Overgang fra håndverk til industri kom også til apotekene på slutten av 1800-tallet. Selv om pillene ble trillet i apotekenes bakrom til langt opp mot 2000-tallet viste moderne legemiddelproduksjon veien med særlig tyske og amerikanske forbilder. Ledende apotekere i Oslo slo seg sammen i 1903 for å satse industrielt. Det vokste til et eventyr på Skøyen med globale spor.
"Apothekernes Laboratorium for specialpræparater" ble dannet i 1903 som et aksjeselskap. Flere ledende apotekere sto bak, og to spede oppstartsselskaper fra legemiddelindustriens barndom, Svaneapotekets Laboratorier og firmaet Kobro & Boyesen, inngikk i det nye selskapet. Det var Svaneapotekets farmasøyt Christensen og Joh. Kobro som kom på ideen som fikk tilslutning fra de andre apotekerne. De to hadde også fast plass i styret de første årene.
Inn i det første styret kom også farmasøyten på Apoteket Kronen, Einar A. Sissener (1851-1931). Sissener var en høyt ansett kjemiker og farmasøyt, med lang fartstid i norsk apotekvesen. Han hadde foruten farmasøytisk og kjemisk utdanning i Norge også tysk doktorgrad. Han var amanuensis ved Universitetet i Oslo da han fikk apotekerbevilling, og overtok hoffapoteker Dittens apotek i 1892. Ditten hadde vært en foregangsmann innen pilleproduksjon, og Sissener var også svært interessert i den stadig økende industrialiseringen av legemiddelproduksjonen. Han var fra start en av flere direktører i selskapet, men var fra 1911 styreleder og drivende kraft i A.L.
De første årene lå A.L. i Nedre Slottsgate 5, hvor virksomheten på kort tid vokste fra en etasje til det meste av huset. I 1913 ble Øvre Vollgate 15 kjøpt, og her fortsatte veksten, bl.a. ble landets første tablettmaskin installert. I disse årene ble det gjennomført flere lovendringer som la forholdene godt til rette for en slik industrivekst. Også i import- og grossistvirksomhet ble apotekenes privilegier redusert, til fordel for en gryende industri.
Med A.L. fikk apotekerne fortsatt kontroll over mye av det de tidligere hadde hatt monopol på, gjennom samarbeid og rasjonell produksjon. Det var dessuten fortsatt slik at det måtte være en apoteker med bevilling knyttet til både produksjon, import og salg i legemiddelproduksjon.
Under første verdenskrig fikk A.L. store bestillinger fra hærens sanitet som å trengte beredskapslagre av medisin. Importvanskene utover i krigsårene medførte også stort behov for erstatningspreparater, og også her fikk AL spille en nøkkelrolle med sine moderne laboratorier og produksjonsanlegg, og faglig ledelse som kunne fremstille viktige kopipreparater til landets apotek. Selskapet gikk strålende, men sprengte kapasiteten også i sitt nye anlegg i sentrum. Ved krigens utløp var det over 100 ansatte.
Løsningen ble å bygge ny fabrikk. Det ble kjøpt tomt av Hoff gård på Skøyen, ved siden av en nyoppført mineralvannfabrikk. Denne første fabrikken som ble bygd på Hoff-jordene mellom Lilleaker-banen og Harbitzalleen var Mineralvannfabrikken Kilden. Det skjedde i 1918 rett etter første verdenskrig, da brusfabrikker var en av de mange tingene det ble spekulert i.
Da nedgangen kom i 1920-årene ble det klart at i overkant mange brusfabrikker hadde blitt bygd, og Kilden satset på et helt nytt og fremtidsrettet produkt for fabrikken på Skøyen: Makaroni! Datterselskapet Den Norske Næringsmiddelfabrikk ble etablert, og med på laget hadde de sopp-eksperten og oppfinneren av Vikingmelk, dr. Sopp fra Kapp, som lånte sin kjendisstatus og flotte navn til produktet – Sopps makaroni.
