Denne tallerkenen ble produsert i forbindelse med feiringa av Norges Jeger- og Fiskerforbunds 100-årsjubileum i 1971. Dette ble blant annet markert med et jubileumsnummer av medlemsbladet «Jakt-Fiske-Friluftsliv» der medlemmene ved å lese følgende usignerte artikkel kunne orientere seg om hva man feiret:
«NORGES JEGER- OG FISKERFORBUND GJENNOM 100 ÅR
Den 10. februar 1871 var 4. markensdag i Oslo, og mange tilreisende var ventet til byen. Nettopp derfor ble denne dagen valgt som Norges Jeger- og Fiskerforenings stiftelsesdag. Det gjaldt fra første stund å gi foreningen en karakter av landssammenslutning, med medlemmer i alle landsdeler. For foreningens stiftere var arbeidet for en bedre husholdning med vilt- og fiskestammene en landssak av betydelige dimensjoner, og de var klar over at en videst mulig geografisk spredning av medlemsstokken både ville sikre foreningen best mulig informasjon om jakt- og fiskeforholdene landet rundt, og dessuten gi foreningens krav overfor myndighetene større tyngde. Dette siste var like viktig den gang som i dag.
De første årene konsentrerte man seg sterkt om arbeidet for endringer i jaktloven. Litt senere fikk rovviltbekjempelsen en like dominerende plass i NJFF’s program. Den ble både av NJFF og myndighetene ansett for å være helt avgjørende for det matnyttige viltets og til dels også for de verdifulle fiskearters trivsel, inntil mer økologisk fungerte synspunkter begynte å gjøre seg gjeldende et godt stykke inn i vårt eget århundre.
Til konstituerende generalforsamling i Norsk Jæger- og Fiskerforening ble det i løpet av januar 1871 sendt ut en innbydelse i 2 500 eksemplarer. Innbydelsen gir klart inntrykk for hva man den gang anså for å være jaktens og fiskets problemer, og hva man mente å kunne gjøre for å rette på skjevheter.
«Overbeviste om at alle de av vore Landsmænd, som have drevet Jakt i vort Lands Skove og Vildmarker, eller Fiskeri i vore Elve og Indsøer, ere enige med os i, at Vildt- og Fiskemængden ikke staar i Forhold til vore Vidders og Vasdrags Udstrækning og Næringsevne, og at denne Mangel fornemmelig maa tilskrives den mindre fornuftige og lidet fremsynte Maade, hvorpaa disse Bedrifter hidtil ere blevne udøvede, have vi anseet det tidsmæssigt, at opfordre dem, der dele vore Anskuelser, til at slutte sig sammen med forenede Kræfter at virke til at bortrydde de Hindringer, som endnu stille sig iveien for en rationel Udøvelse af disse Virksomhedsgrene. Uagtet vi indrømme, at de Love, som ligefra 1845 ere emanerede i lignende Hensigt, have vist sig nyttige, saa kan det heller ikke paa den anden Side benegtes, at vor Lovgivning endnu lider af Mangler, der gjør en virkelig Jagthuusholdning umulig.
Vi behøve kun at henvise til den i alle civiliserede Lande ukjendte Indskrænkning i Grundeiernes udelukkende Ret til det paa hans Grund værende madnyttige Vildt, i det vor Lovgivning under visse Indskrænkninger (uden Hund) tilsteder enhver som lyster, at opsøge og fælde altslags Vildt, undtagen Elg og Hjort paa anden Mands Grund, naar denne ikke kan regnes til den saakaldte Hjemmark.
Enhver maa indse, at Jagten under saadanne Betingelser maa blive dreven paa Rov. Hvad vore Fiskerier angaar, da indeholder vor Lovgivning ingen Bestemmelse om, hvorlangt Strandeierens Eneret til Fiskeri strækker sig ud i de større Indsøer og Saltvandsfjorde, medens dette i vort Naborige er fastsat ved Lov.
Forslag til Lovbestemmelser, sigtende til at afjælpe disse og andre Mangler ved vor Jagt- og Fiskerilovgivning, skulde, fremsatte eller støttede af de Jæger- og Fiskerforeninger, som vi tænke os stiftede trindt om i Landet, hos vor Regjering og vort Storthing faa en gandske anden Vægt, end naar de – om end nok saaa grundigt motiverede – fremsattes af Enkeltmand.
Vi har endvidere troet at Foreningerne burde opmuntre til Indskrænkning i Antallet af Vildtets og de bedre Fiskearters værste Fiender, forsaavidt disse ikke ere optagne i vor gjældende Præmielov. Som saadanne vil vi nævne vore Rævearter, Hubroen, Røskat, Korp, Kraake, Lom og Gjædde. Ved at yde dem, der vise sig særdeles ivrige og heldige i Ødelæggelsen af disse Fiender, en passende Paaskjønnelse, vil forhaabentlig meget kunde udrettes.
At saadanne Foreninger kunne paa forskjellige Maader bidrage til Indskrænkning af ulovlig Jagt og Fiske i de forskjellige Vildt- og Fiskearter fastsatte Fredningstider, er vistnok indlysende for enhver. Vi antage imidlertid, at Foreningerne ville stifte allerstørst Nytte ved paa Grundeiernes Vegne at paatale Krænkelser af disse Jagt- og Fiskerettigheder; thi det Bryderi, Bekostning og Uvilje som for hver enkelt ere forbundne med saadan Paatale, afholder nu unegtelig de fleste fra at skaffe sig Ret ad Lovens Vei.
Den Forening, som ifølge denne vor Indbydelse først vil danne sig, bør efter vor Formening paatage sig den Forpligtelse at samle de Indberetninger, som andre lignende Foreninger maatte ville indsende til Foreningen hersteds, og afgive en Aarsberetning. Dersom Tilslutningen bliver betydelig, vil de derved tilveiebragte Midler ogsaa tillade Udgivelsen af mindre Afhandlinger vedkommende vor Jagt og Fiskerier.
Grundet paa foranstaaende indbyde vi herved til Dannelse af en Jæger- og Fiskerforening med følgende Statuter.»
