Fra fløtinga i Femundselva, den øvre delen av Trysilvassdraget, i 1968. Fotografiet er tatt fra elvebredden, der det lå en del barket tømmer i forgrunnen, i påvente av utislag. D...

I Trysil huskes 1968 først og fremst som ett av de årene da isen skapte store problemer for beboerne i en del av bygda. Sammenstuvet stein, grus og is samlet seg som en propp i elveløpet i traktene ved Jordet, og denne proppen tvang den vesle vannføringa som var til å ta nye veger. Både jordbruksarealer og bebyggelse var dermed truet. Problemet ble forsøkt løst ved å tilkalle et 10-mannslag med ingeniørsoldater, som skulle sprenge massene som stengte elveløpet. En del erfarne fløtere under ledelse av fløtingsinspektør Helge Holtmon bisto ved å legge lenser, som skulle lede sarr (vannholdig ismasse) vekk fra det mest kritiske området. Det måtte likevel flere sprenginger til før problemet ble løst. Det regulære fløtingsarbeidet i Engerdal, øverst i vassdraget, startet den første uka i mai. Det var fortsatt kaldt i været, så karene priste seg lykkelige over at de slapp å overnatte under åpen himmel, som i tidligere tider, men kunne ty til mannskapsbrakker med felleskjøkken. I 1968 engasjerte Klarälvens Flottningsförening 48 mann til tømmerfløtinga i hovedelva. Mange av veteranene hadde sluttet, og fløtingsinspektøren måtte konstatere at han hadde færre båtkarer å ty til enn tidligere. Derfor ble det bare fire båtlag i 1968, mot seks året før. Som et nytt tiltak ble det i 1968 lagt stokklense ved utløpet av Sendsjøen. Lensa skulle hindre at det tømmeret som kom tidligst ned til dette området strøk videre nedover i vassdraget mens vannstanden der ennå var i laveste laget for fløting. Lensa virket etter intensjonene. Det var for øvrig mye snø i fjellet etter vintersesongen, og været utover våren var slik at fløterne fikk en lang sesong med jevn og høg vannføring. Dermed gikk arbeidet greit unna. «Bakenden» passerte Innbygda alt den første uka i juni. Fløtinga i flere av sidevassdragene i Trysilelva ble avviklet i midten av 1960-åra. I 1968 ble det bare fløtet litt nederst i noen av disse vassdragene. Dette gjaldt Engeråa på strekningen mellom innsjøen Engeren og Trysilelva, hvor 7 mann var i arbeid, Varåa nedenfor Vestsjøen, hvor det var 13 fløtere, og Grønene, som hadde 22 fløtere. Ellers ble tømmer som tidligere hadde soknet til sidevassdragene i stor utstrekning kjørt til nye, planerte velteplasser. I Trysil-bygda var det slike plasser ved Jordet, like sør for Nybergsund og ved Lutnes. Her ble tømmermålinga konsentrert, og når vannstanden høvde for det, ble betydelige mengder tømmer slått på elva ved hjelp av en diger griplaster.

Collapse text