Fredede hus på Strømsø

Norges Banks bygning på Strømsø torg. Oppført fra 1840-1842 i senempirestil.

På starten av 1800-tallet var det ikke enkelt å få lån i Norge. Man hadde ingen norsk bank å gå til, og derfor var det i hovedsak tre muligheter. Man kunne gå til en såkalt ågerkarle og låne penger privat. Dette var lyssky virksomhet, og man måtte gjerne betale svært høy rente. Man kunne låne penger på kreditt fra kjøpmenn. Dette var vanlig for bønder og fiskere, men beløpene var moderate, og man betalte med råvarer, fisk eller det gården produserte. Eller man kunne ta opp lån i en bank i et annet land. Men de færreste hadde mulighet til å dra til København, Hamburg eller London for å ta opp lån. Det var kun for den rike overklassen med store formuer og internasjonalt nettverk.

Samtidig var behovet for å låne penger stort. På 1800-tallet var utviklingen i teknologi, industri og handelsmuligheter enorm. Utviklingen var så stor at vi i ettertiden betegner det som en revolusjon, nemlig den industrielle revolusjon. Men den som ville tjene måtte investere, og da måtte man enten ha penger eller låne dem.

I Drammensområdet var det mange muligheter; man hadde blant annet rikelig med tilgang til vannkraft som kunne sette hjulene i fabrikker i gang. Men fordi det var så vanskelig å få låne penger for å gjøre nødvendige investeringer, ble disse mulighetene vanskelig å utnytte.

I Drammen åpnet Norges Bank i 1838. På denne tiden var Norges Bank en helt annen type institusjon enn i dag. Det var en privat bank, eid av de som betalte inn penger til den. Den hadde ansvaret for en egen ny norsk valuta, spesidaler. Den hadde sakte, men sikkert bygd opp sin virksomhet fra 1816, og hadde begynt å låne ut penger i 1818.

Ledelsen for banken hadde lite erfaring med bankdrift, og var redd for å kaste bort penger på lån som ikke betales tilbake. Banken var derfor veldig konservativ med hvem de gav lån, og lånet kunne ikke ha lenger tilbakebetalingstid enn seks måneder. Store lån til industriutbygging ble derfor fortsatt tatt opp i banker i utlandet, og ofte var det også utenlandske investorer som sto for utbyggingen.

I dag er Norges Bank statseid, og kan beskrives som bankenes bank. Styringsrenten til Norges Bank er den renten bankene får når de putter penger inn i kontoen sin i Norges Bank. Første gang Norges Bank tok rollen som bankens bank var i 1899, da de lånte ut penger til banker som var i trøbbel.

Strømsø kirke er en korskirke av tre fra 1667.

Kirken er et gudshus, men i gamle dager var den mye mer enn det. Frem til 1814 var Norge en del av Danmark, og etter at kongen av Danmark brøt med den katolske kirke i 1536-37, ble kirken en del av staten. Derfor ble også kirken og presten en stor del av statsapparatet. Staten fikk et nytt stort moralsk ansvar, og dette omfattet mange sider av livet.

Hans Hammond, som var Prest i Strømsø kirke fra 1764-1774, og sogneprest for Strømsø og Bragernes kirker fra 1775-1782, må ha følt på dette ansvaret.

I 1779 gav han ut boken «Advarsel mod Drukkenskap».

Boken signerte han med stillingen sin: «Hans Hammond, sogneprest til Bragernes og Strømsø.» Videre fortalte han bakgrunnen for å gi ut boken: den 25. oktober året før hadde prestene blitt pålagt av kongen å minne menigheten om forordningen om brennevinsproduksjon fra 1757. Kongen sendte altså ut skriv til de som holdt prekener i kirkene landet rundt, og fortalte de hva de måtte huske å si til menigheten. Derfor ble gudstjenesten på søndag en viktig informasjons- og nyhetskanal.

Gjennom presten sendte kongen ut informasjon til sine undersåtter, og gjennom kirken førte kongen kontroll med befolkningen. Dette skulle sikre at innbyggerne i Danmark-Norge levde etter de regler og pålegg som statsreligionen gav.

Bygget som rådhus for Strømsø i 1808, i en blanding av louis-seize- og empirestil.

Bygget man nå kaller Drammens handelsgymnasium ble egentlig bygget som rådhus for Strømsø, og sto ferdig i 1808. Men allerede tre år senere, i 1811, slo de to byene Strømsø og Bragernes seg sammen til byen Drammen, og Bragernes Rådhus ble til Drammen Rådhus. Strømsø Rådhus fikk ny funksjon som Drammens lærde Skole, som ble opprettet 1816 - to år etter at Norge fikk egen grunnlov og storting i 1814. På denne tiden var man i full gang med å bygge opp et nytt statsapparat, og derfor måtte man ansette mange folk i nye stillinger i staten. Statsansatte ble på den tiden kalt embedsmenn. For å bli embedsmann måtte man ha avlagt avsluttende eksamen på et universitet. Og for å komme inn på universitetet måtte man den gangen bestå en stor eksamen i latinsk språk. Hvorfor latin, og ikke matematikk, norsk eller økonomi? Fordi man ville ha de beste hodene, og man mente at latin var så vanskelig at bare de mest flittige og skarpe hodene kunne lære seg dette språket. Og slik var det helt til 1882.

