Månenatten på NRK

NRK inviterte nemlig til direkte sending fra det nye fjernsynshusets storstue, Studio 1, med direktebilder fra Månen som høydepunktet. Ragnar Baartvedt var programleder, Jan P. Jansen rapporterte fra Houston, og sivilingeniør Erik Tandberg var romfartseksperten som forklarte og kommenterte alt som foregikk. Det ble en maratonsending helt utenom det vanlige. Oppladningen til øyeblikket hadde pågått gjennom hele tiårets strøm av romfartsnyheter, triumfer og tragedier. Ferden med Apollo 11 var planlagt minutt for minutt, og var vel tilrettelagt for medier over hele verden for å gjøre kjent for alle at amerikanerne var på vi til sin store triumf. Det skulle bli en folkefest. Og en mulighet til å følge med om det ville gå bra – det var ingen selvfølge. Det var også en anledning til å delta i debatten med kritiske innvendinger mot prosjektet. NRK-sendingen var planlagt like nøyaktig, og med samme mål: Deltakelse, kritikk, refleksjon og undring. Månevandringen skulle etter planen startet kl. 6 neste morgen, og TV-sendingen skulle pause gjennom natten. NASA fremskyndet imidlertid begivenheten for å treffe amerikansk prime time TV. Det betydde at NRK måtte kaste om på planene, og for første gang ble det sendt direkte TV uten manus og forhåndsbestemt produksjonsplan. Først nærmere fire på morgenen kom selve vandringen, og før den tid hadde det blitt langt løsere snipp i studio enn det TV-publikum var vant med. Dette ble godt mottatt, og satte en ny standard for hva NRK kunne by på.

Selv om dette var nyhetsavdelingens sending, var Studio 1 rigget med en scene hvor Tor Hultins orkester var på plass med Kirsti Sparboe og Benny Borg som sangere. Kirsti Sparboe fra Tromsø var en av Norges største stjerner på denne tiden, med klippekort til Melodi Grand Prix, ledende filmroller, hun var kjent fra humorprogram på TV og fra kjendispressen. Benny Borg hadde ankommet landet fra Göteborg bare et par måneder tidligere, og var totalt ukjent for de fleste i Norge – inntil denne sendingen. Dagen etter visste alle hvem Benny Borg var.

I Studio 1 innredet man ikke mindre enn fem sett – en salong for programledelse og gjester, en sofagruppe for mer uformell prat, et langt bord for paneldebatt, to kommentatorbord i et hjørne, hvor Erik Tandberg hadde sin faste plass, og en flott månedekorert scene for Tor Hultins orkester med gjestevokalistene Kirsti Sparboe og Benny Borg. Så satte man opp en sendeplan som gikk fra 18.30 til 23, med en blanding av intervjuer, debatter, underholdning, reportasjer og kommentarer fra NRKs korrespondenter i hele verden, og selvsagt viktigst av alt: Direktesendinger fra USA og NASAs hovedkvarter i Houston Texas, der Jan P. Jansen var, og direktebilder fra månen, kommentert fra studio av Erik Tandberg.

Programleder Ragnar Baartvedt tok seerne gjennom en maratonsending fra kl. 18.30 og helt til Armstrong hadde satt sin fot på Månen kl. 03.56 og videre til de kom seg inn igjen i månelanderen Eagle to og en halv time senere. Da var sendingen forlenget i en improvisert direktesending uten manus - for første gang i NRKs historie. Etter opprinnelig plan skulle utstigningen på månen skje kl. 6 om morgenen, og planen var å avslutte sendingen ca. kl. 00.30, og komme tilbake med en ekstrasending på direkten neste morgen. Da NASA gjorde om på planene var ikke NRK mindre sprek: De holdt det gående i nesten sju ekstra timer – de siste timene med direktebilder fra Månen, kommentert av NRKs Jan P. Jansen og romfartsekspert Erik Tandberg.