JAKTKLASSIKERE FRA FØRSTE STUND
Innbydelsen hadde 106 underskrivere, alle kjente og høyt aktede menn på den tiden. Vi finner for eksempel vår store eventyrforteller, P. Chr. Asbjørnsen, som jo var ivrig jeger og dessuten av de første nordmenn som fisket med flue. Videre finner vi flere navn som senere er blitt klassikere i vår jaktlitteratur, som forstmester I. B. Barth, professor J. A. Friis, konsul Jens Gram og brigadeintendant F. Juell («Gaupe-Juell»). Blant disse var særlig Barth en anerkjent faglig kapasitet på viltets område. Ellers maa blant vilt- og fiskekyndige særlig nevnes professor Halvor Rasch, tidens store zoolog her i landet, og fiskeriinspektør M. G. Hetting.
Men først og fremst må nevnes hoffjegermester Otto Gjerdrum, som betraktes som foreningens stifter. I samråd med juristen, professor Fr. Brandt, fremlag han den 30. november 1870 et «Forslag til Lov indeholdende tillæg til § 6 i lov av 22. juni 1863» (jaktloven). Forslaget, som tok sikte på en løsning av begrepene hjemmemark og utmark, ble tiltrådt av professor Rasch og forstmester Barth, og hadde denne ordlyden:
«1. Den enerett, som loven tillægger grundeieren til jagt og fangst av de fredede vildtsorter i hjemmarken, skal eieren være berettiget til gjennem fredlysning at forbeholde sig ogsaa i skov og utmark.
2. Naar grundeieren vil benytte denne adgang, har han derom at utfærdige en skriftlig kundgjørelse i hvilken grænserne for den strækning, hvori han vil forbeholde sig eneret til jagten, er angivne.
Denne Kundgjørelse skrives paa ustemplet papir og thinglæses samt bekjendtgjøres paa kirkebakken i det eller de sogne, hvori eiendommen er beliggende.»
Hoffjegermesteren ville altså velge den samme løsning som den gjeldende loven hjemlet når det gjaldt bjørn i hi, sel på skjær og egg- og dunvær: Den grunneier som ville verne om viltet på sin eiendom og selv foreta beskatningen, kunne oppnå dette ved fredlysning. Men forslaget nådde ikke fram til behandling i stortinget, og forslagsstilleren fant det mest hensiktsmessig i det videre arbeidet for endringer i jaktloven og overlate det til en sammenslutning av interesserte. Dermed var initiativet tatt til dannelse av Norsk Jæger- og Fiskerforening.
DET FØRSTE STYRET
Foruten stifterne, var det 75 som på den konstituerende generalforsamling meldte seg som medlemmer av NJFF. Møtet, som ble ledet av professor Rasch, vedtok foreningens lover og valgte et styre på 7 medlemmer. Valget fikk dette utfallet: 1. Professor Rasch 91 st. 2. Fiskeriinspektør Hetting 80 st. 3. Hoffjegermester Gjerdrum 77 st. 4. Advokat J. Birch 75 st. 5. General N. S. Wergeland 70 st. 6. Gårdbruker Halvor Torgersen 61 st. 7. Professor Friis 44 st.
I det første styremøtet ble general Wergeland valgt til foreningens første formann, mens Gjerdrum ble nestformann. På styrets anmodning stilte H. M. Kongen seg som foreningens høye beskytter.
I den konstituerende generalforsamling ble det diskusjon om hvorvidt et visst antall av styremedlemmene skulle være utenbysboende. Men stifterne mente det var nødvendig, for at man skulle kunne holde møter tilstrekkelig ofte, at styremedlemmene bodde i eller nær Christiania (her bør man huske at reisemulighetene har utviklet seg noe i løpet av 100 år!). På den annen side ble det understreket at styret i første rekke skulle ta seg av løpende saker, og at alle viktigere saker skulle forelegges for generalforsamlingen, som skulle holdes to ganger i året – en ved markenstider (februar) og en omkring St. Hans. Videre ble det fremholdt at man regnet med at styret ville få aktiv bistand fra medlemmer over hele landet, slik at foreningen kunne trekke direkte nytte av de enkelte medlemmers erfaring og innsikt. Endelig ble det i den konstituerende generalforsamling oplyst at det var hensikten å få dannet lokale jeger- og fiskerforeninger i hele landet. Disse foreningene skulle stå i direkte kontakt med hovedforeningens styre.
Styret tok straks fatt i arbeidet med endringer i jaktloven. Et forslag ble distribuert til medlemmene. Forslaget ble livlig diskutert i avisene, mange medlemmer kom med sine bemerkninger. På grunnlag av diskusjonen ble så et endelig forslag sendt departementet. I Stortingets veikomité(!) fikk forslaget hard medfart, men det var likevel et noenlunde brukbart lovforslag som endelig ble lagt fram for Stortinget i 1875. Resultatet ble at forslaget falt med 1 stemmes overvekt. I de neste 18 årene nøyet man seg med å flikke på den gjeldende loven, inntil NJFF’s styre i 1893 fremmet forslag om nedsettelse av en komité til revisjon av jaktloven. Dette resulterte i at den parlamentariske landbrukskomité i 1896 ble pålagt å utarbeide forslag til ny jaktlov. En seier for NJFF var det at to av foreningens fremstående medlemmer, A. Huitfeldt og A. Ferangen, ble valgt til å delta i landbrukskomiteens arbeid med jaktloven.
Norsk Jæger- og Fiskerforening hadde adskillig grunn til å være fornøyd da den nye jaktloven ble vedtatt i 1899, men selvfølgelig var det også skår i gleden. En skuffelse var det for eksempel at jakttidens åpning ble satt til 15. september. Men alt 3 år senere ble det en forandring her, første jaktdagen ble igjen satt til 25. august, en dato som den gang ble ansett som gunstig for rypejaktens åpning. Verre var det at rovviltjakten fremdeles var fri for enhver, idet man mente at den fri rovviltjakten ble utnyttet som skalkeskjul for ulovlig jakt. Dette punktet var kanskje litt av et dilemma for enkelte innen NJFF: På den ene siden ønsket man at grunneieren skulle ha en nær uinnskrenket enerett til jakt på egen grunn, på den annen side ønsket man en like uinnskrenket bekjempelse av rovviltet. Ulovlig jakt og rovviltet ble ansett for å være de alvorligste begrensende faktorene for viltproduksjonen i Norge.
