Åsmund Eknæs, etnolog og konservator ved Norsk Skogbruksmuseum, skrev følgende artikkel etter å ha snakket med Even J. Blindingsvolden:
«Knivsmeden.
I dag er det ei yrkesgruppe som i Hedmark og Oppland har svært få utøvere, og navnet knivsmed har ikke lenger noen forankring i menigmanns bevissthet. Men for et par generasjoner siden, da brukskniven hang på baken til de fleste mannfolk utover bygdene, var knivsmedene blant de sentrale håndverkere i mange bygdelag. Da var deres produkter gjenstand for inngående kvalitetsvurdering, og diskusjonen gikk livlig om hvilken smed som frembragte de beste blader med hensyn til bett i eggen, styrke og utforming.
Knivsmedens sentrale stilling i bygda var den gang helt naturlig, fordi hans produkter ble brukt daglig av de aller fleste. En god kniv var forutsetningen for å få gjort arbeidet skikkelig og lettvint. I dag er ikke behovet for kniv i det daglige tilstede i samme grad. Eller, om mange kanskje ofte kan savne en, så er det ikke ansett for passende å gå med kniv. Kniven er blitt mer et redskap til turbruk. Butikkene er da også fulle av masseproduserte fiske-, jakt-, speider- og souvenirkniver i de merkeligste utforminger.
Disse fabrikkproduserte knivene virker til å nivellere ut de distriktsvise variasjoner som en før kunne se i knivtypene. Innen de forskjellige produksjonssentra hadde det vokst fram det vi kan kalle en norm for hvordan en kniv skulle se ut. Det var derfor ikke vanskelig å ta ut de knivene og knivbladene som kom fra Tinn i Telemark, fra Toten eller fra Hedmark.
I dag er det ikke mange igjen av smedene som opprettholder disse tradisjonene, men vi kan av og til være så heldige å komme borti kniver som er laget på tradisjonelt vis, og som har alle de kvaliteter våre forfedre krevde av en god kniv. En av disse få, og kanskje den eneste som i dag driver knivsmiing yrkesmessig i Hedmark, er Even Johannes Blindingsvolden fra Ringsaker. I snart 50 år har han forsynt Hedmarksbygdene med sine forseggjorte kniver, stemplet E.J.B.
Det var i 1925 at Blindingsvolden smidde sin første kniv. Den eneste formen for utdannelse i knivsmedyrket han til da hadde, var at han hadde sett på den gamle smeden Severin Stensåsen, mens denne smidde et par blader. Om resultatet kanskje ikke ble så overvettes den første tida, gikk det ikke så lenge før Blindingsvolden-knivene ble et begrep utover bygdene.
Den viktigste delen av en kniv er selvfølgelig bladet, og det er mange faktorer i smiinga som skal klaffe om resultatet skal bli bra. For det første må råmaterialene være gode. Som kjent blir en norsk tollekniv smidd med en kjerne av eggstål og et lag jern på hver side. Dette gir bladet den rette spensten og gjør at det kan tåle belastning uten å brekke. Før krigen fikk han tak i engelsk kullstoff til støpestål, men dette er ikke mulig lenger. Blindingsvolden har derfor gått over til svensk Bofors-stål. Mens jernet tidligere også var svensk, er dette byttet ut med tysk smijern. Det tredje viktigste råstoffet ved smiinga er kullet. Er dette fullt av stein eller svovel, vil det være nesten umulig å få til et godt resultat. Det gode engelske smikullet som ble brukt før krigen er ikke å få lenger. Han bruker nå koks nr. 3.
Som tidligere nevnt skal jernet ligge på begge sider av stålet. Dette får han til ved å ta et jerntykke, ca. 30 cm langt og brette det over stålet. Dessuten skal en god del av jernet smis ut til tange, dvs. den delen som skal gå gjennom skaftet. I tangen kan det ikke være stål fordi den da blir vanskelig og bøye til og gjenge opp.