Norges første universitet var Universitetet i Oslo, som ble grunnlagt i 1811. Tidligere måtte man dra til utlandet for å gå på universitetet. Men før 1814 var det heller ikke et like stort behov for norske embedsmenn, for man var en del av Danmark-Norge og danske embedsmenn tok stillinger i Norge når det trengtes. Men etter at Norge ble selvstendig i 1814 eksploderte behovet for embedsmenn, og med det eksploderte også behovet for nordmenn som kunne latin. Så på Drammens lærde Skole gikk det flittige elever og lærte latin, som ingen hadde snakket på mange hundre år, i håp om å få studere på universitetet for etter endt eksamen få en jobb i staten.

Bygd midt på 1700-tallet, men ombygd i 1803 til louis-seize-stil.

Strømsø børneasyl ble opprettet i 1840, og var et sted for barn som ikke hadde noen som kunne passe på seg i løpet av dagene. Pengene som finansierte opprettelsen, kom fra Kong Karl Johan av Sverige og Norge. Han gav 1000 spesidaler til formålet, og det var nok til å åpne barneasyl fire steder i Drammen. I tillegg kom donasjoner fra rike drammensere. Foreldrene måtte betale inn en liten sum for at barna skulle få gå på barneasylet, mens fattige barn kunne få være der gratis.

Utover 1800-tallet vokste industrien i Norge, og mange søkte jobb på fabrikk eller store verksteder med mange ansatte. Som et resultat vokste byer og tettsteder. Drammen var ikke et unntak. De nye arbeidsplassene i byen var annerledes enn det mange kom fra i landbruket. I landbruket var arbeidet organisert rundt en familie som eide gården, og barna kunne være rundt eller med de voksne når de var på jobb. På fabrikkene var ikke dette like lett. Mange unger lekte derfor i gatene på dagen, og mange voksne var redd for at dette ikke var bra for barna. Barneasylet ble startet som et tiltak for å få barn bort fra bygatene. Presten var leder for styret og bemidlede folk i byen gav pengegaver for opprettelse og drift. Barneasylet var forløperen til vår tids barnehager. Den største forskjellen var at barna tilbrakte mye mer tid i barneasylet, for de voksnes arbeidsdag var lenger. De små jentene skulle lære å veve, strikke og sy. Og de små guttene skulle lære å snekre eller reparere sko. Men dette varte bare noen få år. Særlig fra 1850-tallet, ti år etter åpningen av asylet, kom bøker med nye ideer fra Tyskland. Man ble mer opptatt av hvor sunt det var for barn å leke og hva som ellers var bra for deres utvikling.

Bygd på førsten av 1700-tallet, men ombygd i 1809-1810 til empirestil.

De tre neste gårdene er alle kjøpmannsgårder fra 1700-tallet, bygget av familier som tjente seg rike på å selge trevirke til utlandet. Vi skal lære litt om denne handelen ved å følge tømmerets vei fra skogene oppover i Drammensvassdraget, nedover elva til Drammen og så ut i Europa og i verden.

Oppover Drammensvassdraget var det store skoger, fulle av tømmer. Salg av tømmer var strengt regulert. Bøndene fikk beskjed fra staten om hvem de kunne selge tømmeret til. Mange måtte selge til gruveselskapet i Kongsberg, eller blåfargeverket på Modum. Måten man drev gruvedrift på den gangen, med å varme opp fjellveggen for å få det til å slå sprekker, gjorde at man måtte ha store mengder tømmer for å komme seg innover i fjellet. Andre fikk beskjed om å selge til Nøstetangen glassverk, for de trengte også varme for smelte massen man blåste glass av. Men tilgangen deres på tømmer ble for liten, og det var en av grunnene til at man valgte å flytte hele driften av glassverket til Hurdalen, der det var lettere å få nok tømmer. Andre igjen ble pålagt å selge til jernverk som produserte jernovner. Hadde man et skikkelig stort tre, som var over 160 centimeter rundt stammen (en omkrets på over 18 palmer i datidens måleenhet), kunne man ikke felle det uten en spesiell ordre fra kongen, for det ble automatisk reservert til kongens skip. Og så sist, men ikke minst, fikk mange beskjed om at de måtte selge til sagbrukseiere som eksporterte tømmer til utlandet.

Bøndene var ikke fornøyde med slike reguleringer. De kunne ikke selge tømmer til høystbydende, men måtte altså godta den prisen de fikk av den de var pålagt å selge til. Og de som kanskje var aller minst fornøyd var de som måtte selge til sagbrukseierne. Så misfornøyd var de at de kritiserte høylytt.

