere deg for samepolitikk?

Jeg har visst alltid vært ganske politisk. Allerede i 4.klasse arrangerte jeg et opprør fordi jentene ikke fikk sløyd, men det handlet om kjønn og ikke samer. I 1980 stiftet vi Heargenjárgga Sámiid Searvi/Bodø sameforening – et lokallag i landsorganisasjonen Norgga Sámiid Riikkasearvi/ Norske samers riksforbund (NSR). Jeg var første leder og dette må ses i direkte sammenheng med Altasaken fordi vi skjønte at det var nødvendig med politisk mobilisering. Vi hadde en helt klar politisk agenda og verdigrunnlag. Vi arrangerte fakkeltog og demonstrasjonstog. Jeg fikk min porsjon med trakasserende roping etter meg i Bodøgatene. I 1985/86 var vi engasjerte i motstanden mot utbyggingen av Saltfjell/Svartisen. Saltfjellsaken kom etter Altasaken, men vi klarte på ingen måte å mobilisere til solidaritet fra de samiske miljøene som vi kanskje hadde forventet støtte fra. Først var det den store Kobbelv-utbygginga og så var det Saltfjell/Svartisen som var ganske mye større enn Alta-saken. Det var planlagt sju kraftverk. Takket være innsatsen til kunstneren og aksjonisten Per Adde ble ikke så mye bygd ut.

Hvordan ble den organisasjon som dere stiftet i Bodø mottatt?

Vi hadde en del samiske studenter nordfra med i foreninga og så var vi noen fastboende som var veldig aktive den gang. Vi fastboende utgjorde en slags stamme. Etter noen år ble foreningen omdøpt til Oarje-Sálto Sámesiebrre/Sør-Salten sameforening. Det favnet mer enn bare Bodø-halvøya. I Tysfjord hadde de Nuorta-Sálto Sámesiebrre/Nord-Salten sameforening. Noen år senere ble foreningene slått sammen til Sálto Sámesiebrre. Slik er foreninga i dag. Foreningen vokste både i antall medlemmer og i omkrets.

Jeg ble mor i 1981 og da gikk jeg ut av en del eksterne aktiviteter av hensyn til familie. I 1983 deltok jeg på mitt første landsmøte i NSR i Spansdalen. Etter det ble det mange landsmøter. Jeg ble innvalgt i NSR sitt studieforbund, Sámi Oahppolihttu. Så endret familiesituasjonen min seg. I 1987 søkte jeg jobb som hovedsekretær i NSR. Det var ingen konkurranse, så jeg fikk jobben. Da flyttet jeg og min 6-årige sønn til Karasjok, og vi ble 5 år i Karasjok. Jeg var da hovedsekretær i organisasjonen som var i en endringsfase fordi vi forberedte oss til en ny hverdag med Sameting i 1989. I 1987 ble jo sameloven vedtatt og i 1988 ble grunnlovsparagrafen vedtatt. I 1989 gikk det mot sametingsvalg. Jeg reiste rundt i hele landet og holdt informasjonsmøter om Sametinget og hva det sto for. Vi i NSR måtte påta oss informasjonsdelen fordi vi opplevde at staten ikke var spesielt interessert etter at loven var vedtatt. Det var i tillegg en ganske hard intern kamp om hvilket veivalg NSR skulle ta i forhold til å søke makt i Sametinget. Noen mente at dette skulle norske partier ta seg av, mens andre ville ha samiske lister. Jeg har alltid vært imot at norske partier stiller til valg til Sametinget. For meg er det en type ny-kolonialisme. ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk ble vedtatt i 1989, og i Skandinavia satt Norge i førersetet og innkalte til forberedende møter. Disse var svært interessante og lærerike – vi samepolitikere sa hva vi ønsket inn i konvensjonen og jurister formulerte dette til et konvensjons-språk. Norge var det første landet i verden som ratifiserte konvensjonen. I Norge har vi brukt den mye, bl.a. så handler en av artiklene i konvensjonen om urfolks konsultasjonsrett. Det er blitt mange konferanser og møter, både nasjonalt og internasjonalt, blant annet i forbindelse med forhandlingene av ILO-konvensjonen.

På den ene siden hadde jeg et frivillig politisk engasjement og på den andre siden jobbet jeg også med disse sakene. I juni 1989 ble jeg ansatt i daværende Norsk Sameråd, med ansvaret for åpningen av Sametinget følgende høst. Vi var en komité som gjennomførte dette, og spesielt etter at det ble kjent at HM Kong Olav skulle åpne Sametinget, ble det stor interesse for arrangementet. Da ville alle ha et ord med i laget. Åpningen gikk bra. Norsk Sameråd sine ansatte ble til den nye sametingsadministrasjonen da Sametinget var en realitet. Jeg jobbet 3 år med politisk forvaltning i Sametinget. Etter et år med kulturminneforvaltning hos Riksantikvaren, begynte jeg på hovedfag i sosialantropologi ved universitetet i Tromsø. Jeg tok sønnen med meg på feltarbeid til tibetanske flyktningebosetninger i India og skrev om Dalai Lamas demokratisering av den tibetanske stat i eksil. Grunnen var at vi hadde en diskusjon pågående i de hjemlige traktene om hvilken type sjølstyre vi ønsket. Sametinget har et ikke-territorielt sjølstyre. Vi har en stor grad av autonomi på kulturelle og språklige spørsmål. Men vi har ikke noe territorium, og jeg ønsket å utforske hvordan andre hadde løst dette.

