Fiskvikrokkdalsdammen i elva Rokka i Rendalen, fotografert på en seinvintersdag i 1943. Landskapet og vassdraget var ennå dekt av snø. Vi ser imidlertid skådammen som ledet inn mot...

Fiskvikrokkdalsdammen ligger i elva Rokka, som har sine kilder i myrområdene vest for Storfjellet og Åkersrokkdalen, på kjølen mellom Glommadalføret i Stor-Elvdal og Ytre Rendalen og avløp til Glomma ved Treseng i Stor-Elvdal. Ifølge kanaldirektør Gunnar Sætrens (1843-1928) «Beskivelse af Glommen» (1904) er dette vassdraget 16 kilometer langt. Sætren regnet ut at Rokka hadde et nedslagsfelt på 82 kvadratkilometer. Da han skrev den nevnte boka om Glommavassdraget, tidlig på 1900-tallet, hadde Rokka to fløtingsdammer. Den nederste – «Rokkdammen» - lå cirka fem kilometer fra utløpet, i nærheten av Rokksætra i Stor-Elvdal, og den øverste ifølge Sætren nord for Rokkdalssætra i Ytre Rendalen. Glomma fellesfløtingsforenings vassdragskart fra 1914 viser tre dammer i Rokka – den nevnte i nærheten av Rokksætra i den nedre delen av elveløpet, en «Nordre Dam» som lå et par kilometer nord for Rokkdalssætra, og «Nydam», som lå like sør for den sistnevnte sætra. Dette fotografiet er fra den lokaliteten som på 1914-kartet ble kalt Nydammen.

I dokumenter som har sirkulert i Hedmark fylkeskommune og NVE heter det at denne dammen skal være oppsatt i 1858 og at den siste gang skal ha vært brukt i fløting i 1919. Begge disse opplysningene kan det være grunnlag for å stille spørsmålstegn ved.

Nevnte Gunnar Sætren skrev at «Rokka er nogenlunde sikker for et mindre tømmerkvantum, men tømmeret beskadiges ved gnidning mot de skjær og stene, hvormed elveleiet er opfyldt i den nederste del av elven.» At elva ble holdt for å være sikker, betydde at de som leverte eller kjøpte tømmer her kunne være noenlunde sikre på at det ville la seg gjøre å få tømmeret ned til Glomma i løpet av en sesong. Dette hadde stor betydning for tømmerråstoffets kvalitet når det nådde fram til sagbrukene og treforedlingsbedriftene lengre nede i Glommavassdraget, og følgelig også for hvor mye kjøperne var villige til å betale for virket.

