Oppstuvet tømmer ved Bingen i Sørum i Akershus i midten av juli 1917. Strømmen i Glomma har presset tømmeret sammen slik enkelte av stokkene ble stående med endene til vært. Det ...

I Fortidsminneforeningens medlemsblad «Fortidsvern» nr. 3 2023 publiserte Berit Leikhammer en artikkel med tittelen «Kulturminne på mektig elv». Den andre halvdelen av denne teksten sammenfatter mye av det som hittil er skrevet om lenseanlegget ved Bingen, av Leikhammer selv og andre:

«BINGEN LENSER – TØMMERSTOKKER I MILLIONER
Fløtinga ved Bingen lenser har helt fra tidlige tider vært et sentralt punkt i Glommavassdragets historie. Tømmer fra distriktene ovenfor i hovedløpene Lågen og Glomma med sine mange sideelver, ble stanset og sortert ved Sørumsand og fordelt til bestemmelsesstedene nedenfor.

Nedenfor det trange elveløpet i Bingsfossen vider Glomma seg ut ved Sørumsand i en bredde på ca. 500 m. Samlet ved Bingen kunne tømmeret hope seg opp og pakke seg sammen i lag på flere meter. I år med mye tømmer ble elva fylt opp fra bredd til bredd i et par kilometers lengde. 1917 og 1918 var slike år, likeså de store tømmerårene på 1950-tallet. De som vokste opp med en «ælvekar» som far, lærte tidlig å gå tørskodd over elva på tømmeret.

Millioner av tømmerstokker ble hvert år holdt tilbake i et tømmerdepot, tømmerlanningen, for å unngå at alt strømmet ut i Øyeren og fikk spre seg ukontrollert utover store områder. Tømmeret ble slått ut fra utislepp oppover langs elvebreddene, eller lagt på isen i påvente av vårsmeltinga. Deretter gikk det sams med elvestrømmen nedetter. Det kalles løsfløting.

På hogstplassene [egentlig ved velteplassene langs vassdraget] ble det hogd inn kjøpers merke, så hver stokk gikk i elva med sin «adresse»; Borregaard, Westye Egeberg, Lillestrøm Dampsag & Høvleri, Tofte Cellulose, Greaker Cellulosefabrikk m. fl. [Det nærmestfølgende referer til tida før dampdrevne slepebåter kom (1849) og før sorteringa ble flyttet til Fetsund (1861):] Bingenfløterne sjekket hver eneste stokk og fordelte tømmeret inn i mottakernes egne flagestøer. Når ei flagestø var fylt opp, ble stokkene buntet sammen i såkalte flak og rodd eller seilt nedover elva til sagbruk rundt Øyeren, eller bort til Stalsbergstranda og Sagene i Lillestrøm og til Sagelva på Strømmen. Da gjaldt det nok å ha viljavær, dvs. nordavind som forsterket farten nedover elva.

ETABLERINGEN AV FETSUND LENSER I 1861
Da Kongsvingerbanen ble åpnet i 1862, ble jernbanebrua over Glomma lagt til sundet i Fet. Den mangehundreårige sorteringa av tømmer ved Bingen måtte dermed flyttes nedenfor brua. Denne var for lav og trang til at båter med buntet tømmer kunne passere under brua og mellom brukarene. Tømmeret ble fra da av løsfløtt fra Bingen til Fetsund. Bingen lenser fikk nå en rein attholdsfunksjon, dvs. å stoppe og samle tømmeret for så å slippe ned daglige porsjoner til Fetsund. Der nede ble Bingentømmeret sortert etter tømmermerker, buntet i sopper og samlet i vendinger før det ble slept videre over Øyeren. Selve sorteringsanlegget i Fetsund er bare drøye 160 år gammelt.

Bingen og Fetsund lenser tilhørte samme fløtingsdistrikt nr. 8 i Glommavassdraget helt til fløtinga ble lagt ned i 1985. Disse utgjorde til sammen et viktig knutepunkt og en betydelig arbeidsplass for både fastboende tømmerfløtere og tilreisende sesongarbeidere. Bingen og Fetsund lenser ble en samarbeidende enhet, nært knyttet til hverandre i den daglige driften, praktisk med en arbeidsstokk som fungerte på begge steder, utstyrsmessig med båt og redskap, med felles administrasjonssenter på Lund i Fetsund, og ikke minst sosialt med tilflyttinger og «giftermål oppover og nerover langs ælva», som en av gamlekara ved Bingen uttrykte det.