DØD OVER ULVEN
Allerede i foreningens første leveår ble det satt opp en ekstrapremie på 20 kroner i tillegg til den offisielle premien, for hver ulv felt i «Kristiania og Hamar stifter». Man fryktet på den tiden en ulveinvasjon på disse kantene, og i 1872-73 ble det felt til sammen 13 ulver. I 1875 ble det også satt opp en ekstrapremie på 2 kroner for hønsehauk felt om vinteren. Denne ordningen fungerte i 20 år, og det ble utbetalt premie for opptil 30 hauker årlig.
Myndighetene hadde allerede i en lang årrekke utbetalt skuddpremier for flere rovviltarter, det var gått tradisjon i systemet og man var overbevist om nytten av det, selv om det i tidsskriftets første årganger ikke fins opplysninger som kunne overbevise medlemmene om lønnsomheten av skuddpremieinvesteringene. Tvert imot viste NJFF stor oppfinnsomhet når det gjaldt nye former for oppmuntring til rovviltfangst. Ved siden av skuddpremiene innførte man i 1879 et system for belønning av dyktige rovviltbekjempere. Til å begynne med fikk vinnerne innbundne årganger av foreningens tidsskrift som premie, senere var premien 20 kroner, inntil man gikk over til å utdele sølvbegere til rovviltfangerne. Denne ordningen var i bruk inntil 1960. Da ble forbundets sølvbeger til årets rovviltbekjemer nummer 1 avløst av Viltstellprisen.
Det ble også arbeidet energisk for å skaffe effektiv redskap for rovviltfangst. Ved Botsfengselet og andre fengsler ble fangene, etter initiativ fra NJFF, satt til å lage trampesakser for hauk, senere også mårfeller. Og i 1877 prøve man å få over en engelsk falkoner som året før hadde fanget 27 hauker på Dovre. Meningen var at han her skulle driver instruksjon i haukefangst. Men det lyktes ikke å få denne fremragende spesialisten over. Litt underlig er det å tenke på at europeiske falkonerer i dag, ved forbundets 100-årsjubileum, driver ulovlig rovfuglfangst i de nordiske landene og utgjør en fare for noen av de mest sårbare rovfuglartene.
DET FØRSTE STATSBIDRAG
Ren opplysning ble også tatt i bruk i rovviltbekjempelsens tjeneste. I 1879 ga NJFF ut en brosjyre med med «Anvisning til fangst av forskjellige slags rovdyr», og tre år senere ble professor Robert Collets publikasjon om «Norske præmieværdige rovfugle» utgitt. Et ledd i opplysningsvirksomheten var det også da forretningen i 1903 sendte forstmester A. Feragen til Tyskland for å studere rovviltbekjempelsen der. Et stipendium på 600 kroner, som man fikk etter søknad fra departementet, finansierte studiereisen. Dette var det første statsbidrag til NJFF’s virksomhet. Ved tilbakekomsten introduserte Ferangen Grells fangstapparater, som senere ble sendt på turné og utstilt i foreningene. Sakser og feller ble også delt ut til aktive fangere, og Feragen skrev en brosjyre om bruk av de nye fangstinnretningene.
Det store krafttaket i NJFF’s rovviltkrig ble tatt i 1906, da man gikk til ansettelse av to vandrelærere i rovviltfangst. Foruten å reise rundt og instruere, skulle vandrelærerne også drive aktiv rovviltbekjempelse. I årene som fulgte var opptil 4 vandrelærere i virksomhet samtidig. Mest kjent av dem er Gulbrand A. Lien fra Hedalen. Han hadde levd som trapper i Amerika, og foruten sine praktiske ferdigheter hadde han evner som lærer. Blant annet ved skogskolene og landbruksskolene holdt han en mengde kurs.
Blant foreningens merkesaker opp gjennom de første femti år var jaktsakene helt dominerende, men jaktloven og rovviltbekjempelsen som sentrale tema. Innlandsfisket levde tilsynelatende i en skyggetilværelse. Grunnen til dette er antagelig at det fra Statens side var tatt skritt til ordnede forhold innen ferskvannsfisket allerede før NJFF ble stiftet, man hadde statsansatte fiskeriinspektører, konsulenter og oppsyn. Når foreningen dessuten gjennom et halvt århundre hadde fiskeriinspektøren som styremedlem – først M. G. Hetting, siden A. Landmark – må man gå ut fra at kontakten og samarbeidet med fiskerimyndighetene var godt, og at mange idéer og tiltak kunne settes ut i livet uten at det ble en stor styresak av det i NJFF. De to fiskeriinspektørene skrev dessuten en rekke utredninger om forskjellige innlandsfiskespørsmål i tidsskriftet.
LAKS I GLÅMA
Allerede i foreningens første år ble den første store fiskesaken tatt opp – å gjøre Glåma lakseførende. I de følgende årene ble det gjort forsøk med utsetting av laksyngel i Glåma og Vorma, og Vänerlaks i Mjøsa. Resultatene uteble, men derimot ble det foretatt vellykte utsettinger av ørret, røye og sik i fisketomme vann. Det fremmede virket tillokkende, og man prøvde å få etablert stammer av amerikansk regnbueørret og Black Bass, men uten resultat. Mer vellykt var arbeidet med en tilleggslov om fredning av laks, som ble tatt opp på et tidlig stadium i foreningens liv. Etter 20 år, i 1891, ble den nye lakseloven vedtatt.
Selv om det eksisterte et fiskerioppsyn, mente foreningen at det måtte styrkes, og tok i 1880 et initiativ overfor departementet i denne saken. Dette førte til bevilgninger til oppsyn med ferskvannsfisket, og dessuten til en lovforandring som bestemte at den som anmeldte et tilfelle av ulovlig fiske som førte til bot, skulle få halvparten av mulktbeløpet i premie! NJFF prøvde å få innført en lignende ordning for jaktens vedkommende, men uten resultat.
Senere ble mer planmessig fiskekulturarbeid satt i verk. I begynnelsen av foreningens annet halve århundre ble det en årrekke drevet ørretklekkeri på Tøyen i Oslo, med en produksjon på nærmere 2 millioner yngel årlig. I 1931 ble det så, under ledelse av magister Iacob D. Sømme, satt i gang omfattende forsøksvirksomhet, vesentlig på Hardangervidda.
