SNØKRYSTALL – glimt av skeive liv i Nord-Troms

Da Nord-Troms Museum deltok i programmet til Arctic Pride i november 2024, oppdaget jeg et stort behov for synlighet, inkludering og representasjon for det skeive miljøet i Nord-Troms.

I samme tidsperiode samlet jeg inn materiale til magasinet Háldi. Til magasinet undersøkte jeg homoforkjemperen Alf Martin Jæger, som bodde i Oksfjorden i Nordreisa i 20 år. Da oppdaget jeg et behov for mer dokumentering og graving i den skeive historien i regionen. Enormt mye er skjult. Det er ikke dokumentert, men ligger kun lagret i hukommelsen til folk. Siden da har Nord-Troms museum jobbet aktivt for inkludering av skeive, i tillegg til å undersøke den skeive lokalhistorien.

Denne tidsskriftslignende utstillingen er et bilde av den skeive samtidshistorien – der det meste fortsatt angår skeive i dag. Historie skapes konstant, og må dokumenteres fortløpende. Gjennom dette prosjektet forsøker Nord-Troms museum å dokumentere glimt av skeive liv og historie. Vi ser at det er mange framskritt, men også flere steg bakover, i feil retning. Gjennom sakene kommer det fram fragmenter av nåtiden, fortiden og håp for framtiden. Med et undersøkende blikk har vi snakket med en bukett skeive personer som har en tilknytning til Nord-Troms, og som har delt sine erfaringer.

Til slutt i dokumentet finner du resultatene fra en spørreundersøkelse vi gjorde oppimot prosjektet. 31 personer svarte. Gjennom anonymitet som beskyttelse kommer det frem hva de tenker om Nord-Troms i forbindelse med sin egen identitet og oppfattelse av hvordan det er å være den man er.

Lyngen Pride-arrangør Kjetil Kornelius Kviteberg sa i et intervju at det krever mot å være den man er. Her blir du kjent med flere modige mennesker som tør å stå frem og dele sine verdifulle og viktige historier.

Andreas Collins, mangfoldskoordinator ved Nord-Troms Museum

– Jeg gjør det for de som ikke tør å være synlig.

Da Kjetil Kornelius Kviteberg så at hjemkommunen hans ikke flagget med regnbueflagget i løpet av pridemåneden, hev han seg til verks og arrangerte historiens første Lyngen Pride.

– Det gikk over all forventning, tross den korte tiden vi hadde på å planlegge, smiler arrangøren.

Med seg på laget fikk han blant annet kommunalsjef Anette Holst. Så bidro flere i næringslivet til det som ble en storslått feiring. Noen av begivenhetene var minipride for barn, utstilling på ferga over Lyngsfjorden og karaokekveld.

– Så var paraden hovedfeiringen.

Blir en årlig begivenhet

Det var også bokutstilling på folkebiblioteket, der vi møter Kviteberg tre måneder senere. Glitterstøvet har akkurat lagt seg, men Kjetil har allerede begynt med planleggingen av neste feiring.

– Det blir en årlig feiring i Lyngen. Vi har vært her siden vi ble født, så det er viktig med en kontinuerlig støtte til det skeive miljøet i distriktet, sier Kviteberg.

Kviteberg mimrer tilbake til Lyngen Pride og forteller at det var mange inntrykk og følelser i omløp.

– Det var smil, latter, klemmer, tårer, samhold, kjærlighet, lettelse og trygghet. Gjennom hele uka hadde jeg følelsen av at vi endelig er i gang i Lyngen også! sier den entusiastiske entreprenøren, men legger til at det fortsatt er en lang vei igjen å gå.

Frivillighetsånden er en hjertesak for Lyngenværingen. I tillegg til etableringen av Lyngen Pride, sitter han i Arctic Pride-styret og er styreleder i et grendelag i ytre Lyngen.

– Jeg er litt som en potet, og kan litt om mye forskjellig.

Lyngen er for alle

Når det kommer til hvorfor pride trengs i Lyngen, forklarer entreprenøren at det gir en synlighet som åpner opp for inkludering og mangfold. Noe som er like viktig på småplasser som store.

– Jeg er fra Lyngen og ønsker å si det med stolthet. Kommunen bærer preg av det gamle konservative. Ved å arrangere pride i Lyngen ønsker vi å vise at det er en plass for alle, uavhengig av legning, sier Kviteberg.

Han presiserer at små samfunn også har skeive som trenger å føle seg sett og velkomne. Det handler om å vise kjærlighet og aksept i distriktet, slik at man ikke må reise til byer for å finne det fellesskapet.

«Det er mange skeive i distriktene som føler seg usynlige, som ikke tør å være åpen eller delta i samfunnet fordi de er den de er»

Den 6. juni var det felles flagging i Nord-Troms, men siden det var et kvensk arrangement i Lyngen den dagen, vinket kvenflagget fra kommunens flaggstang.

– Akkurat det gjorde ikke noe. Men jeg stilte spørsmål ved hvorfor prideflagget ikke var med, sier entreprenøren som lot seg inspirere til å fremheve skeivt mangfold i hjemkommunen.

Terrorangrep ble vendepunktet

Kviteberg har vært aktiv i det skeive miljøet i et par år. Vendepunktet var terrorangrepet utenfor London pub og Per På Hjørnet natt til 25. juni 2022. Der to mistet livet, og flere ble skadd. Da var Kjetil i Oslo med venner for å feire.

– Rett før skyteepisoden skulle jeg på London, men ble ventende på en kompis. Heldigvis for at han var treg så var vi ikke der da. Når vi kom oss ut og telefonene begynte å ringe, var det som om tiden sto stille. Det var som et vakuum. Det var en lang natt, men det gikk bra med oss, sier Kviteberg og fortsetter:

– Det gikk opp for meg at det kan skje overalt, til og med i Norge.

På grunn av trusselnivået etter angrepet, ble pride nesten avlyst i hovedstaden. Det skeive miljøet var i sorg, Pride-Park ble stengt og politiet frarådet store samlinger. Likevel valgte folk å trosse forbudet og arrangerte paraden selv.

– Det er en av de mest autentiske paradene som har vært i Norge siden starten! Stegene jeg gikk der er både de tyngste og viktigste stegene jeg har tatt, for meg selv og for andre, sier Kviteberg.

Hat sier mer om de som sprer det

– Hvor mange deltok i prideparaden i Lyngen?

– Vi var cirka 60 personer. Den yngste lå enda i barnevogna og den eldste gikk nesten med rullator!

Det har vært mye støtte til initiativet. Men det har også vært noe motstand. Entreprenøren mener det viser behovet for pride og videre arbeid med holdninger.

– Det kan være tøft å møte hat, særlig når det kommer fra folk i egen region. Selv om det kan være belastende, gir det motivasjon til å fortsette arbeidet. Når vi møter motstand ser vi at det fortsatt er en vei å gå for at alle skal føle seg forstått og akseptert, sier aktivisten og legger til,

– Hat sier mer om de som sprer det, kontra oss som står for kjærligheta.

Lyngenværingen forklarer at man må møte hat med kunnskap og respekt, samtidig som man ikke lar seg stoppe. Motstand viser også viktigheten av arbeidet.

– Jeg gjør ikke dette for min egen del. Jeg gjør det for de som ikke tør å være synlig, de som sitter hjemme, de som ikke er klar for å komme ut av skapet, sier Kviteberg.

Aktivisten forklarer at de sterke reaksjonene på pride kan komme av at noen har vokst opp med faste normer, og synes den synligheten er vanskelig. At negative reaksjoner kommer av uvitenhet og fremmedfrykt.

– Ofte handler det om manglede vilje til å forstå at mangfold er en styrke og ikke en trussel, sier han.

En feiring for alle

Selv om noen stilte seg kritiske til pride i Lyngen, var det mange som støttet feiringen. Det var på kort varsel i en tid med skoleavslutninger og fotballkamper, som gjorde at ikke alle fikk det med seg.

– Men Lyngen klarte seg bra til at det var første året. Det gir håp for en mer inkluderende kultur, sier arrangøren.

Arbeidet oppimot neste Lyngen Pride går aller først ut på å stifte et styre. Kviteberg ønsker en bred representasjon og ønsker representanter fra ungdomsrådet, noen eldre folk og noen fra rådhuset.

– Det er en feiring for alle, da er det viktig at alle er representert, sier han.

Var festivalsjef for Arctic Pride

– Hvordan har det vært å være en del av Arctic Pride?

– Det har vært utrolig spennende, nytt og lærerikt. Det har vært en inspirasjon å jobbe med alle folkene som er med, som også brenner for det skeive miljøet i Nord-Norge, sier Kviteberg som er del av styret og programkomiteen.

Under Arctic Pride 2023 var Kornelius Kviteberg vikarierende festivalsjef, sammen med Harstadværing Regina Steen Bergman. Kjetil beskriver det som en vill og givende opplevelse.

