Barkespade

About the object

• about
  Barkespade med treskaft. Barkespaden er av den vanlige, helsmidde typen, med plant, kileformet blad som er forbundet med treskaftet via en kjegleformet skaftholk eller fal. Bladet er om lag 11,1 centimeter bredt i fronten og cirka 14 centimeter langt. Egglinja er «økseslipt» med en konvekst buet profil. Godset i den øvre del...

  Barkespade med treskaft. Barkespaden er av den vanlige, helsmidde typen, med plant, kileformet blad som er forbundet med treskaftet via en kjegleformet skaftholk eller fal. Bladet er om lag 11,1 centimeter bredt i fronten og cirka 14 centimeter langt. Egglinja er «økseslipt» med en konvekst buet profil. Godset i den øvre delen av bladet er om lag 2,0 centimeter tjukt. Skaftholken er drøyt 10 centimeter lang og formet med tanke på et treskaft med en kjegleformet, spiss ende. Den har to gjennombrutte hull, for spikere som skulle sikre at barkespaden ikke løsnet under arbeidet. Skaftet er lagd av en tynn, rettvokst og tettvedet granstamme. Det har, i motsetning til mange andre barkespadeskaft, ingen «kule» bak skjeftestedet, og dermed ikke noe spesielt anlegg og skjerming for handa til den som barket.

  Både skaftet og bladet bærer preg av å ha vært eksponert for mye fukt, antakelig etter at den aktive bruken av dette redskapet opphørte. Bladet ser ut til å ha blitt demontert for rustbehandling (elektrolyse) og impregnering med korrosjonshindrende voks etter at barkespaden ble overlatt til museet.

  Expand text Collapse text
• DesignationBarkespade
• IdentifierSJF.07529
• Indexing termSkogbruk, barking
• Type Thing

• Dimensions value
  • Lengde150.0 cm
  • BreddeSpadeegg11.0 cm

• MaterialsJern

• TechniquesSMIDD Slipt

• Other information

  Det er gammel tradisjon for at tømmer som skulle transporteres langt – gjerne ved fløting på vassdragene – skulle barkes før det ble målt og annammet av kjøpernes representanter i skogsbygdene. Barket tømmer fikk en forsiktig tørk før det ble slått på vassdraget, noe som reduserte faren for at det ble så vasstrukkent at det sank før det nådde lenseanleggene og kjøperne. Barket tømmer ble heller ikke infisert av sand og grus fra elvene i nevneverdig grad, og slet dermed minimalt på bladene på sagbrukene. Barket virke gled dessuten lett på snøen under lunning og slepekjøring mellom hogstteiger og vassdrag. Derfor ble barkinga tradisjonelt utført som et ledd i skogsarbeidet – etter at trærne var felt og kvistet. Lenge ble dette arbeidet gjort med en forholdsvis bred øksetype. Mot slutten av 1800-tallet begynte flere norske smeder å eksperimentere med nye redskaper som kunne brukes til barking av tømmer, og et parallelt utviklingsarbeid skjedde i det svenske skogbruket. Den løsningen som slo gjennom var et økseliknende blad med en fal – en skaftholk – i forlengelsen av bladets midtakse og et treskaft som var cirka en meter langt eller lengre. Barkespadebladene ble vanligvis gjort 10-12 centimeter brede. Smalere blad var tunge å arbeide med, særlig på grovt tømmer. Bredere blad viste seg ikke hensiktsmessige. De økte faktisk faren for arbeidsulykker. De første barkespadetypene var helsmidde, med et kileformet blad og en fal som var smidd i ett. Slike redskaper ble ofte levert av dyktige eggsmeder som opererte på et lokalt og regionalt marked. Også redskapsfabrikkene, både i Norge og Sverige, startet barkespadeproduksjon. Noen av de fabrikkproduserte modellene var lagd av komponenter som var stanset ut av stålplater og utstyrt med utskiftbare blader. Disse modellene var gjerne lettere enn de helsmidde. Tunge, helsmidde barkespader var å foretrekke på tung, frossen bark, mens de lette modellene egnet seg best på tynn og løs bark. De fleste av de helsmidde barkespadene har konvekst buet egg, mens modellene med utskiftbare blader ofte hadde rettere egglinjer. Barkespadene kunne være både «økseslipte» og «fasslipte». Det siste betydde at barkespaden ble skråslipt mot den sida av bladet som skulle vende opp under arbeidet, mens undersida bare ble forsiktig formet ved hjelp av et bryne. Skaftene på barkespadene kunne rett og slett være lagd av tre-fire centimeter tjukke, noenlunde rettvokste trestammer, som ble barket, glattet og spisset litt i den enden som skulle skjeftes. Mange foretrakk imidlertid skaft som var lagd av grovere emner, der det ble avsatt ei «kule» nederst mot skjeftepunktet. Den skulle tjene som anleggspunkt for handa til skogsarbeideren og samtidig beskytte handbaken mot slitasje fra barkestrimlene. Noen anså det også som en fordel at denne kula gav litt ekstra tyngde når bladet støtte mot kvist og andre uregelmessigheter. Skogsarbeiderne førte barkespadene fram og tilbake langs stokkene med svingende, framoverlent overkropp og pendlende armer. Redskapet skar en barkestrimmel på framovertur, og en til ved siden av på neste framovertur. Slik fortsatte barkinga i hele stokkens lengde. Den måtte for øvrig vendes, slik at også den sida som i utgangspunktet vendte ned mot bakken kunne barkes.