I 1784 gav en av de som tapte på handelen, Johan Bruun, ut en bok som klagde på forholdene.

Teksten ble trykket opp i København, og var adressert til kongen. Han ville at både kongen og folket skulle bli klar over hvor urettferdig lovverket var. I boken kan man lese at bønder fikk 55 % mindre betalt av kjøpere som kappet tømmeret i norske sager, enn av kjøpere som eksporterte hele bjelken direkte til Nederland. Men kjøperne som eksporterte hele bjelken, fikk ikke bøndene lov å selge til.

Hva forklarte denne prisforskjellen? De norske sagene drevet av vannkraft sto langt bak de Nederlandske sagene drevet av vind. De vinddrevne sagene hadde flere og tynne blad som kunne kappe tømmer med stor presisjon og lite svinn. De norske vannsagene hadde derimot store og grove blader, og det ble mye svinn, sagflis og spon. Og det var ikke så enkelt at man bare kunne bytte bladene i saga. Det måtte teknologiutvikling og investering til for å kunne komme på nivå med nederlenderne i kvalitet. Dette gapet ble først mindre utover på 1800-tallet.

Men hvem var det som lovlig kunne selge bjelker til bjelkehandlerne? Det var helt ulovlig med bjelkesalg til utlandet i skog i Numedal, Hallingdal, Ringerike, Hadeland og Land. Her var mye av skogen eid av bønder. De ble tvunget til å selge tømmeret sitt til sagbrukseiere som produserte trevirke til eksport. De som de som eide skoger i Modum sogn, Eiker og i skogene rundt Drammensfjorden opp til Rødtangen på Hurumlandet kunne derimot eksportere tømmeret som bjelker. Og hvem var det som eide skog der på 1700-tallet? Jo, her var skogene i mye større grad eid av sagbrukseierne. Dette førte til at sagbrukseierne solgte bjelker til bjelkeeksportørene med stor gevinst, mens de tvang bønder til å selge tømmer som skulle kappes til bord og planker før eksport til seg selv for skampris.

De eldste delene av gården er fra 1690-årene, mens gården slik den ser ut nå ble utbygd mellom 1730-1767.

Når trevirket kom til Drammen, var det viktig å få det lastet på skip så fort så mulig. Man ønsket å få alt ut før vinteren for da ble Drammenselva dekket av is. Da kunne man ikke gjøre noe annet enn å vente til våren kom og isen forsvant. Dette betydde også at livet som sjømann på denne tiden var et sesongarbeid.

I løpet av et år var det mange skip innom byen. I 1781 ble det registrert at 458 skip seilte ut av Drammen havn, hvorav 223 skulle seile til andre havner innenriks og 235 skulle seile til utlandet. I 1801 ble det registrert at 751 skip seilte ut av Drammen havn, hvorav 281 skulle seile til andre havner innenriks og 470 skulle seile til utlandet. Man kan se for seg et yrende liv på elva og på havnene.

Skipene gikk særlig til to verdensmetropoler, London og Amsterdam. Nederland importerte tømmerbjelker som de bearbeidet videre selv. England kjøpte ferdig sagde bord og planker. Britene syntes norsk tømmer særlig egnet seg til vindusrammer, gulvplanker og innredning i skip. Fra London og Amsterdam seilte skip videre til og fra alle verdenshjørner.

Gevinsten for handelsmennene i Drammen var stor, og Norge hadde ikke noe bankvesen på 1700-tallet. Siden de ikke hadde en bank, måtte de finne andre måter å lagre pengene på. En av de vanligste måtene var å lagre i eiendom. Derfor kjøpte de landområder og skoger, bygde hus, og fylte husene med verdifulle møbler, malerier og gjenstander. Mye penger gikk også til forbruk som var ment å signalisere rikdom og smak; kostbare klær, god mat, flotte viner og store fester. Når vi vandrer nedover Tollbugata er det lett å fortsatt la seg imponere over de flotte fasadene til handelsmennene i Drammen på 1700-tallet.

Toll har en svært lang historie. I Romerriket var det regler om hvor mye toll man måtte betale for å benytte veier. Tollen ble beregnet ut fra verdien av varenes verdi. Etter hvert gikk tollen over til å bli en skatt man måtte betale på varer som skulle importeres eller eksporteres til eller fra et land. Det var nok sjeldent en særlig populær skatt, og mange ønsket å lure seg unna deler av skatten. Derfor hørte det til en tollers oppgaver i Drammen å veie, telle og måle varene som var ombord i skip, for så å undersøke om de stemte overens med det som var oppgitt i papirene. En annen oppgave var å forsegle eller plombere forsendelser, slik at tollbetjentene i andre land å se at varene hadde nådd frem til grensen uten at noen hadde tuklet med disse. I Norsk Tollmuseum er det bevart flere redskap fra Drammen tollkammer, som ble benyttet av tollbetjentene til dette: