Utsnitt av Gausadeltaet 1947
Utsnitt av Gausadeltaet 1947 Flyfoto Nittedal-Vinstra 1947

Gausadeltaet – utradert – hva skjedde?

**Et stort antall elvedeltaer i Norge har i løpet av de siste 50-100 årene blitt utradert eller negativt påvirket som følge av arealinngrep i forbindelse med utvikling av industri-, bolig-, landbruksområder og infrastruktur. Vannføring, massetransport og flomregimer har også blitt endret i mange deltaer på grunn av ulike inngrep. Før ble det meste av våtmark ansett som verdiløst i sin naturlige form. Nå vet vi at våtmark og især elvedeltaer huser et stort biologisk mangfold, og omformingen av deltaer har derfor blitt en stor trussel mot dette mangfoldet. Her til lands har denne utviklingen hatt størst omfang i Sør-Norge hvor nærmere 50 større deltaer fullstendig har mistet sin økologiske funksjon. Ved bruk av ulike historiske kilder, fra siste halvdel av 1700-tallet og fram til 1990-tallet, skal vi her se nærmere på hvilken skjebne Gausadeltaet fikk. **

GAUSAS DELTA

Alt stiplet område er Gausas delta. Rød linje viser grovt omriss av Gausadeltaet (må ikke forveksles med Gausas delta) og blå linje viser nedre del av Gausas delta som munner ut i Mjøsa Statens kartverk med tegnefunksjoner

Lågen legger igjen sine løsmasser i hovedsak i Losna på sin veg ned til Mjøsa. Etter utbyggingen av Hunderfossen har det også blitt et sedimentasjonsbasseng mellom Hunderfossdammen og Hovdfossen. Gausa renner imidlertid ikke gjennom noen innsjøer eller bassenger. Løsmassene som har utformet Lågendeltaet er derfor i all hovedsak transportert av Gausa. Lågendeltaet som delta er egentlig Gausas delta. Dette deltaet ender opp i Mjøsa, men hvor starter det?

Både tydelige spor i terrenget (flomveiter) og gamle flyfoto viser at forgreininger av Gausa begynner på oversiden av Romsdalsøya (se flyfoto 1), over to km oppstrøms dagens utløp av Gausa i Lågen. Vesle-Gausa renner ut i Lågen like overfor Sundgaardenbrua. Dette området med en lengde på 2,7 km benevnes her som Gausadeltaet. Gausadeltaet og Lågendeltaet er altså Gausas delta (se kart 1). Gausas delta er et sammenhengende deltaområde selv om Gausadeltaet på grunn av store inngrep ikke er et funksjonelt delta i dag.

Opprinnelig er trolig store deler av Jørstadmovolla vært dannet av avsetninger fra Gausa med begravde elveløp og veiter som var i funksjon for flere tusen år tilbake. Killian like oppstrøms Gausaosen er dannet av grovt substrat fra Lågen.

GAUSADELTAET ANNO 1789

Kart fra 1806 viser Gausas samløp med Lågen før og etter Storofsen 1789 Kartet er utlånt av Andreas Jørstad

Store flommer i de østlandske dalførene har alltid forekommet som følge av store nedbørfelt i skog- og fjellområder. Kraftige snøsmeltnings- og regnflommer, og kombinasjoner av disse, har påvirket og omformet landskap til det vi kjenner i dag. I historisk tid er Storofsen kjent som en ekstremflom som i juli 1789 forårsaket katastrofe for befolkningene i en rekke dalfører og spesielt på Østlandet. Et kart fra 1806 viser situasjonen for samløpet med Lågen både før og etter Storofsen. Kartet viser at Gausas hovedutløp i Lågen før Storofsen befant seg lenger nedstrøms i Lågen og hadde retning mot litt oppstrøms Hellberget på den østre side. Etter Storofsen, flyttet Lågens hovedløp seg lenger vest og dannet det som ligner dagens samløp. Øya Kraag Lunden, som er inntegnet på kartet, har flyttet seg og er trolig det som i dag kalles Krakkøya. Krakkøya har i dag Lågens hovedløp på sin vestlige side. Ut fra kart fra 1806 hadde Kraag Lunden den gang hovedløpet til Lågen på sin østre side. På liten vannføring kan denne øya ha vært forbundet med Skolemester Øen. Flere fiskevarp i Lågens hovedløp er navngitt på kartet.