Dalai Lama var for øvrig det første statsoverhodet, om enn i eksil, som besøkte Sametinget etter at det åpnet. I desember 1989 var Dalai Lama i Karasjok etter at han hadde mottatt fredsprisen i Oslo.

Var det viktig for deg at Sametinget ble etablert?

Ja, det var viktig for meg. Sameloven var veldig viktig. Da sameloven ble vedtatt i 1987, var løpet lagt. Da var det bare å brette opp ermene og få Sametinget realisert. Men forut for Sameloven og som en konsekvens av Altasaken, ble samerettsutvalget og samekulturutvalget oppnevnt. I 1984 kom samerettsutvalgets første innstilling, og jeg husker at mens jeg var student i Tromsø hadde vi ei studiegruppe der vi satte oss grundig inn i NOU’ en. Det var intense debatter hver dag. Senere kom samekulturutvalget som gjennomgikk det kulturelle grunnlaget. Året etter at sameloven ble vedtatt, i 1988, vedtok Stortinget en grunnlovsparagraf som omhandler samiske rettigheter. Grunnlovsparagrafen sier det samme som målparagrafen i Sameloven. Det handlet om at den rettslige statusen for samer ble tryggere og tryggere.

Jeg tror at mange saker var av en slik karakter at jeg måtte engasjere meg. Vi hadde den studiesirkelen i den gamle gode Prelaten-tida. Vi hadde et slags samisk hus på Prelaten i Tromsø. Tromsø var veldig sentral for der samlet samisk ungdom fra hele landet seg. Det skjedde mange ting i Tromsø med seminarer og konferanser. I 1990 ble WCIP-konferansen (verdens urfolkskonferanse) arrangert i Tromsø.

Du har tidligere snakket om at Sametinget burde ha større innflytelse når det gjelder naturressursene.

Å kalle både sjøskapet og landskapet for «den siste villmark» synes jeg er tull, for det har i all tid blitt brukt av folk. For hvert inngrep, tas det litt mer av naturen, og over tid og i sum blir dette til ulevelige forhold for bl.a. reineiere, men også andre utmarksutøvere. Går det ut over samiske interesser, må man si ifra, for eksempel når det gjaldt Skoddeberg-utbyggingen. Forsvaret fikk skutt ut tunneler i fjellet, og folket her i området fikk ny E-10 fordi fyllmassene som de skaut ut av fjellet måtte legges et sted. Vi ser i dag en mer og mer aggressiv utbygging flere steder, også i regi av utenlandske interessenter.

Du er duojar.

I 1978 fikk jeg mønster av Ardis Ronte Eriksen og sydde dermed den første kofta mi. Jeg husker at da jeg skulle sy kofte til brødrene mine, måtte jeg ha en kamp med Husfliden i Bodø fordi jeg ble nektet å kjøpe stoff der til koftene. Men det gikk bra til slutt. Jeg brukte kofta mi mye, og jeg sydde mange, mange kofter til folk i dette området. Nå har jeg lenge hatt et eget enkeltpersonsforetak innen duodji, og det er fremdeles et stort behov for folk som syr, vever og driver med ulike duodji-teknikker.

I tillegg til å være politisk engasjert og opptatt av duodji som identitetsbygging, så er forståelsen av den åndelige virkeligheten noe du forbindes med?

Det er et faglig engasjement. Da jeg begynte å studere religiøsitet og religioner, viste det seg at ingen definisjoner på religioner passet med hvordan folk trodde og tenkte. Da avviste jeg alle religionsdefinisjoner i mitt eget arbeid om hvordan folk i dag tenker, forstår, agerer og praktiserer virkeligheten. Nå snakker jeg om den åndelig, religiøse virkeligheten, men den er nært knyttet til daglig praksis, som å huske kniven når du går til fjells fordi du må ha stålet med deg. Kniven er nyttig til mange gjøremål, og i tillegg vil stålet holde ondskap unna. I akkurat dette temaet opplever jeg at veldig mange kjenner seg igjen i det jeg snakker om, også ikke-samer. Sekulariseringen av samfunnet har på en måte gjort religiøsitet til en egen sektor og dermed har ingen snakket om kontinuitet i den åndelige virkelighetsforståelsen hos folk. Et eksempel er at veldig mange har ikke fått lov å plystre i oppveksten, men de fikk aldri noen forklaring på denne regelen. Når jeg forteller at hvis de plystrer, påkaller de kaosmaktene, blir det forståelig for dem.

Er det dette som har vært tema for din doktoroppgave?

Det er det. Den omhandler både kristen pietisme og tradisjonell samisk virkelighetsforståelse og hvordan dette forenes hos folk. De gamle samiske gudene er borte og erstattet med kristendommens gud, men virkeligheten ser stort sett ut som den alltid har gjort. Og jeg lærer alltid noe nytt sjøl når jeg diskuterer med folk.

Várdobáiki museum må være seg sitt samfunnsansvar bevisst. Det er viktig at vi har utstillinger med gjenstander, men vi har også et samfunnsansvar både for å engasjere og bevisstgjøre folk om at i dette området har vi ei samisk historie og en samisk kulturarv. Jeg er ikke så opptatt av et enten-eller-perspektiv om det er norsk eller samisk, men vi må ha det som på fagspråk kalles et «breaking-in» perspektiv. Samer, Sameting og samepolitikk skal ikke bryte seg ut av Norge, men vi skal bryte oss inn i Norge. Vi skal ikke være i utenforskap, men være en naturlig del av det samfunnsmessige innenforskapet i Norge.

Intervju med lyd finer du her:

Share to