Fløtere i arbeid på retteanlegget ved Glennetangen lense i Nedre Glomma, i grensesonen mellom daværende Skiptvet og Varteig herreder. Fotografiet ble tatt i 1943. I forgrunnen se...

Glennetangen lense ble bygd etter et vedtak som ble gjort av styret i det nyetablerte Glomma fellesfløtingsforening i 1936, like etter sammenslutningen av Christiania Tømmerdirektion og Fredrikstad Tømmerdirektion. Vedtaket ble gjort fordi ledelsen i den nye organisasjonen var smertelig klar over at effektiviteten ved Nes lense, som hadde vært i drift siden 1908, og som lå noen kilometer høyere oppe i elva, aldri kunne bli helt optimal. Ved Nes var det problemer med strøm, og i perioder også med vind. Reguleringstiltakene som fulgte stadig flere kraftverksdammer i nedre Glomma førte dessuten til at fløtingsarbeidet i denne delen av Glomma måtte forseres i perioder da kraftverkene så seg råd til å slippe mye vann forbi dammene, noe som skapte kapasitetsproblemer ved Nes-lensa. Undersøkelser hadde vist at både strøm- og vindforhold var bedre på strekningen Glennetangen – Finnskott. Flyttinga av et slikt stort lenseanlegg var imidlertid en kostbar affære, som tømmerkjøperne ikke torde gi seg i kast med før de to gamle fellesfløtingsforeningene i vassdraget var slått sammen til én. Vedtaket om å bygge et nyanlegg ble altså gjort i 1936. Arbeidet med å bygge den nye lensa ved Glennetangen begynte året etter, og anlegget sto ferdig til bruk i 1938. Glennetangen lense gjennomgikk en større ombygging tidlig i 1960-åra, og anlegget var i bruk inntil fløtinga i vassdraget ble avviklet i midten av 1980-åra. Mot slutten var Borregaard fabrikker den eneste bedriften som fikk tømmer via vassdraget, så da ble det mindre sorteringsarbeid, men naturligvis mye sopping (bunting) med sikte på tømmersleping i det østre elveløpet. Lenseanlegget på Glennetangen fikk ei kraftig oppsamlings- eller beholdningslense, som startet ved Lystadtangen i Skiptvet på vestsida og ved Finnskott i Rakkestad på østsida. Nederst i beholdningslensa ble tømmeret sluppet inn i sorteringslensa gjennom to såkalte «søkker». Nedenfor ble det fordelt på fem avdelinger, som endte i hver sin mosemaskin. På vegen mot disse maskinene ble tømmeret sortert etter påslåtte øksemerker i «lommer». Når disse var fulle ble virke fra samme lomme (med samme merke) ble sluppet samlet ned til mosing. Før ombygginga tidlig i 1960-åra var sorteringsanlegget om lag 2 000 meter langt og hadde 120 båser. Etterpå ble anlegget forkortet til cirka 1 100 meter og antallet båser ble redusert til 42. Denne endringa speilte både strukturelle endringer i tømmermarkedet (færre, men større bedrifter kjøpte tømmeret) og i den tilgjengelige teknologien.

Den 24. juli 1954 publiserte signaturen «Janus» i Sarpsborg Arbeiderblad denne reportasjen fra lenseanlegget ved Glennetangen:

«Ingen fløter-romantikk ved Glennetangen, men slit og hverdag.
110 000 stokker ekspederes om dagen.
Hittil fløtet omkring 4. mill. stokker.
Senere sesong i år enn vanlig.
Sarpsborg Arbeiderblad på besøk i lensa.
Glennetangen lense ligger 11-12 kilometer fra stasjonsbyen i Rakkestad, på grensen mot Varteig. Fra veien ved gårdene Finskudt og Bråten har vi god utsikt over Glomma, som bred og majestetisk flyter av sted med solglitter i vannet. Det er fint vær, klart og stille, en av de sjeldne dager denne sommeren har gitt oss og ideelt for feriegjester. Men fotografen og jeg er ute i embets medfør. Vårt mål er de veldige tømmermasser ute i elven som strekker seg så langt øyet rekker.
