Den såkalte Vinsterbrufossen i Loholet i elva Vinstra i Nord-Fron kommune i Oppland. Loholet er et trangt gjel der elveløpet går mellom forholdsvis steile bergvegger. I denne del...

Vinstravassdraget er drøyt 10 mil langt, målt fra utløpet av innsjøen Bygdin, som ligger i Vang kommune i Valdres, om lag 1050 meter over havet. Fra østenden av denne innsjøen renner vassdraget gjennom Bygdinsundet og over en cirka halvannen kilometer bred landtange under navnet Vinsteråne og ned i den cirka 15 kilometer lange innsjøen Vinstre (Vinstravatnet), cirka 1030 meter over havet. Fra østenden av Vinstre fortsetter vannet sin ferd videre ned i Sandvatnet via Kaldfjorden og Øyvatnet til Øyvassosen. Derfra renner elva videre østover gjennom Hersjøene, og så først østover, deretter gradvis mer nordover mot innsjøen Olstappen. Fra Kamfossen i nordenden av dette vatnet begynner fallet østover – via grendene Skåbu og Kvikne mot Lågen ved kommunesenteret i Nord-Fron, som for øvrig har fått navn etter vassdraget.

Vinstras kilder ligger altså i høgfjellet, i områder der det ikke vokser skog. Det er altså bare den østre delen av dette vassdraget som har hatt tømmerfløting. Her nevner en redegjørelse fra tidlig på 1900-tallet også fløting i sideelvene Hinøgla med Sikkilsdalsåa, Flekka og Søre Muru (mot innsjøen Slangen, som ligger like vest for Olstappen), Espa (mot Olstappen), Snubba og Lomma. Den samme redegjørelsen opplyste at fløtinga vanligvis startet i begynnelsen av mai, og at det gjerne tok 8-10 dager å få tømmeret fra Slangen og ned i Lågen. Arbeidet var ikke enkelt, for topografien langs vassdraget var vanskelig, med bratte elvesider og stein- og grusører i sjølve elveløpet, der tømmeret hadde lett for å hope seg opp i digre hauger. Det aller vanskeligste punktet var Loholet, drøyt to kilometer fra utløpet i Lågen, hvor elva går i en trang passasje mellom to bergknauser. En 7-8 meters tømmerstokk som fløt på tvers inn mot dette gjelet kunne være nok til å skape en diger tømmervase.

Tidlig på 1900-tallet skjedde det organisatoriske endringer i tømmerfløtinga i Gudbrandsdalen. I 1909 ble det etablert en fellesfløtingsforening som skulle organisere fløtinga mellom Otta og Lillehammer, fordelt på 12 roder. Rodene var nummererte nedenfra og oppover, og Vinstraelvas utløp ble liggende øverst i den niende roden. To år seinere, i 1911, fikk skogeierne langs Vinstravassdraget kongelig approbasjon på følgende regler for fellesfløting:

«Res. om regler for fællesfløtning i Vinstra vasdrag
i Nordre Frons og Søndre Frons herreder

Nedenstaaende i møte den 30. november 1910 vedtagne regler for fællesfløtning i Vinstra vasdrag i Nordre Frons og Søndre Frons herreder, Kristians amt, approberes i medhold av lov angaaende vasdragenes benyttelse m. v. av 1. juli 1887 § 59 som gjældende indtil videre:

§ 1.
Foreningens formaal er for medlemmenes fælles regning at besørge utført fløtningen i Vinstra, Olstappen og Slangen og dennes bi-elver – fra øverste dam i søndre Muru og Flekfaldet i Flekka til Vinstras utløp i Laugen – og ved regulering av vasdraget at gjøre dette bedre skikket for en hurtig og sikker fremfløtning av virket.

§ 2.
Som medlem av foreningen er enhver, der har tømmer til fløtning i vasdraget. Stemmeret kan utøves ved skriftlig fuldmagt til et andet medlem, dog kan ingen avgi mer end 3 stemmer. Alle saker avgjøres ved simpel stemmeflerhet, idet formandens stemme i tilfælde gjør utslaget. Forslag til forandringer i lovene skal være indkommet til styret minst 1 – en – maaned før indkaldelsen til den generalforsamling, hvor de skal behandles. Ordinær generalforsamling avholdes senest i mars maaned efter bekjendtgjørelse i Lillehammer-avisene med mindst 14 dages varsel. Ekstraordinær generalforsamling kan efter styrets beslutning sammenkaldes med varsel, som for den ordinære bestemt.

§ 3.
Foreningen ledes av et styre paa 3 medlemmer med samme antal varamænd, der vælges for 4 aar ad gangen. Efter de første 2 aar udtræder efter lodtrækning et medlem og senere avvekslende 2 og 1 medlem hvert andet aar.

Styret vælger inden sin midte en formand og en næstformand.

§ 4.
Styret har efter generalforsamlingens beslutning at besørge fløtningen og reguleringsarbeidene utført paa beste og billigste maate og i det hele at vareta foreningens tarv.

