En oppmurt steinkonstruksjon cirka 200 meter nord for utløpet av Råkvatnet i Lom, om lag 1 360 meter over havet. En 70 centimeters tommestokk er oppsatt ved den murte hvelvingen, ...
En oppmurt steinkonstruksjon cirka 200 meter nord for utløpet av Råkvatnet i Lom, om lag 1 360 meter over havet. En 70 centimeters tommestokk er oppsatt ved den murte hvelvingen, for å vise dimensjonen. Dette var en lokalitet Sonja og Edvard K. Barth oppsøkte i 1980 som ledd i sitt arbeid med å oppspore kulturminner knyttet til falkefangst i Norge. Rolv K. Øygard hadde omtalt stedet som ei «falkefangerhytte» i en artikkel i Dølaringens årbok fra 1931. Seinere var stedet nevnt i flere andre presentasjoner av slike tradisjoner, og kunstneren Trygve Håkenstad fra Vågå hadde også tegnet anlegget. Det var også satt opp et skilt ved siden av den murte konstruksjonen som knyttet den til falkefangfsten. Det dreier seg om et trangt, tørrmurt anlegg som det så vidt lar seg gjøre for en voksen mann å krype inn i. Sonja og Edvard K. Barth hadde i løpet av 1970-åpra undersøkt flere falkefangstanlegg, og Edvard var svært skeptisk til om dette virkelig kunne være et slikt anlegg. Bakpå kopien av dette fotografiet hadde han – stadig i 1980 – notert følgende:
«Den «antatte» falkefangerbua N. for Råkvassosen (65 m. N. for fiskebua til Trygve Håkenstad). Jfr. N. Skogbr. Mus. Årb. Nr. 2 s. 53-54. Steinkransen t.v. er også blitt betraktet som en burest av samme karakter. «Tommestokken» på bildet er 70 cm lang.»
I en artikkel Barth publiserte om falkefangstanlegg i 1984 vurderer han også en annen bruk, nemlig fuglefangst ved hjelp av hendene. Han refererte til noe han kjente som en amerikansk tradisjon, der fangeren lå gjemt inne i ei slik hytte med ei levende lokkedue i snor foran seg. Når rovfuglen slo ned på dua, kunne fangstmannen langsomt trekke fuglene mot seg, inntil han kunne gripe den i angripende i beina og fange den. Liknende fansttradisjoner skal ha forekommet i Norge, men heller knyttet til ørn enn til falk. Barth drøfter også muligheten for at en fangstmann kan ha ligget skjult i denne «hytta» med ei snor som kunne utløse et slagnett et stykke unna. Også denne muligheten avviser Barth, dels med henvisning til at det var for trangt inne i hytta til at fangsmannen kunne operere slike snorer, dels fordi et beliggenheten ikke gjorde hytta til noe godt observasjonssted for falkefangst. Han ble i stedet stående ved at denne murte overbygningen i høyden kunne ha vært overnattingssted for falkefangere. Ei langt mer troverdig tuft knyttet til falkefangst fant Sonja og Edvard Barth om lag 800 meter sørsørvest for Råkåvatnet (jfr. SJF-F.008005).
I 1972 fikk Norsk Skogbruksmuseum i oppdrag fra Miljøverndepartementet å registrere kulturminner i Femundsmarka, som ved et stortingsvedtak året før var gjort til nasjonalpark. Museumsbestyrer Tore Fossum samarbeidet med daværende førstekonservator ved Zoologisk museum, Edvard K. Barth og hans kone Sonja om denne oppgaven. Et av de kulturminene de fant og undersøkte var tufta etter ei falkefangerhytte som den svenske botanikeren Carl von Linné hadde beskrevet fra ei reise han gjorde fra Dalarna til Røros via Femundsmarka i 1733. For de tre finnerne ble dette starten på en langvarig interesse for denne kategorien kulturminner. Sonja og Edvard K. Barth oppsøkte norske fjellområder med navn som kunne tyde på falkefangsttradisjoner og lette etter tilsvarende tufter. Flere ble funnet. Edvard K. Barth oppsummerte undersøkelsene som var gjort så langt i en artikkel i Norsk Skogbruksmuseums årbok nr. 10 (1984). Der berømmet han også Øystein Mølmen, som hadde gjort interessante registreringer i Nord-Gudbrandsdalen. Etter Edvard K. Barths død fortsatte enka Sonja Barth og Tore Fossum, som da var blitt pensjonist, å gå sommerturer i fjellet for å lete etter falkefangstanlegg. Omkring år 2000 leverte Sonja Barth en oversikt hun hadde laget til Norsk Skogbruksmuseum om de undersøkelsene som var gjort til da. I februar 2015 kontaktet arkeologen Ragnar Orten Lie museet, og fortalte at han hadde påtatt seg å skrive en artikkel om de norske undersøkelsene til en europeisk publikasjon om falkefangstens historie. Han spurte om Norsk Skogmuseum hadde fotografier fra registrerings- og utgravingsprosjektene, og om museet visste hvor funnene fra undersøkelsene var deponert. Museet hadde en del svart-hvitt-kopier av fotografier som Barth sjøl hadde tatt og levert museet sammen med manuskripter til årboka, noen opptak Tore Fossum hadde gjort under undersøkelsene og noen få funnbilder som var tatt av museumsfotograf OT Ljøstad, også for å skaffe illustrasjoner til rapporter som skulle publiseres. Noe av materialet ble umiddelbart skannet og registrert for å skaffe Ragnar Orten Lie tilgang til digitale bilder fra undersøkelsene. Funnene fra utgravingene av falkefangerhyttene finnes ikke i Norsk Skogmuseums samlinger.
LitteraturreferanserBarth, Edvard K. (1984): «Falkefangertufter og falkefangst i Sør-Norge», artikkel i Norsk Skogbruksmuseums årbok nr. 10 (1982-1984)
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».