Fra stranden fører en hundre meter lang flytende gangvei ut til lensa. Den er ganske bred og solid, men likevel gir det en underlig følelse å spasere utover med åpent vann på begge sider. En har ikke samme tryggheten som på fast mark. Framme ved tømmeret får vi låne en båt og ror nedover mot den første store spisebrakka, hvor oppsynsmannen skal holde til i nærheten. Her fortøyer vi og går i «land». Det er mange fløtere i aktivitet på dette avsnittet, og en av dem roper: «Han har gått nedover, men kommer snart tilbake!»
Det står en benk foran brakka, og der slår vi oss ned mens vi venter. Fotografen nytter høvet til å ta noen bilder, men folkene arbeider uanfektet videre. En skulle tro de var vant til pressebesøk. Et par kasser med levende kyllinger har jeg like ved benene mine. Det er vel en av fløterne som skal ha dem med hjem for å øke hønsefarmen. Mange av dem driver nemlig småbruk ved siden av fløterarbeidet.
Vi nærmer oss middagsøkta, og en av folkene legger haken vekk og kommer inn i brakka. Han går med naken overkropp, og ser brun og herdet ut. På vårt spørsmål svarer han smilende at han er lagets kokk for sesongen, men at det vesentlig dreier seg om egg- og kaffekoking. Navnet er Karl Larsen og hjemstedet er Mysen.
Hvor stort er laget?
Det er på 23 mann, og for min del er det femte sesongen jeg er med i fløtingen. Men vi har folk her som har vært med i 50 år. Karene kommer forresten snart inn og da kan du selv snakke med dem. Larsen fyrer godt opp i ovnen, kjelen er stor og det gjelder å få kaffen ferdig til bestemt tid. Da den endelig koker, får også vi en kopp å kose oss med. Sammen med en sigarett gjør den sitt til å forkorte ventetiden.
Så går matsignalet, og det blir livlig i brakka. Nistesekkene pakkes opp og det klirrer i kaffekoppene. Da vi har fått peiling på lagets eldstemann, slår vi oss ned ved siden av ham. Til å begynne med er han svært taus, men kameratene småerter og kommer med muntre tilrop, og det varer ikke lenge før den gode stemningen smitter over. Han ler med de andre, og gir seg over.
Navnet mitt er Karl Lystvedt, og jeg bor i Skiptvet. Jeg har arbeidet som tømmerfløter helt siden 1904, og dette er siste sesong. Nå skal jeg gå av med pensjon.
Da har De også arbeidet ved andre lenser?
Ja, ved Furuholmen og ved Nes lense, og her ved Glennetangen har jeg vært siden 1938.
Det har vel hendt at De har falt i vannet noen ganger?
Ja, det har nok hendt jeg har gått i elva, men det har aldri vært noen direkte livsfare.
Og De liker arbeidet?
Ja, svarer han med overbevisning. Lystvedt vegrer seg for å bli fotografert, men da vi lover ham et bilde som han kan gjemme som et minne fra fløtningstiden, går han med utenfor i sollyset.
En annen Nestor på laget er Ingvald Pedersen, Eidsberg, som har vært med siden 1908. Det er hans nest siste sesong for i sept. 1955 fyller han 67 år, og det er aldersgrensen.
Også mange rakstinger er med i fløtningen, og vi treffer blant annet Hans Gudim og sønnen Ivar. Faren forteller at han har vært med i 35 år, først ved Nes og så ved Glennetangen, mens Ivar begynte for 10 pr siden og bare har vært ved sistnevnte lense. Begge er enige om at fløtning er et fint arbeid.
Da vi forlater karene har mange av dem allerede kveilet seg på golvet. De må jo opp tidlig om morgenen, og derfor smaker det med en aldri så liten middagslur. Kokken er en av dem som renonserer på hvilen og i stedet tar seg et bad. Det er ikke å undres over at han er så brun på kroppen.