– Det var utfordrende, nytt, hektisk og morsomt. Det var mange ting å holde styr på, men vi hadde hele styret som jobbet godt, så det gikk veldig bra, sier han.

En utvikling på godt og vondt

– Hvordan synes du det er å være skeiv i Norge i dag?

– Helt forferdelig, ler aktivisten, og fortsetter,

– Neida, det er ikke det. Det er noe helt annet enn det har vært tidligere. De siste årene har vi sett en utvikling på godt og vondt. Selv om vi har juridiske rettigheter og mange åpne lokalsamfunn, møter vi fortsatt på holdninger som kan være vanskelige å håndtere, forklarer Kviteberg.

Det har vært en økning i anmeldt hatkriminalitet. Flere skeive står også frem i media når de har blitt utsatt for vold eller trusler. Kviteberg forteller at det er forferdelig at sånt skjer, men at det er bra det blir satt lys på.

– Jeg tror det har vært mye av det før og, men som man ikke vet om fordi folk ikke turte å si ifra. Selv om politiet kanskje ikke alltid gjør noe med det, øker statistikken og da ser man at dette er noe som må tas tak i, sier Kviteberg.

Skeiv på bygda

– Hvordan er det å være skeiv på bygda i Nord-Troms, sammenlignet med byer?

– Det er uten tvil en stor forskjell! I bygder kan det føles som om man er mer isolert, og samtidig stikker man seg mer ut. I Tromsø er det et større miljø og mer aksept fordi flere er åpne der. På bygda kan det være vanskeligere å finne det felleskapet, men det er ikke umulig, sier Kviteberg.

Han forteller at det er en plass for skeive også på bygda i Nord-Troms, men at man noen ganger må skubbe litt for å finne den plassen.

– Det krever mot å være den man er. Å arrangere pride og være åpen om hvem vi er, vise at det er rom for skeive her, gjør det lettere for andre å følge etter og være synlig, sier aktivisten.

Kviteberg forteller at Nord-Troms kan bli mer inkluderende og åpen for skeive gjennom økt synlighet, tilstedeværelse, informasjon og bevisstgjøring.

– Det er pride en del av. Det må også være støtte gjennom hele året, der lokale organisasjoner, skoler og politikere spiller en sentral rolle i å øke toleranse og aksept. Det å høre skeive stemmer og historier kan bidra til å bryte ned fordommer og skape et mer inkluderende samfunn, sier Lyngenværingen.

Gunhild Steffensen Johansen fra Skjervøy bruker kunsten aktivt i aktivismen. Hun har jobbet lenge for å gi ungdom møteplasser og tryggheten som hun skulle ønske hun hadde. I 2020 dro hun tilbake til hjemkommunen for å ta et oppgjør med skapet som mange skeive er i.

Det hun gjorde var bokstavelig talt å brenne ned skapet:

– Man brenner bort fordommene. Det var forløsende og sterkt å se det brenne, sier Steffensen som var i selskap med 30 tilskuere.

– Det var vanskelig å få det til å brenne. Så kom folk med fyringskubber fra butikken. Det ble et helt samarbeid!

Før skapet ble til aske kunne man se fordommer og negativt ladede ord på innsiden av skapet. Skapet viste altså flere sider av hvordan fordomsfulle folk ser skeive, mens utsiden hadde betydningene av de ulike fargene i regnbueflagget. Så var installasjonen også til minne om skeive man har mistet til selvmord, blant annet.

– Det virker dessverre som om det har blitt mørkere etter skapbrenningen, erkjenner kunstneren.

Regnbueflagget måtte stemmes over

Da skapbrenningen skjedde for fem år siden, begynte hun å få troen for en mer tolerant hjemkommune. Når det ble vedtatt heising av regnbueflagget, kunne skeive føle seg sett og velkomne. Likevel syntes hun det var bittert at noe så elementært måtte stemmes over.

– Jeg vet hvordan læstadianismen setter spor i holdninger, og forhindrer at man kan skille seg ut. Det er mye motstand mot skeive som bare er seg selv, forklarer Steffensen.

Gunhild flyttet fra Skjervøy som 16-åring. Hun opplevde at det ikke var mulig å være åpen om legningen. I dag bor førtifemåringen i Tromsø, og har tidligere bodd i Fredrikstad og Finnmark, hvor hun fant aksept.

Johansen forteller at hun kan regnes som en av flere seksuelle flyktninger, ved å måtte flykte til andre plasser for å finne trygghet.

– Da jeg kom ut i verden kunne jeg se at det var andre som meg, sier kunstneren som definerer seg som skeiv.

Kunstverk som del av debatt

I fjor stilte hun ut et kunstverk som var knyttet til debatten om regnbuesekken som skolebarn fikk i 2022 og 2023. Det ble store fronter og oppskakede politikere fra KrF i media. Flere som var imot regnbuesekken mente det var skeiv propaganda. Dette ville Steffensen lage et motsvar til.

Kunstneren forteller at installasjonen viser KrF-politiker Truls Olufsen Mehus med sekken tredd over hodet. Han var en av de mest prominente som var imot sekken.

– Å fjerne regnbuen fra sekkene gir assosiasjoner til andre verdenskrig og forfølgelsen mot skeive. Da fikk de en rosa trekant på seg og ble kastet i ovnen. Det handler om det mørket og de giftige holdningene som sprer seg og tar tak, sier Steffensen om installasjonen som var en videreføring av et maleri hun malte inspirert av debatten.

– Skeive er fordømt fra fødselen på grunn av presset man har på seg.

Gunhild forklarer at installasjonen viser en edderkopp som fanger ofre og spiser de.

– Ofre som havner i spindelvevet må kjempe for livet sitt, presiserer hun.

Ved spørsmål angående tolkninger at den viste skeiv «propaganda», svarer Gunhild at det helt tydelig kommer fra folk som er uinformerte og mangler kunnskap om saken.

Kampen fortsetter

Terrorangrepet som skjedde 25. juni 2022 i hovedstaden var rettet mot skeive, og rystet hele det skeive miljøet i landet. Gunhilds kamerat Espen ble skutt i pannen, og overlevde heldigvis. To personer ble drept og over 21 personer ble skadd.

Johansen tok del i samarbeidsutstillingen «Kampen fortsetter» ett år senere. Det var en reaksjon på tragedien som hadde rammet miljøet. Hun erkjenner at det enda i dag er mye motgang mot skeive.

En annen utstilling som ble inspirert av hendelsen og motgangen, var «Love your inner self».

– Man må være glad i sitt indre når det skjer så mye jævelskap mot skeive… Lover og regler vedtas som forbyr vår eksistens. Vi kalles «homofil propaganda». Vi må huske å ta vare på oss selv, sier aktivisten som understreker at transpersoner møter på spesielt mye motstand i dag.

For over ti år siden var hun på pride i Oslo, og oppdaget kunstnerfellesskapet Pride Art, som hun straks ble del av.

– Den tilhørigheten inspirerte meg til å være aktivist og bruke stemmen min gjennom kunst!

Møteplasser og synlighet

Da Gunhild gikk på lærerskolen i Tromsø, ble hun del av et miljø der hun kunne føle seg trygg, og hun var aktiv i Skeiv Ungdom Troms. Men når hun flyttet til Finnmark fantes det ikke tilbud for skeiv ungdom. I gode samarbeid gjorde hun noe med det og samarbeidet med flere i fylket om å skape møteplasser og synlighet. I tillegg var hun med på heising av prideflagg og hadde kursing om skeive begreper for folk som jobbet med barn.

– Jeg savnet slikt arbeid da og jeg vokste opp… Jeg ville bidra til det jeg aldri fikk, sier hun.

I tillegg til å være del av den skeive minoriteten, har Gunhild gjennom slektsforskning funnet ut at hun er del av den kvenske minoriteten. Hun forteller at de kvenske røttene går i morsside av familien.

– Vil du si at det er rom for skeive på Skjervøy nå i dag?

– Kanskje. Jeg hadde satt pris på om ordføreren heiste prideflagget der, istedenfor vaktmesteren. Det er dumt at slike ting enda må vedtas, og at det må være arrangement for at de skal flagge. De som er der må ta tak i ting, konkluderer kunstneren.

Mental helses hjelpetelefon: 116 123

Ronny Rognseth Granberg har alltid visst at han er bifil. Men det tok tid før han sa det til noen andre. Nå bor han sammen med kona i hjemkommunen Skjervøy, og søker tilhørighet.

– Hvordan vil du beskrive den skeive identiteten din?

– Jeg har aldri vært forvirret for hvilket kjønn jeg liker, og har utforsket nok til å vite at jeg er bifil. Likevel er jeg som en unge når det kommer til det. Jeg har alltid likt gutter og jenter. Jeg sa ikke det høyt før jeg var 24 år.

– Hvordan var prosessen ut av skapet?

