Stikkfjøl

About the object

• about
  Stikkfjøla er lagd av tre, antakelig av bjørkevirke. Den er sammensatt av to skier med buet overflate. De to komponentene er hengslet sammen ved hjelp av to rektangulære lærlapper. Med disse lærbitene som hengsler kan stikkfjøla åpnes som ei bok. En annen, litt tynnere lærlapp tjener som feste for en blyantstump med blågrønn... Stikkfjøla er lagd av tre, antakelig av bjørkevirke. Den er sammensatt av to skier med buet overflate. De to komponentene er hengslet sammen ved hjelp av to rektangulære lærlapper. Med disse lærbitene som hengsler kan stikkfjøla åpnes som ei bok. En annen, litt tynnere lærlapp tjener som feste for en blyantstump med blågrønn og kvit lakk, som ble brukt når Arne Norsted skulle prikke inn trærne han hogg i ulike dimensjonsklasser.
  Expand text Collapse text
• DesignationStikkfjøl
• IdentifierSJF.11716
• Indexing termSkogbruk Avvirkning Tømmerhogst Avlønning
• Type Thing

• Dimensions value
  • Tykkelse2.0 cm
  • LengdeBlyant8.2 cm

• MaterialsTre, lær, grafitt (blyantstiften)

• TechniquesSkåret, høvlet, pusset, hengslet

• Other information

  Stikkfjøler av denne typen var vanlige i alle bygder der noen hogg tømmer på akkord i annen manns skog. De ble brukt til regnskapshold med henblikk på akkordoppgjørene. Når driftssesongen startet fikk skogsarbeiderne tildelt hver sine «fara’r», «røfter», «skift» eller «teiger», der de skulle felle, kviste og barke alle trær som var blinket for hogst. Ettersom avlønninga var prestasjonsbasert, måtte skogsarbeiderne holde rede på hvor mange trær av forskjellige størrelse de hadde forvandlet til salgstømmer. Derfor hadde de ei lita trefjøl hvor de lagde seg et skjema med kolonner for hver av de aktuelle dimensjonene. Deretter satte de en prikk i den aktuelle kolonnen hver gang de hadde felt, kvistet og barket et tre. Dette ble vanligvis gjort på fjøler som gjerne var lagd av hardt lauvtrevirke med lys ved (gjerne bjørk). Oftest var det snakk om ei tynn flat fjøl, men noen hadde, en type hvor to mindre fjøler var hengslet sammen, slik at flatene med notater kunne klappes mot hverandre. På den måten reduserte man faren for at fukt eller friksjon skulle viske ut «notatene». At stikkfjølene var lagd av tre skyldtes noe av det samme – at dette var et mer robust materiale ute i naturen enn det mer utbredte «notatmediet» papir. Treet hadde dessuten et annet fortrinn: Når stikkfjøla begynte å bli full kunne skogsarbeideren – under tak, i lysskjæret fra åren eller parafinlampa over ovnen – overføre notatene sine til papir. Deretter kunne han skrape fjøla rein med kniveggen eller et lite sandpapir, for så å lage seg et nytt skjema.

  Skogsarbeiderens oppsummering av prikkene i dimensjonskolonnene på slike stikkfjøler ble altså brukt som oppgjørsgrunnlag i mellomværender med skogeieren (i noen tilfeller representert ved en mellommann, en «driver» som administrerte arbeidet). Skogeieren eller driveren hadde ofte brukt stikkfjøl i en tidligere fase, i samband med blinkinga og inndelinga av driftsområdet i «fara’r», «røfter», «skift» eller «teiger». Dimensjonsoversikten fra blinkinga innebar en viss kontrollmulighet. Skogsarbeiderne «signerte» dessuten stokkene med et spesielt merke de hogg inn i stokkene med øksa. Skulle det oppstå tvil om etterretteligheten i oppgavene, var det naturligvis mulig å foreta ettermåling, både av slike stokker og stubbene som sto igjen i skogen. Jeg har imidlertid ikke inntrykk av at fusk med antall stokker eller dimensjoner var noe utbredt problem. Skogeierne stolte, med god grunn, på de kvantumsoppgavene de fikk fra skogsarbeidernes stikkfjøler.

  Expand text Collapse text