På nabotomten til makaronifabrikken ble første trinn i det som ble en gradvis utbygd storfabrikk for AL ferdig i 1920, og ble satt i drift 1. mai 1921. Arkitekt var Einar Smith.
A.L klarte seg også gjennom de urolige 1920-årene, takket være mange nye produkter bl.a. innen vitaminer og lettere produkter for varehandelen, som salver og kosttilskudd. Samtidig var produksjonen stadig mindre lønnsom etter hvert som flere og til dels eksperimentelle produkter kom til.
Einar A. Sissener gikk av som styreleder i 1929, og døde to år senere.
Utover på 1930-tallet gikk det dårligere med A.L., og i 1937 tok Sisseners tre sønner (blant dem skuespiller Einar Sissener) kontroll over et selskap på konkursens rand. Yngstesønnen Wilhelm Sissener var økonom og drev medisinagentur, og ble valgt til styreformann og disponent. Han fikk berget bedriften gjennom refinansiering og en aksjeutvidelse som gjorde Sissener-familien til hovedeier sammen med en ny eier: Tranprodusent Holm i Ålesund som A.L. hadde samarbeidet med under utviklingen av tranpillen Vitapan.
Den nye ledelsen gjorde om selskapet ved å kvitte seg med mange små produkter, og satse på nye. Blant annet var A.L med på å starte Norgesplaster, med produksjon ved partner Høies fabrikk i Vennesla.
Bedriften klarte seg gjennom 2. verdenskrig takket være gode råvarelagre, og etter 1945 kom en helt ny epoke for selskapet med den nye oppdagelsen penicillin.
Det var under andre verdenskrig at det ble fortgang i å forske frem brukbare og masseproduserbare medisiner av Alexander Flemmings oppdagelse fra 1928. For Wilhelm Sissener og A.L. sto det klart at antibiotika måtte bli et viktig satsingsområde umiddelbart etter 1945. Selskapets internasjonale kontaktnett kom godt med, og allerede i 1948 kom det i gang penicillinproduksjon på Skøyen. Dette var basert på en dansk metode som skulle vise seg å ikke holde det den lovet. Samtidig falt prisen på antibiotika på verdensmarkedet – det var mange som hadde hatt samme idé om å starte storstilt produksjon.
Redningen ble å finne i USA der A.L. fikk kontrakt med Commercial Solvents Corporation (CSC) om å lisensprodusere et penicillinprodukt. Gjæringsanlegget i fabrikken ble ombygd og utvidet, og penicillin fra Skøyen kom på markedet i 1952. Det ble også etablert et eksportkontor, og planen var å gjøre A.L til et betydelig aktør på verdensmarkedet. Det skulle gå etter hvert, men i starten ble det vanskelig.
Lønnsomheten var fortsatt lav ettersom verdensproduksjonen var høy. A.L fant sin nisje i et nytt antibiotikum som CSC hadde tilgang til, kalt Bacitracin. Dette var først og fremst rettet mot dyremedisin, og skulle komme til å bli brukt mye som tilsetning i dyrefôr. Dette ble et svært lukrativt produkt som A.L. ble dominerende på verdensmarkedet med, også takket være senere investeringer i produksjonsanlegg i USA.
Samtidig ekspanderte A.L. på andre markeder i Norge. Plantevernmidler til landbruket ble etablert som satsingsområde med datterselskapet PK i 1946. Norgesplaster ekspanderte videre. I 1957 ble det etablert et salgsselskap for merkevarer i dagligvarehandelen, Nopal. Plaster, skokrem, plantevernmidler til husholdsbruk og vitaminpreparatene Vitaplex og Vitapan var blant de produktene som Nopal sørget for å få ut i norske butikker. I tillegg kom de stadig mer populære pastaproduktene.