«DEN SPANSKE ARMADAEN» VED BINGEN
Etter at sorteringa av tømmer ble lagt til Fetsund, ble det anlagt et nytt og omfattende system av steinfylte lensekar ved Bingen. Karet er fylt opp med 150-200 kubikkmeter sprengstein. Rierkaret var konstruert med en solid rier og en plog oppstrøms som kunne stå imot tømmertrøkken og pløye tømmeret til side. Rieren besto av to parallelle, kraftige furustokker forsterket med doble jernbaneskinner og lå oppstrøms og diagonalt på plogen oppstrøms og på selve karkista. Når tømmeret kom tett med elvestrømmen, «rei» stokkene på rieren og presset karet ned i elvebunnen. Plogen pløyde tømmeret og fordelte trykket på karet. Det var en meget stødig kartype, som ble oppfunnet av bestyrer Johs. Johannesen og tatt i bruk på begynnelsen av 1900-tallet. Rierkarene erstattet de tidligere mye mindre firkantkarene, som ikke klarte presset godt og lett velta.

Attholdslensa ved Bingen, som strekker seg tvers over elva med doble lensestokker imellom, skulle stoppe alt løstømmeret som kom i vassdraget. Daglig ble det sluppet igjennom den mengden tømmer som lensearbeiderne i Fetsund rådde med å sortere i løpet av neste arbeidsdag. Stengerekka er fortsatt godt synlig og består av 10 solide rierkar, hver med en grunnflate på ca. 125 kvadratmeter og er pålet 2 m. ned i elvebunnen med kraftig tømmer. Attholdslensa, også kalt stengerekka og ti-karsrekka, ble satt opp rundt 1917.

Av de 51 gjenværende og synlige lensekar i dag teller vi 24 rierkar og 24 firkantkar, de siste mest som steinhauger i elva. Ved lavvann ses mange gamle kartomter, praktisk liggende ved siden av de synlige. Den økende tømmermengden krevde stadig større lagringsplass for tømmer, og hovedlensa har gjennom århundrene blitt flyttet lenger nedover i elva for å romme millioner av stokker. De siste 100 åra har den ligget i ro to km nedenfor Bingsfossen mellom Hammeren og Vestby. Kommer man i båt oppover Glomma fra Fetsund i en liten passbåt, siger de kolossale steinkarene ved Bingen visuelt imot deg som en hel skipsarmada.

HVEM VAR «ÆLVEKARA» VED BINGEN?
Tettstedet Sørumsand vokste fram mye på grunn av «fløyta på ælva». Bingen lenser var den selvfølgelige arbeidsplassen for stedets menn i generasjoner. Opprinnelig eide ikke fløterfamiliene hjemmene sine. Stedene langs elva ble kjøpt opp og eid av Christiania Tømmerdireksjon, seinere Glomma Fellesfløtingsforening. Det lå små lenseplasser og litt større selveide lensebruk på begge sider av Glomma. Vestby – området midt på kartet – var i en særstilling og ble kalt «røbby’n». I alle de rødmalte «direksjonshusa» bodde det fløterfamilier. Da fløtinga ble nedlagt, fikk folk anledning til å kjøpe stedene de bodde på. Det var det ikke alle som ville.

Fløterplassene var enkle stuer med et lite uthus som de større gårdene hadde satt opp langs elva, og som Tømmerdireksjonen kjøpte opp. I stedet for pliktarbeid på eiergårdene «arbe’ dom på ælva». Hans Hammeren uttalte: «Det var mange sånne husmannsplasser, kan en vel kælle det, som dereksjon’ åtte, for da hadde dom følka au. Det var itte bare bare!» Ingen turte streike, da kunne en miste husværet sitt. Hvis mannen døde, måtte enka og ungene flytte til en trang 2. etg., der det kanskje bodde en tregenerasjons fløterfamilie fra før. Ingen protesterte heller når de etter hver sommersesong fikk oppsigelse og måtte finne seg annet arbeid igjennom vinteren, ofte tømmerhogst. Det gjaldt særlig de litt yngre fløterne. Nesten alle ble tilsatt igjen neste vår, men som fløteren Hans uttrykte det i et intervju: «Det var jo dereksjon’ [som] tjente penger på det!»

Glomma har vært transportåre for tømmer, som sørget for arbeid og inntekt til fløterne og lensearbeidere, skogsarbeidere, sagbrukseiere og plankekjørere. På 1950- og 60-tallet var det populært for skoleungdom å jobbe på elva. «Nå kommer snart ungbokka», sa gamlekara.

Elva har en historie å fortelle, en historie om hvordan landskap og natur forandres over lang tid. Den forteller om hvor viktig vann og tømmer alltid har vært i Norge. Men Glomma forteller også menneskenes historie; ælvekara sin historie, fløterkvinnenes og unga sin historie. Folk har levd med elva farefullt innpå seg i generasjon etter generasjon. Fløternes erfaringer har blitt overført fra foreldre til barn. Ja, også fra en bestefar, selv tidligere «fløyter», som hadde tid til å gå langs elva og fortelle til en som ble leid i hånda.»

Collapse text