Johan Henrik von Ramm tegnet kartet med bakgrunn i en konflikt mellom gårdene Søndre Jørstad og Sundgaarden om fiske i Lågen. Motsetningen startet med endringene i elveløpet etter flommen i 1789. Folket på Sundgården fisket på et nytt sted som folket på Søndre Jørstad mente tilhørte dem. For å angi situasjonen for Gausa og Lågen før Storofsen benyttet Ramm et kart tegnet i 1760. Ramm var utdannet ved Den kongelige militære matematiske skole i Christiania og ble direktør for Den forente militære og økonomiske oppmåling i 1805. Han var på denne tiden bosatt på gården Børke i Ringsaker.

Ramm har skrevet følgende på kartet;

Situations Kart

Over den Del af Laugen Elv i Faaberg Præstegield som Christopher Søndre Jørstad modsteder med sin Gaard paa veste side, og fore har Eijendom til midt i Elven efter dens gamle Løb førend Vandflommen 1789, men da Friderik Sundgaarden som har Eijendom paa den østre Kandt, har i de senere Aar begyndt at fiske paa en Grunde bemerket med A, er dette Kart efter foregaaende Stevning opmaalt og forfattet den 25, 26 27 og 28de Augusti 1806 af Johan Hen: Ramm. Rittmester ved det Oplandske Dragon Regiment, og Konducteur over Nordre og Sonds Gulbrandsdalen

Forsøg

Paa at afbilde Laugens og Gusdals Elvens Løb førend Vandflommen 1789, anbrugt saavel efter Udvisningen til dette vedstaaende Situations Kart som efter et hos Reqvirenten befindende Kart over Søndre Jørstads samtlige ejendomme som aaret 1760 under lovlig Adferd er opmaalt af Herr Lieutenant von Tronhuus. (merknader: Gusdal er gammel skriveform, von Tronhuus er antatt navn)

Kartet fra 1806 inneholder også et litt mer detaljert utsnitt av Gausas utløp i Lågen før 1789. Øya Kraag Lunden skilte Gausa og Lågen like vest for øya Killan i dag. Kartet har også angitte områder som trolig var grunne og tidvis tørrlagte Kartet er utlånt av Andreas Jørstad

GAUSADELTAET ANNO 1868

Kart over nedre del av Gausadeltaet nedtegnet i 1868 av F. C. Sejersted og som var kaptein i Generalstaben på Jørstadmoen Statens kartverk, historiske kart (noen symboler er ikke del av originalkartet)

På et kart fra 1868 vises den nedre delen av Gausa som et intakt forgreinet elveløp med navngitte øyer som Langøen, Rydningsøen, Broensøen, Rolandsø, Sessiløen og Voldøen. Kartet viser navngitte voller på Bronsøya, Jørstadmovolla og i området på Romsdalsøya (på Gausas sørvestre side) og det er inntegnet låver en rekke steder. Storbrua (Blåbrua over Gausa) og Veslebrua (over Vesle-Gausa) er inntegnet og flere stedsnavn er påsatt. Kartet viser Gausa med tre utløp i Lågen hvorav to av disse gjelder Vesle-Gausa sør for Bronsøya.

Store omforminger av vassdrag skyter fart i Norge fra begynnelsen av 1900-tallet. I selve Lågenvassdraget begynte uttappingen av to innsjøer (innsjø-utposninger av Lågen) på Lesja så tidlig som i 1857. Mjøsa ble påbegynt regulert første gang i 1906 for kraftproduksjon og de første reguleringer for dampbåttrafikk i 1859. I Lågens nedbørfelt ble Bygdin (Vinstravassdraget) regulert som magasin allerede i 1928. Uttappingen og kanaliseringen av det store flommarkområdet Selsmyrene i selve Lågen begynte på 1920-tallet. I Gausavassdragets nedbørfelt ble det gitt konsesjon til regulering og kraftproduksjon i Rausjøen i 1949.