– Det var lett, men samtidig vanskelig fordi det var så sent at jeg føler jeg henger etter. Jeg har fått mer selvtillit når jeg har blitt eldre. Jeg tror ikke noen her ser på meg og antar at jeg er skeiv. Men jeg går iblant med det som anses som mer kvinnelige klær, som har åpnet opp for spørsmål fra andre og mer negative ting som at noen flirer.

– Hvordan var det å vokse opp på Skjervøy?

– Det var ikke så vanskelig. Jeg har bare vært meg selv, men ikke helt. For jeg har ikke latt meg selv stå fram om at jeg også liker det samme kjønnet. Det er vanskelig å være seg selv på småsteder. Hvis man er skeiv, blir det ryktespredning.

– Har du noen negative eller positive erfaringer fra Skjervøy knyttet til temaet?

– I barndomshjemmet ble jeg fortalt at det er greit å like det samme kjønnet. Men jeg ble så påvirket av det som skjedde utenfor huset, der det ikke var like tolerant.

– Du er i et heterofilt forhold, noen sier at man ikke er skeiv nok når man er i et heterofilt forhold, hvilke tanker gjør du deg om det?

– Man blir ikke sett når folk sier sånt. Det er trist når kona mi som også er skeiv får høre at hun bare eksperimenterte før vi ble i lag. Hun har vært åpen lengre enn meg.

– Vil du si at det er rom for skeive på Skjervøy i dag?

– Ja, det virker sånn. Ulike generasjoner tilpasses ulikt. Noen gamle holdninger henger igjen hos den eldre generasjonen. Men derfor er det fint med Skeiv Møteplass i Reisa. Det har vært en mangel på synlighet og fellesskap i det skeive miljøet her. Man ser bare et par stykker som er åpne om legningen. På Facebook ser vi hele tiden hatefulle kommentarer under innlegg som har med pride og Nord-Troms… Det er skummelt for folk å komme ut når det er hat og holdninger i området. Vi flagger hele tiden med det skeive flagget, og for å vise aksept og at folk kan være seg selv. Jeg kler meg som jeg vil og håper det kan hjelpe andre å uttrykke seg selv.

Kjærstin Berntzen flyttet til Nordreisa i fjor høst med samboeren Bård-Olav. Hun hadde noen fordommer mot å flytte til et område der man kan møte på mer konservative holdninger og fordommer.

Så finnes det fordommer mot bifile som er i heterofile forhold. Stadig vekk i hverdagen møter bifile på hatefulle bemerkninger som at man ikke er skeiv nok og at man er «forvirret». Kjærstin har sluttet å bry seg.

– Etter jeg ble 30 sluttet jeg å bry meg om hva andre mener. Jeg har vært i tre langvarige forhold med menn. Likevel tiltrekkes jeg flere kjønn, sier Kjærstin og presiserer at selv om hun ikke har vært i forhold med andre kjønn enn menn, har hun erfaringer og står støtt i sin skeivhet.

– Uavhengig av forholdene mine er jeg faktisk skeiv!

Tromsøværingen beskriver den skeive identiteten sin som bifil eller panfil. Hun har av og til vansker med å se forskjellene mellom de to definisjonene, men påpeker at hvem personen er kommer framfor kjønn

Møteplasser som en motgift til ensomhet og selvhat

Det var da samboeren fikk jobb i kommunen at de flyttet til Nordreisa, og selv om det alltid tar tid å innpasses i et nytt miljø, har Kjærstin funnet sitt folk.

– Jeg har blitt venn med flere fine skeive folk. Skeive er de kuleste folkene og det er alltid de jeg føler en tilhørighet til, sier hun.

– Vi møttes på Skeiv Aften på Halti i november. Der begynte vi å snakke om den månedlige skeive møteplassen vi har igangsatt. Hvorfor er slikt viktig?

– Fordi at det er så lett å bli annerledes. Det er så lett å bli en «han homofile» eller «Den lesba». Du stikker deg ut, og fort bygges det opp et selvhat. Særlig ungdommen må få vite at det er lov å være skeiv her! At man ikke er alene, sier Berntzen som understreker at viktigheten av å trosse fordommer og vise at skeivhet er naturlig.

I oppveksten var Kjærstin soknet til en læstadiansk kirke på Kvaløya. Siden da har hun hatt et anspent forhold til religion.

Tromsøværingen har bodd i byer som Paris og Oslo, der hun opplevde å forsvinne i mengden. Rett før hun flyttet til Nord-Troms bodde hun og hunden Pia i en liten leilighet midt i Tromsø sentrum. Det fristet veldig å bo i et hus på et ruralt sted med naturen rett utenfor.

– Her så har vi harer i hagen hver kveld!

«Queer as fuck»

Berntzen har ikke opplevd noe negativt knyttet til skeivheten hennes i Nordreisa. Hun opplever at den delen av identiteten hennes ikke er så synlig, selv om hun ofte går med regnbuefarget armbånd og hårstrikk. Men når hun tar på seg brystnålen som eksklamerer «Queer as fuck» blir hun plutselig mye mer synlig.

Hun tror det kunne blitt litt baksnakking om folk hadde undersøkt hvem hun er. Likevel ser hun for seg at om hun hadde en kvinnelig samboer, kunne det blitt tolerert.

– Jeg oppfatter at det er enklere for samfunnet å akseptere to kvinner som er kjærester, enn to menn. Jeg tror homofile par blir mer utsatt, sier hun.

Når Kjærstin studerte i større byer, forsvant hun i universitetsboblene der hun var med likesinnede og fritenkende medstudenter.

– Min første pride var i Tours, som var veldig artig. Såklart er det forskjeller mellom store og små plasser, men det finnes skeive folk overalt!

Konflikten om pride

Berntzen forteller at det er rom og aksept for skeive i Nordreisa, men synes det er dumt at aksept mot skeive fortsatt er en debatt. Hun påpeker at målet er at alle plasser skal være trygge og tolerante.

– Så ble flagget revet ned ved rådhuset i fjor. Og det var en del hatefulle kommentarer på Facebook… Jeg skjønner det ikke. Hva gjør det om naboen din er skeiv, liksom?

Kjærstin reflekterer så rundt homofobiske og transfobiske folk som synes det er ekkelt å tenke på skeives samliv og kjønnsorganer.

– Men tenker de på sexlivet eller kjønnsorganene til sine heterofile naboer? La folk leve. Det skal ikke være en grunn til å skape debatt rundt det.

Jan Inge Slettmo Larsen flyttet fra Ravelseidet i Nordreisa for over 40 år siden. Det var mangel på muligheter til å jobbe innenfor reiseliv i hjemkommunen. Han dro og ble bedre kjent med verden og seg selv. Siden da har både kommunen og samfunnet utviklet seg stort. Nå er han klar for å flytte tilbake sammen med ektemannen.

– Jeg er 60 år nå, og kan komme til Reisa uten å bry meg om hva folk tenker. De får bare ta meg for den jeg er.

For tre år siden giftet Jan Inge seg med Marco, som han ønsker å ta med seg til Nordreisa.

– Så vi skal prøve å bo her, men det kan være vi drar igjen om det blir for værhardt, sier han.

Sekstiåringen vet ikke hvordan han vil bli oppfattet av naboene.

«Fancy»

Nå kommer han tilbake stolt og åpen om legningen, mens da han flyttet vekk var han 18 år og begynte å forstå legningen sin.

– Jeg forelsket meg i en gutt i naboklassen på gymnaset. Det var ikke farlig, men jeg ble overrasket, sier Larsen som tidligere hadde vært i forhold med jenter. Han forteller at det fungerte, men det var noe som manglet.

– Jeg kunne levd i skjul med en dame. Men det ville ikke vært rett for henne eller meg.

Han forklarer at identiteten hans verken var en hemmelighet eller en stor greie. I russetiden fikk han russenavnet «Fancy» fordi han kledde seg utfordrende og fargerikt.

Men han kjenner homofile som har måttet flykte fra Nordreisa. Han trekker spesielt frem én kjenning.

– Han var veldig feminin og flyktet definitivt. Han kunne ikke bo her. Vi har kontakt enda i dag, sier Jan Inge og påpeker at dersom man er synlig, er det flere som vil reagere.

– At det vil være noen som misliker at homofile bor i bygda, er jo en realitet.

Larsen har derimot hørt av mannen, som er melaninrik, at folk i Nordreisa er veldig tolerante når det gjelder til hudtonen hans. Mens Oslo oppleves mer rasistisk.

– Her opplever han at folk hilser, mens flere i Oslo viser ganske tydelig at de er imot innvandrere, for eksempel.

Den lange veien ut av skapet

Slettmo Larsen forteller at etter han oppdaget legningen, lå det latent lenge. Da han var i Oslo fikk han skeive venner, hadde kolleger som var åpne om legningen og han oppdaget en ny verden. Selv om han kjente en dragning til det, tok det tid for han å komme ut. Det tok ti år for han å komme ut for familien. Da var han 28 år og et skjult forhold hadde tatt slutt.