Interessen for fiskekulturarbeid var stor i 1930-årene. Men etter hvert oppdaget man at utsetting av yngel ofte gav magre resultater. Oppfôring av yngelen over sommeren, etter amerikansk mønster, ble dermed aktuelt. Dette resulterte blant annet i at Oslomarkas Fiskeriadministrasjon, med støtte fra staten, bygde et større settefiskanlegg ved Holmendammen. Oslomarkas fiskeriadministrasjon, som ble stiftet i 1936, er en sammenslutning av de tre forbundene som senere skulle gå sammen i det ene, store forbundet for alle jegere og sportsfiskere i Norge – Arbeidernes Jeger- og Fiskerforbund, Norges Jeger- og Fiskerforbund og Norges Sportsfiskerforbund. Også på andre felter var det allerede i 1930-årene samarbeid mellom disse organisasjonene. I forbindelse med NJFF’s arbeid med en landsplan for opphjelp av ferskvannsfisket, ble det i 1937 innledet samarbeid med de to andre forbundene. Et utvalg med to representanter for hvert forbund foreslo blant annet en ny samlet lov om ferskvannsfiske. Man pekte her blant annet på behovet for midler til forsøks- og forskningsvirksomhet, kulturtiltak og oppsyn, og pekte på at disse midlene kunne skaffes til veie ved en stempelavgift på fiskeredskap, eller ved en lisensavgift for retten til fiske.
FREMSYNT HOLDNING TIL BEVER OG VILLREIN
Selv om rovviltbekjempelsen var ansett for å være helt avgjørende for en fornuftig jakthusholdning, gikk NJFF allerede i forrige århundre inn for tiltak som senere har vist seg å være av fundamental betydning i viltstellet. I 1889 ble det fremmet forslag om oppgaveplikt for felt elg og villrein, senere også for hjort. Det man her ønsket seg var en pålitelig statistikk som kunne danne basis for en forsvarlig utnyttelse av viltstammene. På foreningens initiativ ble det også endelig etablert oppsyn med villreinjakten. Og i 1895 la foreningen fram forslag om fredning av villrein og bever, to viktige viltarter som den gang var sterkt truet.
Også utsetting av vilt var selvfølgelig aktuelt, og som for ferskvannsfiskens vedkommende var man opptatt av fremmede arter. I 1875 ble det satt ut skotsk rype ved Kristiansand. Og et par år senere ble det gjort forsøk med klekking av grouseegg i rypereir i Ryfylke. Også rødbente rapphøns ble importert. Men ikke noe av dette gav resultater. Derimot fikk man istand vellykt klekking av rapphøns- og fasanegg. Senere har interessen for fasaner gått i bølgegang, men den har alltid vært tilstede. Og enkelte jeger- og fiskerforeninger i landsdeler med gunstig klima har drevet eget oppdrett og har greid å opprettholde en stamme.
FREMSTØT FOR FORSKNING
Rovviltet kom noe i bakgrunnen da den britiske forskningsrapporten fra «Grouse Disease Committee» ble lagt fram i 1911. Spørsmålet om de periodiske svartårene i rype- og skogfuglbestanden skyldes sykdommer ble nå aktuelt. På NJFF’s generalforsamling i 1916 fremholdt Fridthjof Nansen som sin oppfatning at sykdommer måtte være den vesentligste årsaken når fuglebestanden sank ned i en bølgedal. To år senere kunne dyrlege Willumsen på et møte i NJFF legge fram resultatene av sine undersøkelser, der det for første gang ble påvist cocidiose hos ryper. Rypa sto på denne tiden i brennpunktet for interessen. Bergens Jeger- og Fiskerforening satte i 1921 i gang sin store rypeundersøkelse under ledelse av Robert Kloster. Flere spesialister var sammen om dette sentrale arbeidet, som senere ble trykt og utgitt av Bergens Jeger- og Fiskerforening under tittelen «Rypeundersøkelsen 1921-1927». Samtidig drev dr. Ola Olstad, senere leder av Statens Viltundersøkelser, undersøkelser over rypas egglegging og kyllingproduksjon, noe som blant annet kastet lys over kråkas rolle som eggrøver i rypefjellet. I 1926 satte NJFF ned en viltundersøkelseskomité, som utarbeidet en plan for fortsatt og utvidet arbeid med viltundersøkelser, særlig med sikte på rype. I denne komiteen satt professorene Knut Dahl, Fridtjof Nansen, H. H. Gran, Halfd. Holth, og direktør Gunnar Jahn. Et resultat av planen var at dr. Olstad i en årrekke kunne fortsette sine viktige undersøkelser etter oppdrag og med økonomisk støtte fra NJFF.
I årene 1928-33 kunne Telemark Jeger- og Fiskerforening gjennom sine ringmerkinger gi sitt bidrag til vår viten om lirypas vandringer, mens Aust-Agder Jeger og Fiskerforening på samme tid utførte rypeundersøkelser i Setesdalen, først med Per Høst, senere med dr. Yngvar Hagen som leder.
1920-30-årene var i det hele tatt preget av en sterkt økende forståelse for viltforskningens betydning, og Norges Jeger- og Fiskerforbund kan rose seg av å ha ytet betydelige bidrag i arbeidet for å øke vår viten om viltet. Samtidig kom, som nevnt, rovviltbekjempelsen i bakgrunnen. Og et grunnskudd for denne hevdvunne formen for «viltpleie» da Universitetets jaktlovkomité i 1927 enstemmig kom til det resultat at all premiering av rovvilt burde oppheves, at all bruk av gift måtte forbys, at den fri rovviltjakten måtte oppheves og at alle ugler unntatt hubro måtte fredes. Styret i NJFF sluttet seg til dette, og i et senere møte med representanter for jeger- og fiskerforeningene fikk dette standpunktet enstemmig tilslutning.
I USA hadde man i 1930-årene oppnådd resultater med oppdrett av fuglevilt, og oppmuntret av dette satte NJFF i 1936 i gang oppdrett av ryper. Forsøkene ble ledet av Per Høst, med assistanse av cand. real. Edvard Holt, som senere overtok ledelsen av forsøkene, inntil fôrmangel satte en stopper for virksomheten i det andre krigsåret. Praktiske resultater ga forsøkene ikke, men derimot ga de en del ny viten om rypas biologi, blant annet i forbindelse med draktskiftet. Som forbundets fast ansatte forsøksleder fortsatte Edvard Holt til 1955, vesentlig beskjeftiget med rype- og skogsfuglundersøkelser. Senere har NJFF ikke drevet noen form for viltbiologisk virksomhet. Dette henger sammen med Statens Viltundersøkelser, som ble opprettet i 1936, er bygd ut til en stadig sterkere forskningsinstitusjon, samtidig som det ved universitetene drives utstrakt viltbiologisk forskning.