GAUSADELTAET ANNO 1890

Et fotografi fra 1890 viser nedre del av Gausadeltaet, sett fra Storbrua (Blåbrua) og i retning mot Fåberg kirke. Nordre Jørstad sees også i bildets øvre høyre hjørne. Bildet viser fløting av tømmer i to brede elveløp. En låve sees utsatt for erosjon fra elven. Den store øya på bildet er Grytøya og er rikt bevokst med flommarksskog. Grusører sees flere steder bevokst med buskvegetasjon.

Bildet viser nedre del av Gausadeltaet i 1890 Ole Kolberg, Lillehammer museum / Digitalt Museum

GAUSADELTAET ANNO 1947

Flyfoto av nedre del av Gausadeltaet 1947. Målestokk: 1:3500 Norge i bilder, flyfoto Nittedal-Vinstra 1947

Fram til 1950-tallet var den nedre delen av Gausa et intakt funksjonelt delta. Et delta dannes når et elveløp med stor materialetransport når ut i et område med lavere gradient. Materialet blir avsatt i midtbanker og sidebanker. I den nedre delen av Gausa eksisterte flere løp i en mosaikk med øyer, veiter, sandbanker, grusører, flommarkskog, rev, puller og høler. Den første flyfotograferingen av dette området fant sted i 1947, og dette viser et delta med stor grad av heterogenitet.

Voller og låver forteller om de menneskeskapte endringene i landskapet. Med steinfri, metertykk og næringsrik jord ble det for lang tid tilbake etablert voller som ble slått og tørrhøyet ble lagret i laftede låver. Vollene ble for det meste anlagt i de deler som var mindre utsatt for flom. De ga ofte gode avlinger og var kjærkomne i år med tørre somre. Vollene som var mest utsatt for flom ble nok sjelden eller aldri pløyd på grunn av fare for erosjon. Av samme grunner måtte våronna på Jørstadmovolla helst være ferdig før Gausaflommen kom omkring 10. mai. Vollene ble påført fullgjødsel etter at den kom i handel. Tilsvarende skjedde trolig med vollene både på Langøya og Romsdalsøya. De åpne grasområdene skapte en ytterligere mosaikk i delta-landskapet og dermed et større mangfold av arter. Det ble også hentet ut mye vedvirke i deltaet.

Flyfoto av nedre strekning av Gausa 1947 med stedsnavn påført etter kart av Jarle Volden. Bronsøya ble brukt bare om den del som lå/ligger øst for Veslebrua. Målestokk 1:3500 Norge i bilder, flyfoto Nittedal-Vinstra 1947
Flyfoto (1) av øvre del av Gausadeltaet 1947. Kartet viser Romsdalsøya og store områder med grusører i en situasjon med lav vannstand (Målestokk 1:5600) Norge i bilder, flyfoto: Nittedal-Vinstra 1947

Jarle Volden tegnet et utsnitt av Gausadeltaet i to versjoner slik han husket dette fra tiden før omformingen skjedde. Han oppgir en detaljert mosaikk med navngitte øyer, veiter, rev og høler med mer.

Jarle Volden tegnet dette kartet som viser nedre deler av Gausadeltaet i tidsrommet omkring 1950. Lesbare navn er gjengitt med pc-skrift. Noen navn er dessverre ikke lesbare. Kartet er utlånt av Lågen fiskeelv sone 1
Jarle Volden med en Gausaaure på cirka 6 kilo. Bildet er hentet fra Driftsplan for AL Lågen fiskeelv

GAUSADELTAET ANNO 1954 OG 1959

I 1954 er nedre del av Gausadeltaet fotografert (bilde 2) og viser et bredt forgreinet elvesystem med øyer og store arealer grusører med buskvegetasjon og tre-vegetasjon innenfor. Strekningen var nok i liten grad påvirket av tømmerfløting, og dette framgår av fotografier fra både 1947 og 1954. Det ble trolig år om annet sprengt vekk steiner og fjernet sandbanker med håndmakt for å lette tømmerfløtingen i dette området. Større utbedringer for tømmerfløting i elveløpene kom først etter at den lokale fløterforeningen i 1945 vedtok å melde elva inn i Glomma fellesfløtningsforening. Fellesfløtningsforeningen fikk etter hvert også oppgaven med de fysiske utbedringene for å lette fløtingen. Bulldosere ble tatt i bruk og i løpet av kort tid ble det utført svært omfattende endringer i deltaet.