– Da tenkte jeg at det ikke var noen vei tilbake, sier han og forteller at det var ulike reaksjoner fra familien.

Konservative læstadianske miljøer

– Moren min var veldig negativ til det. Hun var religiøs og var bekymret for hva folk ville si. «Det skal jeg stå i, men det må du og» sa jeg. Faren min hadde sett verden som sjømann og var forståelsesfull, selv om han ikke likte det så godt, forklarer Jan Inge.

Det var en modningsprosess for familien hans å bli vant med legningen. Spesielt moren trengte tid til tilvenning.

Moren var læstadianer og Larsen påpeker at læstadianske miljøer har visse verdier og at de kan være veldig konservative.

– Jeg har også noen religiøse verdier. Bibelen er litt etter hvordan du leser den, sier han.

Jan Inge har en yngre bror som befant seg i samme situasjon som han. Det var ikke like problematisk da han kom ut av skapet.

– Jeg tok støyten, som den eldste ofte gjør.

Det foregikk gjerne ryktespredning og skjellsord som «rompis» ble brukt mot homofile. Mange skeive flyttet fra kommunen, men ikke alle.

– Det var mange peppermø og ungkarer som aldri ble gift. Ikke at de var offisielt skeiv, men mange av de var nok det. De kunne ikke stå frem, og flere har gått bort…

Samisk stolthet som hjelper

Den skeive minoriteten er ikke den eneste minoriteten Slettmo Larsen er del av. Morssiden av familien er samisk, mens farssiden er kvensk.

– Jeg har alltid vært stolt av å være en minoritet. Den samiske stoltheten gjorde det lettere å komme ut og være del av den skeive minoriteten. Du blir herdet av prosessene i minoritetene, sier Jan Inge som forklarer at man kan slite med minoritetsstatusen, samtidig som man kan gledes over den.

– Hva er forskjellene mellom å være skeiv på bygda kontra i Oslo?

– Det er veldig greit i Oslo, mens du blir veldig synlig på bygda. Så det krever ryggrad å stå for den du er, sier Larsen.

– Føler du at det har blitt mer aksept mot skeive i Nord-Troms?

– Ja, definitivt. Ikke bare i bygdene, men overalt. Fordi det er mye mer synlig i dag. Om vi alle skal gå og forsvinne, vil de gamle holdningene og traumene fortsette. Verden går sakte fremover.

Før Eili Bråstad fikk idéen om å lage pride på hjemstedet, hadde hun selv deltatt på en rekke pridefeiringer i ulike byer og land. Hun samlet en bukett folk med seg for å bli med på å skape Nord-Troms Pride.

Pridetilbudet og skeiv synlighet er noe billedkunstneren skulle ønske eksisterte da hun vokste opp.

– Jeg skulle ønske at det fantes pride og mer skeiv representasjon da jeg var yngre. Da hadde jeg nok skjønt meg selv lenge før jeg faktisk gjorde det. Jeg var tiltrukket av andre jenter, men trodde samtidig at jeg var altfor «jentete» til at jeg kunne være skeiv. For ingen hadde vel hørt om en lesbe som brukte kjoler og negellakk? Men det var ikke så traumatisk altså, bare veldig forvirrende, sier Eili, som den gang ikke hadde begreper å forholde seg til.

Hun undres i dag om noen av de senere nedturene kunne vært unngått, dersom hun hadde forstått seg selv tidligere.

Fest og protest

Med bevissthet rundt at pride både er en fest og en protest, fikk Bråstad med seg et knippe folk som ønsket å samarbeide om å lage det aller første Nord-Troms Pride arrangementet i 2020. Hun var overbevist om at det ville være bra for hele bygda – og ikke minst for de som kanskje følte seg annerledes, som hun selv hadde gjort. Idéen fikk først blanda mottakelse, mange var positive, men flere hadde også litt fordommer. For var ikke pride mest av alt en seksualisert festival med lakk og lær?

– Til det svarte jeg at jeg håpa det ville bli litt av det også, flirer aktivisten og fortsetter:

– Pride er en kamp om å få lov å eksistere som dem vi er, og da syns jeg vi må kunne bruke de identitetsmarkørene vi måtte ønske. Vi trenger å vise at “We’re here, we’re queer. We won't disappear!”

Etter planen skulle Nord-Troms Pride foregå med flere fysiske arrangementer i tillegg til en parade. Men så stengte landet ned da koronapandemien inntraff. Dette forhindret ikke at regnbuen skulle nå Nord-Troms. Markeringen ble mer nettbasert med hilsninger fra politikere, skeive og allierte. Eili forteller at mottakelsen var overveldende. Hun synes det var fint å se at så mange plutselig forstod betydningen av markeringen. Bråstad påpeker at allierte er svært viktige for å verne om skeive, fordi det gir et signal om at man er trygg og inkludert.

Kriminelle og syke

Når det gjelder endringen av måten skeive blir sett på i dag, forklarer Eili at homofili ikke bare var forbudt før, men de ble også sett på som en sykdom. Selv om forbudet mot homofil sex ble avviklet i 1972, tok det 5 år før homofili som diagnose ble fjernet i Norge, og nærme 20 år før det ble fjernet fra WHOs offisielle diagnosehåndbok.

– Vi har kommet langt, men har en stykke igjen å gå. Vi må bare fortsette å jobbe for likeverd, rettigheter og synlighet, sier kunstneren.

Hun påpeker at heterofile slipper å komme ut av skapet og undres over hvorfor skeive må det.

Ville ikke passe inn

Eili visste at hun var annerledes da hun vokste opp, både med tanke på legningen og hvordan hun uttrykte seg. Hun brydde seg ikke om å passe inn.

– Jeg var nok den eneste i Nordreisa som hadde grønt hår, ler Bråstad.

– Hvordan vil du skrive den skeive identiteten din?

– Jeg liker å bruke begrepet skeiv. Det hender også at jeg sier lesbisk, eller bi, eller det jeg syns passer akkurat da. Jeg har datet menn før, men det var ikke så interessant for meg. Seksualitet kan også være flytende, sier aktivisten.

I dag bor Eili i Oslo, og har bodd i Berlin i mange år. Hun forteller at forskjellen mellom byer og bygder, når det kommer til skeivhet, er at det mulig å finne fellesskap overalt - men at det er lettere i byer. Rett og slett fordi det er flere mennesker.

Angrepet som rystet det skeive miljøet

Natt til lørdag 25. juni 2022 skjedde det et terrorangrep som rystet hele det skeive miljøet i Norge. I et angrep rettet mot skeive ble to personer drept og minst 21 skadet.

– En god venn av meg ble truffet i tragedien i Oslo. Han så akkurat ned på telefonen… Kulen var millimeter unna å drepe han. Han var så preget at det tok han ett år før han fortalte om det til venner og familie.

Eili satt på balkongen i leiligheten sin med noen venner da angrepet skjedde utenfor London pub.

– Det rystet oss skikkelig. Jeg merker det fortsatt… Det er vanskelig å tenke på, sier hun rørt.

Dagen etter så hun blomsterhavet i gaten der det skjedde, som gjorde sterke inntrykk. Hun turte ikke å gå i paraden som folket arrangerte selv etter den offisielle paraden ble avlyst. Men hun har gått hvert år etterpå, og det skal hun i år også.

En verdifull feiring

Eili er også del den kvenske minoriteten, og hun inkluderer skeiv, kvensk og samisk tematikk i kunsten.

– De fleste vennene mine er skeive, og mange er også flere minoriteter, så vi forstår hverandre, sier Bråstad som stadig minnes på hvor mye hat og rasisme som finnes i verden.

– Uansett hva vi definerer oss som, bør vi kunne feire mangfoldet av ulike mennesker, og se verdien i det.

– Er det aksept for skeive i Nordreisa og Nord-Troms i dag?

– Hvis det ikke er det, må vi bare ta plass!

Arctic Pride ble til i 2013, med navnet Tromsø Arctic Pride. Seks år etter firedagersfestivalen «Homsø» hadde prøvd ut en håndfull arrangementer. Det var ikke uten motgang at Arctic Pride tok plass innenfor polarsirkelen, men arrangørene jobbet seg gjennom motbøren og etablerte seg i nord.

I dag er Arctic Pride Nord-Norges største pridefestival og en hjelpende hånd for andre festivaler. I fjor hadde festivalen rekordtall i prideparaden.

– I 2024 var det 13 000 som gikk i paraden! Det har vært en enorm vekst, sier festivalsjef Lars Kaupang. Til sammenligning var det 4000 folk i paraden i 2019. 31-åringen har vært festivalsjef siden 2020, og har sett en vekst av interesse for skeive aktiviteter etter pandemien.

Synlighet er viktig

Han tror veksten også handler om verdenssituasjonen, med tanke på uregjerlighet og skeive som bare vil være seg selv.