FRA FORENING TIL FORBUND
Opprinnelig besto NJFF bare av direkte tilsluttede enkeltmedlemmer. Men foreningens første lover fastslår at en av foreningens oppgaver er å «opmuntre til Dannelse af lignende Foreninger omkring i Landet, der slutte sig til Hovedforeningen …». Etter femti år hadde man kontakt med 26 lokalforeninger, og det ble etter hvert et alminnelig ønske at man måtte få samarbeidet foreningene imellom inn i fastere former. I 1923 ble det i møte med representanter for hovedforeningen og en rekke lokalforeninger vedtatt lover for landsmøter av jeger- og fiskerforeninger. På disse møtene skulle det drøftes og vedtas uttalelser om aktuelle jakt- og fiskespørsmål. Det første landsmøtet ble holdt i 1924, det neste i 1927. På begge disse møter ble revisjon av jaktloven drøftet, og på det siste dessuten spørsmålet om jeger- og fiskerforeningens organisasjon, det som senere er kalt organisasjonssaken. På møtet ble nedsatt en lovkomité, som skulle arbeide videre med denne saken.
Lovkomitéens forslag til vedtekter for et landsomfattende forbund forelå til det tredje landsmøtet, som ble holdt på Bolkesjø 30. juni 1928. Etter lovforslaget, som ble vedtatt med små endringer, skulle Norsk Jæger- og Fiskerforening (betegnelsen «forening» ble foreløpig beholdt) bestå av 1) Samarbeidende foreninger, 2) Direkte, årlig betalende og livsvarige medlemmer, 3) Æresmedlemmer. Foreningen skulle ledes av et styre og et representantskap som blant annet skulle velge styret. Representantskapets medlemmer skulle dels velges av de samarbeidende foreningene, dels av hovedforeningens direkte medlemmer. Etter at landsmøtets forslag var vedtatt av de enkelte foreningene, var Norges Jæger- og Fiskerforening fra 1928 å betrakte som et fast organisert, landsomfattende forbund. Vedtektene ble endret på representantskapsmøtet i 1935 og 1936, og i forbindelse med den siste endringen fikk organisasjonen også nytt navn: Norges Jeger- og Fiskerforbund.
OSLO JEGER- OG FISKERFORENING 100 ÅR
Siden Bolkesjømøtet hadde de direkte medlemmene inntatt en spesiell posisjon. Ifølge forbundets vedtekter skulle de organisere seg som en gruppe som skulle velge sine egne representanter til forbundets representantskap. Etter vedtektsendringer i 1939 er den direkte medlemsgruppen ikke lenger med i forbundets lover. Fra nå av skulle gruppen være organisert som egen forening med egne lover, tilsluttet forbundet under navnet «Den direkte medlemsgruppe av Norges Jeger- og Fiskerforbund». I praksis var gruppen en lokal jeger- og fiskerforening for Oslo og omegn, og i 1954 tok den navnet Oslo Jeger- og Fiskerforening. Ettersom Oslo-foreningen uten videre kan føre sine tradisjoner direkte tilbake til stiftelsen av Norsk Jæger- og Fiskerforening i 1871, kan foreningen feire sitt 100 års jubileum den 10. februar 1971.
Den 100 år gamle foreningen har, etter at den ble organisert som lokal jeger- og fiskerforening, utfoldet en betydelig aktivitet. Foreningen fikk adgang til fiske i noen av de store Nordmarksvannene, og drev settefiskdammer ved Sandungen. Senere har foreningen spilt en betydelig rolle i Oslomarkas Fiskeadministrasjon. Etter krigen har foreningen disponert jaktterrenger for sine medlemmer. På jaktstiområdet har Oslo-foreningen vært pioner. Det første forsøket ble gjort i 1954, og i 1955 arrangerte foreningen den første åpne jaktsti her i landet. Også når det gjelder fiskesti var Oslo Jeger- og Fiskerforening blant de første med et forsøksarrangement allerede i 1960. Foreningen har ellers vært meget aktiv når det gjelder lerdueskyting, og har også beskjeftiget seg med innendørs hjorteskyting. Fra og med 1960 har Oslo-foreningen arrangert en rekke skogsfuglprøver, og i de senere årene har man holdt «hund/sau-prøver» som et forsøk på å hjelpe jegerne med å gjøre hundene sauerene.
Som en av de første foreningene i landet, opprettet Oslo JFF i 1950 en juniorgruppe. Et meget populært og vel gjennomført tiltak ble satt i verk umiddelbart etter at Oslo JFF var skilt ut som egen forening: Foreningens første årbok kom ut i 1939, med Ferdinand Aars som redaktør. I 1942 satte krigen en stopper for årboken, og foreningen har siden ikke hatt noen egen publikasjon.
SAMMENSLUTNINGEN AJFF – NJFF
Opp gjennom 1950-årene utviklet det seg et stadig bedre samarbeid mellom Norges Jeger- og Fiskerforbund og Arbeidernes Jeger- og Fiskerforbund på mange felter. De felles interessene viste seg å være betydelig større enn det som skilte de to organisasjonene, og i mange avgjørende spørsmål hadde man nærmet seg hverandre. I slutten av 1950-årene ble det innledet forhandlinger om en sammenslutning, og i oktober kunne de to forbunds forhandlingsutvalg anbefale et forslag til vedtekter for et sammensluttet forbund, og til teknisk gjennomføring av sammenslutningen. I utvalget satt fra AJFF Klaus Kjelsrud, G. Guste Pedersen, Jonas Strand, Viktor Olsen og Arnt Stenklev, og fra NJFF H. U. Sverdrup Thygeson, Harald Gladheim, Per B. Holaker og Knut Rom. Forslaget ble fremlagt på AJFF’s landsmøte og NJFF’s representantskapsmøte, begge i juni 1959, og ble vedtatt med henholdsvis 72 mot 40 og 78 mot 4 stemmer.