  Skogsarbeidet var tradisjonelt vinterarbeid, og barkinga var en tung prosess, spesielt når temperaturene var lave. Da lot ikke barken seg skave av stammen i lange strimler – den løsnet bare i mindre fragmenter. Under slike forhold la barkinga beslag på halvparten av tømmerhoggernes arbeidstid, kanskje mer. Ettersom motorsagene ble stadig mer effektive, økte produksjonen, men også den andelen av arbeidstida skogsarbeiderne brukte barkespader ytterligere. I ei etterkrigstid med kontinuerlig fokus på effektivisering og kostnadskutt ble det arbeidet med å utvikle maskiner som kunne overta barkinga. Langs enkelte store fløtingsvassdrag ble dette løst ved å kjøre tømmeret til terminalplasser der det fantes ringbarkingstromler. Samtidig fikk stadig flere sagbruk fikk tilkjørt ubarket tømmer – direkte fra skogen – på lastebiler. Et par av bedriftene brukte barken til produksjon av fiberplater, og stadig flere skaffet seg materialtørker der bark var en viktig ingrediens i brenselet. En stadig større andel av fløtingstømmeret gikk til treforedlingsbedrifter. Forsøk som ble gjort i flere vassdrag i 1960-åra tydet på at søkketømmerandelen ved fløting av ubarket virke ble mindre enn fryktet. Følgelig bygde mange av cellulose- og papirfabrikkene digre barketrommelanlegg, slik at de kunne basere produksjonen på tømmer som var ubarket og dermed billigere i innkjøp. Slik ble det gradvis slutt på barkingsarbeidet i skogen. Noen av barkespadene fikk en sekundær funksjon som isbiler (hakker), og enkelte havnet på museum.

  ***

  I 1952 vedtok Glommen cellulosetømmerkjøperes forening, Glommen skurtømmerkjøperes forening, Glommen skogeierforening, Nedre Glommen skogeierforening og Mjøsen skogeierforening følgende «Kontraktbetingelser for salg av tømmer innen Glommens Tømmermålings område», der blant annet kravene til tømmerkvalitet og barking er spesifisert slik:

  «Tømmeret skal været rett, ikke storkvistet, fritt for råte og tennar, tverrkrok og andre feil, dog kan feilaktig tømmer leveres, men blir i så tilfelle å behandle overensstemmende med Glommens Tømmermålings bestemmelser.

  Tømmeret skal være hugget inneværende driftsår, dog ikke før 1. september for tømmer som skal leveres til skur. Tømmer hugget efter 31. mars mottas ikke. Skal tømmeret leveres barket, skal kvisting og barking foregå umiddelbart efter hugsten.

  Tømmeret skal være godt rundbarket, hvorved forståes, at ikke alene korkbarken, men også så meget av det innenfor liggende bastlag blir fjernet ved barkningen at man ved avslinningen kommer inn på bar ved med hver slinne.

  Sevjehugget tømmer skal være helbarket, hvorved forståes at all bark og bast skal være fjernet. Tømmeret skal ved hugsten oplegges på sten eller stubber, så vidt mulig på tørr plass.

  Slinbarket vedtømmer skal være barket slik at korkbarken på minst halvparten av stokkens overflate er fjernet. Hver slinne skal gå inn til bar ved, dog skal det være rundbarket i en halv meters lengde på midten for klaving på bar ved. Tømmer som skal leveres ubarket, men måles på bar ved, må være godt rundtbarket i en halvmeters lengde der hvor diameteren måles.»

  Expand text Collapse text