– Det finnes folk som ikke ønsker at vi eksisterer, som blir provosert bare de ser regnbueflagget på Facebook. Da tar kommentarfeltet av! Synlighet er viktig for å vise at vi er en del av samfunnet. Skeive forsvinner ikke, konstaterer Kaupang.

Antallet arrangementer har økt fra 20 til cirka 250 gjennom året, som viser til at det er en stor etterspørsel etter skeive aktiviteter i nord.

– Det handler om at alle skal ha retten til å være seg selv, sier Lars og forklarer at alle ønsker å føle seg trygg, uansett hvor man bor.

Festivalsjefen forteller at Arctic Pride skal bidra til en synlighet som appellerer til alle. Dette gjennom å skape trygge arenaer for de som bryter med samfunnsnormene for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Bekjempingen av fordommer og hat

Ved spørsmål om hvorfor Nord-Norge trenger en pridefeiring, svarer Kaupang at det er mange deltakere på arrangementene gjennom året. I dag er den arktiske pridefestivalen på lik linje med Regnbuedagene i Bergen, om man ser på økonomi og stab.

– I Nord-Troms og Finnmark er det enda noen som sitter på disse gamle religiøse verdiene, fra tidligere generasjoner. Da er det mange som velger å flytte. Hovedsakelig til Oslo, sier Lars og påpeker at synlighet og inkludering er den beste fremgangsmetoden for å bekjempe med fordommer og hat.

De første sporene av skeive aktiviteter i Nord-Norge ble arrangert av Homsø i 2007. Da var det en firedagers festival der arrangørene ville skape et tettere fellesskap i LHBT+ miljøet i regionen.

Markeringen som ga pust til Tromsø Arctic Pride ble gjennomført for 12 år siden, og straks etter begynte organisasjonen og festivalen å ta form.

Å elske er en menneskerett

Regionleder i Amnesty International Region Nord, Ole-Gunnar Solheim, var sentral i oppstarten av Arctic Pride.

Det var når menneskerettighetsorganisasjonen begynte å engasjere seg i LHBT-rettigheter at han fikk ansvar for kampanjen «Å elske er en menneskerett».

Samme året vedtok Russland en propagandalov som forbød positiv framstilling av skeive.

– Siden jeg er regionleder i Nord-Norge, er rettigheter i Russland relevant for oss. Det er mange russere som har kommet til Tromsø som seksuelle flykninger.

En dag kommer komiker Trine-Lise Olsen inn på Solheims kontor og gir regionlederen klar beskjed.

– Hun sier «Dette må vi gjøre noe med!». Da tok vi initiativ til demonstrasjoner den påfølgende høsten, sier han.

Det var krevende å finne samarbeidspartnere i oppstarten av pridemarkeringen. Men over tid og utprøving ble LLH (i dag Foreningen FRI) og det skeive miljøet interessert.

Da vokste tilbudet til et heldagsseminar på Hålogaland Teater det neste året, med en fest etter seminaret.

Pride i snøfokk og minusgrader

Ole-Gunnar forklarer at årsaken til at pridefestivalen har fast markering i november, er siden seminaret skjedde den måneden. I tillegg er det eksotisk og spennende å feire pride under nordlys og i snøfokk.

– Vi skilte oss ut fra det mange forbinder med pride, sommer og sol. Året etter seminaret arrangerte vi første Tromsø Arctic Pride med Stein Fredriksen som festivalsjef og vi i Amnesty som tett samarbeidspartner, sier Solheim.

Tidlig hadde han og resten av styret en idé om at Arctic Pride ikke skulle være avgrenset til Tromsø. Heller så de for seg at det skulle være en ressurs for andre pridemarkeringer i Nord-Norge. Gradvis ble Arctic Pride en etablert institusjon i nord.

– Ikke uten kamp eller intriger, men vi jobbet oss gjennom det for at festivalen skulle komme seg dit den er i dag, forklarer han.

Russisk pride

Om arbeidet Ole-Gunnar og flere fikk til med Barents Pride, forteller han at de utnyttet smutthullet i Nord-Vest Russland ved at russiske deltakere kunne delta i pride i Kirkenes like ved grensen.

– Arctic Pride vil alltid ha internasjonal solidaritet i kjernen.

Regionlederen i Amnesty forteller at det var en fryd å være med på, selv om arbeid med menneskerettigheter krever tid og tålmodighet.

– Men her fant vi en kampanje som bare tok av!

Ville vært kjedelig uten skeive

– Hvorfor er det viktig med pride i nord også?

– Hvis alle de skeive skal flytte fra landsdelen da er det bare å slukke lyset og stenge døra, fordi det ville blitt så kjedelig her! Arctic Pride skal gjøre det attraktivt for skeive å bo i Nord-Norge, så ikke alle stikker til Oslo, påpeker Ole-Gunnar.

Solheim meldte seg ut av Arctic Pride-styret i fjor, da han ville la nye krefter få slippe til. Men han jobber hver dag med menneskerettigheter i Amnesty, og forteller om menneskerettigheter som fratas befolkningsgrupper i flere land.

Transpersoner demoniseres

Transpersoner er en svært utsatt minoritetsgruppe som demoniseres i land som Storbritannia og USA. Og i Ungarn er det et nylig vedtatt forbud mot prideparader. Solheim forklarer at dette ikke er noen ny taktikk for å vinne støtte fra majoriteten. For omkring 15 år siden skjedde det samme i Russland.

– Punkt nummer én i et slikt skifte er å ta kontroll over mediene, forby protest, ta kontroll over domstolene, og finne en minoritet som du kan demonisere. Om det er jøder på 30-tallet, innvandrere, eller skeive. På den måten så skaper du polarisering. Demokrati handler om å vinne flertallet, så det å angripe en minoritet kan mobilisere majoriteten. Det er del av dreieboka når demokratier angriper seg selv, sier han.

I kjølvannet av dette har LHBT-rettigheter blitt en sak igjen. Dette har skjedd flere ganger før understreker Solheim.

– Hitler, demokratisk valgt, bygde ned alle rettsprinsipper og statsinstitusjoner bare på noen uker.

Ole-Gunnar forteller at denne demoniseringen av befolkningsgrupper det gjør det livsfarlig å være skeiv. Utpekingen gjør det akseptabelt for sivilbefolkningen å gå etter sårbare minoriteter.

– Da kan ting bli farlig og stygt… Dette har vi dessverre mange eksempler på også i Norge. To tilfeller de siste par årene der sivile har angrepet skeive utelukkende fordi de er skeiv. Så trenger vi pride? Ja!

Desentraliseringen av pride

I dag det blitt et desentralisert tilbud i Troms og Finnmark med ulike pridefestivaler. Arctic Pride stiller med bistand gjennom søknads- og rapportskriving og mer direkte involvering.

Så har pride tatt plass i Lyngen, Senja, Harstad, Hammerfest, Vadsø, Alta, Lakselvbukt og Nord-Troms. Lars forteller at det totalt er 11 prideorganisasjoner i Nord-Norge. Av og til tar noen pause fra å arrangere av ulike årsaker. Men det skjer at folk plukker det opp igjen noen år senere.

– Desentraliseringen handler om det lokale miljøet og synlighet som en motvekt til ensomhet. I Alta er det mange som er takknemlige for at det er lov å være skeiv der også, sier Lars Kaupang og legger til at det var tusen deltakere i prideparaden der.

I 2022 arrangerte Arctic Pride en møteplass for transpersoner. Da kom folk kjørende hele veien fra Kirkenes til Tromsø.

– Det viser etterspørselen. Man ønsker å være del av noe, sier Kaupang.

Skeivhet året rundt

– Hvordan vil Arctic Pride fortsette å vokse?

– De ulike pridemarkeringene i nord er utrolig viktige for samholdet. Men folk drar også nytte av helårsaktivitetene! De er takknemlige for muligheten til å gå ut og være blant andre skeive. Engasjementet rundt disse aktivitetene vil vokse. Det er mye frivillighet, men man trenger også tilskudd for å håndtere aktivitetene uten at man brenner ut folk, forklarer festivalsjefen.

Arctic Pride har fortsatt menneskerettigheter og internasjonalt samarbeid i kjernen. Pridefestivalen har enda et godt samarbeid med Amnesty, i tillegg til Den Norske Helsingforskomité. Gjennom samarbeidene står Barents Pride, verdens eneste russiske pride, fortsatt støtt.

Så samarbeider Arctic Pride med polske, tyrkiske og russiske LHBT-aktivister og organisasjoner. Videre ønsker de å få til samarbeid med ungarske aktivister.

– Hva kan du si om årets Arctic Pride?

– Det er en herlig gjeng i programkomitéen. Det blir alt fra kunstutstillinger og filmvisninger til debatter. Så blir det Pride House og parade den 15. november.