Etter overenskomsten skulle forbundets navn være Norges Jeger- og Fiskerforbund, mens tidsskriftet skulle arve tittelen til AJFF’s publikasjon, Jakt-Fiske-Friluftsliv. Det er videre enighet om en ordning som sikret at det forbund som fikk flertall i styret, ikke skulle ha flertall i representantskapet. Nestformannen i styret skulle være ordfører i representantskapet, og styreformannen ordfører. Det forbund som hadde mindretall i styret, skulle ha styreformann og 1. varamann til styret. Endelig skulle det forbund som hadde mindretall i representantskapet har representantskapets ordfører.
ARBEIDERNES JEGER- OG FISKERFORBUND
ble stiftet i Oslo 1. april 1933. Arbeidernes Jeger- og Fiskerforening hadde innkalt til møtet, og det møtte representanter fra Eidsvoll, Gullverket, Sarpsborg og Skien. Den direkte foranledning var opphevelse av den frie rovdyrjakt, idet denne også ble lagt under grunneierretten, og Koldstad-regjeringens lovforslag om «retten til de ville bær». «De ville bær» ville etter dette bli underlagt privat eiendomsrett.
Forbundets første formålsparagraf lød: Forbundets formål er å organisere de jakt- og fiskeriinteresserte arbeidere, småbrukere, bønder, funksjonærer osv. til arbeid for at den arbeidende befolkning får adgang til jakt og fiske på gunstigst mulige vilkår, og for å bryte det bestående monopol, og for opprettelse av frie ordnede forhold for jakten og fisket, arbeide for å fremelske en rik vilt- og fiskebestand ved å drive kulturarbeid til dets beste, samt for effektive fredningsbestemmelser.
B. Å vareta foreningenes og deres medlemmers interesser, og om fornødent understøtte i de tilfeller hvor rettsforfølgning skjer, i den utstrekning forbundet finner det formålstjenlig.
C. Å være foreningene behjelpelig med opplysning om jakt- og fangstforhold.
D. Å søke etablert samarbeid med landets småbrukere, skog- og landarbeidere, fiskere og organisasjoner som er enig i forbundets formål. Forbundet er politisk uavhengig.
Ved sammenslutningen var forbundets nåværende formann, Klaus Kjelsrud, formann i AJFF, mens forbundets nåværende organisasjonssekretær var generalsekretær i AJFF. I perioden 1946-53 var Stenklev formann i Arbeidernes Jeger- og Fiskerforbund.
SAMMENSLUTNINGEN NORGES SPORTSFISKERFORBUND – NJFF
I begynnelsen av 1930-årene var enkelte rene sportsfiskerforeninger tilsluttet forbundet. Tanken å danne et eget sportsfiskerforbund ble fremkastet av Lillehammer Sportsfiskerforening i 1932, og resultatet var i første omgang Sportsfiskernes Korrespondanseforbund, som med tilslutning av fire foreninger ble stiftet i 1933.
På denne tiden arbeidet Iacob D. Sømme med sine fiskeribiologiske undersøkelser på Hardangervidda, og i samarbeid med professor Knut Dahl la han fram et utkast til nye fiskeregler for dette viktige sportsfiskeområdet. I forbundets tidsskrift offentliggjorde Sømme artikler om fiskeforholdene på vidda, og på medlemsmøter i NJFF i 1934 og 1935 ble utkastet til nye fiskeregler diskutert. Utkastet fikk forbundets tilslutning, men møtte til dels sterk motstand fra sportsfiskerhold. Ankepunktet var først og fremst at Sømme og Dahl, på biologisk grunnlag, gikk inn for fiskefredning til 15. august. Denne innskrenkningen av lovlig fisketid ville selvfølgelig i høy grad redusere sportsfiskernes muligheter på vidda, og ettersom Hardangervidda måtte betraktes som et av de aller viktigste områdene for sportsfiskere over store deler av Sør-Norge, er det klart at striden måtte få konsekvenser. Viddesaken ble en vesentlig årsak til at Norges Sportsfiskerforbund ble opprettet i 1937. Etter hvert kom det istand samarbeid mellom Sportsfiskerforbundet og NJFF på flere felter, og i 1963 ble de to forbund sluttet sammen.
FORBUNDETS FORMÅL
Forbundets formål er i dag:
1. Å organisere og knytte sammen jakt-, fiske- og friluftsinteressene i foreninger og fylkeslag for å fremme et sunt, sosialt og økonomisk rasjonelt stell med landets vilt- og fiskebestand.
2. Å innarbeide i den allmenne bevissthet økt forståelse for menneskets ansvar for den levende naturen, herunder arbeid for fremme av ansvarsbevisst jakt, fiske og ferdsel i skog og mark.
3. Å arbeide for en rasjonell utbygging av jakt-, fiske- og friluftslovgivningen for å øke landets vilt- og fiskebestand, samt å innarbeide i folks bevissthet aktelse for landets jakt-, fiske- og friluftslovgivning, å arbeide for en samordning av sports- og næringsinteresser under jakt og fiske, slik at allmenne interesser blir tilgodesett.
4. Å samarbeide med myndighetene for å fremme forbundets mål.
5. Å samarbeide med næringsorganisasjoner og andre organisasjoner i inn- og utland med interesser for jakt-, fiske- og friluftsliv, for å fremme forbundets formål.
6. Å fremme tiltak som tar sikte på å øke vilt- og fiskebestanden og å bevare de dyrearter som finnes i vårt land.
7. Å arbeide for bedring av våre jakthunder ved virksomhet av kynlogisk art, og ved økt opplysningsarbeid.
8. Å arbeide for ferdighet i bruk av våpen og sportsfiskeredskap.
9. Å utgi Jakt-Fiske-Friluftsliv, samt fremme annet opplysningsarbeid.
Sentralt i forbundets virksomhet står det rene opplysningsarbeid, og det viktigste middel her er tidsskriftet
JAKT-FISKE-FRILUFTSLIV
Alt for 100 år siden var man klar over betydningen av en periodisk publikasjon som skulle tjene til alminnelig opplysning og være bindeledd mellom medlemmene. Det første nummer av «Norges Jæger- og Fisker-Forenings meddelelser» kom ut 1. april 1872. Den første årgangen besto av to hefter. Fra 1874 ble meddelelsene utvidet til 3 hefter årlig, med et opplag på 500 eksemplarer. Publikasjonen ble til å begynne med redigert av en redaksjonskomité og det ble lagt stor vekt på rapporter om jakt- og fiskeforhold i de forskjellige landsdelene. Fra 1882 har forbundets publikasjon hatt betegnelsen tidsskrift. Antall nummer årlig var nå kommet opp i 4, og tidsskriftet fikk egen redaktør. Den neste utvidelsen fant sted i 1910, da antall utgivelser ble økt til 6. Opplaget var nå kommet opp i 2 750.
Da AJFF ble stiftet i 1933, overtok man tidsskriftet «Jakt og Fiske», som ble utgitt av den eksisterende Arbeidernes Jeger- og Fiskerforening i Oslo. Det var til å begynne med et kvartalstidsskrift, men kom fra 1935 månedlig. Da AJFF ble rekonstruert etter krigen, fikk tidsskriftet navnet Jakt-Fiske-Friluftsliv, et navn som ble beholdt etter sammenslutningen av de to forbundene. Fra og med 1963 er også Norges Sportsfiskerforbunds organ, «Fiske Sport» slått sammen med Jakt-Fiske-Friluftsliv. Til sammen representerer de tre tidsskriftene nær 150 årganger, en enestående og allsidig kilde til opplysning om vilt og fisk, jakt- og fiskeforhold i Norge gjennom et århundre. Jakt-Fiske-Friluftsliv har ved 100-årsjubileet et opplag på omkring 40 000 eksemplarer.
Ved siden av tidsskriftet gis det stadig ut brosjyrer som behandler spesielle emner, for det meste rent praktiske opplysningsskrifter.
KONSULENTVIRKSOMHETEN
Foruten gjennom tidsskriftet og andre publikasjoner drives det utstrakt konsulentvirksomhet. Til forbundet er knyttet en viltstellkonsulent og en fiskestellkonsulent, som i første rekke skal bistå de tilsluttede foreningene i deres praktiske arbeid. Dette arbeidet er av særlig stor betydning fordi de fleste foreningene disponerer egne jaktterreng og/eller fiskevann, mens noen også driver egne klekkerier og oppdrettsanlegg for fisk. Som rådgivende organ for konsulentene har styret oppnevnt et viltstellutvalg og et fiskestellutvalg.
Et viktig felt for forbundet er arbeidet for ansvarsbevisst utøvelse av jakt og fiske. Viktig i dette arbeidet er de mange forskjellige formene for konkurranser som krever både kunnskaper og ferdigheter av jegerne og fiskerne.
Det arrangeres årlig en rekke konkurranser og stevner, først og fremst av de lokale foreningene, og forbundet har utarbeidet opplegg for alle typer av arrangementer. Mange foreninger har baner for lerdueskyting og elgskyting, og konkurranser i disse disipliner samler stor interesse. Videre arrangeres det jaktstier og fiskestier, casting-konkurranser (flue- og slukkast), pilkekonkurranser og sjøfiskekonkurranser. På flere av de nevnte områder holdes det årlige landsstevner.
KURSVIRKSOMHETEN
På sett og vis har vandrelærerinstitusjonen fra 1906 holdt seg levende og utviklet seg gjennom årene. Både konsulentene og forbundets administrative personale driver en utstrakt reisevirksomhet med besøk i foreningene, og fra 1968 har forbundet hatt egen studieinstruktør.
For å effektivisere opplysningsvirksomheten har man etter hvert lagt stadig større vekt på aktivisering av medlemmene gjennom forskjellige former for kurs- og studievirksomhet. I den siste treårsperioden før hundreårsjubileet ble det arrangert 41 kurs i viltstell og fiskestell. Disse kursene samlet nær 2 000 deltakere, og som forelesere ble benyttet 60 fagfolk på forskjellige områder. Samtidig har det vært lagt stor vekt på brevkursvirksomhet og opprettelse av studieplanringer i emner som viltstell, fiskestell og naturvern. Flere tusen medlemmer har deltatt i studieplanringer. Til dette arbeidet har man hatt økonomisk støtte fra Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske. Statens Ungdoms- og Idrettskontor og Kirke- og undervisningsdepartementet.
JAKTHUNDEN EN FORBUNDSSAK
I forbundets arbeid på jaktens område har hunden alltid stått sentralt. Alt i 1877 arrangerte NJFF den første hundeutstilling her i landet, og senere ble det holdt utstillinger i 1880 og 1887, alle utelukkende for jakthunder. Den siste utstillingen ble en hard påkjenning for forbundets anstrengte økonomi, og det tok 10 år før underskuddet var dekket! Man fant at det ville være gunstigere å få opprettet en egen organisasjon til å ta seg av det kynologiske arbeidet, og i 1889 ble Norsk Kennel Klub stiftet på Norges Jeger- og Fiskerforbunds initiativ.
Kennelklubben ble også grunnlagt av jegere, og med jakthunden som dominerende interesseområde. Og selv om forbundet senere ikke påtok seg hundearrangementer, utfoldet det seg etter hvert en betydelig hundeaktivitet i foreningene. Flere av de lokale jeger- og fiskerforeningene ble årvisse arrangører av jaktprøver og utstillinger, ofte i samarbeide med spesialklubber for de forskjellige jakthundrasene, og i forståelse med Norsk Kennel Klub. Mange av disse arrangementene ble etter hvert tradisjon, og hadde høy anseelse blant hundeinteresserte jegere over hele landet. Parallelt med jeger- og fiskerforeningenes hundeaktivitet, arbeidet NKK og dens tilsluttede klubber videre med jakthundene og arrangerte utstillinger og jaktprøver, og ved avtale mellom NKK og NJFF hadde medlemmer av jeger- og fiskerforeningene fulle rettigheter til deltakelse også i Kennelklubbens arrangementer. Uoverensstemmelser om denne avtalen førte i 1960-årene til brudd med Norsk Kennel Klub, og på NJFF’s initiativ ble Norsk Jakthundforbund stiftet i 1963. Jakthundforbundet samarbeider med jeger- og fiskerforeningene om jakthundutstillinger og jaktprøver, og har fått tilslutning fra flere spesialklubber. Inntil jubileumsåret har Jakthundforbundet autorisert 240 dommere og avholdt en rekke dommerkurs. Nær 4 000 hunder har deltatt i forbundets utstillinger og prøver, og nær 3 000 hunder er registrert.
