Esbensens piper

På 16- og 1700-tallet er pipen det dominerende røykeinstrument. Piperøyking er blitt karakterisert som en beroligende, avspennende og konsentrasjonsfremmende handling. På begynnelsen av 1800-tallet kommer sigaren i tillegg. Siste halvdel av 1800-tallet dukker sigaretten opp. Et begrep som kan beskrive denne utviklingen er økt tempo, røykeprosessen skulle forenkles og forkortes. Piperøyking er en langsom og omstendelig aktivitet.

Pipen vi ser her er en langpipe og har tilhørt Hans Fredrik Esbensen (1855-1931) som bodde på Esbensengården på Sletten. Esbensens pipe har et hode antagelig av merskum, skaft av sølv og lær, endestykker av sort ibenholt og et munnstykke av horn. Merskum, også kalt magnesiumsilikat, er et porøst materiale som lett suger opp fukt. Når man bruker en merskumspipe vil tjæren i tobakken farge pipen mørkere og mørkere for så å bli helt sort. Langpipene var ellers ofte laget av tre og munnstykket av horn eller rav. På sølvlokket er det inngravert: ”H.E Erindring fra 1882”. Hva Esbensen ville erindre fra 1882 er uklart. Han giftet seg med sin første kone Bergitte Katrine (Gitta) Brodtkorb (1858-1895) 17. september 1881, og fikk sitt første barn i 1884.

Langpipe med hvitglasert porselen med gullstriper.
Esbensens pipe med gravering på lokket i "helfigur". Alle foto: Monica Milch Gebhardt

Esbensens piper på Digitalt museum:

Esbensengården

Esbensengården ble oppført i 1848-49 av handelsmann Rasmus Galberg Esbensen (1827-1914) og hans kone Mathilde Henriette Brammer (1826-1896). Gården ligger på Sletten i Ytrebyen, tidligere kalt Ytre kvenby. Kjøpmann Esbensen etablerte sin handelsvirksomhet i bydelen som var i sterk vekst på grunn av den store kvenske innvandringen.

Våningshuset er bygd i en stil som var vanlig i kjøpmanns- og embetsmannsmiljøet langs norskekysten på midten av 1800-tallet. Huset er et tømmerhus av sibirsk lerk, såkalt «russetømmer» som ble mye brukt i Vadsø på denne tida. I tillegg til våningshuset var det et kaianlegg på sjøsiden med fire store pakkhus og en butikk. Vest for huset var en innhegning for reinsdyr som var transportdyret på vinterstid, og i nord en stor hage med tilhørende lysthus.

Rasmus Galberg Esbensen drev fiske- og kolonialhandel, og var aktiv i pomorhandelen. Han solgte bl.a. salt fisk og kjøpte inn mel og andre varer fra de russiske pomorskipperne.

Sønnen Hans Fredrik Esbensen (1855-1930) overtok huset og forretningen etter faren. Han trappet noe ned på fiskehandelen og satset mer på kolonialhandel. Rundt 1870 ble hovedhuset utvidet og pusset opp. Det ble oppført et uthus med blant annet stall, fjøs, drengestuer og vognskjul. Hele anlegget ble lukket av et kraftig plankegjerde.

Da butikken på Sletten brant ned til grunnen i 1917, fortsatte handelsdriften fra en butikk i sentrum. Under andre verdenskrig brant også kai og pakkhus ned sammen med de fleste andre kaier i byen. I gjenreisnings-tida ble deler av gården utleid til aldershjem og pensjonat. Ei stue og et loftsrom ble en tid benyttet til kolonial- og konfeksjonsbutikk.

Tredje og siste generasjon som bodde på Esbensengården var Carl Brammer Esbensen (1902-1985). Han overtok handel etter sin far Hans Fredrik og bodde i huset til 1977.

Gården ble deretter kjøpt av Vadsø kommune, restaurert og tatt i bruk som museum på 1980 -tallet. Helt fram til 2015 holdt Vadsø museum - Ruija kvenmuseums stab til her. Gården er nå et av museets sommeråpne anlegg og åpen for besøk fra juni til august. Her kan Hans Frederik Esbensens piper tas i nærmere øyesyn den dag i dag.

Add a comment or suggest edits

For å publisere en offentlig kommentar på objektet velger du «Skriv en kommentar». For å sende en henvendelse direkte til museet velger du «Send en henvendelse».

Leave a comment or send an inquiry

Share to