Datamaskin

Norsk Universell Siffermaskin Selvstyrt Elektronisk - NUSSE - regnes som Norges første elektroniske datamaskin.

NUSSE ble bygget i en periode da mange land gjorde sine første forsøk på å lage egne elektroniske regnemaskiner. I Sverige stod den første maskinen klar allerede i 1950. Den ble hetende BARK. Finland utarbeidet sin egen maskin, ved navn ESKO, mellom 1954 og 1960. Danskene påbegynte byggingen av DASK i 1955. Det var også flere forskningsmiljøer i Norge på denne tiden som eksperimenterte med datateknologi. Ved NTH i Trondheim bygget de en analog regnemaskin ved navn DIANA mellom 1952 og 1955. Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller fikk en analog elektronisk datamaskin som de kalte FREDERIC i 1956. Og på Universitetet i Bergen ledet datapioneren prof. Carl Godske en rekke forsøk med div. hullkortmaskiner fra IBM før de fikk importert en elektronisk IBM 650 i 1958 sammen med en rekke andre aktører i Bergen. Nusse regnes imidlertid som den første elektroniske regnemaskinen i Norge, som også ble bygd i Norge, og den stod klar på Norsk Regnesentral i 1954.

Bakgrunnen for byggingen av NUSSE kan spores tilbake til et brev sendt av den unge UiO-fysikeren Henry Viervoll, som var på studieopphold i USA i 1948. Han var interessert i bruken av «matematikkmaskiner» i sitt fag, og skrev en rapport om regnemaskinene som hadde blitt utviklet i USA under krigen. Rapporten inngikk i begrunnelsen til å opprette “Utvalget for matematikkmaskiner” i 1949, som skulle få stor betydning for anskaffelsen og bruk av datamaskiner ved de norske universitetene og høyskolene. Dette foregikk i regi av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF). Utvalget for matematikkmaskiner bestemte seg så for å bygge en egen maskin tiltenkt et eget nasjonalt regnesenter. De hadde et magert budsjett, men NTNF hadde fått midler gjennom Marshallhjelpen, og med en startsum på 200,000 kroner (ca. 4 millioner i dag) ble prosjektet offisielt igangsatt i 1950 med Thomas Hysing som prosjektleder.

Hysing (f. 1917) var sivilingeniør fra NTH og jobbet i etterkrigsårene i Elektrisk Bureau med telefonreléer. I 1949 fikk han stipend for å ta en master (Msc) i mikrobølgeteori ved Berkley. På hjemvei skal han ha vært innom en utstilling for IBM-maskiner i New York, og ble inspirert av det han så til å jobbe videre med databehandlingsmaskiner. Ved hjemkomst tok han kontakt med professor Holtsmark ved UiO for å høre om jobbmuligheter i et mer akademisk elektronikkmiljø. Slik kom han i kontakt med den nyopprettede Matematikkutvalget i NTNF, som ansatte Hysing som prosjektleder for den planlagte maskinen.

Prosjektgruppen tok først sikte på å bygge en elektromekanisk maskin basert på telefonreléer, slik tyskeren Konrad Zuse hadde gjort kjent. Den svenske maskinen BARK var et annet relé-forbilde. Det ble likevel en britisk kobling snarere enn en tysk eller svensk: Den britiske matematikeren D. R. Hartree ble hentet til Oslo på et forskningsbesøk for å gi veiledning. Etter besøket skjønte prosjektgruppen at budsjettet var tilstrekkelig til å bygge en elektronisk maskin basert på radiorør. Dette hadde i løpet av krigen overtatt som spydspissen i elektronikk foran releteknikk. Britenes nye stolthet EDSAC, som Hartree hadde jobbet med under sjefsdesigneren Maurice Wilkes, ble det nye forbildet. Thomas Hysing dro da til Cambridge og EDSAC-laboratoriet i 1949 for å studere denne maskinen i et halvt år.

Under dette oppholdet ble det imidlertid klart at EDSAC var for stor og kompleks til å kunne kopieres til norske forhold og budsjetter. I stedet kom de i kontakt med dr. Andrew Booth, som ledet utviklingen av en mindre maskintype ut fra London University, i samarbeid med næringslivet innen bl.a. syntetfiber og gummi. Booth hadde også startet med relebasert maskindesign, bl.a. i samarbeid med matematikeren Kathleen Booth. De hadde imidlertid også som de andre gått over til elektronrør. Booth hadde dessyten egenhendig designet en kompakt løsning på det store problemet for datamaskiner på denne tiden, nemlig elektronisk lagring av data. Her hadde Booth designet en av de første fungerende magnet-diskene, og denne ble et viktig fortrinn og kjerne i maskinen foruten den rørbaserte regneenheten.