Styret antar en regnskapsfører og kasserer og bestemmer hans løn, der indgaar i fløtningsomkostningene. Likeledes kan styret anta en fløterhusbond, der har at føre det specielle tilsyn med fløtningen og elveregulerings-arbeidene. Hans løn indgaar i fløtningsomkostningene og bestemmes av styret. Fløtningsomkostningene fordeles rodevis efter et forhold, som hvert aar bestemmes av generalforsamlingen. Der føres særskilt regnskap for fløtningen og reguleringsarbeidene.

§ 5.
Leverandørerne er forpligtet til at slaa sit tømmer paa elven efter ordre fra styret eller fløterhusbonden. Sker ikke dette, besørges tømmeret utsat for leverandørernes regning.

§ 6.
Leverandørerne er forpligtet til at opgi til formanden det kvantum tømmer, de agter at medta i aarets fløtning og indbetale forskud i forhold hertil efter styrets bestemmelse.

§ 7.
Vasdraget inddeles i følgende roder:

1ste rode fra Laugen til Lagebroen.
2den rode fra Lagebroen til Hatta’s utløp i Vinstra.
3dje rode fra Hatta til Olstappen.
4de rode fra Olstappen.
5te rode fra Olstappen til og med Slangen.
6te rode fra bi-elvene ovenfor Slangen saa langt, fællesfløtningen gaar.

§ 8.
Til vasdragets regulering erlægges til foreningens elvekasse en avgift pr. tylvt tømmer, der fremfløtes fra roden, beregnet efter det av generalforsamlingen fastsatte dimensionsforhold, saaledes at der

pr. tylt bjelk fra 1ste rode betales 10 øre
pr. tylt bjelk fra 2den rode betales 15 øre
pr. tylt bjelk fra 3die, 4de og 5te rode betales 20 øre
pr. tylt bjelk fra 6te rode 30 øre»

Fløtingsprisene ble naturligvis justert flere ganger seinere, i takt med skiftende pengeverdi og lønnskostnader. Første justering ble foretatt i 1917.

Organiseringa av fellesfløtingsregler for Gudbrandsdalslågen og Vinstra skjedde antakelig som ei formalisering av et allerede etablert samarbeid – i hovedvassdraget mellom tømmerkjøperne og i sidevassdraget mellom selgerne, altså skogeierne. Virksomheten hadde allerede en tilknytning til Kristiania Tømmerdirektion, som organiserte fløtinga i den øvre delen av Glommavassdraget i fem roder eller avdelinger. Fra 1908 – altså året før fellesfløtingsforeningen i Gudbrandsdalslågen fikk kongelig approbasjon – hadde Tømmerdirektionen en ingeniørutdannet inspektør på Lillehammer som rapporterte om fløtinga i Lågen og Mjøsa med sidevassdrag, som dermed ble en sjette avdeling. Til Vinstra var det dette året innmeldt drøyt 60 000 tømmerstokker til fløting, hvorav bortimot halvparten skulle til bedrifter som lå på strekningen mellom Vinstra og Eidsvoll, resten skulle videre nedover vassdraget. Dette utgjorde drøyt 3 prosent av fløtingsvirket i et distrikt som altså strakte seg fra Otta til Vormas utløp i Glomma på Øvre Romerike.

Kraftutbyggingsprosjekter ved Kamfossen (ved utløpet av Olstappen) like etter første verdenskrig og etter annen verdenskrig må ha virket forstyrrende på fløtinga i anleggsperiodene, men regulantene pliktet å legge til rette for fortsatt fløting.

I Vinstra ble 1966 den siste egentlige fløtingssesongen. Året etter var det bare noen få stokker som hadde blitt liggende igjen etter forrige års fløting som ble fløtet ned i Lågen, og seinere har tømmertransporten fra Vinstravassdragets nedslagsfelt vært overlatt til lastebilbransjen.

Lørdag 6. juli publiserte Pål Kluften (1888-1942) denne artikkelen i avisa Arbeiderbladet:

