Restar av hus som vart tekne av flaumen
Restar av hus som vart tekne av flaumen Anne Gravdal Attribution-NonCommercial-NoDerivs (CC BY-NC-ND)

Flommen 2014

En buss, en garasje og fem hus ble tatt av vannmassene i Odda 28 oktober 2014. Det som tidligere på dagen hadde vært et fascinerende skue for mange oddinger, ble i løpet av få timer til et mareritt. Janne (15) og Julie (16) ble begge hardt rammet denne natten.

Tidlig om ettermiddagen denne oktoberdagen var elva bare et historisk vakkert syn. Den var så enorm at ingen hadde sett maken. Men bare noen få timer senere, startet marerittet. Ingen var fascinert lenger, elva var bare skremmende.

Opo fikk ikke lenger plass i elveleiet sitt. Enkelte steder brøytet elva seg vei opp langs fjellveggene. Det buldret av store kampesteiner som ble dratt nedover. Der det ikke var fjell, men grunn av jord og leire, gjorde vannmassene store skader.

Julie

Jeg husker dagen som helt grusom. Mamma og jeg gikk ned til Rimi på Hjøllo flere ganger og så hvordan elva økte for hver time. Vi fortsatte å gå ned helt til det var blitt mørkt. Vi så elva flomme over veien mellom Rimi og broa. Det var skremmende, likevel tror jeg vi sto der i flere timer

forteller Julie Svensson.

Samtidig som Julie og moren så hvordan elva gikk ut over alle bredder, fikk Janne Granheim beskjeden om å evakuere barndomshjemmet sitt på motsatt side av elva. Vannmassene hadde kommet faretruende nær huset som var ett av de som lå nærmest Opo

Janne

Pappa kom hjem og sa at vi hadde 30 minutter på oss. I løpet av den tiden måtte vi pakke det vi trengte, så måtte vi være ute av huset,

sier Janne Granheim.

Hun ante ikke at de aldri mer skulle få komme hjem igjen. At barndomshjemmet skulle bli knust til pinneved, og at alt de eide skulle bli borte for alltid.

Jeg vet ikke hva det var, men noe fikk meg til å pakke ned noen minner. Håndavtrykkene våre fra barnehagen, barnebilder av mamma og pappa. Men selv om det alltid er jeg som er mest bekymra over allting, trodde jeg aldri at vi skulle miste huset,

forteller hun.

Stoppet ikke

Lenge så det ikke ut til å ta noen ende. Elva fortsatte bare å vokse, og 75 personer ble evakuert fra 39 boliger denne natta. Ikke bare ble hus tatt, men det ble gjort enorme skader på veier og broer. Ingen personer kom til skade, men redselen mange følte, kommer til å sitte i lenge.

Ved midnatt var alle beboerne langs Opo i Opoveien evakuert. På den andre siden av elva sto Julie Svensson og så det første huset forsvinne med vannmassene. Da først forsto hun alvoret, men ennå tenkte hun ikke på at familiens hjem også var truet. Det lå jo så langt unna elva. Men deres hus var bygget på jord- og leirgrunn, og elva hadde begynt å spise seg inn under boligfeltet.

Store vannmasser

Da vi kom hjem klokka 01.00 var både strøm og vann borte. Vi gikk og la oss, men klokka 04.00 ble vi vekket av Sivilforsvaret som sammen med politi og naboer banket på døren og lyste inn vinduene med lommelykt. Vi måtte ut av hjemmet vårt. Med en gang,

forteller Julie.

Situasjonen var dramatisk. Aldri før hadde Odda opplevd slike vannmasser. Sandvinvannet hadde den høyeste vannstanden som noensinne er målt. Alt dette vannet, ble tvunget ned i Opo. Snart brøt også broen på Hjøllo sammen og mange bedrifter ble isolert og oversvømt.

Jeg ble skikkelig redd. Det var helt forferdelig. Vi kastet på oss klær og tok ikke med oss noe mer enn lommebøker og mobiltelefoner.

Familien Svensson bodde på Trolltunga hotell i Odda i to netter. De hadde ingen bytteklær, toalettsaker eller lignende, og de fikk heller ikke hente noe hjemme.

Mistet barndomshjemmet

Hos familien Granheim i Opoveien 13 er det tomt. I noen få timer står huset der, mørkt og forlatt. Knut Granheim, Jannes pappa, er leder for Sivilforsvaret som jobber hektisk for å gjøre skadene så små som mulig. De prøver å redde husene langs Opo. Snart må han se sitt eget hjem forsvinne. Men da sover Janne. Foreldrene ville skåne henne for det som skjedde.

Det var ikke lett å sovne den kvelden. Pappa løy til meg og sa at elva hadde roet seg. Jeg vet jo nå at det var for å få meg til å sove.

Ikke før neste morgen klokka 06:30 får Janne vite at barndomshjemmet og et helt liv med minner er borte.

Det går ikke an å beskrive følelsen jeg hadde da jeg fikk vite det. Alt rundt meg raste sammen. Jeg klarte verken å spise eller sove. Men jeg bestemte meg raskt for å gå på skolen og på håndballtrening neste dag. Få det overstått.

Stille etter stormen

Dagen etter hadde elva roet seg mye. Nå kunne folk i Odda få et overblikk over hvor store skader flommen hadde gjort. Det var et trist syn. Men selv om faren var over, gikk det ennå flere dager før Julie fikk flytte hjem igjen til eneboligen på Hjøllo.

Trøst i venninner og familie

Den første natta etter at vi flyttet hjem igjen, var jeg så redd at jeg ikke turde å sove hjemme , så jeg overnattet hos en venninne.

Også Janne flyttet inn til en venninne, søskenbarnet Stine.

Alt ble litt bedre da vi flyttet inn hos Stine og familien. Det var et lite avbrekk i elendigheten, sier Janne som er tilbake i Opoveien for første gang på mange måneder. Hun og Stine leter i de få bitene som er igjen av huset og tomta der hun har lekt og levd et helt barneliv.

Vi prøvde å le og ha det moro, og vi klarte alltid å lage litt humor ut av enhver situasjon,

forteller Stine og hjelper Janne med å skyve en gammel elektrisk gressklipper som har gått klar av flommen.

Vi kom enda nærmere hverandre enn før mens alt dette foregikk. Vi delte rom, skap, klær, alt!

Hendelsen gikk hardt inn på alle familiemedlemmene. Alle bilder, bunader, sølvtøy, klær - alt er borte. Janne sitt nyoppussede rom forsvant på fjorden. Men oppi alt det negative, klarte likevel Janne å finne noe positivt.

Vi i familien er mer sammensveiset enn noen gang, og jeg har funnet ut hvem mine ekte venner er. Vi lærte også at det bor mange omtenksomme personer i Odda, vi har fått utrolig mye støtte.

Julie var heldigvis ikke en av de som mistet barndomshjemmet sitt i flommet, men de grusomme døgnene kommer hun aldri til å glemme

Elva tok huset deres Siri Gravdal Elton (copyright)

Om forfatteren

Siri Gravdal Elton var ungdomsskoleelev og 15 år da flommen herjet. Hun tok med seg kamera og filmet og fotograferte katastrofen. Hun hadde også en artikkel på trykk i VG.

Order this image

Share to