Dette lå til grunn for pionermaskinen APE (X) C (eller bare Apex) All Purpose Electronic Computer - med en mystisk "X" som ifølge Booth skal ha stått for "selskap X", dvs. hvem som helst innen industri eller andre som ville bruke den eller en kopi. Booth og den første utgaven kom til å bli brukt mye i bl.a. beregning av røntgenstråledata brukt i bl.a. krystallkjemi. Dermed kom X'en til å stå for "x-ray". Men dette var altså litt tilfeldig. Den norske kloningen skal Booth ha referert til som APENC - der X var byttet ut med N for Norwegian. På norsk fikk maskinen navnet Nusse. Men den kom altså i deler og ferdig design fra England.

Selvsagt gikk ikke byggingen av NUSSE helt etter den britiske oppskriften, eller like enkelt som man hadde tenkt. Delene som kom fra England var ofte mangelfulle eller skadet ved transport, noe som førte til at byggegjengen måtte lage egne komponenter. Det ble også laget en egen fotocelle-basert innleser av data fra hullbånd. Ut-enhetene var en standard hullbåndskriver og en standard fjernskriver fra britiske Creed. Slik sett kan NUSSE best kalles en britisk maskin med noen norske tilpasninger og forbedringer.

I tillegg måtte miljøet i Oslo sette seg inn i hvordan man skulle lage programmer som man kunne kjøre på maskinen. Det var Ole Amble og Tor Evjen som startet dette arbeidet. Før inn- og ut-enhetene var helt klare ble maskinen testet med enkle programmer i 1953. Maskinen sto helt ferdig og klar til bruk i 1954, men fortsatt med mange planer om forbedringer allerede fra start, bla utvidelse av minnet.

NUSSE hadde i 1954 også rukket å passere gjennom to nyetablerte institutter; Sentralinstitutt for industriell forskning (SI) (1950), og Norsk Regnesentral (1952). Det var med andre ord mange som hadde interesse og nytte av å ha tilgang til en regnemaskin med stor kapasitet, både innenfor industri og forskning.

NUSSE kom til umiddelbar nytte blant forskere på Universitetet. Fysikeren John Midtdal brukte den til å gjøre matematiske eksperimenter. To nobelprisvinnere brukte den i deres arbeid; økonomen Ragnar Frisch og kjemikeren Odd Hassel. Sistnevnte fikk hjelp av sin assistent Christian Rømming til å utføre komplekse krystallkjemiske kalkulasjoner på NUSSE. Den ble også brukt til skipstekiske beregninger, atomfysikk og flere andre regneformål.

NUSSE ble likevel ingen stor suksess. Den hadde lav stabilitet, og var bla. følsom for spenningsfall i strømnettet. Hver gang Christiania Spigerverk, som stod 5 km unna, slo av eller på sine store jernovner kortsluttet maskinen. De over 1000 radiorørene medførte også mer eller mindre kontinuerlig skifting av ødelagte rør. NUSSE var dermed for upålitelig til å kunne gjøre kommersiell nytte for seg. Norsk Regnesentral endte opp med å gå til anskaffelse av flere hullkortmaskiner bl.a. fra IBM for å tjene sine industrielle klienter. Da SI og Regnesentralen flyttet til nye lokaler på Gaustad i 1956, ble NUSSE flyttet med, og anledningen ble benyttet til å oppgradere NUSSE. Den fremsto i ny prakt våren 1957, og var da langt mer stabil. Men samtidig i ferd med å bli utkonkurrert av nye maskiner som kom til landet, som britiske Deuce og IBM-maskinen EMMA.

Til tross for dette førte NUSSE-prosjektet til å bygge kompetanse i å utvikle elektroniske regnemaskiner, samtidig som det krystalliserte seg et miljø rundt dette. Erfaringene ble brakt videre i både industri med utvikling av Kongsberg / Akers banebrytende numerisk styrte skjære- og tegnemaskiner, og i forskning med nye maskiner som både ble anvendt i forskning basert på de første erfaringene, og la grunnlag for senere norskproduserte datamaskiner.

Produksjon: 1952 - 1956 (Gjenstandskort)

Bruk: 1956 - 1964 (Utstilling)