Jansen og Tandberg hadde etablert seg som NRKs faste radarpar når det gjaldt å formidle de mange nyhetene fra romfarten som kom på 1960-tallet. Tandberg hadde sin første TV-opptreden som romfartsekspert i mai 1960. Jan P. Jansen var knyttet til Dagsrevyen i flere år før han ble Tandbergs faste makker i 1964. De to skulle forbli et radarpar til langt ut på 1990-tallet hver gang en ny romfartsnyhet skulle presenteres i NRK. Fjernsynssendingen Månenatten hadde det til felles med Apollo 11 at tre mann representerte det som var et stort løft for en hel organisasjon med mange deltakere og bidragsytere. Vi kan også si at Tandberg var som Armstrong – den flest husker navnet på, med Jan P. Jansen som en god nummer to sammen med Buzz Aldrin. Tredjemann både på Apollo og i NRK, Michael Collins og Ragnar Baartvedt, var de som forble nesten anonyme i historiebøkene, til tross for at de var pilotene som styrte det hele trygt i havn.

Hvordan lager man en maratonsending med direkteoverføring av menneskets erobring av månen? Ikke ulikt for 50 år siden til hva man gjør i dag. NRKs storstue i det helt nye Fjernsynshuset på Marienlyst, Studio 1, var så vidt åpnet og nyutstyrt med fire flunkende nye Marconi-kameraer og ellers alt hva man trengte for moderne fjernsynsproduksjon.

Introduksjonen var ved programleder Ragnar Baartvedt, som også hadde en kort samtale i sofagruppen med grafiker Anne Breivik og Erik Tandberg – som dermed ble presentert som kveldens ekspertkommentator. Han var kjent for de fleste seerne fra før som mannen som hadde forklart romfartsteknologien gjennom hele 1960-tallet. Kveldens første musikkbidrag fra Kirsti Sparboe og Benny borg var den gamle MonnKeys-slageren «Blir du med til Månen». Kirsti Sparboe var en av Norges aller største stjerner på denne tiden, mens Benny Borg var helt ukjent. Svensken hadde knapt vært i Oslo i et par måneder, men slo igjennom med et brak denne kvelden. Dagen etterpå visste alle i Norge hvem Benny Borg var. De to artistene ble etter hvert et par – et av Norges første store kjendispar.

En omfattende forelesning om romfartens historie fulgte så, skrevet av Tandberg og bildelagt med arkivbilder og klipp fra den relativt korte men like fullt begivenhetsrike romfartshistorien så langt, fra Sputnik i 1957 via Gagarin, Glenn og Gemini til Apollo. Musikken som fulgte etterpå var «Moonlight in Vermont» med Kirsti Sparboe og Benny Borg.

Sendingen fortsatte etter Dagsrevyen med nok et innslag fra Kirsti Sparboe og Benny Borg: Fly me to the moon var den kanskje mest kjente klassikeren på programmet under sendingen, og satte stemningen etter Dagsrevyen.

Nå var The Eagle på vei ned mot månens overflate, og spenningen steg.

Kveldens første debatt ble også klemt inn før den snart forestående månelandingen – den første av flere debatter denne søndagskvelden. Her trådte Jahn Otto Johansen til som debattleder, med forsker Arne Olav Brundtland fra NUPI og major Gravdal i panelet som var invitert for å debattere Månen i maktbalansen.

Klokken ni kom første høydepunkt for kvelden, som planlagt i sendeplan og etter NASAs annonserte program: Månelandingsfartøyet med Armstrong og Aldrin om bord var på vei ned til landingsplassen, og kl. 21.00 kunne Baartvedt endelig annonsere live action fra månen. Skuffelsen var stor over at bildene uteble – det var problemer med overføringen mellom stasjonene på jorda! Dette var ikke helt uventet, og var end el av risikoen ved hele sendingen. Reserveløsningen var at Jansen og Tandberg tok over som vanlig, og fortalte hva som skjedde ut fra lydstrømmen som kom fra NASA, både kommunikasjonen mellom astronautene og kontrollen, og av NASAs egen ekspertkommentator.

Det var også viktig at Tandberg og Jansen visste på forhånd i detalj hva som var planlagt, slik at de kunne fortelle hva som skjedde. Alt gikk ikke som planlagt: landingsplassen ble endret av Armstrong, flere alarmer ble utløst og varsellampene blinket både i Eagle og i Houston. Dette fikk ingen vite før senere. Men alle fikk til slutt ta del i den samme spenningsutløsende meldingen fra Armstrong som fikk alle i Houston til å slutte å holde pusten: The Eagle has landed! Klokken var 21.17 søndag kveld i Norge. Etter dette spenningshøydepunktet var det trolig på tide å få de minste i seng, og ellers fylle kaffekoppen.

I TV-studio fikk de også tid til å puste ut med å sende 40 minutter med forhåndsproduserte innslag under vignetten «Fra jordisk til sfærisk mystikk?». Fire mannlige kunstnere og filosofer fikk reflektere rundt månelandingens betydning for kunsten og menneskets selvrefleksjon og erkjennelse. De hadde ingen særlig tro på det, kort fortalt. Jazzmusiker, komponist og sosiolog Arild Boman var kanskje den mest oppglødde, mens maler Jacob Weidemann og komponist Harald Sæverud syntes hele månelandingen var noe tull. Arild Haaland likte teknologi og tanken på å reise til månen. Han så på det som underholdning. Dyr underholdning. Han skulle gjerne dratt selv, men mente samtidig at det eneste man ville lære var hvor dårlig man hadde tatt vare på jorda, og at man hadde sølt bort 130 milliarder på det i stedet for å bruke dem til å rette opp ting på Jorda. Dette var et ikke uvanlig perspektiv i samtiden, ikke bare her hjemme eller i et radikalisert Europa, men også I USA. Den kjente bergensfilosofen, paradoksjegeren og perspektivvenderen Arlid Haaland var fascinert av teknologi. Strømpestrikkemaskinen er en fenomenal oppfinnelse, eller den elektriske skrivemaskinen, mente han. Og antydet dermed at måneraketten ikke var så spesiell annet enn i skala. Måneferdens tall og størrelser, hastighet og avstand, var imponerende nok, men selv om man pakket mennesket som en pakke i denne voldsomme emballasjen, så endret det ikke noen ting i mennesket. "Mine problemer er de samme uansett hvor jeg drar," mente Haaland. Derimot mente han at reiser til Månen, eller solen, Andromeda eller jordens indre for den saks skyld ville ha en positiv effekt på menneskets religiøse verdensanskuelse. Man ville nemlig slutte å lete etter Gud på fjerne steder.

Mens han først var i Bergen stakk Baartveit innom Harald Sæverud på Siljustøl for å spørre om han kunne tenke seg en tur til månen. Det kunne han ha spart seg: "Jeg har absolutt ikke interesse!" sa han. På den annen side ville han gjerne snakke om Månen og inspirasjon. Han spilte det han mente var et av sine fineste stykker, Myrdunspele’ på månestrålefele (Op.24/4), som han erklærte at han hadde skrevet sammen med Månen! Men det hadde ingen innvirkning på inspirasjonen fra Månen eller verdensrommet om man reiste ut dit eller ikke. Inspirasjonen kom uansett fra dypest inne i nervesystemet. (Dette innslaget er bevart og tilgjengelig på NRKs nettspiller: https://tv.nrk.no/serie/mennesket-erobrer-maanen/1969/FNYH05016269/avspiller )

Dette ledet opp til kveldens andre kritiske debatt, med tittelen Har mennesket råd til å reise til månen? I panelet satte Norges Banks direktør Erik Brofoss, som hadde vært en sentral figur i hele etterkrigstidens økonomiske politikk. Med seg hadde han forskningssjef Kristen Nygaard, som foruten å være en nå legendarisk datapioner med programmeringsspråket SIMULA senere skulle bli kjent som Nei til EU-general, universitetslektor Hans Vogt og forskningssjef Karl Holberg. Programleder Jarl Munch fikk tre av de fire herrene til i tur og orden stille seg kritisk til pengebruken, og mene at midlene anvendt på andre måter kunne gitt menneskeheten mye mer enn et øyeblikks eufori ved å lande på månen. Den eneste røsten mot dette var Karl Holberg, forskningssjefen ved Forsvarets Forskningsinstitutt FFI, som naturlig nok var av en helt annen oppfatning. Han klarte imidlertid ikke helt å nå frem med sine poenger mot de mer drevne debattantene i panelet som brukte store ord: Brofoss slo med hele sin tyngde fast at måneprogrammet var en enorm sløsing med ressurser, og Nygaard gikk enda lenger i sin karakteristikk av måneferden som et resultat av udemokratiske prosesser i lukkede maktsirkler. Avisanmelderne dagen etter var delte i sine meninger. Dagbladet mente det var på sin plass å sette kveldens begivenheter i «et nytt lys», mens VG mente man kunne spart seg all denne negativismen og bekymringene over amerikanernes utlegg akkurat denne kvelden…

Etter en halvtime trengtes det mer musikk, og Benny Borg og Kirsti Sparboe gjorde «By the light of the silvery moon».