Fotografier av nedre del av Gausadeltaet i 1958 (bilde 3) og 1959 (bilde 4) viser at omfattende tiltak har blitt gjennomført. Tiltaket ble utført en gang i tidsrommet 1955-1957. Bulldoserne bygde opp to brede skuldre med det naturlige substratet fra hovedløpet i en lengde av to kilometer. Mosaikken med flere løp, veiter, høler, rev og øyer ble dermed borte. Omformingen skapte ei «takrenne» som var dypere enn det opprinnelige elveløpet. Dette førte også til at Vesle-Gausa fikk betydelig redusert vannføring til utløpet i Lågen sør for Bronsøya.

Gausa ble vurdert å være blant landets beste fiskeelver før omformingen. Kanalen formet av bulldosere resulterte i en katastrofe for ørret og en rekke andre arter. Hensikten med omformingen av Gausadeltaet var knyttet til fløtingen. Allerede 12 år senere, i 1966, var den aller siste rest av tømmerfløting i Gausa over. Siden har all transport foregått med tømmerbiler.

Botanikeren Eli Fremstad undersøkte den nedre delen av Gausadeltaet i første halvdel av 1980-tallet. Hun fant et flommarksområde med gjengrodde flomløp og med stagnerende eller døde klåved-duggpilkratt. Før omformingen hadde strekningen vært et aktivt flommarksområde med store rullesteinsører rike på klåved-duggpilkratt og med gråor-heggeskog på stabilere mark.

Nedre del av Gausadeltaet fotografert i 1954 (bilde 2) Sven Gjessing, Norsk Skogmuseum / Anno museum / Digitalt Museum
Nedre del av Gausadeltaet fotografert 1959 hvor kanalisering med bulldosere har blitt gjennomført (bilde 4) Sven Gjessing, Norsk Skogmuseum / Anno museum / Digitalt Museum
Flyfoto fra 1958 viser Gausadeltaet etter en betydelig omforming av deltaet som ble gjennomført for å lette arbeidet med tømmerfløtingen (bilde 3) Norge i bilder, flyfoto Gjøvik, Otta, Hjerkinn, Grotli 1958

GAUSA – EN YNDET BADEPLASS

Gausa var en av de aller mest populære badeplassene i hele kommunen. I hovedløpet var det stor og dyp kulp på over- og nedsiden av Storbrua (Blåbrua). Her var det muligheter for å stupe fra sviktbrettet og fra tre forskjellige høydenivåer fra brua. Den øverste var utrolig nok fra toppen på brua. På fine sommerdager var det et yrende badeliv her, og det var mulig å få kjøpt is og brus fra en fast installert kiosk på stedet. Sanitæranlegg i form av flere utedoer var plassert litt tilbaketrukket ved Vesle-Gausa.

Stuping fra Storbrua (Blåbrua) i 1965 Utlånt av Per R. Bærøe

MASSEUTTAK

Sand- og grusuttak i Lågendeltaet foregikk i lang tid, men var inntil begynnelsen av 1970-årene beskjedent i omfang. Fra om lag midten av 1970-årene var uttaksmengden de fleste årene i størrelsesorden 50.000 – 80.000 kubikkmeter, jamfør ornitologiske rapporter og høringsuttalelser. Masseuttak for salg til betongindustrien pågikk i en periode på bortimot 20 år. Det betyr et samlet uttak på minst 1 million kubikkmeter. Nedre del av Gausa og området nedstrøms samløpet med Lågen var ett av uttaksområdene. Den øvre grensen for masseuttak var Storbrua (Blåbrua). De store masseuttakene fortsatte i hvert fall til og med 1992. Den nedre delen av Gausa, Gausaosen, området rett utenfor Gausaosen langt ut i Lågen (foto 5) og nedover et stykke på Sundstranda ble gravd ut til et dypt basseng (foto 6) der slake elvekanter ble omformet til bratte og ustabile skråninger (foto 7). I ettertid har masse fra elva ovenfor bassenget blitt ført ned i dette bassenget. Noen av forfatterne har en oppfatning om at erosjon har ført til at vannivået oppstrøms har sunket så mye at badekulpen på over- og nedsiden av Storbrua (Blåbrua) er blitt helt borte. Noen av forfatterne har også en oppfatning om at de nye brupillarene på Gausdalsvegen har påvirket sedimentasjonsforholdene ved Storbrua (Blåbrua).

