I 1960-åra begynte Det norske skogforsøksvesen å utvikle en metodikk for vektmåling av tømmer. Her var hovedutfordringen at vekten på stokkene varierte sterkt med hvor fuktig virke...
SubjectI 1960-åra begynte Det norske skogforsøksvesen å utvikle en metodikk for vektmåling av tømmer. Her var hovedutfordringen at vekten på stokkene varierte sterkt med hvor fuktig virket var. Fabrikkene ville naturlig nok ikke betale for vann. Metoden skogforsøksvesenet lanserte besto derfor i at man freste ut et visst volum av representative stokker. Flisa ble samlet i plastposer, og innholdet ble veid før og etter tørking. Så ble vektreduksjonen skalert over på tømmerpartiet prøvene var hentet fra, og dermed hadde man et utgangspunkt for å foreta prisberegning etter tørrstoffinnhold, som er bestemmende for hvilket utbytte av tremasse eller cellulose industrien kunne få ut av tømmerråstoffet. Høy tørrvekt gir høyt utbytte, lav tørrvekt lavt utbytte. Vektomsetning var også interessant for sponplateinustrien. Metoden kunne bare brukes på målestasjoner med vekter som kunne ta en lastebil, og som hadde gode fasiliteter for besiktigelse av lassene og utstyr for uttak av flisprøver. Dette prinsippet, som skulle være raskt, effektivt og nøyaktig, ble først innført ved Toten Cellulose og ved Orkla skogindustriers sponplatefabrikk på Røros. Etter hvert gikk også andre bedrifter delvis over til denne metoden. Dette fotografiet skal være tatt på Braskereidfoss, hvor det var både sagbruk (fra 1918) og sponplatefabrikk (fra 1970). Dette bildet skal være tatt i 1983. På dette tidspunktet ble nok fortsatt mesteparten av skurvirket fortsatt målt på lunneplasser langs vegene i skogen, men råstoffet til sponplatefabrikken gjerne ble målt ved ankomst til bedriften. Da dette fotografiet ble tatt var det prøver fra et lass med bjørkevirke som ble registrert og veid. Alternativene til denne målemetoden var fastmassemåling og løsmåling. Ved fastmassemåling ble hver enkelt stokk målt ved hjelp av klave (diameter) og måleband (lengdemål). Resultatet ble nøyaktig, men arbeidet var tid- og mannskapskrevende, og følgelig kostbart. Løsmåling ble helst praktisert på slipvirke. Ved denne metoden ble høyden og lengden på et tømmerparti (gjerne et billass) målt, hvoretter måleren anslo en fastmasseprosent. Denne metoden var rask, men den ble ikke nøyaktig, spesielt ikke hvis partiet besto av stokker med mange ulike lengder.
Dette bildet inngår i en serie som Norsk Skogbruksmuseums fotograf, OT Ljøstad tok på tømmermålingsstasjonen på Braskereidfoss i Våler. På dette tidspunktet betjente denne stasjonen i hovedsak Saga skogindustriers sponplatefabrikk, for tømmeret som gikk til trelastbedriften Våler skurlag på samme industrifelt ble fortsatt hovedsakelig målt i skogen.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».