I Trøndelag Folkemuseums «Rapport 3/2003» - «Kniven – Rapport fra utstilling» - skriver Elling Alsvik dette om Ole Olsen Moene:
«Ole Olsen Moene 1839-1908
Ole Olsen Moene var født på Lønset i Oppdal. Som ung lærte han seg flere typer handverk, bl. a. snekring og smiing. Men det var treskjæringen som lå hans hjerte nærmest og som han ble mest berømt for.
Han arbeidet helst i det lille format; små prydting som skrin, brillehus og krus, men også kniver. Han viktigste kunder var de engelske laksefiskerne i Drivdalen og Sunndalen. Derfor forsvant mesteparten av hans produkter ut av landet.
Etter hvert ble han kjent i Kristiania og fikk mange bestillinger derfra, også fra den svensk-norske kongefamilien. Han deltok på mange utstillinger og fikk flere medaljer og diplomer, bl. a. på verdensutstillingen i Paris 1900. Selv var han en beskjeden mann som ikke ønsket noen oppmerksomhet omkring sin person. Han levde hele livet meget beskjedent og fordringsløst på den lille plassen Molund i Lønset.
Han begynte å skjære i tradisjonell stil med akantus slik det var brukt blant treskjærere i bygda lenge før ham. Men han utviklet sin egen personlige stil som er helt enestående i norsk treskjærerkunst, og hans kompliserte akantusmønster har i ettertid fått betegnelsen Ole Moene-stil. Han hadde en rik kunstnerisk fantasi som gjorde at hans arbeider aldri blir stereotype gjentakelser. Han er i dag anerkjent som en av de dyktigste treskjærere Norge har hatt.»
I Øystein Køhns bok «Staskniven i norsk tradisjon» (2016) er denne knivmakeren omtalt slik:
«Ole Olsen Moene (1839-1908) frå Lønset i Oppdal satte dype spor etter seg med sin kunst. Han var en usedvanlig dyktig tresjærer, men signerte dessverre sjelden sine kniver, og det oppstår derfor nesten alltid diskusjon når en påstått moenekniv kommer på bordet.
Ole Olsen Moene levde et enkelt og møysommelig liv sammen med søsteren Kari, og han blei aldri gift og heller ikke rik på sin kunst. Verktøyet lagde han selv, og verkstedet var en krok i stua.
Moene skar helst i bjørk, men av og til arbeidet han både i buksbom, geitehorn og hvalrosstann. Produksjonen var for det meste mindre, rikt dekorerte prydgjenstander som skrin, beger, sleiver, rammer og altså knivskaft og slirer. Totalt er det registrert 147 gjenstander etter Moene, og av disse ligger 47 på Kunstindustrimuseet i Oslo. Flere andre museer har også samlinger av hans produkter.
Han skar kompliserte og detaljrike mønstre som alltid var rene i skurden, men sjelden eller aldri olavshoder på skaftene. Derimot blei dype sveiver i akantusmønsteret et slags varemerke for Moene, som i en periode også skar dragemønster. Skaft og slir var som oftest holket og beslått med jern, nysølv eller sølv.
Ole Olsen Moene deltok på flere internasjonale utstillinger, fikk hedersbevisninger for sitt arbeid og oppdrag fra kongefamiliene i Sverige og Norge og fra keiser Wilhelm II av Tyskland. Han blei så anerkjent at andre knivmakere og treskjærere lagde som man sa var i moenestil, altså bei han en slags trendskaper.»
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».