Jernet og stålet kan ikke bare bankes sammen. Det trengs et «limstoff» som hjelper til ved sammensveisingen. Til dette bruker Blindingsvolden boraks. Det er også mulig å benytte sand, men da er det en fare for å få for hard sveising med dårlig egg som resultat.
Med boraks mellom jern og stål blir emnet varmet i essa til ca. 900 grader og så banket sammen. Er alt gjort riktig, blir stål og jern sveiset til nesten uten synlig overgang. Det kan være enkelte steder der jern og stål ikke er helt sammenføyd. Disse «veilene» er kanskje ikke så pene å se på, men for kvaliteten av bladet har de ingen ting å si. Tvert imot er ofte blad med litt veile de beste fordi det da i hvert fall ikke er brukt for sterk varme ved sammensveisingen.
Når bladet er grovhamret, skal det herdes. Dette er en prosess som har alt å si for kvaliteten. Herdinga foregår ved at bladet varmes opp til en viss temperatur for deretter å bli stukket ned i vann. En flink smed ser på fargen på bladet når det er passe varmt. Det sier at det skal ha farge som «moden kirsebær». Under dette arbeidet er det viktig ikke å ha det for lyst i smia, for da kan en lett feilberegne fargen på bladet og dermed varme det for mye. Et herdet blad kan ikke brukes umiddelbart. Det er en viss grad av spenning i stålet som først må fjernes ved såkalt «anløping». Nå blir bladet varmet forsiktig ved å føres fram og tilbake over ildmørja i essa. Når det har fått messinglét, blir det igjen stukket i vann. Både ved herding og anløping bør vannet være temperert.
Det grovsmidde bladet blir som en siste behandling pusset og slipt. Nå får det sin endelige form og ser pent ut, men det er i de tidligere stadier, sveising, herding og anløping at dets virkelige kvaliteter blir bestemt. Blindingsvoldens knivblad har både disse indre og ytre egenskaper. Ved siden av å være kvalitetsmessig på topp er de usedvanlig vakkert utført. Dette er smiarbeid på sitt beste!
Et godt smidd blad skal også ha skaft og slire. De skaftene Blindingsvolden helst lager, er bøyd framover øverst. Typen bygger på en ytre form som ble brukt av den kjente Hedmarkssmeden Even Marken. Råmaterialet er gjerne valbjørk, og de blir pusset, beiset og lakket slik at mønsteret og livet i treet kommer fram. Noen ganger er trestrukturen slik at skaftet blir penest ubeiset. Skaftet blir til slutt utstyrt med graverte nysølvholker.
Slira er av svart lær og har presset mønster. Mønsteret har han på en messingform. Denne formen blir skrudd fast til den gjennombløtte slira så hardt at mønsteret preges i læret. Messingen varmes opp tter noen minutter kan den fjernes igjen, mens mønsteret sitter der permanent. For at slira skal bli stiv og holdbar, blir den tørket på svak varme i en steikeovn.
Etter neste 20 timers arbeid er kniven nå ferdig fra Blindingsvoldens hånd og kan omsettes. Før siste krig var han årvisst med kniver på de store handelsmarkedene, f. eks. Grundsetmart’n i Elverum. Ellers har sportsforretninger i distriktet vært sikre avtakere. I de seinere år har mye av omsetningen gått gjennom et engros-firma. Even J. Blindingsvolden tok 25-30 kroner for knivene sine i 1950. I dag er prisen ca. 75 kroner. Med tanke på det arbeid som ligger bak, er prisen altfor lav, og vi har vel her den vesentligste årsaken til at knivsmedyrket og andre håndverk er i ferd med å forsvinne. Det er ikke lenger noe samsvar mellom det produsenten er nødt til å ha for å få et rimelig utkomme og det publikum er villig til å betale. Hvis da ikke dagens velstandsøkning og en viss trøtthet overfor det masseproduserte kan bli knivsmedens redning.
(Artikkelen er vesentlig skrevet på grunnlag av intervjuer med Even J. Blindingsvolden i 1973).»
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».