Fil

About the object

• about
  Fil, brukt til forming og glatting av overflatene på arbeidsstykkene. Fila er 45,7 centimeter lang, inkludert et hjemmelaget håndtak. Klingen har et kvadratisk tverrsnitt - 1,2 X 1,2 centimeter i den bakre enden og 0,7 X 0,7 centimeter foran. Den smalner med andre ord noe mot den fremre enden. Samtlige sideflater har skrå, tetts... Fil, brukt til forming og glatting av overflatene på arbeidsstykkene. Fila er 45,7 centimeter lang, inkludert et hjemmelaget håndtak. Klingen har et kvadratisk tverrsnitt - 1,2 X 1,2 centimeter i den bakre enden og 0,7 X 0,7 centimeter foran. Den smalner med andre ord noe mot den fremre enden. Samtlige sideflater har skrå, tettstilte riller som altså kunne gnis mot arbeidsstykket med henblikk på å forme og glatte det. Rillene er innhogd på skrå, fra to ulike vinkler, slik at de krysser hverandre. I den øvre eller bakre enden av fila er det en jerntein, en tange som er ført inn i endeveden på et trehandtak. Handtaket er lagd av et 13.3 langt stykke av en tettvokst trestamme eller ei grein, som er barket og lett bearbeidet med tollekniv. Skaftdiameteren er 3,2-3,3 centimeter. Treet har forkullete partier, antakelig etter eksponering for ekstremt høye temperaturer i smia til Svein Svimbil i Tinn i Telemark.
  Expand text Collapse text
• DesignationFil
• Precise designationFirekantet
• IdentifierSJF.09326
• Indexing termHåndverk, verktøy, smiing
• Type Thing

• Dimensions value
  • Lengde45.7 cm
  • Vekt327.0 g
  • LengdeSkaft13.3 cm

• MaterialsJern,stål

• TechniquesSmidd/spikket

• Other information

  Konservator Åsmund Eknæs (1940-1981) ved Norsk Skogbruksmuseum skrev i 1979 følgende lille artikkel om Svein Svimbil (1888-1987) i museumsserien «Jeg fant, jeg fant» i lokalavisene i Hedmark:

  «En knivsmed.

  Mens vi i dag ofte sier at vi lever i en plastalder, kunne våre forfedre i like høg grad si at de levde i en trealder. De aller fleste av dagliglivets bruksgjenstander var laget av tre. For å lege og vedlikeholde disse tretingene var kniven det uunnværlige hjelpemidlet. Spesielt på landsbygda var slirekniven en fast del av mannens påkledning. Mange kvinner og barn fant det også ofte praktisk å gå med kniv.

  Vi kan lett forestille oss at denne utstrakte knivbruken også gjorde det nødvendig med en stor produksjon av knivblad. En av de sentrale bygdene for framstilling var Tinn Austbygd i Telemark. Her var det rundt 1910 60-70 smeder i virksomhet. En av disse var Svein Svimbil. Han ble født i 1888, og er, i en alder av 90 år, fortsatt aktiv i smia.

  Fram til 2. verdenskrig var Svein Svimbils produksjon fordelt på ljå- og knivblad, men senere har det blitt vesentlig knivblad. Det var ikke uvanlig at han lagde over 1 500 blad på en vinter. Tenker vi på at han har smidd i 75 år, blir det ikke få tusen knivblad til sammen.

  For å få omsatt en så stor produksjon, var det nødvendig med markeder også utenfor de nærmeste bygdene. Tinndølene greide å få solgt sine produkter over hele Østlandet og store deler av Vestlandet. Det var vanlig at smeden sjøl på ettervinteren, når skaren hadde lagt seg, dro over Hardangervidda med hest og slede eller med skikjelke fullastet med ljå- og knivblad. De kunne selge i smått eller i større partier til oppkjøpere fra de ytre kystbygdene.

  I mellomkrigstida, var vanlig pris på et knivblad 20 øre. I dag tar Svein Svimbil omkring 20 kroner. Det er billig når en tenker på arbeidet som ligger bak.

  I den nyåpnede knivutstillingen på Norsk Skogbruksmuseum kan en, ved siden av produkter fra flere andre kjente knivsmeder, finne noen av Svein Svimbils utmerkede knivblad, merket «S T TINN».»

  Expand text Collapse text