Heldigvis var det et par planlagte poster igjen på programmet. Først ut var et humorinnslag fra karakteren Kverulanten, gestaltet av Bjørn Sand. Figuren ble senere kjent som Stutum, og var en parodi på en mann av folket som satte ting på plass. I denne sammenhengen viste han seg som en som satt klistra til skjermen som beundrer av alt som foregikk, og en stor fan av både NASA, Erik Tandberg og Jan P. Jansen. Sure kritikere og raddiser på Blindern fikk sitt pass stemplet som surpomper gledesdrepere som ikke ville bli fornøyd med noen ting… Og som han sa: Tenke på Afrika i stedet? Dem kan jo ikke spise raketter der nere! (Bjørn Sand tok senere livet av Stutum-karakteren etter en voldsom popularitet utover på 1970-tallet. Han fikk problemer med at folk ikke forsto humor og ironi, men trodde at han faktisk mente alt han sa bokstavelig…)

Også dette innslaget er bevart. Se det på NRKs arkiv her: https://tv.nrk.no/serie/mennesket-erobrer-maanen/1969/FUHA69000569/avspiller

Etter dette friske pustet bar det tilbake til finkulturens storstue, Nasjonalgalleriet, ned en oppglødd kunsthistoriker Nic. Stang avduket en statue av guden Apollon. Også dette var et forhåndsprodusert innslag.

Kirsti Sparboe og Bjørn Borg holdt seg varme sammen med Hultins Orkester, og fikk bidra med sangen «Vad blir det av mystiken?» før det igjen var klart for debatt.

Kveldens fjerde debatt dro ut i en hel time ettersom sendingen ble bestemt å fortsette frem til den fremskyndede månelandingen. I kveldens siste panel satt igjen fire menn, og Frank Dehli ledet en debatt som nok skilte seg fra de tidligere ved at det her var en langt bedre stemning for romforskningen. Erik Tandberg var den ene i panelet, sammen med overlege Carl Wilhelm Sem Jacobsen på Gaustad sykehus, som hadde hatt sentrale forskningsoppdrag innen flymedisin, delvis betalt av NASA. Geologiprofessor Christopher Oftedal var ekspert på månens geologi, og naturligvis svært begeistret for den nye viten man nå ville få. Det samme gjaldt for astronom, observatør og senere professor Rolf Brahde ved Astrofysisk Institutt, UiO.

Selve det historiske øyeblikket kl. 03.56 norsk tid, hvor han sier «Jeg går av månelanderen nå» (pause – steg) «Det er ett lite steg for et menneske – et gigantisk sprang for menneskeheten» (pause) varer bare i 34 sekunder før Armstrong haster videre med sine gjøremål, Aldrin kommer etter osv. Det gjaldt å følge med, og Tandberg og Jansen var viktige som kommentatorer. Tandberg og Jansen skal ha holdt en stødig tone gjennom det hele, men observante seere kanskje kan ha merket en smule bevegelse hos Tandberg i selve det historiske øyeblikket: «Det var et stort øyeblikk. Sånt gjør inntrykk på en. Jeg klarte nok ikke helt å beherske meg», sa Tandberg i et senere intervju med medieforsker Henrik Bastiansen. Selve sitatet fra Armstrong ble nok ikke heller formidlet ordrett umiddelbart. Det var ikke planlagt og skrevet ned på forhånd, og ganske utydelig på lyden som fulgte fjernsynsbildene. Men det gikk bare et par minutter før det store reporterkorpset i Houston fikk en offisiell transkripsjon av Armstrong-sitatet. Trolig var det dermed Jan P. Jansen som formidlet det til seerne.