I 2023 åpnet Regionalt senter for kjønnsinkongruens dørene ved UNN i Tromsø. Det har vært en tydelig etterspørsel, og unge transpersoner slipper nå å reise til andre siden av landet for å påbegynne kjønnsbekreftende behandling.

Aud Jektvik er koordinator og behandler på det regionale senteret for kjønnsinkongruens. Hun er spesialist i sexologisk rådgivning og har utdanning i kjønnsbekreftende behandling, kjønnsmangfold og seksuelt mangfold.

Noen av arbeidsoppgavene hennes er å få oversikt over behovet, drive senteret framover, og jobbe med enkeltklienter.

– Vi har fått over 100 henvisninger på under et år, sier senterkoordinatoren.

Det var på oppdrag fra regjeringen at senteret ble opprettet. Det gikk ut på å desentralisere helsetilbudet for transpersoner, og gjøre det enklere å få behandling.

– Hvilken behandling kan man få på senteret?

– Man kan få samtaler, både rådgivning og veiledning eller støttesamtaler etter hva behovet er. Mange vet at de ønsker kjønnsbekreftende behandling, mens noen er usikre på hva som går an. Så da ser vi på de tilgjengelige mulighetene, sier Jektvik.

Så er det også mulig med foreldresamtaler, i tillegg til at Jektvik kan informere fastleger og andre behandlere som klientene har. Senteret har også undervisningsopplegg om kjønnsmangfold beregnet for behandlingssteder og skoler.

Vil motvirke kjønnsdysfori og minoritetsstress

Jektvik forteller at flere klienter trenger å snakke om kjønn og normer. Det er ikke alltid lett for klientene å finne ut hvordan de vil gjøre kjønn, men som regel vet de selv om det er på grunn av tildelt kjønn ved fødsel eller samfunnsnormer.

– Det kan hjelpe å ha samtaler. Så har vi hjelpemidler som penisproteser og BH med innlegg, sier behandleren.

Slike hjelpemidler kan motvirke kjønnsdysfori, i tillegg til at de kan hjelpe klientene med å se om de vil ha kjønnsbekreftende operasjon. Så gir samtalene klientene en plass der de blir respektert og hørt. Samtaler kan også motvirke minoritetsstress.

– Minoritetsstress oppstår ved å være minoritet. Det å lese negative artikler, feil pronomenbruk og toalettvalg kan øke stresset. Hver enkelt hendelse er kanskje ikke så stor, men til sammen blir det mye trykk. Det kan gi utslag i depresjon, blant annet, sier Jektvik og forklarer at samtaler kan lufte trykket.

Riktig hjelp til riktig tid

Tilbudet på Tromsøya er nødvendig fordi det er viktig for transpersoner i regionen å få riktig hjelp til riktig tid. Spesialisten forteller at det ikke er så økonomisk å måtte reise til andre siden av landet for å begynne utredningen.

– Vi skulle ønske vi kunne gjøre mer. Jeg håper vi får tilby hormonbehandling, men vet ikke om eller når det kan bli, sier behandleren.

Nord-Troms utpeker seg

– Opplever du at tilbudet brukes av transpersoner i Nord-Troms?

– Ja, tilbudet brukes. Jeg kan ikke si at Nord-Troms har utpekt seg veldig. Det har vært flere forespørsler enn antatt, sier senterkoordinatoren.

Så har senteret en del å gå på innen kultursensitivitet, mener behandleren. UNN har samisk tolk, men det trengs mer samisk og kvensk språkkunnskap på senteret. Uansett er intensjonen at alle skal føle seg velkomne, sett og respektert.

Skremselspropaganda og kunnskapsmangel

Det kan virke som om kjønnsdebatten har tatt fyr de siste årene. Den mer konservative siden av samtalen hevder at folk blir «smittet» av kjønn. Jektvik forteller at påstanden handler om skremselspropaganda og kunnskapsmangel.

– Det å være trans er ikke smittsomt. Man sa det samme da homofile og lesbiske ble mer synlige. Mye av den argumentasjonen fra 60-tallet blir brukt i dag om transpersoner, sier spesialisten.

Jektvik forklarer at det ikke skader ciskjønnede når transpersoner får være seg selv og blir sett for den de er. Hun håper vi går fremover som samfunn, men synes det er skuffende og skummelt at det er mye frykt og hatkriminalitet mot transpersoner og skeive.

– Så er det mange som synes det er greit med transpersoner, men som ikke sier noe. De burde bli mer høylytte. Hvis noen i lunsjpausen sier noe stygt om skeive, kan man si ifra. Det kan bety mye for noen andre i lunsjen, sier Jektvik og påpeker at det å være alliert er en handling.

Dersom du har flyttet fra Nord-Troms, skriv gjerne noen ord om hvorfor

– Det var for lite, ville ut og se verden.

– Gammeldagse syn, ikke mange likesinnede, litt for mye hat her og der.

– Jeg ønsket å flytte vekk allerede i barneskolealder. Det var tydelig at jeg ikke passet inn, og vissheten om at jeg måtte bruke mange flere år sammen med de samme folkene med de samme fordommene, var veldig tung. Å skille seg ut på noe som helst vis var sosialt selvmord. Mange år etter jeg flytta vekk, nå som voksen, går jeg fortsatt til psykolog og sliter med vonde opplevelser og minner fra tiden der. Har kun vært tilbake et par ganger.

– Jeg har lenge hatt et ønske om å få til noe for skeive i kommunen min, men siden jeg bor/bodde i et område med masse pensjonerte folk som har STORE fordommer mot skeive og transpersoner, så jeg meg nødt til å flytte til Tromsø. Jeg hadde lyst til å være med i Lyngen Pride og sendte en epost til dem, men ha ikke fått noe svar. Motivasjonen ble mindre og jeg flyttet til Tromsø for å finne "mine" folk og kanskje få til noe bygde-pride senere.

– Avfolking tar livet av bygda og hater snø og avstander.

– Det sosiale ble for konservativt og jeg følte meg utenfor.

– Jobb, karrieremuligheter, utdannelse, livserfaring, nye impulser og nytt miljø.

– Veldig kort oppsummert tror jeg ikke jeg hadde overlevd om jeg ikke flyttet. Opplevde grov mobbing i oppveksten (bl.a. vold, psykisk mobbing, drapstrusler), og hadde ingen sosialt nettverk, i tillegg til vanskelige familieforhold. Flyttet først "delvis" for å gå på videregående i 2010, så fullt/permanent for å studere og så jobbe.

Dersom du har flyttet til Nord-Troms, skriv gjerne noen ord om hvorfor

– Savnet folket, fjellene, naturen, dialekten, og ville nærmere mine foreldre.

– Flyttet sammen med kjæresten som hadde hus her.

– Jobb.

– Fikk remote jobb og ønsket å bo mer landlig, moren min er herfra og jeg har familie som enda bor her.

– Ønsket å ta tilbake kulturarv og bo landlig til.

– Naturen og tiltakssonen.

Utdyp svaret du ga ovenfor

– På grunn av den sterke kristne troen i Nord-Troms er det mange ganger man har opplevd lite aksept for å være skeiv. Det er vanskelig å være ute når miljøet er så lite.

– Jeg har aldri blitt faktisk tiltalt eller kjent på voldelighet grunnet legning, men tror det har vært folk som har holdt seg unna.

– Både og. Føler det er mest åpenhet, men det er de få haterne som får deg til å føle deg mindre velkommen.

– Har aldri møtt på diskriminering ila. de 4 årene jeg har bodd her, er en større eldre populasjon her, men de som ikke "skjønner" greia med partneren min har likevel vært åpen og imøtekommende. Kan ikke si at jeg har møtt på negative holdninger mot meg selv eller andre skeive.

– Opplever at det er en del meninger om hvordan skeive har lov til å uttrykke seg, og at det er greit å være skeiv så lenge man ikke kan se eller merke det på noen. Transpersoner blir forstått som forvirrede mennesker. Flagging blir sett på som provokasjon for oppmerksomhet eller for å krenke læstadianismen. Mange tror barn kan påvirkes til å bli skeiv, og det er "stuerent" å synes at skeive er ekle og perverse, og folk uttrykker dette med fullt navn på sosiale medier.

– Jeg har nok vært heldig og truffet på de rette folkene.

– Jeg er veldig klar over at mye har skjedd de siste årene, både i Norge og på verdensbasis. Det har åpenbart skjedd ting i Nord-Troms også, ettersom det har vært arrangert pride! Men sånn som jeg husker min opplevelse så var det ikke alltid engang direkte kommentarer, men små kommentarer om andre, hvor homo de var, folk ble virkelig sett ned på, og kanskje spesielt homofile gutter. Vi jentene som det var mistanker om ble baksnakka og det kom kommentarer om at vi stirra i garderoben, når vi heller desperat prøvde å gjøre det motsatte.