Gausaosen retning Killian. Masseuttaksområdet strekker seg langt ut i Lågen (foto 5) Helge Grønlien
Området fra Sundstranda og oppover mot utløpet av Gausa (foto 6) viser det dype masseuttaks-området med rolige strømforhold hvor isen legger seg tidlig og går sent Helge Grønlien

En relativt stabil elvebunn i Lågen ble med disse masseuttakene punktert, noe som førte til økt erosjonsfare oppstrøms hvor Lågen går striere oppover til revkanten (på oversiden av Killian). Spesielt ble Gausa utsatt for erosjon i og med at elvebunnen her ble destabilisert etter inngrepene på 1950-tallet (foto 7). Disse inngrepene resulterte dessuten også til en betydelig økning av vannhastigheten i og med at elva ble kanalisert. Erosjonsproblemer blir også forsterket av større flommer, slik som med flommene som fant sted i årene 2011 og 2013. Erosjon har ført til utrasing av elveskråninger helt opp til øverst på Romsdalsøya (foto 8). Noen av forfatterne mener at de store dypvannsområdene etter masseuttakene i nedre del av Gausa, Gausaosen og Lågen vil utøve et erosjonspress oppover elva i uoverskuelig framtid. Noen av forfatterne mener at de tidligere masseuttaksområdet i Gausaosen allerede har fylt seg opp med nye grusmasser. Lillehammer kommune søkte om å få ta ut masse i Gausaosen så sent som i 2014 på grunnlag av flomskadene etter flere flommer. Store elveavsetninger og hevet elvebunn (udokumentert) var begrunnelsen. Senere er denne oppfatningen frafalt. Det er derfor behov for undersøkelser som kan gi mer presise data på massetransport i Gausa, kartlegging av masseuttaksområdene og erosjonsproblemene generelt i Gausa.

Erosjon har ført til brattere elveskråninger og utrasing av trær i nedre del av Gausa (foto 7) Helge Grønlien
Erosjonsskader ved Romsdalsøya (foto 8) Helge Grønlien

GAUSADELTAETS SISTE REST BLE UTRADERT MED GAUSDALSARMEN

Gausdalsarmen fotografert omkring 1999 med Sundgaarden-brua over Lågen med rundkjøring som stengte Vesle-Gausa (bilde 5) Finn Audun Grøndahl

Omformingen av Gausadeltaet til en kanal på 1950-tallet fjernet ikke fullstendig vannføringen gjennom Vesle-Gausa. I flomsituasjoner kunne fortsatt Vesle-Gausa føre deler av Gausa ut i Lågen på sørsiden av Bronsøya. Vesle-Gausa ble raskere varm og ble brukt av mange til bading og svømmeopplæring. I Vesle-Gausa var det også tryggere omgivelser enn i hovedløpet.

Vesle-Gausa ble effektivt stengt av en nybygd rundkjøring ved Jorekstad før OL i 1994. En liten kulvert, 1 meter i diameter, ble lagt under rundkjøringen for drenering av flomvann. I flomsituasjoner fikk kulverten likevel ingen betydning. Tverrsnittet av den utgjør bare 1,7% av Vesle-Gausas tverrsnitt (forutsatt vannhøyde 3 meter) og dessuten tettes kulverten allerede tidlig i en flom av alt trevirket som flyter med vannet. Før denne utbyggingen framstod Vesle-Gausa som ei stor og stri elv under flommer. Det var tydelig at den fungerte som ei naturlig og effektiv «flomluke».

Fortauet over Vesle-Gausa har et bruspenn som forteller om størrelsen på elva. Bruspennet er 15 meter langt og høyden opp til brubjelkene er 3,5 meter. Med en antatt strømhastighet på 5 meter per sekund og et vannivå på 3 meter, vil vannføringen være 225 kubikkmeter per sekund. Målinger av en femårsflom og en tiårsflom for Gausa i Follebu er henholdsvis 244 og 395 kubikkmeter per sekund (gjennomsnitt for årene 1930-2016).

