Hjuldamperen «Løven», fotografert den siste sesongen den var i drift på Randsfjorden. Dette fartøyet skal ha vært kontrahert i 1847, angivelig fra det engelske verftet T. D. Marsha...
Innlandsarkivet har publisert følgende informasjon om «Løven», basert på materiale fra Randsfjordmuseene:
«Det neste forsøket på dampskipstrafikk på Randsfjorden [etter «Halvdan S ...
Innlandsarkivet har publisert følgende informasjon om «Løven», basert på materiale fra Randsfjordmuseene:
«Det neste forsøket på dampskipstrafikk på Randsfjorden [etter «Halvdan Svarte», som ble bygd i slutten avn 1830-åra, men viste seg uskikket som tømmerslep og derfor fikk en kort fartstid på Randsfjorden] resulterte etter mye planlegging i hjuldamperen ”Løven”. Det var Randsfjordens første dampskipselskap som stod bak anskaffelsen av ”Løven”. Selskapet ble konstituert i mars 1847, og i løpet av april var det inngått avtale om levering av et dampskip med det engelske skipsbyggeriet T. D. Marshall & Son. Skrog og motor ble montert i Røykenvika, der hvor det senere ble kalt ”Løvegrava”. Skipet var 104 fot (31,7 meter), 18 fot (5,5 meter) bredt og maskineriet kunne yte 80 hk. ”Løven” hadde plass til 266 passasjerer, fordelt på 1. klasse og 2. klasse. Salongen på 1. klasse lå bak på båten, og hadde inventar trukket i rødbrun plysj, mens avdelingen for 2. klasse var foran på båten og var enklere utstyrt. Det fantes også egne kahytter på skipet, samt en god restaurant. I tillegg hadde ”Løven” to saluttkanoner og en gallionsfigur, naturligvis formet som en løve.
Siden tømmertrekkingen foregikk i perioder var det bestemt at i de periodene hvor det ikke var tømmer i fjorden skulle ”Løven” gå i gods- og passasjertrafikk. Fra 24. juli 1848 gikk ”Løven” i fast rute på Randsfjorden. ”Løven” hadde et stort brenselsforbruk, og det var vedopplag flere steder langs fjorden, slik at ”vealørja” som hang etter ”Løven” kunne fylles opp ved behov. All denne forbrenningen gav naturligvis mye aske, noe som ble kastet over bord sammen med matrester og annet avfall. ”Løven” fikk etter hvert faste avtaler om tømmertrekking på Randsfjorden, og dampskipet sørget også for å trekke tømmer til Hadelands Glassverk hvor vedforbruket var stort på grunn av de store smelteovnene. Fra 1850 begynte også ”Løven” å korrespondere med passasjerskipene på Mjøsa. ”Løven” gikk da fra Hadelands Glassverk om morgenen kl. 08.00 og fraktet passasjerer til Stensrud i Land. De reisende måtte så ordne skyss på skysskiftet Stensrud, over til Mustad eller Hunn, og så ned til Mjøsa hvor ”Dronningen” kunne ta folk videre til Lillehammer eller ”Jernbarden” til Minnesund.»
Hjuldamperen «Løven», fotografert den siste sesongen den var i drift på Randsfjorden. Dette fartøyet skal ha vært kontrahert i 1847, angivelig fra det engelske verftet T. D. Marshall, sannsynligvis Thomas Dunn Marshall Bros., som fra 1830 og utover drev skipsbyggeri ved utløpet av elva Tyne på den engelske østkysten, cirka 8 kilometer fra sentrum av den mer kjente byen Newcastle. Fartøyet ble levert i komponenter, som ble montert i Røykenvika, hvor sjøsettinga foregikk. Løven skal ha hatt et 104 fot (31,7 meter) langt og 18 fot (5,5 meter) bredt skrog, samt en dampmaskin som skulle kunne yte 80 hestekrefter. Fartøyet fikk to funksjoner - det ble brukt som slepebåt for tømmerbommer som skulle bukseres over det store vannspeilet mot utløpet ved Hadelands vassbunn, og ellers gikk Løven som passasjerbåt. Eksteriøret fartøyet hadde da dette fotografiet ble tatt kan vel tyde på at perioden med passasjertransport var over. Løven ble levert til opphogging vinteren 1914-15.
Litt mer informasjon om Løven finnes under fanen «Opplysninger».
Dette fotografiet er fra samlinga etter Glomma fellesfløtingsforening og forløperne, Christiania Tømmerdirektion (Øvre Glommens fællesfløtningsforening) og Fredrikstad Tømmerdirektion (Nedre Glommens fællesfløtningsforening). Da det ble klart at det gikk mot avvikling av fløtinga i Glommavassdraget i midten av 1980-åra initierte Norsk Skogbruksmuseum noe som ble kalt «Prosjekt Glomma». Museet satte historikeren Øivind Vestheim og fotografen OT Ljøstad til å følge fløtinga i vassdraget med notatblokk, lydbandopptaker og kamera de siste to fløtingssesongene, mens museumsdirektør Tore Fossum samarbeidet med administrasjonen og styret i Glomma fellesfløtingsforening om best mulig ivaretakelse av levningene etter den viktige aktiviteten tømmertransport til vanns hadde vært. En del installasjoner i og ved elver og innsjøer måtte imidlertid fjernes, slik vassdragslovgivningen forutsatte. Mange husvære ble overdratt til grunneiere for en rimelig pris, og noen eiendommer og kulturminner ble overlatt til aktører som ville drive formidling av vassdrags- og fløtingshistorie. Arkivene etter virksomheten ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la det bli liggende i en av kontorbygningene ved Fetsund lenser. Ordning av dette materialet ble påbegynt under ledelse av Øivind Vestheim. Etter at det ble etablert et museum ved Fetsund lenser i 1990 har personale derfra hatt det daglige forvaltningsansvaret for protokoll- og dokumentarkivet etter Glomma fellesfløtingsforening. Fotomaterialet etter organisasjonen ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum etter at fløtinga opphørte. Det besto av 72 album, samt en del «løse» kopier og negativer. Materialet ble enkelt registrert, i første omgang med stikkord (ofte stedsnavn og opptaksdatoer) som var skrevet inn i albumene. Skanning og fyldigere registrering tas innimellom andre oppgaver, og ettersom samlinga er stor, vil det ta lang tid før dette arbeidet er fullført. Norsk Skogbruksmuseum publiserte i 1998 Øivind Vestheims bok «Fløtning gjennom århundrer» hvor mye av materialet fra «Prosjekt Glomma» og fotografier fra Glomma fellesfløtingsforenings arkiv ble presentert.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».