I 2023 laget Distriktsseksjonen i Museet Midt en vandreutstilling om ulike fiskemetoder og fiskeredskper i Namdalen. Utstillingen består av tre hovedtekster, og suppleres av gjenstander fra lokale bygdemuseum.
Denne artikkelen presenterer tekstene fra utstillingen, samt bilder og gjenstander som hører til.
Fisk har vært en viktig del av næringsgrunnlaget i Namdalen så lenge det har bodd folk her, og fortsatt er fiske en del av vår kultur og identitet. Men hvordan har menneskene til ulike tider klart å fange fisken, og dermed – for manges vedkommende – sikre sitt livsgrunnlag?
Namdalskysten er åpen og farlig, men også full av lune viker og langstrakte fjorder. Næringsrikt vann og sterke strømmer gir gode vilkår for fisk. Dette har gitt grunnlag for bosetning gjennom generasjoner og etterhvert for etableringen av fiske som industri.
Sør-Gjæslingan var det største fiskeværet på Namdalskysten, og mange i Namdalen dro dit på skreifiske om vinteren. Fisket i Sør-Gjæslingan hadde stor økonomisk betydning, og kunne samle opptil 4.000 fiskere i løpet av en sesong. Når fisket etter skrei var over begynte heimfisket etter småtorsk, lange og kveite. I juni overtok seifisket, mens på sensommer og høsten dominerte sildefisket.
Fisket etter sild har i lange perioder vært det viktigste norske fisket. En gradvis modernisering av utstyr og båter førte derimot til en overbeskatning av silda, og fisket ble derfor kraftig regulert på 1970-tallet. Det ledet frem mot en ny politisk holdning, hvor målet var bærekraftig forvaltning av fiskeressursene.
I dag har fisket gått fra å være en dominerende livsform langs norskekysten til å bli et spesialisert yrke for en avgrenset gruppe. Samtidig har oppdrettslaks blitt en viktig eksportvare, og Trøndelag er i dag en av Norges største produksjonsområder av laks.
Det største vassdraget i Trøndelag er Namsen. Elva har sin kilde i Børgefjell, og møter mange sideelver før den munner ut i Namsenfjorden. Namsen er en av Norges største lakseelver, og er en av mange elver som knytter kyst og innland sammen i Namdalen.
Fisket etter ørret og laks i elvene var viktige næringskilder for de som bodde i innlandet. Hovedsesongen for fiske i elvene begynner om våren når fisken går opp i elvene, og avsluttes om høsten når fisken er klar for å gyte.
Laksefisket hadde stor økonomisk betydning, og fisket ble derfor tidlig regulert. Allerede i 1687 ble fiske forbeholdt grunneiere langs elven. Senere kom begrensinger i bruk av redskaper og innføring av kortere fiskesesong.
Fra første halvdel av 1800-tallet kom engelske laksefiskere til Namsen. De introduserte sportsfiske og ga fisket i Namdalen et nytt innhold. Slik utviklet elvefisket seg gradvis fra å være et nødvendig næringsgrunnlag til dagens fokus på sportsfiske og fisketurisme.
Innlandet i Namdalen består av skog, myr og fjellvidder som strekker seg over store områder. I dette vidstrakte landskapet finnes tusener av fiskerike store og små innsjøer, bundet sammen av utallige bekker og elver.
Hovedsesongen for fiske i vann i innlandet er noe kort sammenlignet med havet. Om våren kan isen ligge lenge på vannene, og sesongen starter først i juni og varer utover høsten. Om vinteren er det isfiske i de periodene isen er trygg.
Fiske etter særlig ørret og røye i ferskvann var tidligere en viktig næringskilde. Innlandsfisket hadde økonomisk betydning, og fisket ble derfor tidlig regulert med eiendomsrett til fiskevann og fiskeplasser. Man kjenner til rettstvister om fiske fra indre Namdalen fra begynnelsen av 1600-tallet.
Dagens fiske er knyttet til rekreasjon og turisme. I tillegg har man i nyere tid fått en industrialisering av innlandsfiske, i form av opprett av særlig røye. I Lierne drives det landbasert oppdrett av fjellrøye. Den brukes blant annet i den lokale, tradisjonsrike retten «grævfisk».