Flomskader på både Jorekstad-anlegget og jordene vestover har kommet som følge av store flommer i Lågen. Lågen fører til en oppstuving av Gausa som i sin helhet må renne ut gjennom hovedløpet under Storbrua (Blåbrua). Flomnivået blir både høyere og varigheten på flommen blir lengre på grunn av høy vannstand i Lågen. Før stengingen av Vesle-Gausa var fotballbanen på Jorekstad aldri oversvømt. Etter stengningen har fotballbanen derimot blitt oversvømt flere ganger, selv om den også i ettertid har blitt betydelig hevet.

Fortausbrua over Vesle-Gausa er 15 m lang og 3,50 m høy. Når det i tillegg var godt fall, kunne Vesle-Gausa ta unna store vannmengder Helge Grønlien

De som husker ei flomstor Vesle-Gausa, opplevde den som ei stor og stri elv. Mens hovedløpet nærmest stod stille i møtet med Lågen ved Storbrua (Blåbrua), var det skikkelig fart på Vesle-Gausa. Den viktigste grunnen til at Vesle-Gausa fungerte som et effektivt flomløp, var den betydelige høydeforskjellen mellom vannspeilet ved Storbrua (Blåbrua) og utløpet til Vesle-Gausa like ovenfor Sundgaarden-brua. Denne høydeforskjellen er i realiteten blitt enda større i ettertid siden elveløpet i Lågen er senket på grunn av masseuttak. Masseuttaket på vestsiden av Øyra har spesielt bidratt til dette. Årsaken til masseuttaket i dette området var å kanalisere Lågen slik at den kunne renne rett fram og ikke i en sving over på østsiden av Øyra mot Hovemoen hvor det hadde oppstått erosjonsproblemer. At elveløpet er betydelig senket kan en se på brønnen i Sundgaarden som for det meste av året ligger tørrlagt.

I tiden før bruer over Lågen og Gausa var bygd, foregikk trafikken med båt eller ferge mellom Sundgaarden og Sundstranda. Den gang var strømforholdene rolige i dette partiet av elva. I dag derimot er denne strekningen av Lågen ikke lenger egnet som sundsted på grunn av økt strømhastighet. Senket elvebunn er også tydelige andre steder. I Haave-veita ligger en større dam innenfor en forlenget tarm ut mot elva. Her var det alltid en spennende aktivitet om våren å hoppe fra isflak til isflak. Tre og tre tømmerstokker ble snekret sammen til flåter, og det var om å gjøre å padle lengst mulig ut i strømmen før en måtte komme inn igjen i dammen før Hellberget. Hvis en ikke rakk det, var det ansett som den endelige slutten på leken. I dag er dette dam-området tørrlagt til tross for høyere vintervannføring i Lågen enn det var den gangen.

FREDNINGER

Våtmarksområdet ved Gudbrandsdalslågens utløp i Mjøsa, med omkringliggende krattskog og dyrket mark, ble fredet som naturreservat ved Kronprinsreg.res. av 12. oktober 1990 under betegnelsen Lågendeltaet naturreservat. Området ble midlertidig fredet seks år tidligere. Gausdalsarmen krysset derfor gjennom et nyetablert naturreservat. Ti år tidligere ble også Gausa innlemmet i Verneplan II og vernet mot ytterligere kraftutbygging. Etableringen av Lågendeltaet naturreservat innlemmet bare ytterst begrensede deler av Gausadeltaet.

BARE MINNENE TILBAKE

Arne Brubakken på avistrappen for fotografering av pokalfisk tatt i Gausa 6. juni 1973. Den veide 6,3 kilo Bildet er hentet fra Driftsplan for AL Lågen fiskeelv

Etter utraderingen av Gausadeltaet, er det bare hukommelsen, fotografier, spor i terrenget og gamle kart som forteller om Gausadeltaet og dens betydning. Ett av minnene er fotografiet av Arne Brubakken som hadde Gausa som "sin" elv. Her fisket han mest med flue. På 1950-tallet fikk han i løpet av en sommer hele 36 fisker, og hvor alle var over 1 kilo. Men både som ei rik fiskeelv og barndommens bade-elv er Gausadeltaet i dag glemt av de fleste.

