Fra Svanfoss sluse i Vorma, i Fenstad i Nes kommune i Akershus. Dette fotografiet ble tatt i 1954, fra en motorbåt som befant seg i slusekammeret, med kameraet vendt mot sluseporte...
I 1903 lanserte kanaldirektør Gunnar Sætren (1843-1928) en plan for en mer effektiv regulering av Mjøsa enn den man hadde hatt ved Sundfossdammen siden 1858. Motivet var å oppnå je ...
I 1903 lanserte kanaldirektør Gunnar Sætren (1843-1928) en plan for en mer effektiv regulering av Mjøsa enn den man hadde hatt ved Sundfossdammen siden 1858. Motivet var å oppnå jevnere vannføring i det nedenforliggende vassdraget med sikte på elektrifisering og industrialisering. Inntil da var det bare ved Sarpsfossen og Kykkelsrudfallene i Nedre Glomma som i nevneverdig grad var «taget i industriens tjeneste». Årsaken var den ujevne vannføringa gjennom året. «Glommen fører saaledes i sommerhalvaaret hyppig 1 000 m3 pr. sekund, medens den i de nævnte vintermaaneder [januar, februar og mars] i regelen kun fører ca. 100 m3 – i de senere aar stundom et endog mindre kvantum», ble det hevdet. Ved å bruke Mjøsa som vannmagasin ville man kunne slippe mer vann i vintersesongen og sikre en påregnelig minstevannføring vinterstid som ville gjøre det interessant å bygge kraftstasjoner og industri ved fossene nedover langs Glomma. Dette mente Sætren kunne oppnås ved å bygge en ny dam som ville gjøre det mulig å heve Vorma inntil 70 centimeter ved Svanfossen, cirka 13 kilometer nedenfor den eksisterende Sundfossdammen. Folk i Mjøsbygdene ble forespeilt at en slik dam ville gjøre det mulig å dempe de store flommene i innsjøen, og for Øvre Romerike skulle fordelen være at Vorma ble farbar for båttrafikk. Kanaldirektøren anslo at dette ville koste cirka 700 000 kroner – et stort beløp ved inngangen til 1900-tallet – men likevel ei fornuftig investering med tanke på den allmennytten det ville innebære å skape forutsetninger for kraftutbygging og industrireising langs den nedenforliggende delen av Glommavassdraget, ble det hevdet. Særlig kommunene langs Nedre Glomma var positive, sjøl om de så at større vintervannføring kunne komme til å vanskeliggjøre bruken av de tradisjonelle isvegene over elveløpet. Når det gjaldt farbargjøringa av Glomma innså Departementet for de offentlige arbeider at denne effekten «maatte blive begrænset i sit omfang og nærmest af lokal natur», noe også kanaldirektøren innrømte, men han tilføyde at «forholdene kan let utvikles saaledes, at denne vandvei bliver til stor nytte ogsaa for Mjøsdistrikterne». Der var holdningene til prosjektet preget av en viss skepsis, særlig med tanke på kraftig nedtapping om vinteren, som kunne skape vanskeligheter for bysamfunn og industribedrifter som brukte Mjøsa som vannkilde. Ekstremt lav vannstand kunne også bli et problem for båttrafikken, i og med at det kunne bli for grunt ved mange av bryggene de anløp. Fra Fåberg ble det uttrykt bekymring for mulige negative konsekvenser for fisket, som hadde stor betydning for cirka 30 grunneiere, som mente å ha fått redusert sitt inntektsgrunnlag ved bygginga av den eksisterende Sundfossdammen. Christiania Tømmerdirektion var blant annet bekymret for at kraftig nedtapping ville føre til forsinket start på fløtingssesongen og økt besvær med utislag langs Mjøsas strender. For myndighetene var det et viktig moment at denne steinfylte tømmerkistedammen begynte å bli sterkt preget av de påkjenningene den hadde vært utsatt for etter å ha stuvet opp vann til beste for båttrafikken fra Eidsvoll og nordover i 45 år. Sundfossdammen måtte fornyes eller erstattes av en annen dam – ved Svanfoss – der dammen kunne forankres i fast fjell. Arbeidsdepartementet mente at kanaldirektørens utredningsarbeid hadde godtgjort «at interesser af stor almen betydning vil befordres ved gjennemførelsen af det heromhandlede reguleringsprojekt, ligesom det maa antages, at disse interesser i betydelig grad vil overstige den skade og de ulemper, som maatte blive en følge af foretagendet», og at Glommens brugseierforening burde få løyve til å realisere prosjektet. Saken ble gjenstand for en stor debatt i Stortinget, som resulterte i videre utredninger av viktige prinsippspørsmål. Deretter fulgte kompliserte erstatningsskjønn. Men prosjektet ble realisert. Svanfossdammen ser ut til å ha vært i drift fra 1909-1910.