Våren 1960 overtok NOPAL også markedsføringen av Sopps-produktene fra naboen Den norske næringsmiddelindustri. Det skjedde ved overtakelse av en stor aksjepost i eierselskapet Kilden Mineralvannfabrikk, og de facto ledelse og drift av fabrikken, samt mulighet til å bygge ut medisinfabrikken - som var hovedmotivet. Men med på tomteanskaffelsen fikk dermed A.L. også Sopps makaroni og spagetti på menyen. Selv om dette kanskje ikke akkurat var innenfor kjernevirksomheten med medisinske eller i alle fall helserelaterte produkter, ga trolig regnskapene fra dette svært veletablerte merket i norske hushold svar godt nok. Men satsing på nye karbohydrater til folket ble mer enn en melkeku: A.L.s laboratorium kom, nærmest ved et uhell, også til å utvikle en metode for fremstilling av hurtigris, som ble satt i produksjon og markedsført av Nopal under merkenavnet Ming. Senere kom også andre næringsmidler inn via firmaoppkjøp, bl.a. kom krydder med det senere betente merket BlackBoy på markedet via NOPAL. Pastaproduksjonen ble flyttet til Elverum i 1987, og forble en lønnsom del av A.L.-konsernet helt til den ble solgt til Rieber i 2003, og senere til Orkla.
Produksjonen og bruken av antibiotika var også omstridt, særlig som tilsetningsstoff i dyrefôr. Bacitracin, som A.L. hadde satset på, var etter A.L.'s mening et antibiotikum som skilte seg fra andre typer ved at det både var lite brukt av mennesker, og at den ble opptatt og utskilt i dyrekropper på helt andre måter enn for eksempel penicillin.
A.L. utførte omfattende forskning på stoffet, og mente til slutt å kunne dokumentere at Bactiracin både styrket dyrevelferden ved å dempe betennelser og andre plager, og ga større vektøkning. Det etterlot i følge A.L. selv lite reststoffer i kjøttet som kunne komme over til mennesker og skape antibiotikaresistens, noe det dessuten ikke var stor fare for i og med at dette stoffet ikke ble brukt i behandling av mennesker. A.L. vant i første omgang godt gehør for sine argumenter, basert på egen forskning.
I Norge ble stoffet tillatt i fôrtilskudd i 1958, og sink bactiracin-stoffet Albac ble en stor suksess for A.L. Utover på 1960-tallet kom det også endringer i andre land som talte til A.L’s fordel. I 1970 tillot det britiske parlamentet stoffet i fôrtilskudd, etter bl.a. å ha lagt A.L’s forskning til grunn. Samtidig ble det forbudt å bruke andre typer antibiotika i dyrehold om ikke veterinærer hadde skrevet ut en resept. Samme bestemmelser ble innført i de fleste Europeiske land. Dette satte plutselig A.L i en helt ny situasjon: det eneste tillatte antibiotikum i dyrefôr i det meste av Europa var det produktet A.L hadde kontrollen over!
I 1960-årene økte produksjonen og vareutvalget også på andre områder. Anlegget på Skøyen fikk enda et nybygg. En rekke nye preparater ble introdusert på det norske markedet. Her er noen eksempler: Link (syrenøytraliserende tabletter og suspensjon) og Flux fluortabletter. Blant reseptmidlene kom Apocillin penicillintabletter, Apolar steroid salve, Aporex smertestillende tabletter, sovepillen Apodorm, Diural tabletter (diuretikum), Doxylin tabletter mot bakterieinfeksjon, verdens første lavdose prevensjonspille Piloval, de smertestillende suksessene Pinex og Pinex Forte og det beroligende middelet Vival. A.L. markedsførte også mange av sine preparater i Danmark, Sverige og senere i Finland.
A.L hadde forspranget og en effektiv og stabil produksjon på Skøyen, men snart kom mange konkurrenter i flere Europeiske land. Igjen ble det prisfall, og A.L vendte seg igjen til USA.
Wilhelm Sisseners sønn Einar W. Sissener hadde overtatt ledelsen i selskapet i 1972, etter å ha jobbet i selskapet siden 1960. Før det hadde han etter endt utdannelse vært trainee i CSC's fabrikk i USA. Han skulle ta A.L. ut i den store verden.
Einar W. Sissener dro til USA i 1975 for å forsøke å kjøpe en av de største produsentene av Bacitracin der. Den gamle partneren CSC var førstevalg, men de hadde nettopp fått en ny eier som ikke ville selge videre. I stedet falt valget på den største produsenten, Penick.
