Fra skog med sitkagran (Picea sitchensis) i Stendadalen i Fana ved Bergen. Fotografiet er tatt fra bakken opp mot tretoppene. Det viser et bestand med høye, rettvokste stammer, o...
SubjectFra skog med sitkagran (Picea sitchensis) i Stendadalen i Fana ved Bergen. Fotografiet er tatt fra bakken opp mot tretoppene. Det viser et bestand med høye, rettvokste stammer, og trær som har stått tett, slik at det har skjedd ei «naturlig oppkvisting» - smågreinene har dødd etter hvert som det tette kronetaket med assimilerende barnåler har vokst i høyden. Rett, småkvistete virke med lange stammer som har liten avsmalning er attraktivt når tømmeret skal bli råstoff i trelastproduksjon. Det bestandet der dette fotografiet ble tatt i 2017 ble sådd i 1931. Skogen har vært under observasjon som forsøksfelt siden 1965. Forskere fra Vestlandets forstlige forsøksstasjon (NIBIO Bergen) har gjort regelmessige målinger. I 2004 var den stående massen 180 kubikkmeter per dekar. De drøyt 70 år gamle trærne hadde en middelhøyde på 39 meter, og overhøyden ble målt til 43 meter. Gjennomsnittlig stammediameter i brysthøyde var 41 centimeter. I 2015 var det største treet i bestandet – som forskerne har gitt nummeret «202» - 46,5 meter høyt og hadde en brysthøydediameter på 46,5 centimeter. Konklusjonen er at sitkagran vokser bedre enn noe annet testet bartreslag i vestlandsklimaet, og at treslaget gir et tømmerråstoff med kvaliteter som egner seg ypperlig for konstruksjonsvirke. Det finnes også undersøkelser som dokumenterer at sitkagrana, gjennom fotosyntesen, binder store mengder karbondioksid og dermed bremser klimaendringene i retning av et gjennomgående varmere og fuktigere værlag. Sitkagrana er imidlertid skyggetålende og skyggekastende, og det er mye annet liv som ikke trives i dette treslagets nærhet. I og med at treslaget har sitt naturlige utbredelsesområde på den nordamerikanske vestkysten, og først ble introdusert i norsk skogbruk på andre halvdel av 1800-tallet, betraktes sitkagrana dessuten som et fremmedelement i norsk natur – den er «svartelistet». Dette betyr ikke at det er forbudt å plante sitkagran, men grunneiere som ønsker å gjøre det må søke fylkesmannsembetet om løyve. Vurderingsgrunnlaget skal være forskrift fra 2016 om fremmede organismer. Den krever en aktsomhetsvurdering. Det anslås at det er plantet 500 000 dekar med sitkagran i Norge, i hovedsak i kyststrøkene på Vestlandet og i Nord-Norge. Det meste er plantet i løpet av de første tiåra etter 2. verdenskrig, da myndighetene var opptatt av å øke råstoffgrunnlaget for den i den perioden meget betydningsfulle treforedlingsindustrien. Med dagens regelverk (2017) er det svært få som viser interesse for å plante sitkagran. Naturvernforbundet har tvert imot etablert en kampanje for å få fjernet det de kaller «pøbelgran» fra norsk natur.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».