«Av arbeidets saga
Ola Tømmerfløter forteller om fløting i Vinstra-elven.
Og i morgen er han 80 år.
Oppe i Rustbygden ved Vinstra i Gudbrandsdalen bor en gammel gubbe, rak i ryggen, kvass i synet og barket av skogsvær og fjelluft. Han er rene kunstneren til å fortelle. Søndag 7. juli er Ole Larshaugen 80 år.
«De skulle vært optatt på grammofon, disse fortellingene hans Ola,» sier ordfører Kvammen. Og det er sant. Den mandige røsten, det malmfulle sproget og måten å ordlegge sig på, det er noe å feste sig ved.
Men det var nå ett og annet jeg hadde lyst til å prate ved Ola om, her en dag vi tittet innom den vesle stugu hans. Om han husket noe til den gamle verden i Rustbygden? Jo, han husket en feitvedkost på Vardhaugen mellom Karlrud og Hov. Der var det en varde. Ellers stod det en varde oppa Vetan, den som skulle varsle Kviknefolket når det ble ufred.
Om han hadde vært tømmerfløter lenge? Å jo, han hadde fløtt ut i Vinstra og ned i Mjøsa 9 ganger, ellers så hadde han fløtt hele Gudbrandsdalen fra nordøst i Otta og utover, likeså Sjoa. Hvilken elv var den farligste? Å, det var nå vel Vinstra som hadde drept de fleste.
Så kommer ulykker slag i slag. Iver Skulstugun, og Børre Borolien druknet under fløtning på Graupsanda i Skåbu. Børre kunde svømme, han skulle redde far, men så ble de borte begge to. Og aldri fantes de igjen. Vinstra gjemmer dem hun tar.
Ola var 17 da han var med og bygget dammen ved Vinstra bruk, Bråtningsfossen, som blev så sørgelig kjent da gårdbruker Harildstad og de 3 arbeiderne druknet for et par år siden. Det første som hendte da dammen skulde bygges, var at en arbeider i 60-årsalderen, Anders Torson, druknet i Vinstra. Ola gikk innom ham da de skulde på arbeid om morgenen, og det var en fattigslig morgovæl Anders hadde: han drakk svart knupp-kaffe og spiste noe stomp av brente erter. Det samme hadde han med sig til niste på arbeidet, men den fikk han ikke bruk for, for han druknet før frokost. Ola og Anders hugget isen vekk, så damarbeidet kunde begynne, men de blev begge tatt av elven. Ola blev hengende efter grevskaftet, inntil Hans Midtmoen fikk reddet ham ut av isvatnet som gik langt op på livet på ham. Så sprang han av sted og skulde redde Anders, hadde tak i ham også, men Andres greide ikke å komme op på isbrua; Ola fikk bare reddet raulua hans. «Nå får du i Guds navn vera der du er, for nå er du dau,» sa Ola da Anders reiste i elven. Det var trist.
Så var det Ola Sundstugun som blev knust av tømmeret fra Bråtningsholet en søndag formiddag. Det var livsfarlig for Ola Larshaugen, Jehans og Amund Kluften å redde liket i land, men de greide det. Liket la de oppå Losaga og dekket det med bakhon, mens presten kjørte forbi til Kviknekirken. Så var det Ola Vetlmoa som reiste over Keiserfossen, og så var det mange, mange flere. Men av alle dem som er druknet i Vinstra i alle disse årene, så er det bare 3 som er gjenfunnet – de andre er blitt helt borte. Det er en stor gryte i Loholet, «der trodde vi støtt at’n far var nedi,» sier Ola. Det samme har flere av dem som har mistet sine pårørende ment.
Det var lasthandler Karlsen som bygget dammen ved Vinstra bruk. Den reiste flere ganger, men Karlsen gav sig ikke. «Dammen skal stå om jeg så skal bygge’n av jønn eller stål,» sa Karlsen. Og stod gjorde den til slutt. Da dammen var bygget, var det bare en smal stri renne i elven, men nå er det så dypt under dammen at 12-alens tømmerstokker blir borte i dypet lenge, og så skyter den gjerne helt op av vannet hele stokken når de kommer op igjen. Ola Larshaugen, Jehan, Amund og Hans Kluften var de første damarbeiderne med Jehans Bryn til bas. Hans Kluften var en særling – da han skulle reise til Amerika, så gikk han hjem fra Ringebu og lå om natta (25 kilometer), og begrunnet dette med at det ble for dyrt å ligge borte (det kostet 2 skilling, 7 øre)!
Karlsen vilde også bygge ut Harpefossen i Laugen, men det strandet på Petter Suleng ikke vilde overlate ham rettighetene. «Er det til gangs nå, så blir det til gangs senere au, og da kan det ligge som det ligg,» sa ‘n Petter. Karlsen kjørte til mye tømmer, men det blev liggende å råtne op, og Harpefossen er fremdeles ikke utbygget.
Karlsen var en godt likt kar av arbeiderne. Han betalte bra daglønn og beholdt folkene hos sig helst gjennem lengre tid. De gjorde spenning av gran og knepte i hop lenser med den tida, og Karlsen hadde karene til å gjøre spenninger når de hadde god tid. Lensa over Olstappet i Skåbu krevde 11 tylfter langt tømmer, og det skulde gilde spenninger til dersom det skulde holde når det blev stridt vær, og mye tømmer la sig på. Presten Christie som var kjær om penger, mulkterte arbeiderne for 4 skilling hver fordi de arbeidet om søndagen, men Karlsen betalte mulkten for dem.
Dette og mye annet fortalte 80-åringen i Nord-Fron. Han har 10 barn som alle undtagen én er i Amerika. Ola er en kjempekar; ingen bærer nakken rakere enn den gamle tømmerfløteren.»

Collapse text