Utislag av maskinbarket slipvirke (cellulosetømmer) ved hjelp av anleggsmaskin med gripeklo fra en velteplass ved en elvebredd langs elva Flisa, ei elv som renner gjennom Våler og ...
Utislag av maskinbarket slipvirke (cellulosetømmer) ved hjelp av anleggsmaskin med gripeklo fra en velteplass ved en elvebredd langs elva Flisa, ei elv som renner gjennom Våler og Åsnes kommuner i Hedmark. Fotografiet er tatt idet maskinføreren slapp en del tømmer han hadde hentet fra en bakenforliggende velteplass i vannet ved elvebredden. Dette var tømmer som var hentet langs skogsbilveger i omkringliggende skoger med tømmerbiler og samlet på dette stedet for maskinelt utislag, muligens også maskinell barking.
I 1960-åra ble det bygd terminalplasser med barkemaskiner ved flere av de store fløtingselvene i Norge. På disse plassene samlet man tømmer som var framkjørt ved hjelp av tømmerbiler på de mange skogbilvegene som var bygd i etterkrigsåra. På denne måten kunne en unngå den mannskaps- og kostnadskrevende fløtinga på de minste vassdragene. I 1966 ble det dessuten inngått en avtale mellom Glommen Cellulosetømmerkjøperes forening, skogeierforeningene for regionene som soknet til Glomma- og Mjøsvassdragene og Glomma fellesfløtingsforening om at det skulle installeres barkemaskiner på flere terminalplasser. Teknisk konsulent Carl Fredrik Lindeman i Glommen skogeierforening mente at det burde etableres slike plasser med maksimum 25 kilometers innbyrdes avstand oppover langs Glomma. Det ble etter hvert 42 terminalplasser med barkeanlegg. De sparte skogsarbeiderne for den manuelle barkinga, som i streng vinterkulde kostet dem mye tid og krefter. For skogeierne innebar bruken av terminalplasser for tømmer at de slapp floring og utislag. Terminalplassene muliggjorde dermed rasjonalisering av så vel skogsarbeid som tømmertransport. Fløting av tømmer. Skogbruk.
Dette fotografiet er tatt av Kjell Søgård, som i fra midten av 1950-åra til han tidlig i 1970-åra ble alvorlig sjuk og døde, var fotograf med avisa Østlendingen som hovedoppdragsgiver. Søgård leverte også film og bilder til Norsk Skogbruksmuseum. Han gjorde blant annet opptakene til kulturhistoriske dokumentasjonsfilmer om eikebarkfletting (1965), grindalsfluefiske (1966), hankekjøring av tømmer (1967) og tømmerfløting i Arendalsvassdraget (1970). Søgård leverte dessuten stillfotografier til museets utstillinger og publikasjoner. Hans personlige interesser var sammenfallende med museets tematikk. Alt fra ungdomsåra var Kjell Søgård en ivrig jeger, og som voksen jaktet han elg, rein, rådyr, småvilt og fugl. I 1987 overlot enka Jenny Søgård og dattera Vera Søgård Bryn negativarkivet etter Kjell Søgård til Norsk Skogbruksmuseum (som fra 2003 har vært drevet under navnet Norsk Skogmuseum). Materialet ble forsvarlig arkivert i museets magasin, men det var i mange år lite brukt. I samband med forberedelsene til den nye basisutstillingen om jakt, ferskvannsfiske og sanking («Tråkk i mangfoldig natur», 3. byggetrinn) ble Søgård-samlinga gjennomgått, og man fant mange motiver som ble brukt i utstillingen. Vi oppdaget også en god del andre kulturhistorisk interessante motiver, som ble skannet og registrert i museets elektroniske fotodatabase. Det vil imidlertid ta lang tid før hele Søgård-samlinga er å finne i denne databasen (BB 2015).
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».