At Rokka var ei noenlunde sikker fløtingselv var sannsynligvis riktig i Sætrens samtid, men neppe en generasjon eller to tidligere. At det var slik skyldtes nemlig «elverensning» - sprenging av steinskjær og andre hindringer i elveløpet og tilpasninger som ledet tømmeret gjennom vanskelige kurver uten at det drev inn i bakevjer, og dammer som gjorde det mulig å magasinere og slippe vann i høvelige mengder for fløtingsarbeidet. Det første sikre tegnet vi har funnet som viser at man gikk inn for å gjøre Rokka til ei god fløtingselv er ei kontrakt som ble inngått i Kristiania – Oslo – sommeren 1852. Kontahentene var lokale folk – skogeiere som stadig frekventerte hovedstaden for å selge tømmer. At det skjedde på midten av 1800-tallet kan kanskje også forståes i lys av en stor eiendomstransaksjon som nettopp hadde foregått i denne regionen. Mange av de store skoggardene i Ytre Rendalen og i tilstøtende deler av Åmot hadde siden 1662 tilhørt godseierne på Hafslund i daværende Skjeberg – i dag i Sarpsborg. Eierne av Hafslund-godset disponerte store fallrettigheter på den østre sida av Sarpsfossen, og skogeierskapet i denne regionen inngikk åpenbart i en strategi for å skaffe disse sagene godt tømmerråstoff. På første halvdel av 1800-tallet begynte økonomien på Hafslund å skrante, dels som følge av familiære forhold blant eierne, dels som konsekvens av et dramatisk priskrakk på trelast omkring 1820 og en påfølgende lavkonjunktur som hang i fram til begynnelsen av 1840-åra. Eiendommen kom i denne perioden over i hendene til diverse kreditorer, og i 1846 ble det etablert et aksjeselskap med 25 innskytere som kjøpte skogeiendommene i Rendalen og Åmot. De fleste aksjonærene var gardbrukere og skogeiere fra Hedmark – noen fra Vinger, andre fra Odalen, Løten, Elverum, Åmot, Stor-Elvdal og Rendalsbygdene. På denne måten fikk Deset- og Løsset-gardene i Åmot, Sjølistrand, Nedre Sjøli, Andrå-gardene, Lien, Fiskvik- og Åkre-gardene samt deler av Ås igjen et mer regionalt eierskap. Eiendomstransaksjonen – som kostet det nevnte selskapet med 39 aksjer fordelt på 25 eiere det den gang svimlende beløpet 100 000 spesidaler – skulle nedbetales ved «Hugst og Salg af det Skovene aarligen maatte udbringe». Den nevnte kontrakta om å gjøre Rokka til ei bedre fløtingselv ble inngått av representanter for selskapet «De Hafslundske Eiendomme i Østerdalen» representert ved Peder Wæringsaasen fra Elverum, lokale grunneiere i Rokkas nedslagsfelt – rendølen Ole Aas og Ole Simensen Øvergaard, Simen Olsen Gammelstu Koppang og Nils Andersen Nystumoen Koppang. De tre siste var antakelig skogeiere på Stor-Elvdal-sida, langs den nedre delen av Rokka. Avtalen mellom disse aktørene gikk ut på at skogeierne skulle spleise på å gjøre elva fløtbar. Kostnadene skulle speile de skogressursene de enkelte brukerne hadde utsikter til å få drevet ut og omsatt i penger. Eierne av de tidligere Hafslundskogene i Rokkas nedslagsfelt – skog som soknet til Fiskvik-gardene og deler av Ås-skogen, skulle betale 4/9 av kostandene, brukeren på Øvergård Koppang 2/9 og de øvrige 1/9 hver. Totalramma for investeringene ble i første omgang satt til 144 spesidaler, men grunneierne håpte å få et lite tilskudd fra Tømmerdirektionen i Christiania – fløterkassa til trelasthandlerne – men de forpliktet seg også til å diskutere videre elveforbedringsarbeider med samme proporsjonale utgiftsfordeling dersom dette skulle vise seg nødvendig.

Det har, som nevnt, vært hevdet at Fiskvikrokkdalsdammen skal være bygd i 1858. Gunnar Sætrens omtale av Rokka i boka om Glommavassdraget fra 1904 nevner imidlertid bare den nedre Rokkdammen og det han kalte «Nordre Dam», som ligger høyere oppe i vassdraget, mellom Fiskvikrokkdalen og Åkersrokkdalen. Denne dammen kalles i dag «Gammeldammen», mens dammen som ligger like ved Fiskvikrokkdalen kalles «Nydammen» på et fløtingskart fra 1914. Dermed er det nærliggende å spørre seg om denne dammen kan være om lag 50 år yngre enn man har trodd – bygd tidlig på 1900-tallet. Det kan være trekk ved tømmermannsarbeidet som også peker i samme retning.

Fra 1850-åra av ble premissene for fløtinga i Rokka fastsatt i møter Christriania Tømmerdirektions fløtingsbetjent i Nord- og Midt-Østerdalen, rendølen Sevat Høye (1822-1909), hadde med skogeierne som leverte tømmer til dette vassdraget i februar-mars - altså i forkant av fløtingssesongen - hvert år. Her gjennomgikk møtedeltakerne fjorårets fløtingsregnskap, bestemte om det skulle gjøres tiltak i elveløpet for å lette fløtingsarbeidet og forhandlet om hvor store fløtingsavgifter som skulle betales for hver tømmertylt. Samtidig valgte de en fløterhusbond som, mot en viss godtgjørelse, skulle organisere kommende sesongs arbeid og avlegge regnskap for virksomheten. Høsten 1900 kom virksomheten inn i noe fastere former ved at grunneierne som leverte tømmer langs Rokka etablerte en fellersfløtingsforening med styre rekruttert blant skogeierne. Den første store beslutningen Rokka fellesfløtingsforening tok var å oppruste Gammeldammen, foreta «forbedringsarbeider» derfra og nedover mot Fiskvikrokkdalen. Der skulle det bygges en ny dam «paa samme Sted som Aasdammen». Denne nye dammen antas å være den som er avbildet på dette fotografiet. Takoverbygning fikk den i 1904, altså etter at konstruksjonene hadde «satt seg». Slike takoverbygg er også nevnt på Gammeldammen i samme vassdrag og på Søkkunddammen i Stor-Elvdal, men ellers var dette en uvanlig løsning, som antakelig skulle bidra til å forlenge trekonstruksjonenes levetid. Bygginga av dammen ved Fiskvikrokkdalen ble satt bort til en kar ved navn Hans Andersen, som lovte å gjøre jobben for 1 400 kroner. De to mest toneangivende aktørene i Rokka fellesfløtingsforening i denne perioden var Christian Skrokbæk (f. 1874), som bestyrte skogene Fredrikstad-firmaet And. H. Kiær & Co. hadde kjøpt i Rendalen, og Svein Øvergaard (1867-1913) på Øvergård Koppang, som eide mye av skogen på Stor-Elvdalssida. Sistnevnte sørget også for at det ble lagt telefonledning mellom dammene i Rokka. Målet var åpenbart å koordinere bruken av tilgjengelige vannreserver.