Fra Svanfoss sluse i Vorma, i Fenstad i Nes kommune i Akershus. Dette fotografiet ble tatt i 1954, fra en motorbåt som befant seg i slusekammeret, med kameraet vendt mot sluseporten på motstrøms side. Dam- og sluseanlegget ved Svanfoss ble bygd etter tegninger av daværende avdelingsingeniør i Kanalvesenet, seinere kanaldirektøt Ingvar Kristensensen (1865-1947). Anlegget skulle erstatte en eldre tømmerkistedam med sluse ved Sundfossen, cirka 13 kilometer høyere oppe i Vorma. I samråd med kanaldirektør Gunnar Sætren (1843-1928) foreslo Kristensen at slusa ved Svanfossen skulle bli 60 meter lang og 8 meter bred, med dybde på 3 meter ved lavvann. Ei slik dimensjonering skulle gjøre det mulig for dampfartøyer og flåter av buntet tømmer å passere dammen.
Den 15. juli 1909 kunne avisa Akershus fortelle at en del nesbuer, på veg til et politisk møte på Eidsvoll, som de første hadde fått passere Svanfoss sluse: «Endel av Nesbuerne reiste med Udnes kvindeforenings motorbaat (Hagasundbaaten). Kl. 9,30 passertes sluserne ved Svanfos. Ingeniør Daae var saa venlig at aapne sluserne, dette var første gang noen gik gjennem der og første gang ruten mellem Haga og Eidsvold blev benyttet gjennem den nye, nu omtrent færdige kanal forbi Eidsvold.» Sommeren 1911 ble det igangsatt motobåtrute mellom Årnes og Eidsvoll med anløp også i Vormsund og ved Svanfoss sluse. Fra 1912 gikk motorbåten «Svan» på den samme strekningen, med atskillig flere stoppesteder
Dette fotografiet er fra samlinga etter Glomma fellesfløtingsforening og forløperne, Christiania Tømmerdirektion (Øvre Glommens fællesfløtningsforening) og Fredrikstad Tømmerdirektion (Nedre Glommens fællesfløtningsforening). Da det ble klart at det gikk mot avvikling av fløtinga i Glommavassdraget i midten av 1980-åra initierte Norsk Skogbruksmuseum noe som ble kalt «Prosjekt Glomma». Museet satte historikeren Øivind Vestheim og fotografen OT Ljøstad til å følge fløtinga i vassdraget med kamera de siste to fløtingssesongene, mens museumsdirektør Tore Fossum samarbeidet med administrasjonen og styret i Glomma fellesfløting om best mulig ivaretakelse av levningene etter den viktige aktiviteten fløtinga hadde vært. En del installasjoner i vassdrag måtte imidlertid fjernes, slik vassdragslovgivningen forutsatte. Mange husvære ble overdratt til grunneiere for en rimelig pris, og noe ble overlatt til aktører som ville drive formidling av vassdrags- og fløtingshistorie. Arkivene etter virksomheten ble overdratt til Riksarkivet, som valgte å la det bli liggende i en av kontorbygningene ved Fetsund lenser. Ordning av dette materialet ble påbegynt under ledelse av Øivind Vestheim. Etter at det ble etablert et museum ved Fetsund lenser i 1990 har personale derfra hatt det daglige forvaltningsansvaret for protokoll- og dokumentarkivet etter Glomma fellesfløtingsforening. Fotomaterialet etter organisasjonen ble overlatt til Norsk Skogbruksmuseum da fløtinga opphørte. Det besto av 72 album, samt en del «løse» kopier og negativer. OT Ljøstad reproduserte en del av motivene ved hjelp av mellomformatkamera med negativ svart-hvitt-film. Materialet ble også enkelt registrert, i første omgang med stikkord (ofte stedsnavn og opptaksdatoer) som var skrevet inn i albumene. Skanning og fyldigere registrering tas innimellom andre oppgaver, og ettersom samlinga er stor, vil det ta lang tid før dette arbeidet er fullført. Norsk Skogbruksmuseum publiserte i 1998 Øivind Vestheims bok «Fløtning gjennom århundrer» hvor mye av materialet fra «Prosjekt Glomma» og fotografier fra Glomma fellesfløtingsforenings arkiv ble presentert.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».