– Å bo der det året det var kirkevalg og skulle prøve å stå opp for skeive sin rett til å gifte seg i kirka, var ikke lett, og det ble flere ubehagelige argumenter. Dette skjedde også på Jodel.

– Jeg hører ofte om folk som ikke godtar de som er annerledes eller skeiv, og det blir ofte brukt skjellsord om de.

– Jeg vet det er mange skeive, både unge og gamle, som ikke tør å komme ut på grunn av at de er samer eller kven eller kommer fra konservative familier, og de har fått trusler som barn at hvis de kommer ut som skeiv, så blir de kastet ut av familien og alt. Noe jeg syns er forferdelig trist og har lyst til å gjøre noe med. Jeg har lyst til å gjøre det lettere for unge skeive om å komme ut og føle seg trygge.

– Aldri hatt noen ubehagelige opplevelser.

– Har opplevd og bevitnet intoleranse overfor skeive.

– Ja og nei. Jeg føler mange enkeltindivider er åpne og tolerante ovenfor skeive, akkurat som at det er folk som ikke er det. Det føles likevel mye mer sosialt akseptert å være åpent homofobisk/transfobisk her enn når jeg f.eks. bodde i byen. På skole, i kommunen og i offentlig debatt opplever jeg at kulturen ikke er like åpen og tolerant som enkeltindivider kan være.

– Føler det er store mangler for at skeive skal føle seg velkommen og sett i det samfunnet som er her i Nord-Troms, er ingen som sir noe på om jeg går kledd i skjørt eller noe sånt direkte til meg, men vet deres holdninger igjennom andre ting som blir gjort og sagt. Er jo ingen som møter opp på ting som er for å støtte skeive miljøet.

– Utrolig konservative mennesker.

– Personlig har jeg aldri møtt på mobbing/ hets pga. legning. Intoleranse derimot...

– Har ikke opplevd noe negativitet eller negative holdninger i forbindelse med at jeg kom ut som homofil. Det kan godt at det har vært en del snakk om dette, men ikke noe jeg har hørt eller opplevd eksplisitt.

– Nja, skulle ønske det var flere alternativer ovenfor, på noen områder er det åpent, men ikke overalt.

– Ja har ikke direkte opplevd noe hets pga. det, men jeg føler meg ikke helt komfortabel med det alltid. Ofte blir fortsatt homo brukt som skjellsord og det virker ikke som at det er like populært å si det eller snakke om det. Samtidig har det vært greit for meg å komme ut og folk har vært vennlig rundt det.

– Er vanskelig å få et tydelig bilde på hvordan det er nå, men før jeg flyttet var det veldig utrygt selv om jeg bare var "mistenkt" skeiv. Kom ikke ut offentlig før jeg allerede hadde flyttet, men mye av mobbingen handlet om avvikende kjønnsuttrykk, og beskyldninger om å være skeiv. Var også flere voksne som tydelig kommuniserte at min manglende kjønnskonformitet både var uønsket og gjorde meg til et "dårlig menneske", ble bl.a. kalt "djevelens barn" av en lærer for å ikke oppføre meg jentete nok og å ikke ville delta på skolegudstjenester.

– Det er fremdeles mange som ikke tolererer homofili.

Om du har opplevd noe av det negative som er nevnt ovenfor, skriv om din opplevelse

– Noen ganger vanskelig å komme i kontakt med mennesker som alltid har bodd her og vet av hvem jeg er fra ungdommen av.

– Lite mangfold av legninger, ingen åpne skeive i min krets

– Mye i løpet av oppveksten, kom fra klassekamerater, fremmede.

– Bussjåfører ga uttrykk for å være redde etter at en slektning som er transkvinne hadde vært på besøk og tok buss hjem. Jeg overhørte dem si til hverandre at de hadde sett en jente på bussen som hadde mannsstemme, og at de ble helt skremt av at sånt skjer her.

– Har bodd her i noen år og enda ikke hørt om noen skeive par.

– Har fått beskjed på sosiale medier om at hotellansatte burde få ekstra betalt for å vaske etter at jeg har overnattet (i forbindelse med ytringer rundt at Thon-kjeden forsøkte å forby flagging), og andre antydninger om at skeive er ekle og ikke har noen plass i offentligheten.

– Små kommentarer, regler vi lærte allerede som små barn («går ikke, kan ikke…»), selv fra de som en egentlig ikke var veldig redd for at skulle være rett ut fiendtlig, var det en frykt for at de aldri ville se på en som en vanlig venn lenger.

– Jeg har selv bodd og vokst opp hos familiemedlemmer som har spydd ut fæle ting hver gang en kjent homofil person kommer på tv-en, og det stikker i hjertet mitt hver gang. Jeg har kommet sånn halvveis ut til de fleste i familien, men ikke til de som ikke er villige til å forstå. Det er bare altfor mye bortkastet energi som jeg ikke gidder å bruke. hos familiemedlemmet jeg har bodd hos har sett pride flagget mitt og sagt at hen hater disse flaggene og har lyst til å slenge dem inn i peisen, men jeg var snar med å gjemme dem.

– Som bifil cis-kvinne har jeg opplevd å bli objektivisert av menn og hetset av kvinner.

– Som tenåring opplevde jeg gjerne utfrysing av venner, og at de syntes jeg var ekkel for å være skeiv. Andre i klassen kunne f.eks. bruke meg og min skeivhet for å plage hverandre. Lærerne hoppet over homokapitlene i seksualundervisning, det syntes jeg var vanskelig. Klassekamerater kalte hverandre skjellsord, f.eks. homse/lesbe.

– Voksne i livet mitt pratet ofte om at jeg levde i synd, at jeg ble å havne i helvete, jeg har også opplevd at de trekker fram bibelen for å "bevise" hvorfor jeg er feil.

– Jeg har opplevd å bli seksualisert og trakassert på grunn av at jeg er skeiv.

– Som voksen, og i et forhold med noen av motsatt kjønn, opplever jeg at min skeivhet plutselig blir usynliggjort. Det var bare en fase («takk og lov»). Alle opplevelsene og erfaringene jeg har gjort, både positivt og negativt, betyr liksom ikke noe lengre. Det er veldig ensomt.

– Jeg får mye dårlige blikk når jeg går kledd i klær som ikke er sett på som mannlig, siden jeg er mann, så synes vel noen at det er rart/ekkelt, prøver å ikke la det påvirke, men ser jo bare meg selv gjøre sånt her, så er vanskelig å gå ut av huset med klær jeg føler meg fin i.

– Er veldig vanskelig å beskrive, og iallfall å oppsummere. Det var så variert, alt fra å bli mistenkeliggjort i garderober, utestengt, spredt rykter om, til vold og seksuelle overgrep, og mye, mye mer.

Om du har opplevd noe av det positive som er nevnt ovenfor, skriv om din opplevelse

– Selv om det er en del negativitet, er det likevel mye positivitet. Har på en måte valgt å omgås de som gir positive opplevelser, og nærmeste familie er åpen og positiv

– Går og handler på butikken med kona, der det er tydelig at vi ikke bare er venner, har ikke opplevd blikk, stirring eller kommentarer av den grunn. Kona mi jobber lokalt og er også tilflyttet, hun har blitt godt tatt imot på sin arbeidsplass.

– Opplever mye støtte, men denne er "usynlig" og gis privat.

– Jeg husker at jeg hadde en lærer som kom med en kommentar om at det er flere bifile og lesbiske på Skjervøy. Og det kan hende jeg husker feil, men jeg syns kanskje vi fikk øyekontakt og at hun så litt ekstra på meg. Bare det å vite at det var et eneste voksenmenneske som ikke hadde hatet meg for den jeg var, skapte en stor trygghet i meg. Jeg hadde også en venn på skolen som var åpen om at hen var skeiv. Etter hvert turte ei annen venninne å komme ut av skapet til meg. De aksepterte meg selv om jeg ikke gjorde det selv.

– Jeg har kommet ut til venner og slektninger som syns det er helt ok og at de støtter meg uansett.

– Jeg har vært forelsket og jeg har en familie som viser toleranse.

– Enkeltindivider som åpent støtter skeive, og har veldig positive holdninger, også overfor meg. Arbeidsplass som markerer pride, der de faktisk legger en innsats i det, og ikke bare klistrer et regnbueflagg en eller en anna plass for å bare virke inkluderende.

– Ikke tolk svarene mine som om at plassen er så åpen og velkommen mot meg og andre skeive, men har møtt på folk, venner og familie (men det er få) som har vært gode.

– Min familie, mine venner og min omgangskrets har utelukkende vært positiv orientert mot min identitet som homofil.

– Folk har sagt at jeg er tøff som har kommet ut og at de støtter meg og syns det er bra at man får være den man er.

– Har noe familie som fremdeles bor i Nord-Troms som kan være aksepterende i direkte møter, men ser ikke noe synlig støtte utad. Ellers er inntrykket at det er en viss grad av toleranse på overflaten, men at det fort faller bort i faktisk møte med folk og motstand.