Detaljert fløtingsstatikk for Glommavassdraget som også omfatter sidevassdrag på Rokkas størrelse foreligger fra midten av 1890-åra. I 1895 var det snaut 27 500 tømmerstokker som ble fløtet i dette vassdraget. Rekordåret i den tida da tømmerkvanta ble angitt i toppmålte tylfter var 1907, da det ble fløtet bortimot 48 500 tømmerstokker i Rokka.

I 1911 gikk aktørene i skogbruket i Glommavassdragets nedslagsfelt over til å kvantifisere tømmerleveranser i kubikkmeter. Dette året var fløtingskvantumet i Rokka drøyt 7 800 kubikkmeter. Men i de nærmest påfølgende åra var det ikke fløting i dette vassdraget i det hele tatt, før det i 1917 ble innmeldt over 47 000 kubikkmeter tømmer til fløting i dette vassdraget. Over 23 prosent av dette tømmeret nådde ikke Rokkas utløp ved Treseng. Dette tallet var eksepsjonelt i forhold til de tallene som ble oppgitt over «inneliggende» tømmer tidligere. Sannsynligvis var det nevnte fløtingsvolumet altfor stort i forhold til det fløtingsvannet man hadde til disposisjon i 1917. Og sjøl om mengden av nytt tømmer som ble innmeldt til fløting i 1918 var beskjedent, lå det fortsatt mye tømmer i elva også etter denne sesongen. Først i 1919 ble den «rensket» slik at det lå igjen bare 19 stokker. Et så lite kvantum brød man seg antakelig ikke om å mobilisere fløtere for å drive ut i 1920, da det ikke var innmeldt nytt fløtingstømmer.

Mye tyder på at det måtte tømmerleveranser med et visst volum til for at det skulle svare seg å organisere fløting i Rokka. I 1921 ble det fløtet drøyt 4 500 kubikkmeter tømmer i dette vassdraget. Deretter gikk det seks år før det på nytt ble fløting. Seinere var aktiviteten sporadisk – noen år ble det fløtet småkvanta, andre år ingenting i det hele tatt. Siste år jeg har kunnet finne informasjon om fløting i Rokka er 1943, men da var kvantumet så beskjedent som 145 kubikkmeter. Det har vært hevdet at Simen Simensen (1886-1977) fra Nedre Rotbakken i Rendalen var den siste fløtersjefen i Rokka, og at 1919 var siste fløtingsår. Dette kan naturligvis være stemme for den øvre delen av elveløpet, der Fiskvikrokkdalsdammen lå. Men i den nedre delen av vassdraget ble det åpenbart fløtet også seinere, om enn i mindre kvanta. Kanskje kan Fiskvikrokkdalsdammen ha vært brukt som vannreservoar også i denne perioden. Redusert aktivitet etter 1. verdenskrig hadde sannsynligvis to hovedårsaker – det store krakket i tømmermarkedet som inntrådte i 1920-21 og gikk over i en langvarig lavkonjunktur, og kanskje også et sterkt redusert forråd av salgbare tømmerdimensjoner i et skogbruk som var basert på naturlig gjenvekst etter harde hogster på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Da nye skogbestand begynte å vokse til etter 2. verdenskrig ble tømmeret i dette området hentet ut med lastebiler på nybygde skogsbilveger. I hovedvassdraget og noen av de større og mer lettfløtete sidevassdragene var det fortsatt stor aktivitet i de første årene etter krigen, men etter hvert gikk stadig mer av tømmertransporten over på lastebiler og jernbane der også. Fløtinga i Glommavassdraget ble avviklet etter 1985-sesongen.

Collapse text