KONTAKT OVER GRENSENE
På verdensutstillingen i Wien i 1873 kunne besøkerne beundre norsk vilt, i form av utstoppede eksemplarer, utstilt av Norsk Jæger- og Fiskerforening. Det var NJFF’s første internasjonale kontakt. Senere har samarbeidet over landegrensene stadig utviklet seg, først og fremst innenfor Norden. Den første nordiske jegerkongressen ble holdt i Stockholm i 1897, med norsk deltakelse. I 1904 var det NJFF’s tur til å påta seg dette arrangementet, som senere har vært en fast institusjon.
I dag har jegernes og sportsfiskernes organisasjoner i de nordiske landene fast kontakt gjennom Nordisk Jegersamvirke og Nordisk Sportsfiskerunion.
SAMARBEID FOR FELLES MÅL
Arbeidet for å verne natur- og friluftsområder mot inngrep har hatt høy prioritet i forbundet i senere år. Forutsetningen for å opprettholde rike stammer av vilt og fisk er at selve naturen, viltets og fiskens miljø, blir vernet. I dag er det klart for alle at naturvern i videste forstand er en forutsetning for all utøvelse av jakt og fiske, og for alle former for friluftsliv. I tråd med dette har forbundet et intimt og godt samarbeid med sentrale organer som Norges Naturvernforbund og Den Norske Turistforening. Dette samarbeidet har i første rekke dreiet seg om de store problemene i forbindelse med vassdragsutbygging. Opptakten til dagens omfattende arbeide med vern om vassdragene ble gjort alt i 50-årene, da NJFF satte i gang en stor aksjon for å redde Femunden og Trysilvassdraget.
Et annet viktig felt når det gjelder forbundets kontakter utad er samarbeidet med grunneiernes organisasjoner og med Direktoratet for Statens skoger. Med statsskogforvaltningen ble det opprettet en lang rekke avtaler som gir lokale jakt- og fiskerforeninger jakt- og fiskerettigheter i Statens skog- og fjellområder.
Forbundets innsats når det gjelder lovgivningen på jakt- og fiskeområdet har tradisjoner som går tilbake til 1871. Etter hvert fikk forbundet en klar posisjon som faglig organ på sitt område, og har stort sett vært representert i de offentlige komiteer som har vært nedsatt i forbindelse med lovgivningen på jaktens og ferskvannsfiskets område. Også på andre felter blir forbundet i dag i stor utstrekning tatt med på råd innenfor de forskjellige departementer som arbeider med saker av interesse for NJFF’s virksomhet. I dag er forbundet representert blant annet i Komitéen for revisjon av jaktloven, Direktoratets kursutvalg, Styret i Njardarheim Veidemark, Statens Friluftsråd og Norsk Oljeskaderåd.
I 1894 søkte forbundet for første gang om statsbidrag. Ønsket var beskjedent, man bad om 2 000 kroner! Men søknaden fikk motbør i Stortinget. Det ble blant annet uttalt at man selvfølgelig ikke kunne yte noe til en forening som ville arbeide for å skaffe mest mulig vilt – til medlemmenes egen fordel! Hell med søknad om statsbidrag fikk man først like etter århundreskiftet, da det som nevnt ble gitt 600 kroner til studier av tysk rovviltbekjempelse. Etter hvert fikk myndighetene større forståelse for NJFF’s arbeid, og i 1910 ble det for første gang gitt et alminnelig statsbidrag på 2 000 kroner. Etter at Viltfondet og senere Innlandsfiskefondet ble opprettet, er bidraget til forbundet gitt av midler fra disse fondene. Ettersom fondene utgjøres av de årlige avgiftene som innbetales av aktive jegere og sportsfiskere, er det helt naturlig at noe av midlene kommer tilbake til jegernes og sportsfiskernes eneste landsomfattende organisasjon, og at disse midlene, sammen med medlemmenes direkte kontingent, utgjør basis for forbundets økonomi.
Av betydning for forbundets økonomi er ellers flere fonds, og først og fremst «Rentier Ad. Lindbäcks gave». Lindbäck skjenket i 1937 et fond på kr. 50 000, «hvis årlige avkastning skal anvendes til fremme av forbundets formål etter styrets beste skjønn». Ved Lindbäcks død samme år etterlot han seg et testamente som stilte 500 000 kroner til forbundets disposisjon. På dette tidspunktet hadde forbundet en direkte medlemsgruppe. Ettersom denne medlemsgruppen senere er blitt organisert som lokal forening, disponeres fondet nå av et eget styre med representanter for NJFF og Oslo Jeger- og Fiskerforening.
Fra en beskjeden start har Norges Jeger- og Fiskerforbund i løpet av sine første hundre år vokst til en sterk organisasjon med cirka 35 000 medlemmer, fordelt på ca. 350 lokale foreninger, spredt over hele landet. For å effektivisere det omfattende apparatet som et så stort landsforbund er, og for å skape bedre kontakt ut til de enkelte foreninger og medlemmer, er det gjennom 60-årene opprettet fylkesorganisasjoner som skal tjene som bindeledd mellom forbund og lokale lag. I dag er det fylkeslag i alle fylker, og i noen fylker er det to lag, slik at det til sammen er 25 fylkeslag i NJFF.
Ny viten og endrede forhold på mange felter har medført store endringer i forbundets virksomhet og holdninger til viktige problemer i løpet av de første hundre år. Det som var god latin i 1871 er det ikke lenger i 1971. Men hundreåringen har fulgt med, og lever stadig i tidens aktuelle situasjon med alt det den byr på av nye konstellasjoner, nye problemer og nye muligheter. Norges Jeger- og Fiskerforbund står i dag for et syn som peker fremover når det gjelder utnyttelsen av våre vilt- og fiskerikdommer og forvaltningen av våre naturressurser i det hele. Det er denne holdningen, bygd på tradisjoner, men med en våken sans for ny viten og nye erfaringer, som skal gjøre det mulig å være jeger og sportsfisker i Norge når nye hundre år er gått.»
Jubileumsnummeret av Jakt-Fiske-Friluftsliv var redigert av Ragnar Frislid (1926-2009), og det kan være ham som har skrevet den usignerte artikkelen.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».