Camera Lucida

Camera lucida er et optisk instrument som blir brukt som tegnehjelp av kunstnere. Det ble patentert i 1806 av William Hyde Wollaston. Det er sannsynlig at camera lucida var en gjenoppdagelse av et instrument som ble beskrevet 200 år tidligere av Johannes Kepler i hans Dioptrice (1611). Ved inngangen til 1800-tallet var Keplers beskrivelse gått i glemmeboken slik at ingen utfordret Wollastons krav. (Edmund Hoppe, Geschichte der Optik, Leipzig 1926)

Camera lucida gjennnomfører en optisk overføring av det som betraktes til overflaten som kunstneren tegner på. Kunstneren ser både det som betraktes og tegningsoverflaten samtidig. Dette gjør det mulig for kunstneren å overføre viktige elementer fra det som betraktes til tegningen.. Kunstneren kan til og med tegne omrisset til det som betraktes.

Hvis det brukes hvitt papir blir lett det som betraktes utflytende. Det er derfor fordelaktig å bruke sort papir og tegne med hvit blyant.

Navnet "camera lucida" (Latin for "opplyst rom") viser til det eldre camera obscura (Latin for "mørkt rom"). Det er ingen optiske likheter mellom dem. Camera Lucida er et lett, bærbart instrument som ikke krever spesielle lysforhold. Intet bilde projiseres med cameral lucida.

I den enkleste formen for cameral lucida ser kunstneren ned på tegningsoverflaten gjennom et halvt sølvbelagt speil som vender 45 grader. Dette overfører direkte tegningsoverflaten og en refleksjon av det som er foran kunstneren. Instrumentet inkluderer ofte en svak negativ linse, som skaper inntrykk av at scenen som betraktes er på avstand som tegningsoverflaten, slik at begge kan betraktes i fokus samtidig

Produksjon: 1807 - 1843 (Antatt, usikker)

Bruk