Oppsynsmannen Arne Skaar finner vi i en av de små hyttene lengre nede. Han har også lagt seg ned for å slappe litt av, men er straks på benene da vi kommer inn og gir oss villig alle opplysninger vi ber om:
Det er ca. 350 mann i arbeid ved hele lensa, forteller han, og vi ekspederer ca. 110 000 stokker om dagen. Hittil har ca. 4 millioner stokker passert, og vi regner med 12 millioner når sesongen er ferdig. På grunn av den sene våren begynte vi første 23. mai, mens vi i fjor satte i gang omkring 20. mai. Sistnevnte sesongbegynnelse pleier å være den vanlige.
Hvor kommer det meste tømmeret fra?
Fra Østerdalen, og en god del også fra Gudbrandsdalen. Tømmeret blir også sortert ved Fetsund lense, og der blir det tatt ut omkring 400 000 stokker, som skal til statsbanene, Glommens Salgsforening, Skedsmo & Egeberg Bruk samt andre bedrifter. Mesteparten av sorteringen her ved Glennetangen, omkring femti prosent, går til Borregaard og det går heller ikke så lite til Saugbrugsforeningen. En del nedlandstømmer kommer fra distriktene omkring her. Alt tømmeret sorteres ut i slip- og skurtømmer, men det er mest slip. Dimensjonene på skur varierer fra 6 til 12 tommer topp. Sorteringen begynner øverst i lensa, og fortsetter nedover til mosemaskinene. Vi har 5 mosemaskiner, og en mose er fra 90 opp til 350 stokker.
Men før tømmeret sorteres?
De ligger jo sams i beholdningen, som kan være på ca. 500 000 stokker. Fra beholdningen låses de ned i sorteringsrennene, hvor sorteringen altså finner sted.
Og etter at mosemaskinene har gjort arbeidet?
Da blir tømmeret slept med slepebåt til Borregaard, og det øvrige til tømmertunnelen ved Eidet. Det sistnevnte er tømmer som skal til bruk nedenfor Sarpsfossen.
Har det vært gunstige forhold for fløtningen denne sesongen?
Nei, vi har hatt mye motvind som har sinket arbeidet.
Men alt regnet?
Det betyr ingen ting. Vannføringen og vindforholdene avgjør hvor tidlig en kan bli ferdig med fløtningen. Er det stille vær, går det glatt unna.
Når regner De med å kunne avslutte sesongen?
De siste 14 dagene har det gått bra, vi har ekspedert over 600 000 stokker i uken, men jeg tror neppe vi blir ferdige før i november.
Regner De 12 millioner stokker for et godt sesongresultat?
Ja, det gjør vi, men fjoråret var den beste sesongen i Glennetangens historie. Da nådde vi opp i cirka 13 millioner stokker, og var likevel ferdig omkring den 20. oktober.
Da vi går følger oppsynsmann Skaar oss et lite stykke på vei. Vi nytter høvet til å spørre ham hva de små broene som går over renna tjener til:
Det er rettebroer. Fløterne står her og legger tømmeret på tvers i renna av hensyn til sorteringen.
Med denne siste opplysningen som et verdifullt tillegg til vår sparsomme viten om fløtningsarbeidet, balanserer vi forsiktig på den smale gangveien oppover mot båten. Da vi klyver om bord, er også middagsøkta forbi. Fløterne strømmer ut av brakkene og de mange små hyttene, de siste rommer knapt mer enn et par mann, griper hakene og tar igjen fatt på arbeidet. Stokk etter stokk blir skjøvet ned gjennom rennene, sortert og ført inn i sin bestemte bås. Slik fortsetter det time etter time. Tallet stiger etter hvert som dagen skrider fram, tusener etter tusener passerer lensa, og når kvelden kommer og sluttsignalet går er nye 110 000 stokker ekspedert.
Men hvor er fløter-romantikken, spør kanskje folk. Hvor er livsfaren og spenningen som vi har lest om i romanene? Til det kan vi bare svare at Glomma bærer sin tunge og verdifulle byrde med ro og sindighet. Den krever ingen ofre om det bare utvises forsiktighet. Men uheld kan naturligvis inntreffe – her som i andre yrker. Skal en finne romantikken og spenningen ved fløteryrket må en søke til andre steder med mer stridbare elvestryk. Ved Glennetangen finnes den i hvert fall ikke. Og bra er det.»

Collapse text