Noen korte fakta om deltaer

Hva er et delta? Elver fører med seg grus, sand og slam. Dette materialet legges igjen der elva flyter saktere og landbanker bygges opp. Elva deler seg da opp i flere armer. I dag betegnes delta som vanntransporterte avleiringer (fluviale avsetninger) ved en elvemunning uansett form deltaet har. Betegnelsen delta ble først brukt i Nilen som har en triangelformet deltamunning som minner om den greske bokstaven ∆ - delta.

Delta er viktig naturtype. Deltaområdene er viktige som leveområder og naturtyper langt ut over det arealet de representerer. De er svært produktive økosystemer med stor betydning for biologisk mangfold, men også for mennesker. Det er beregnet at cirka en halv milliard mennesker i verden lever i deltaer, og en viktig grunn er at deltaer leverer en rekke viktige «tjenester» for både mennesker og naturen, også kalt økosystemtjenester. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på mange typer av økosystemtjenester, både grunnleggende livsprosesser (f.eks. fotosyntese, vannrensing, jorddannelse m.m.), forsynende tjenester (f.eks. mat, ferskvann, fiber m.m.), regulerende tjenester (f.eks. flomdemping, erosjonssikring, klimaregulering) og kulturelle tjenester (f.eks. rekreasjon, fiske, stedidentitet m.m.). Deltaer er dynamiske og er stadig i endring. De innehar stor variasjon i habitater, og det er nettopp denne dynamikken og variasjonen som gjør deltaer så verdifulle for både mennesker og naturen.

Deltaer er svært utsatte for inngrep. I Norge finnes 290 elvedeltaer større enn 250 dekar. Bare 66 av disse regnes som tilnærmet urørte i dag. I den norske rødlista for naturtyper fra 2018 er naturtypen delta vurdert som sårbar.

Ordforklaring

Et fiskevarp er en plass hvor det ble fisket med not eller andre redskaper. Varpene ble gitt navn for hver enkelt plass og kan følges helt tilbake til middelalderen i Norge

En voll (uttalt 'vøll' og 'vøllom') er ei graseng

Ei grusør er en del av elvebunnen som oftest er tørrlagt på normal vannføring, men oversvømmes hurtig ved flom

Ei veit er et mindre sidevannløp

Et rev er en liten strykstrekning

En pull er en fordypning i bunnen av ei veit som alltid har vann

En høl er en fordypning i elvebunnen, gjerne nedstrøms en foss

Kilder

Anon. 1989. Lågendeltaet. En kort analyse av den ornitologiske utviklingen de siste 20 årene. En uttalelse til kommuneplanen 1989-2000. Høringsfrist 8. des.- 89. Norsk Ornitologisk Forening, avd. Oppland

Anon. 2001. Driftsplan for AL Lågen fiskeelv.

Anon. 2017. Lågenplanen. Regional plan for Gudbrandsdalslågen med sidevassdrag. Tiltak for å redusere flom- og skredskader. Oppland fylkeskommune.

Berntsen, B. & Hågvar, S. (red.) 2008. Norsk natur - farvel. En illustrert historie. Unipub. 276 s.

Bye, J. 1978. Skog i sol og skygge. Vestre Gausdal Skogeierlag, Østre Gausdal Skogeierlag og Gausdal Skogråd. 231 s.

Fremstad, E. 1985. Flerbruksplan for vassdrag i Gudbrandsdalen. Botaniske undersøkelser 1. Inventering av flommarkene langs Lågen. - Økoforsk rapp. 1985, 3: 184 s.

Grønlien, H. og Museth, J. Tid for å restaurere Gausaosen. Debatt GD 20. april 2021

https://elvedelta.miljodirektoratet.no/

https://snl.no/Storofsen

Johnsen, S.I., Museth, J., Schartau, A.K., Barton, D., Fangel, K., Erikstad, L. & Dervo, B. 2011. Local floodplain management in Norway under climate change: Flood risk reduction and biodiversity conservation. - p.113-132. In: Kelman, I. (ed.) Municipalities addressing climate change: A case study of Norway. Nova Science Publishers Inc, [s.l.].

NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) https://www2.nve.no/h/hd/plotreal/Q/0002.00028.000/

Opheim, J. 1992. Ornitologiske undersøkelser i Lågendeltaet. Lillehammer våren 1992. Norsk Ornitologisk Forening, avd. Oppland

Muntlige meddelelser; Andreas Jørstad

Order this image

Share to