Widerøes DHC-3 Singel Otter, LN-BIB ligger til kai i Kirkenes. Det er vinter og kaldt og mannskapet varmer opp flyets motor med ved hjelp av en generator.
De fleste stedene hvor det bodde folk, fikk man ikke flyplasser før langt ut på 1960-tallet. Sjøflyene fikk derfor en helt sentral plass i den tidligste person- og posttrafikken. D ...
De fleste stedene hvor det bodde folk, fikk man ikke flyplasser før langt ut på 1960-tallet. Sjøflyene fikk derfor en helt sentral plass i den tidligste person- og posttrafikken. Disse rutene var i drift i store deler av sommerhalvåret, men var avhengig av gode værforhold for å kunne fly.
Sjøflyene ble også brukt til den viktige ambulanseflyvningen. Denne foregikk hele året.
I tillegg kunne sjøflyselskapene tilby frakt av både varer og av folk som skulle langt utenfor allfarvei. De påtok seg ulike spesialoppdrag, alt fra kontroll av laksenøter til å fly slepemål for Forsvaret.
Navigeringen var basert på sikt mot bakken. Sjøkart, stoppeklokker og fyrlykter ble brukt som helt nødvendige hjelpemidler i et område preget av lunefulle værforhold og krevende geografi. Flyene ble ført av kaptein og annenpilot. Teknisk kontroll ble utført av autorisert mekaniker.
Sjøflyhavnene var svært enkle. Sjøflyene var enten fortøyd i ei blåse eller lå til havn ved ei flytebrygge. På land kunne det stå små enkle brakker hvor passasjerene kunne oppholde mens de ventet på å få gå om bord. Drivstoff ble ofte oppbevart på bryggene. På de større havnene hadde man såkalte føringsbåter eller sikringsbåter. Disse kunne blant annet brukes til å frakte passasjerer og varer ut til sjøflyene ved behov.
SubjectWiderøes DHC-3 Singel Otter, LN-BIB ligger til kai i Kirkenes. Det er vinter og kaldt og mannskapet varmer opp flyets motor med ved hjelp av en generator.
I 1954 inngikk Widerøe en samarbeidsavtale med SAS og drev i mange år sjøflyrutene i Nord-Norge. Widerøe hadde da allerede etablert seg med base på Skattøra i Tromsø. Selskapets østlige base lå til å begynne med i Vadsø, men ble senere flyttet til Kirkenes.
På midten av 1950-tallet byttet Widerøe Norseman-flyene ut med Singel Otteren fra De Havilland-fabrikken. Dette var et såkalt høyvinget, enmotors propellfly som kunne utstyres både med flottører og med ski. Flyet var derfor velegnet i områder uten flyplasser. Hos Widerøe var flytypen i bruk i tiden mellom 1954 – 1971 og ble blant annet brukt til post- og ruteflyging.
Per Lilleeng vokste opp i Tromsø, og ble i ung alder bitt av flybasillen. Høsten 1948 tas han opp på fly- og befalsskolen på Gardermoen. Sommeren 1952 fortsatte Lilleeng flyopplæringen hos Widerøe på Fornebu og i mai 1953 fikk han fast jobb som flyger i Widerøe. Vinteren 1953 - 1954 ble han stasjonert i Narvik og i juni 1954 ble han overført til Skattøra i Tromsø, hvor Widerøe hadde etablert sin base. Lilleeng ble leder for alle selskapets sjøflyruter i Nord-Norge.
Da Widerøe i 1965 flyttet basen sin til Bodø gikk Per Lilleeng og flere andre ansatte sammen om å etablere flyselskapet Nor-Wings i Tromsø. Her ble han sjefsflyger og driftssjef. Basen for selskapet ble lagt til den nye lufthavnen på Langnes.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».