Fra fløtinga i den flomstore elva Åsta i Hedmark i mai 1969. I forgrunnen ser vi to kraftige furutrær og en del krattskog ved bredden av et vannspeil med kraftige strømhvirvler. ...

Tirsdag 4. juni 1968 publiserte avisa Ringsaker Blad/Brumunddølen følgende reportasje fra fløtingsvassdraget Åsta, skrevet av journalisten Ingeborg Haftorn:

«Snart er fløtinga i våre vassdrag bare et historisk minne, - og vårt moderne samfunn et dramatisk vårtegn fattigere. Men ennå dundrer tømmerstokkene i vill og yr vårdans ned noen få elver og far, og da vi forleden bivånet et damslipp fra Kvarstaddammen og ut i Åstaelva var det med mange vemodsfylte tanker vi sto der og så de tusener tømmerstokker danse nedover mot Glåma.

Et farlig, men spennende yrke.
Gjennom århundrer har tømmerfløtinga vært en integrert del av skogsyrket. Tusener barske, sterke karer har med blandingsfylt lengsel og spenning sett fram til mannfolkjobben i de dype skoger, i kamp mot naturkreftene har de dirigert tømmermassene dit menneskene ville ha dem.

Fløteryrket har gjennom alle tider vært et både fryktet og ettertraktet yrke, forent med menneskelig beregning, smidighet, hurtighet og ukuelig vågemot.

For det store gross har det i mange år vært – om ikke just en folkeforlystelse – så dog en spennende vår-opplevelse, hvor man har strømmet til for å se uredde menns kamp med elementene, der de har lurt seg ut på tømmerstokkene og pirket løs akkurat den floken. På sleipe stokker har de – ofte med livet som innsats – gjort retrett i det rette øyeblikk. Det har nok hendt at de har feilberegnet og fått seg en dukkert i iskaldt bre- og snøvann, - stort sett har det gått bra, men fløtinga har også gjennom tidene krevd sterke mannskiv.

Nå er dansen i elva snart en saga blott, dammene vil råtne bort og elva vil gå sin gang sin i hine fjerne tider, da øksehogg eller motorsag var ukjente momenter i skogene våre. Kostbare skogsbilveier krabber seg lenger og lenger inn i skogen, - og det gjør faktisk litt vondt hver gang nye maskiner og rasjonaliseringsmetoder overtar i naturen, - selv om vi må innrømme at det i kroner og ører er mest lønnsomt.

En eim av mannfolk
De 13 karene som i disse dager fløter tømmeret i Åsta-elva er fordelt på Vang og Åmot. Mens fløtinga foregår holder de til i koiene ved Åstvollen, og de er utnistet for mange dager. Under tømmerfløtinga kan så mangt skje, og da gjelder det å være på rette plass i det psykologiske øyeblikk. Men tross alt – takket være skogsbilveiene, kan karene hurtig innfinne seg på kritiske steder, og bilparken som møtte oss ved Åstvollen besto av hele 7 biler. Da fløterne skulle innom koia for å få seg en matbete, ble vi bedt med inn og servert kruttsterk kaffe, kokt på Jøtulovnen som var festlig dandert med våte hoser, dongeriklær og lange unevnelige. En ramsterk eim av svette mannfolk, kvae, tobakk og kaffe er naturlige ingredienser på en fløterkoie og du blir straks opptatt i samfunnet ved å bli budt en velbrukt kaffekopp og en brødskalk med pultost. En lun og koselig atmosfære brer seg – det planlegges, diskuteres og vitses. Gamle fløterhistorier tas fram og finpusses.

Fløtersjefen har med seg tippekuponger, innsatsen er ikke stor, men utbyttet var brukbart forrige uke, da laget innkasserte tusen blanke kroner i gevinst. Som «medlem» av laget blir du med på noen rekker og legger to kroner på bordet.

Så er matpausen slutt, en røyk utenfør koia før laget deles opp i puljer. Det gjelder å løsne på flokene på Skomakerholmen før neste damslipp.

Fløterstolen u-unnværlig
Bilene fylles og det bærer av sted. Noen stopper opp på nordsia av åa, andre fortsetter rundt til sørsia. Selv blir vi med laget som først stopper opp, - vi vasser i vår-råtten snø mellom hvitveis og spirende grass. En og annen storfugl flyr skremt opp, - det er lenge mellom menneskebesøk hernede i villnisset. Vel fremme ved bredden stiger vi opp i fløterstolen og ferden går over hvirvlende vannmasser til holmen, hvor en veldig tømmeransamling har floket seg opp. Fløterstolen er u-unnværlig, - i Åsta har man 30 liner for fløterstol. Karene arbeider planmessig og sikkert på sleipe stokker og sten. De er godt rustet med støvleskafter helt opp til livet. Likevel hender det at man detter ut i og blir bløt til skinnet, men det skal mye til å affisere slike karer. Skifting får utestå til floken er løst.

O-hoi, o-hoi! Stokkene sklir i tur og orden uti – og danser nedover elva.

1 075 fløtere i 1960 – dag bare ca. 450
4 700 kubikkmeter fløtes i disse dager i Åsta, minimumskvantumet er 3 500 forteller fløtersjef Håkon Larsen.

Hvor lenge vil vi fortsatt kunne glede oss over tømmerfløting i dette vassdrag? spør vi Larsen.

Ingen kan svare på det i dag. Det avhenger av kvantumet, og det igjen av utviklingen innen skogbruket.

Hvor mye tømmer fløtes i det hele i 1. og 2. distrikt nå?

Jeg kan ikke si noe sikkert om i år, men i fjor fløtet ca. 480 fløtere 178 764 kbm. tømmer i distriktene her. Tallene for 1960 var 1 075 fløtere som fløtet 390 205 kbm. og der har du utviklingen i et nøtteskall for de senere år.

For Åstas vedkommende kan jeg fortelle at i 1960 var det 28 tømmerfløtere i sving her, og man fløtet den gang 10 273 kbm. tømmer i Åsta, så det går jamnt og sikkert nedover med tømmerfløtinga.

Bevar Åsta som naturelv!
Da vi spør karene om deres mening om utviklingen får vi et samstemmig svar: Dette er noe vi kommer til å savne fært! Men vi håper – i likhet med så mange andre at Åsta vil bli bevart som naturelv for fritidsliv med fiske og rekreasjonsmuligheter. Distriktet rundt øvre Åsta kan jo med rette regnes for å være det samme for folk her som Nordmarka er for Oslos befolkning. Vi håper aldri i verden at denne elv skal bli lagt i rør for noen få tusen kilowatt-timer!

Når fløtinga snart er en saga blott, får man håpe at myndighetene tar seg de mange tusen menneskers ønske ad notam og lar dette vakre vassdrag slippe fri for turbiner og rør.
Ikke alt er gull som glimrer, - det hender sølvskimrende elvestryk og blanke vann teller mer for mennesket.

Og det er vel i grunnen for menneskets ve og vel vårt samfunnsmaskineri arbeider.»

Denne artikkelen er illustrert med flere fotografier, blant annet et der alle fløterne journalisten møtte er samlet som gruppe. Fra Vang deltok Kåre Dufseth, Kristian Lunde, Torstein Magnussen, Oddvar Aas, fra Åmot: Einar Andersen Karinus Bolstad, Tormod Brenne, fløtersjef Håkon Larsen og Reidar Toen. Mange av disse var antakelig med også året etter, da dette fotografiet ble tatt.

Collapse text