A.L. etablerte seg i USA med datterselskapet A.L. Laboratories Inc. i 1975, etter å ha forhandlet frem en avtale med Penick om å overta hele Bacitracin-divisjonen deres. Hele oppkjøpet var lånefinansiert, med garanti fra Industrifondet og Vesta.
En hovedbegrunnelse for oppkjøpet var at det ville gi A.L. også få de riktige godkjennelser som kunne hjelpe A.L.s produkter inn på det amerikanske markedet. Det var godkjennelsen, kunnskapene og kundelistene som i realiteten ble kjøpt og dannet grunnlag for selskapet - ikke Penicks mange fabrikker. Disse ble beholdt av Penick selv til fortsatt produksjon av andre, ikke-konkurrerende produkter.
Det betydde i første omgang at fabrikken på Skøyen fikk mer å gjøre. Ledig kapasitet ble brukt til økt basisproduksjon av virkestoffer som også ble eksportert til USA. Senere ble det kjøpt en eldre fabrikk i Chicago som ble omgjort til produksjonsanlegg for A.L.’s produkter. I løpet av 1980-årene ble flere store amerikanske legemiddelbedrifter også kjøpt av A.L.Labs, inkludert et for fiskeoppdrettsvaksiner som senere ble reetablert i Trøndelag.
Satsingen i USA ga mersmak, og i 1984 ble den største europeiske konkurrenten, Dumex, kjøpt opp av A.L. og A.L. Labs i fellesskap. Den danske produksjonen av Bacitracin ble overført til fabrikken i Chicago, mens andre Dumex-produkter innen legemidler og næringsmidler i flere land ble en del av A.L.’s sfære.
Samtidig som aktiviteten var stor utenlands, satset A.L. fortsatt på industribygging i Norge på 1980-tallet. Økt etterspørsel og behov for produksjonskapasitet gjorde sammen med nye internasjonale krav til bl.a. hygiene og miljø ved produksjon av legemidler til at det måtte bygges en ny fabrikk.
Etter å ha skrinlagt en fellesfabrikk med Dumex i Danmark, falt valget på Lier. En grunn var tilgang til kvalifisert arbeidskraft. Gunstige rammebetingelser fra det offentlige - stat og vertskommune - en annen.
Det var et prosjekt med høy profil, der statsminister Jan P. Syse la ned grunnstein i 1989, og neste statsminister, Gro Harlem Brundtland, åpnet fabrikken i 1992. Dette var i en tid i norsk politikk og økonomi der gode nyheter fra næringslivet trengtes sårt.
Fabrikken kostet over 300 millioner kroner, og var den største satsingen i A.L.s historie. Den fremsto ved åpningen som en av de mest moderne legemiddelfabrikkene i verden, bl.a. med høy grad av automatisering , og avanserte laboratorier.
I løpet av 1980-årene var norske A.L. blitt et stort i internasjonalt legemiddelselskap. Ekspansjonen fortsatte utover på 1990-tallet med flere oppkjøp både i USA og i Europa. I 1994 ble det norske morselskapet og det amerikanske nå deleide datterselskapet A.L. Labs slått sammen til ett selskap under navnet Alpharma. Einar W. Sissener ble det nye selskapets styreleder og CEO, selv om hovedkontoret ble lagt til USA.
Tilbake i Norge ble det nye eierselskapet A.L. Industrier, som foruten eierskapet i Alpharma hadde betydelige eiendommer, samt selskapene Nopal, Plantevern-Kjemi og AgroTek. Dessuten hadde A.L. sammen med Dyno etablert Dynal i 1986 for utnyttelse av Jon Ugelstads oppfinnelse med såkalte monodisperse plastkuler i mikro/ nano-format
Den etter hvert veldokumenterte skepsisen mot antibiotika rammet til slutt også Bacitracin: Sist på 1980-tallet begynte sterke miljøer i Norge å arbeide for et forbud mot bruken av slikt fôrtilskudd, og i EU var tilsvarende bevegelser i gang. A.L forsøkte å hindre dette ved å bruke samme faglige argumenter som tidligere, at dette var et helt annet stoff enn de antibiotika man fryktet kunne gi resistens. Andre argumenter enn rent helsemessige ble også trukket frem: Frykten for tap av 350 arbeidsplasser ble også flagget som noe politikeren burde ta hensyn til.
