Portrett av «gjeddekongen» Joseph Bakken (1898-1989) fra Tufsingdalen i Os kommune i Nord-Østerdalen. Fotografiet ble tatt våren 1975, da Bakken var snaut 77 år gammel. Joseph Bakk...

Den 3. oktober 1979 publiserte Røros-avisa «Arbeidets Rett» denne reportasjen om Joseph Bakken:

«Joseph Bakken – gjeddefiskeren fra Siksjølia
Det burde fiskes mer i Femunden. Det er en stor sjø og for å få skikkelig kvalitet må det dras opp mye fisk. Det er «Gjeddefiskeren fra Siksjølia», øverst i Tufsingdalen, som sier dette. Joseph Bakken er 81 år, men virker ikke akkurat tynget av alderen. Fortsatt drar han hver vår til Femunden for å drive vårfiske på gjedda. Og akkurat nå ligger han nok i ei fiskebu ved Hopholmen ved Femunden. Og det er for å fiske sik.
Tida jeg ligger ved Femunden kan variere mye, forteller Joseph. Det kan være fra fem til seks uker, til flere måneder. Ja, det har skjedd at det har passet seg slik at jeg har tatt med meg julebusken på vei hjem til Siksjølia.
I den nye boka «Femundsmarka og Sølentraktene» har du fått et eget kapittel, som heter «Gjeddefiskeren fra Siksjølia».
Jeg begynte å fiske gjedde i Femunden i begynnelsen av 1920-åra. Den største gjedda jeg har tatt var på rundt 16 kilo. Men den blir lita mot den gjedda faren min tok. Den var på nærmere 22 kilo. Det var et bra slakt, det. Ja, en får nå huske på at det her var før NRF-kua sine dager, da!
Hvordan tar du vare på gjedda, Joseph Bakken?
Jeg henger den opp til tørk. Det er gammel herrekost det. Tørket gjedde og rømmegrøt. Har du ikke smakt det? Det er godt! Ellers kan en koke tørket gjedde. Den tåler koking, og det er god mat, det og.
Til sammen har jeg vel fisket godt over 100 000 fisk i Femunden. Men da har jeg tatt med både ørret og røye.
Fiskehatten
Hatten til Joseph Bakken er verdt et kapittel for seg. Det er tydelig preget av lang tids bruk, og det er bare så vidt den henger sammen. Det er ei sammenhengende åpen rift fra toppen og ned til bremmen.
Hatten, ja, forteller Joseph. Første hullet fikk den i skyttergrava. Nå, det var ikke fullt så dramatisk som det kanskje høres. Det var bare tull. Jeg drev og anviste noen skyttere, så tok jeg hatten og satte den på en pinne og stakk opp. Og trur du ikke at det var en som var kar om å råke. Senere vart det nå en del andre hull, og. Men, det er Dagfinn Grønoset som har skylda fort at jeg fortsatt bruker den. Det er verste hatten jeg noen gang har sett, sa han til meg. Da bestemte jeg meg for at hatten skulle få leve.
Toppjakt
Joseph Bakken er heller ikke ukjent med jakt. Han kan fortelle om den gang det fortsatt var toppjakt og spilljakt på tiuren. Det kunne være store flokker. 30-40 tiurer i flokken var ingen sjeldenhet, og Joseph forsikrer at han har sett flokker som måtte være på over hundre tiur. Men det var sjeldent.
Det var også en del fugl de kalte finsk tiur. Den var mindre enn den norske. Den var i skogen et par år i begynnelsen av 30-åra. Så var den sporløst borte. Det måtte være fugl på vandring.
Toppjakta var ei stygg jakt, forteller Joseph. Fuglene var vanskelig å skremme. Hvis en hadde riktig flaks, kunne en bruke tiuren som anviser. Hvis første skott gikk for langt til venstre, slik at den strøk tiuren på venstre vingen, fløy den ikke opp. Nei da, den bare bikket seg litt over til høyre liksom for å komme unna vindpresset. Hvis kula gikk for høgt, huket den seg litt sammen, og så var det bare å skru til børsa som tiuren viste.
Vi plukket fuglene nedenfra. Det kunne skje at det satt fem til seks tiurer i samme tre. Når den nederste datt ned, må du ikke tro de andre fløy opp. Nei da, de bare bikket seg litt fram og så forundret etter kameraten som datt ned. Og slik fortsatte det helt til topps. Det var ei stygg jakt, ja, sier Joseph og ryster på hodet.
Men du må ikke tro at Joseph bare har sette Femundsmarka. Nei, han er videre bereist enn som så. Joseph forteller at han i tre vintrer var gårdsgutt på Haugen i Alvdal. Det var ei fin bygd, og så var det så lett å komme i kontakt med ungdommen der, forteller han.
Joseph var også ned til Sørlandet. Og der hadde han møtt sjølve stortateren, Griffenstein. Han fortalte at han hadde skyldfolk på Røros, og at jeg måtte hilse når jeg kom oppover att. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var stortateren jeg hadde truffet på.
Joseph har ikke bare nøyd seg med å reise innenlands. Etter at han kom til skjels år og alder som det heter, har han også vært til sørlige breddegrader. Til Gran Canaria, og nytt solen og varmen der.
Men hvis du vil prate mer, får du ta deg en tur opp til Siksjølia og besøke meg der. For nå skal jeg til Femunden og ligge i bua et par-tre uker, sier Joseph, etter at han er ferdig med fotograferinga og festivitasen i forbindelse med introduksjonen av boka «Femundsmarka og Sølentraktene», hvor Dagfinn Grønoset har et eget kapittel om «Gjeddefiskeren fra Siksjølia».»

Collapse text