Hvordan kan Nord-Troms bli mer inkluderende og tolerant for skeive?

– Inkludere det perspektivet uten at det skal være knyttet til Pride måned, men noe som blir inkludert som vanlig.

– Kommunene burde være mer åpen for pridefeiring og synliggjøre at det er helt greit å være skeiv. Vet at flere hær snakker om at det er flere skeive i Lyngen, men de fleste har flyttet fra kommunen og man kan jo undres hvorfor…

– Mer synlighet, kirken må ha mindre å si (ev. bli mer åpen), skeive politikere som unge kan se opp til.

– Lyngen hadde i fjor første pride arrangement som jeg syns er veldig positivt, men kan være litt mer synlig. I stedet for tog og arrangement i kommunesenteret var det i motsatt ende av kommunen fra hvor jeg befinner meg. Om det stod på kommunen som ikke ville ha tog eller om det er arrangørene som gjorde et valg vet jeg ikke, men hadde ikke gjort noe om det ble mer aksept på kommunalt nivå. Ordfører i lyngen er tidligere KrF-mann, så har ikke helt tiltro til at det er så mye engasjement der.

– Kommunene må ta sitt forvaltningsansvar for å sikre at alle minoriteter kan delta i det offentlige livet uten å hetses, trakasseres eller diskrimineres mot. Det er tungt for enkeltpersoner å øke takhøyden, og det kan oppleves polariserende dersom ikke også lokale krefter skal fremme inkludering og mangfold. Kanskje kan det være bra med lokale oppslag om hvordan heterofile og cispersoner kan reagere når noen uttrykker homofobi og transfobi?

– Religion må få mindre tak i befolkningen, og folk må være villig til å lære seg nye ting om blant annet kjønnsidentitet.

– Jeg tror det ligger noen gamle tanker, også blant de som ikke er veldig religiøse eller tradisjonelle, om at det er ekkelt og uvanlig. En holdningsendring må til helt fra barnehagealder, det kan ikke være sånn at alt som skiller seg ut skaper problemer. Jeg har troa på at nye generasjoner vil endre dette. Prosjekter som dette er genialt.

– Snakke om hvor uakseptabelt det er å se ned på andre, og tro at man er bedre.

– folk må lære seg å bli mer aksepterende for hvordan verden er nå. De kan ikke sitte inne med "gode gamle tradisjoner" fordi det er sånn det er og sånn skal det alltid være. Verden har gått videre, hvorfor kan ikke bygdene i Nord-Troms også gjøre det?

– Åpenhet og informasjon. Folk må tørre å vise hvem de er, ikke være redd for å stå fram.

– Mer åpenhet og toleranse.

– Jeg skulle ønske det var mer reelle forsøk på å lære om, og å vise åpenhet for skeive, uten at det skal bli en polariserende debatt der avisene tjener penger på klikk og politikerne får sanket sine stemmer. Lære mer om skeivhet på skolen. At informasjon for skeive (f.eks. om trygg sex og prevensjon, kontaktinformasjon til støttesentre, om kjønnsbekreftende behandling) skal være mer tilgengelige i helsesektoren.

– Om folk faktisk møter opp til ting som støtter og feirer skeive miljøer, la det flagges uten drama.

– Snakke om det, tydelige forbilder, flagge for pride

– Synlighet og åpenhet er viktige prinsipper og følge for en større aksept for det som kan sies å gå på tvers av samfunnsnormene, særlig i konservative miljøer.

– Vise åpenhet, ha arrangementer og pride og vise at folket er åpent for å ta oss imot.

Skriv gjerne noen ord om din generelle opplevelse av å være skeiv nordtromsing

– Jeg har følt meg ensom etter jeg flyttet tilbake fra å ha bodd i en by. Der var det enklere å finne samhold og andre skeive. Det føltes som et tryggere miljø å være skeiv i.

– Jeg er ikke så opptatt av å være akseptert, men kanskje det er vanskelig for de yngre at det kan være lite miljø og få «forbilder».

– Jeg har det greit, har aldri følt noe direkte hat eller fobi, men det er ganske ensomt. Har andre utfordringer i hverdagen som mine streite kolleger og "venner" ikke egentlig trenger å tenke over, og er ikke andre enn partneren min å snakke med…

– Har vært tøft til tider, men har funnet de jeg liker å omgås med som gjør det lettere.

– Jeg lever mitt liv stort sett som jeg gjorde da jeg bodde i Tromsø og andre plasser, om man ikke blir inkludert i enkelte aspekter av det sosiale livet i bygda er det fordi man er tilflytter og ikke har vokst opp i bygda.

– Jeg er så usynlig jeg kan uten å miste meg selv fullstendig. Jeg tenker mye på at flere av de jeg har blitt kjent med har hatt negative holdninger til skeive som jeg ikke har oppdaget før jeg har tatt det opp som tema selv, og det bidrar til at jeg aldri vet hvor jeg har folk og trygghet og tilhørighet føles dermed betinget.

– Jeg er så fersk her, men opplever at det er mer skjult her enn andre steder.

– Det er vanskelig fordi jeg har ikke bodd i Nord-Norge på flere år. Jeg har bodd i Oslo. Hver gang jeg åpner munnen blir det umiddelbart tydelig at jeg ikke er fra Østlandet, men fra nord. Det er noe jeg stolt over, Nord-Troms er det fineste stedet på jord, men det er da enda mer synd at jeg ikke følte meg velkommen på mitt eget hjemsted. Jeg føler ikke jeg har noe å dra tilbake til. Jeg ønsker virkelig at bygda skal bestå, men jeg kan ikke bidra til det selv. Jeg føler vel kanskje ikke helt at jeg har et hjem på samme måte som mange andre. Det høres dramatisk ut, og folk som kjenner meg hadde nok sagt at jeg overdriver, men alt dette er sant for meg. En gang for noen år siden i Oslo så møtte jeg på noen fra Skjervøy helt tilfeldig på en butikk, og i vår lille samtale ble det tydelig for meg at vi begge muligens hadde dratt derfra av samme grunn. Det fylte meg med en voldsom glede å se at det var flere, som dessverre måtte lenger sør for å få et bedre liv. Jeg har tenkt på dette møtet mange ganger de siste årene

– Det er fint at man har gode venner som støtter legningen min, men det er veldig vondt å kjenne på at noen begynner å behandle deg annerledes når de får høre hvilke kjønn man tiltrekkes av. I tillegg synes jeg det er helt horribelt at folk i dette moderne samfunnet kan være så jævlig stygg mot andre.

– Det går greit nå som jeg har flyttet til Tromsø og slipper å gå på glass hver gang det er snakk om det skeive samfunnet og kan være meg selv 100%, her slipper jeg å møte fordommer, hatefulle ytringer og slippe å være forsiktig med hva jeg skal si og ikke si. Man føler seg jo fanget.

– Min erfaring er at samfunnet fortsatt preges av skam etter fornorskningen, og å være annerledes er å være et mål for hets, enten du er skeiv eller omså bare pynter deg en onsdag du føler deg bra.

– Det har vært en veldig ensom opplevelse. Alt jeg kan om skeiv kultur/historie har jeg lært utenfor Nord-Troms, mye av mine egne erfaringer i kjærlighetslivet, samt om min egen (og andres) kjønnsidentiteter har jeg gjort utenfor Nord-Troms. Å være åpent skeiv her har føltes ganske utrygt. Nord-Troms er (i min erfaring) heldigvis ikke særlig aggressiv og voldelige mot skeive, men jeg har likevel følt meg svært utestengt og isolert som skeiv.

– Det har vært vanskelig, siden jeg ikke har klart å innrømme det til meg selv eller nære, før jeg var i 20-årene.. Er ikke mye rom her i Nord-Troms for å være seg selv uten motgang.

– Vanskelig!

– Vanskelig å komme ut. Klarte ikke komme ut samtidig som jeg bodde der. Jeg flyttet vekk og skjønte at jeg er lesbisk så jeg må komme meg ut av skapet. Det var litt kultur for at det ikke var så greit og visste ikke om noen andre som var det. Og jeg visste ikke var folk ble å si da. Og mine nærmeste har vært så fin med det og bare støttet meg og tatt det helt normalt liksom. Ikke som at det er noe spesielt.

– Selv om det er over 10 år, nærmere 15, siden jeg flyttet, er det fremdeles mest vondt. Jeg besøker mine foreldre som enda bor der innimellom, men jeg har ingen gode barndomsminner, ingen gamle klassekamerater, ingen tilknytning til stedet jeg vokste opp, ingenting å reise tilbake til.

Nord-Troms Museum, 2025

Tekst og foto: Nord-Troms Museum, mangfoldskoordinator Andreas Collins. Eksterne fotografer er spesifisert ved gjeldende fotografier.

Utviklet i tråd med museumsetiske og presseetiske prinsipper og normer.