Men denne gangen førte det ikke frem – forbudet ble innført i EU og Norge fra 2001, og etter dette har antibiotika i dyrehold kun kunne vært nyttet etter resept fra veterinær. Det førte til mer bruk av alle typer antibiotika i dyrehold, mens Bacitracin ble redusert til et marginalt produkt i Norge og EU. På verdensmarkedet, og til bruk i humanmedisin i salver etc., var produktet fortsatt ettertraktet, og Alpharmas posisjon sterk.
Sissenerfamilien holdt kontrollen over det nå betydelige globale farmasiselskapet så lenge Einar W. Sissener var toppsjef, frem til 2006. Lønnsomheten i Alpharma ble svært dårlig etter 2000, men selskapets verdier var betydelige.
Neste generasjon Sissener mente at det var «en tid for å så og en for å høste», og gikk inn for å slutte som industribyggere og heller forvalte formuen et salg kunne gi. Einar W. Sissener solgte som leder av A.L. Industrier aksjene i Alpharma for nær 2 milliarder kroner i 2006.
Den norske produksjonsdelen av Alpharma på Skøyen ble solgt til britiskse investorer, og skiftet navn til Xcellia Pharmaceuticals. I 2008 kom et dansk takk for sist med Dumex-saken, da det danske selskapet Novo kjøpte selskapet og flyttet hovedkontoret fra Skøyen til Danmark. Produksjonen av antibiotika som hadde spredd gjærduft på Skøyen i 60 år ble flyttet til anlegg i Danmark, Ungarn og etter hvert Kina, der eierne også hadde store interesser.
Den største og mest moderne fabrikken i Alpharma-konsernet sto ferdig i 1992. Da Sissener-familien trakk seg ut av industrien, var Lier-fabrikken noe av det første som ble solgt. Lier-fabrikken gikk turbulente tider i møte.
I 2005 ble produksjonen overtatt av islandske Actavis, og i 2007 av svenske Inpac. Dette selskapet ble imidlertid rammet av finanskrisen, og det norske datterselskapet i Lier gikk konkurs i 2010, og la ned fabrikken.
Fabrikken var fortsatt førsteklasses, og et hundretalls ansatte satset offensivt: De overtok fabrikken, og sikret fortsatt drift av produkter for den tidligere islandske eieren Actavis. Denne etter hvert vanlige produksjonsmåten - konkurranse om produksjonsoppdrag mellom ulike spesialiserte fabrikker i mange land - viste seg å ikke holde lenge i Lier. Allerede året etter kansellerte Actavis videre produksjonsordre, og fabrikken fikk ingen nye. En fullt operativ og høyt avansert fabrikk ble stående tom.
Først i 2015 fikk bygget nye eiere, men noen ny industriproduksjon kom ikke i gang. Nye leietakere ble ulike grossister med lagerbehov, og diverse andre småbedrifter.
AL Industrier satt igjen som et rent eiendomsselskap til også dette ble avviklet med salg av Skøyen-fabrikken til Møller-gruppen, som i 2017 rev det meste av fabrikken for å bygge nye kontorbygg, butikk og kafe og 300 nye boliger. Halvparten av fabrikkbygget fra 1920, det gamle laboratoriebygget, ble bevart med sine fasader mot Harbitz-alleen.
Rolv Petter Amdam, Anne E. Hagberg og Einar W. Sissener: A.L 1903-2003 Internasjonalisering med lånte penger (jubileumsbok) www.snl.no, www.nb.no (avisarkiver), www.tu.no Mange bilder i denne artikkelen er hentet fra lavoppløst digitalfil av jubileumsboken fra 2003. Forsøk på å finne originalfilene i etterfølgende selskaper har ikke ført frem. Tips mottas med takk!